Revansj på Illimani (6438m) i Bolivia - 22.august 2011

[Lyngve]

Vårt første forsøk på Illimani endte rett i dass, da to av våre isøkser forsvant i High Camp for et par uker siden. Men med to helt nye isøkser kjøpt i La Paz, var jeg og Nicolas nå tilbake for å ta revansj !!

Lenker:
Alle bilder kan sees her: https://picasaweb.google.com/lyngve/0498IllimaniII?authuser=0&feat=directlink
GPS-track fra turen finnes her: http://www.everytrail.com/view_trip.php?trip_id=1255357

Dag 1

Vi bestilte taxi med samme reisebyrå som forrige gang (Inca Land Tours), og betalte naturlig nok samme pris, dvs 800 bolivianos (620 NOK) tur/retur Pinaya. Den forrige kjøreturen fra La Paz til Pinaya var en rimelig tøff påkjenning, selv om vi hadde en sjåfør som kjørte både rolig og behersket. Nå derimot hadde vi fått oss en sjåfør som var helt vill i blikket og kjørte som en råtass på den dårlige veien mellom La Paz og Pinaya. Han viste ingen medlidenhet hverken med kjøretøyet sitt, eller med oss to som satt bak. Sjelden har jeg vært så redd. Vi satt forstummet og bleke, spesielt der veien klynget seg høyt oppe i de stupbratte dalsidene. En aldri så liten feilmanøver og bilen ville blitt sendt ut på en luftferd mot bunnen av dalen.

Heldigvis kom vi velberget frem til Pinaya, ikke overraskende på under 2 timer, drøye timen raskere enn forrige gang. I Pinaya kom vi igjen i kontakt med Pedro, vår blide porter fra sist gang. Han ordnet oss med et esel den første dagen, og stilte igjen velvillig som porter for andre og tredje dag. Vi betalte det samme som sist gang for denne pakken, dvs 300 bolivianos (230 NOK).

Vi hadde imidlertid et stort problem, som var i ferd med å bli en ordentlig kattepine. Vi hadde nemlig ikke fått kjøpt oss parafin i La Paz, ettersom vår faste butikk hadde gått tom. Men Inca Land Tours hadde lovet oss at sjåføren vår skulle fikse dette. Men sjåføren visste ikke noe om dette, og for å skyve på problemet, påstod han at parafin enkelt kunne skaffes i Pinaya. Så noe av det første vi spurte Pedro om, var om han hadde parafin. Nei, det hadde han ikke for hånd, men han skulle sørge for å bære parafin opp til Base Camp neste dag. No problem, ifølge ham! Men vi måtte belage oss på tørrmat for resten av dagen og kvelden, medmindre vi ikke traff på en annen gruppe på fjellet som hadde en skvett med parafin eller bensin til overs.

Fra Pinaya (3800m) fulgte vi etter eselet vårt, ført av den samme unge cholita som sist gang. Cholita er ikke akkurat en hedersbetegnelse, det beskriver ei lokal jente/kvinne iført en vid kjole. Denne kjolen er ganske praktisk når man skal på toalettet, ettersom man kan sette seg på huk hvorsomhelst. Kjolen hindrer naturligvis innsyn for uvedkommende, og fungerer derfor nesten som et toalett telt. Her ute på landet, hvor toalett nærmest er ikke-eksisterende, er derfor jeans ikke et særlig praktisk plagg for de lokale jentene. Derfor ser man nesten bare cholitas her.

Gåturen opp til Base Camp (4450m) gikk unna på halvannen time, og det tette skydekket hindret at det ble for varmt i motbakkene. Vi møtte på en liten gruppe som var på vei ned igjen, uten å ha lykkes med å nå toppen. Derimot hadde de en halvliter med parafin til overs, som vi fikk kjøpt til blodpris, men vi hadde ikke noe valg. I Base Camp befant det seg et tysk par som hadde en stor tropp av lokale tjenere (guide, kokk og et par portere). Disse hadde nådd toppen, og satt nå rundt et bord i kjøkken teltet og spiste mat og drakk øl. I tillegg befant det seg et spansk par i Base Camp. De kjørte samme opplegg som oss, dvs de hadde ingen guide men benyttet seg av to lokale portere, mens vi nøyde oss med en porter.

Dag 2

Vi våknet til en strålende morgen. De to lokale porterne til spanjolene og vår porter Pedro ankom som avtalt kl. 9. Men Pedro hadde dårlige nyheter til oss, han hadde nemlig ikke klart å skaffe parafin. Dermed fikk vi oss en kraftig lærepenge, overlat aldri ansvaret til noen andre her i Bolivia. Vi hadde fremdeles 3 desiliter igjen, tilstrekkelig til et par måltider men ikke nok til snøsmelting i High Camp. Vi bestemte oss derfor for å bære med oss 6 liter vann fra bekken i Base Camp og helt opp til High Camp, så vi ikke trengte å smelte snø. Derfor ville ikke mangel på parafin/bensin, få noen umiddelbare konsekvenser for toppstøtet heldigvis.

Fotturen opp til High Camp (5470m) gikk unna på 2 timer og 40 minutter, en del raskere enn sist gang, og mye raskere enn normaltiden på 4-6 timer. Vi fikk satt opp teltet vårt på den beste plassen, og resten av dagen gikk med til avslapning og tilberedelse av lunsj og middag. Vi fikk endog smeltet en liter med vann, før parafinen omsider tok slutt. Til tross for alle skyene, fikk vi en vakker solnedgang, og vi nøt den i stillhet sammen med de 2 spanjolene. Men skyene og den tiltagende vinden skapte litt bekymringer for den påfølgende natten.

Dag 3

Akkurat som fryktet, våknet vi til en sterk vind og et tett skydekke kl. 02 om natten. Vi kunne ikke skimte toppen av Illimani p.g.a det lave skydekket. Lite lystne på å bevege oss opp i mørke skyer om natten, bestemte vi oss for å utsette toppstøtet et par timer. Vi våknet opp kl. 04, og nå kunne vi heldigvis skimte noen stjerner på deler av himmelen, og viktigst, toppen av Illimani var synlig i den mørke natten. Dessuten hadde vinden løyet en hel del. Det tok oss ca en time å gjøre oss klare, og kl. 05 la vi i vei. Litt overraskende var det ingen aktivitet i det spanske teltet, senere fikk vi vite at de ga opp toppstøtet fordi de mente at vinden var for sterk og skyene for mange. Vi derimot hadde i det minste tenkt å gjøre et helhjertet forsøk, til tross for at omstendighetene ikke akkurat var perfekte.

Fra High Camp fulgte vi en tidvis eksponert snørygg oppover, før det flatet ut og vi ankom et parti med mye penitentes. Nicolas klagde på at sjokoladen hadde gjort han kvalm, men et nødvendig ærend med buksene nede for å lette på trykket (løs mage), så ut til å gjøre underverker. Vi fortsatte oppover et ganske bratt parti med penitentes, men det varte ikke lenge før vi kom over på fin og fast snø igjen. Vi kunne følge et forholdsvis godt spor på breen, og dette svingte seg rundt flere bresprekker på vår vei oppover. Men det begynte etterhvert å bli styggbratt, og der forsvant sporene også. Vi angrep det bratteste partiet (45-55 grader) litt for mye til høyre og støtte derfor på blåis høyere opp. Jeg måtte plassere et par løpende mellomforankringer (isskruer), for at vi trygt skulle komme oss forbi dette. Kort tid etter fant vi igjen sporene som ledet opp til en vindfull sadel, og derfra bar det oppover en slakk og forholdsvis bred snørygg før vi omsider nådde høyeste punktet på Illimani etter drøye 4.5 timer. Det var en del vind på toppen, men solen var nå for alvor begynt å varme oss opp. Dette var en revansj som virkelig fortjente vill jubel og gledescener. Vi fikk tatt en rekke spektakulære bilder i diverse vinkler, retninger og positurer, før vi begynte på veien ned igjen. Denne gangen unngikk vi isen i det bratteste partiet, og slapp derfor å plassere ut sikringer. Det var veldig bratt her, men snøen var av god kvalitet så med 2 isøkser hver klatret vi nedover dette utsatte partiet. En utglidning ville fort fått stygge konsekvenser, og ulykkene har vært mange opp igjennom årene, noe korsene og minnesmerkene i High Camp gir en skremmende bekreftelse på.

Vel tilbake i High Camp etter ca 7 timer t/r, ventet vår porter Pedro som avtalt på oss. Spanjolene hadde forsvunnet nedover igjen, de var nok sikkert ganske skuffet. Vi pakket sammen våre saker i High Camp og fortsatte nedover. Underveis møtte vi på en stor gruppe fra IMG (International Mountain Guides). Med sine 6-8 klienter, en vestlig guide, et par boliviansk guider, et par kokker og en hærskare av portere (30+), ville de nok komme til å fylle High Camp til randen. Jammen godt vi ikke kom samtidig med disse, for da hadde det ikke vært noen ledige teltplasser for oss.

Det tok oss ikke mer enn drøye 3 timer å gå helt tilbake til Pinaya. Vi var en halvtime forsinket til taxi'en som vi hadde avtalt skulle være der kl. 16. Men i Pinaya var det ingen taxi å se. Mens vi ventet hadde Pedro fått kona si til å lage mat til oss, i tillegg hadde han vært på den lokale butikken og handlet en stor flaske øl til hver av oss, samt en 2-liters flaske med Coca Cola for å slukke den umiddelbare tørsten. Mens vi satt ute på gresset og nøt denne picnic'en, kom taxi'en vår kjørende opp veien. Heldigvis viste det seg at sjåføren var den samme som vi hadde på vår første tur til Pinaya, og vi kunne igjen se frem til en rolig og behersket kjøretur tilbake til La Paz.

[[email protected]]

Så ut som en nydelig tur:)

[martin.m]

Gratulerer med toppen, Lyngve! Langt hyggeligere rapport å lese denne gangen.

[pb]

Hei Lyngve,

Gratulerer med en flott topp. Jeg kikket på den fra hotellet i La Paz for

omlag 8 mnd. siden..

Litt nysgjerrig: Har du ikke kokeutstyr som kan gå på bensin? (Du skriver parafin).

Bensin kan om nødvendig tappes av taxi etc. temmelig robust mht.

tilgjengelighet når man reiser utenfor allfarvei, slik du jo gjør hele tiden..

Beste hilsen fra Norge,

Petter

[atari]

Gratulerer med toppen og takk for turrapport!

[Lyngve]

Hei Lyngve,

Gratulerer med en flott topp. Jeg kikket på den fra hotellet i La Paz for

omlag 8 mnd. siden..

Litt nysgjerrig: Har du ikke kokeutstyr som kan gå på bensin? (Du skriver parafin).

Bensin kan om nødvendig tappes av taxi etc. temmelig robust mht.

tilgjengelighet når man reiser utenfor allfarvei, slik du jo gjør hele tiden..

Beste hilsen fra Norge,

Petter

Jo takk !! Illimani er et nydelig fjell.

Hele tiden ble det sagt at Kerosene (parafin) var tilgjengelig der og der, ikke noe stress. Og når man har valget mellom skitten bensin og parafin, så velger man selvsagt parafin. Spesielt ettersom man på høye fjell ofte må belage seg på å fyre INNE i teltet.

Selvsagt hadde vi tappet bensin fra en bil, hvis Pedro i Pinaya hadde sagt at parafin ikke var å skaffe der. Men siden han sa "no problema", og skulle bære opp parafin neste morgen, så trodde vi jo på en løsning til slutt, men der tok vi altså feil.