Kilimanjaro ad Machame route - The roof of Africa august 2011

[500fjell]

Rapport med bilder: http://peakbook.org/tour/18188/The+roof+of+Africa.html

Forord

Så var det klart for en av sommerens høydepunkter, eventyret til håpets kontinent – Afrika! Hovedmålet for turen var å bestige det høyeste (Uhuru Peak, Kilimanjaro) og nest høyeste (Batian, Mt. Kenya) fjellet i denne verdensdelen. I ettertid er det vel så mye annet utenom toppene en husker fra denne reisen... I utgangspunktet skulle jeg, Øyvind og Håvard reise nedover, men av en eller annen merkelig grunn har Håvard kuttet kontakten og ingen har hørt noe fra ham siden. Meld i fra dersom noen hører livstegn fra ham! Før en slik tur er det mye logistikk og planlegging som må til. Flere e-mailer fram og tilbake og research på nettet preget tiden før avreise. Vi reiste privat ned til Nairobi der vi på egenhånd tok shuttle transfer til Moshi i Tanzania. Heretter dro vi på tur til Kilimanjaro via «Machame route» 6-days package med operatøren Zara International (www.climbingkilimanjaro.com) som ordnet med to hotellovernattinger på Springlands hotell, transport til og fra gaten, guiding, kokk og bærere. Prisen ble på 1300 USD pr pers (eks. tips – 150 USD hver). I og med at park fee er på 600 USD syntes vi dette var en rimelig pris, og det er jo tross alt beleilig med et slikt apparat rundt seg som ordner «alt». Nå var alt duket for et uforglemmelig eventyr til «the roof of Africa»!

Reisen fra Norge til Afrika

Turen startet med en av de største byrdene, et snaut døgn med flyreise (6200,- t/r) fra Gardermoen til London, flybytte til Doha og nok et flybytte til Nairobi. I Doha var det utrolig varm og fuktig luft, hvordan skulle vi klare å holde ut klimaet i Nairobi? Det ligger jo helt nede på ekvator, tenkte vi. Heldigvis var det faktisk ikke særlig varmere der nede enn den norske sommeren, overraskende! Dessuten var det omtrent overskyet hver eneste dag i lavlandet, spesielt rundt Nairobi der skyen med forurensning gjorde laget ekstra tjukt. Noe vi fikk erfare i Afrika var den umulige logistikken og lokalbefolkningens forhold til tid. Afrikansk tid er 20 minutter = 2 timer etc. Og generelt tar alt lang tid. Det startet med å stå en time i kø på flyplassen for å få visum inn i Kenya (50 USD). Deretter startet helvetet – sekken min var ikke kommet med på siste fly!! Vi gikk sporenstreks bort til baggage claim for å spore den opp. Med deres eldgamle teknologi tok ting sin tid, men til slutt fant de ut at den var registrert i Doha og antakelig lå den igjen der. Vi hadde ikke andre valg enn å ta en taxi til hotellet vårt i Nairobi (Kenya Comfort Hotel) og kommunisere med Qatar Airways resten av kvelden for oppdateringer. Viktig at den kommer fram til Nairobi iløpet av formiddagen i morgen. På veien inn til Nairobi fikk vi merke en tydelig kulturforskjell. Det vi la spesielt merke til var alle menneskene som nærmest gjorde sport i å beinfly over veiene for å krysse dem.

På hotellet fikk vi rommet vårt og resten av dagen brukte vi stort sett til å slappe av, dra en tur på supermarkedet og spise en billig middag i restauranten. Alt av mat og produkter er forresten utrolig billig her nede! En pizza som koster 230,- på Peppes koster 20,- her nede... Maten er stort sett grei, kanskje med unntak av da jeg bestilte en sjokoladekake med is til dessert. Det jeg fikk servert var et stykke sukkerbrød med en mugge kakao ved siden av til å helle over. Isen kom ikke før lenge etterpå! Ikke alle fasiliteter av høykvalitet, problemene startet etter at Øyvind hadde gjort sitt første ærend på toalettet. Den ene kabelen ville ikke bli dratt ned, etter å dratt ned ørten ganger forsvant den omsider! Folk her nede er veldig behjelpelige, spesielt om man drar opp et par dollars... Vi spurte om transfer til Moshi neste dag, og sjåføren fra Riverside Shuttle møtte opp personlig i hotellresepsjonen slik at vi kunne bestille plass. Glade var vi for at vi bestilte på forhånd (70 USD t/r Moshi), for det var ikke særlig mer plass i bussen dagen etter.

På kvelden tok jeg en siste telefon til Qatar Airways, og heldigvis, de hadde funnet sekken min og sendt den med morgenflyet til Nairobi. Dermed var det bare å sette vekkerklokka på tidlig og ta en taxi ut til flyplassen. Takk og lov, sekken min var der, men etter en nøyere titt senere var det noe som manglet. Hvor var bivuakken min som jeg skulle ha til Mt. Kenya? Den må ha falt ut på reisen! Jeg grein meg til å få ta en ekstra kikk i bagasjehallen av security vaktene, og utrolig nok fant jeg faktisk bivuakken mellom to kofferter, hvor griseflaks er ikke det? Etter hvert kom også bussen vår til Moshi. Fire karer kom og hjalp oss med bagasjen vår, da de skulle ha tips var jeg høflig og tenkte at de kunne dele en 1000 shilling, men han ene mente at jeg skulle gi en 1000-lapp til hver av dem. Uten å tenke bladde jeg opp fire stykker, like etterpå begynte jeg å regne ut hvor mye jeg faktisk hadde sløst vekk. Over 40 USD hadde jeg gitt i rent tips, nesten en årslønn for folk her nede! Idiot! Aldri mer tips!

Bussturen til Moshi var jævlig, trangt og klamt... Vi hadde flere stopp undervegs, og spesielt lenge måtte vi vente for å få visum på grenseovergangen til Tanzania. Her var det flere fattige folk som tigget og prøvde å selge diverse smykker. Like etter å ha passert grensa fikk vi øye på en flokk sjiraffer, morsomt! Det ble også den eneste gangen vi så disse dyrene. I Arusha byttet vi buss, med bedre plass til føttene. På vei til Moshi fikk vi øye på Kilimanjaro der toppen stakk så vidt over skyene høyt der oppe. For et digert fjell! Vel framme på Springlands hotell i Moshi sjekket vi inn og på kvelden ble det en briefing der vi møtte guiden vår, Faustine. Vi skulle også gå med et ektepar fra Sør-Korea – Lii og Kangkyun (aka «keykey») Shin. Dette ble en koselig gjeng! Nå skulle vi bare få oss en god natts søvn, så var det klart for tur neste morgen. På kvelden dukket det en del mygg opp, så det var godt vi gikk på malariapiller...

Dag 1 – Machame gate (1828) til Machame camp (3020)

Etter en god frokost på lagret vi restbagasje (samt penger og pass) på hotellet og ble transportert opp til Machame gate. Vi møtte to andre nordmenn fra Mosjøen - Bo og Marius samt to svensker. De skulle gå samme ruta som oss, så vi slo like gjerne følge oppover. På gaten registrerte vi oss i protokollen før vi begynte å gå. Faustine sa at vi bare skulle følge nordlendingenes guide – Justine, på første etappe. Turen gikk gjennom regnskogen, i starten på en bred vei før en bred og fin sti. Ikke mye dyreliv å se i dag, ganske stille og fredelig. Kroppen virket fin og sprek nå, men jeg ville ikke garantere at jeg kunne si det samme om fire dager... For å bli godt akklimatisert og unngå høydesyke var det viktig å gå rolig oppover - «pole pole» sier dem på swahili. Undervegs lærte vi oss en del swahili som; hei på deg = «jambo» / «mambo» / «sasa» / «poa», takk = «asante», sov godt = «lala salama», velkommen = «karibu» og ikke minst «hakuna matata» = no worries!

Like før veien ble til en sti tok jeg en tur på et toalett. Om man kan kalle det et toalett eller ikke får andre vurdere, det var nå i alle fall kun et hull i gulvet, hehe. Faktisk mer renslig enn å sitte på doringer. Vi tuslet rolig oppover, og møtte stadig på bærere som tok oss igjen eller sprang ned for en ny runde. Utrolig god balansekunst på disse som går oppover med bagasjen på hodet! Det er ikke lettvektsutstyr de går med, og dårlig lønn. Bare for oss to trengte vi syv bærere. Under lunsjen som bestod av nøtter, kylling, juice og kake klarte Bo å miste maten samt camelbak-tuten i bakken. Spørs om det blir sjukdom av dette...

Til slutt var vi oppe ved Machame camp, ute av regnskogen. Vi registrerte oss i protokollen og fant teltet vårt. Vi måtte vente en stund på maten. Før middag ble vi servert te og popcorn, idet vi skulle sette oss til å spise kollapset bordet og masse popcorn falt på bakken. Senere kom middagen som bestod av suppe, gryterett med pasta og frukt til dessert. Satt og pratet med koreanerne og hadde det hyggelig utover kvelden.

5 timer
11 km

Dag 2 – Machame camp (3020) til Shira camp (3847)

Våknet til å høre at våre venner i naboteltet hadde hatt en intensiv natt. Bo hadde kastet opp, antakelig på grunn av matforgiftning antok vi. Ingen god start, men de fortsatte med godt mot! Frokosten vi fikk bestod av en slags melsuppe/grøt, ristet brød med ymse pålegg, speilegg og pølse. Øyvind kjørte på med kaffe selv om det visstnok er ugunstig for akklimatiseringen. Vi gikk sammen med Faustine og koreanerne oppover en buskkledd rygg hvor det dannet seg en lang kø av folk. Vi var kommet over skylaget og fikk nydelig utsikt over skyhavet og mot Mt. Meru ved Arusha i vest. Langt der oppe kunne vi også skimte breen på toppen av Kilimanjaro. Vi tok det veldig «pole pole» opp til lunsjplassen lenger oppe. Vi tok en laaang lunsjpause i dag. Her kom dukket det opp flere ravner og den ene rappet matpakka til Faustine!

Siste stykke opp til Shira camp var enkelt og greit. Passerte en del klipper jeg og Øyvind bare måtte buldre på. Andre irriterte seg over at vi hadde for mye overskudd. Ved campen hadde vi god utsikt mot fjella til venstre for Shira plateau og vi fikk en nydelig solnedgang senere på kvelden. Vi fikk litt vaskevann som vi brukte til å vaske hender, ansikt og føtter. På turen opp i dag ble vi eksponert for mye støv (ikke bra å puste inn) så dette likte huden godt.

6 timer
5 km

Dag 3 – Shira camp (3847) via Lava tower (4695) til Barranco camp (3984)

Da vi skulle begynne å gå videre utpå morgenkvisten sa Faustine at vi skulle slå følge med vår assisterende guide – Julius, siden Faustine hadde en høne å plukke med noen av bærerne. Julius var en hyggelig kar som hadde gode engelsk-kunnskaper, han kunne vi spørre om det meste. Vi forlot nå busklandet og terrenget gikk mer over til å bli preget av steiner. Etter en stund kom vi til det punktet der Shira og Lemosho rutene møter Machame ruta. Her tok Faustine oss igjen. Han lot meg og Øyvind gå i forvegen mens han skulle ta seg av «Mr. og Mrs. Pole pole» som Julius kalte koreanerne. Julius økte tempoet betraktelig og ikke lenge etter var vi på rutas høyeste punkt (4642), oppunder Lava tower. Øyvind og jeg ville stikke oppom toppen før lunsj. Vi kjørte på opp til toppen, og kort tid etter vinket vi ned til Julius som tok bilde av oss. Jeg visste at hardkjøret opp hit ville jeg få igjen for senere i kveld, men gøy var det... Høydesyken merker man ofte 2-3 timer etter at man har overskridet terskelen.

Etter en god lunsjpause møtte vi svenskene, nordlendingene og til slutt koreanerne. Keykey hadde kastet opp og var ikke helt bra, men vi håpet at han ville komme seg i løpet av dagen. Så begynte vi på turen ned til Barranco camp. Campen ligger lavere enn etappens høyeste punkt, noe som er bra for akklimatiseringen («climb-high, sleep-low»). Turen ned Barrancodalen var nydelig med mye spennende planter og spektakulært skue opp mot Kilimanjaro. Vel nede i campen tok vi en liten lur før middagen. Da vi våknet merket jeg antydning til hodepine og kvalme. Dermed måtte jeg spise veldig forsiktig for at det ikke skulle komme opp igjen. Øyvind derimot nærmest heiet da Moando (vår «waiter») fylte mat på tallerkenen hans... Ved å spise mest pasta og minst kjøtt ble jeg faktisk bra igjen etter middagen. Koreanerne klarte ikke å spise noe pasta, kun rissuppe som Lii lærte kokken å lage. På kvelden kom tåka stigende opp, tjukk som graut. Da var det vel bare å legge seg igjen og vente på en ny dag.

6 timer
10 km

Dag 4 – Barranco camp (3984) via Karanga camp (4040) til Barafu camp (4681)

Da vi våknet denne morgenen fikk vi nyheten om at koreanerne valgte å gå ned igjen via Umbwe ruta med Faustine. Keykey var ikke blitt bedre, så det var vemodig å ta farvel med disse hyggelige folkene. Vi sa hade til dem og startet med å slå følge med nordlendingene opp «Frokostveggen». Det er en 250m høy kneik opp fra Barranco camp, og det sies at dersom man går for fort opp her kommer frokosten opp igjen på toppen... Stigningen var ikke spesielt vanskelig, men et par steder måtte man bruke hendene litt. Etter hvert tok Julius oss igjen og han gikk på med et voldsomt tempo opp veggen. Såpass kjapt at jeg begynte å tvile på om fyren var tilregnelig... På toppen måtte vi vente en halvtime på bærerne før vi kunne fortsette. Jeg benyttet anledningen til å tøye litt ut. Etter det gikk vi litt ned igjen før vi gikk opp igjen. Her møtte vi på svenskene som vi slo følge med resten av veien til Karanga camp. For å komme dit måtte vi nok en gang ned i et søkk før vi måtte opp igjen. Vel framme på campen var fortsatt ikke bærerne framme og vi ble sittende og fryse og være sultne. Hele to timer ventet vi før maten ble servert, dette gikk hardt utover tipset! Lunsjen som omsider ble servert var uansett den beste vi hadde på hele turen, dog litt lite.

Nå tok vi farvel med svenskene og nordlendingene, de hadde valgt 7-dagers pakka mens vi hadde 6 dager. Dermed ble de igjen i Karanga camp mens vi gikk direkte videre til Barafu camp. Vi tok det meget rolig oppover. På veien hadde vi flere artige samtaler med Julius, og Øyvind ga ham en geologileksjon om vulkanske bergarter. Etter hvert kom vi opp i tåkehavet, og bærerne hadde så vidt klart å ta oss igjen da vi nådde Barafu camp. Heldigvis fikk vi lov til å vente i en av nødhyttene her oppe mens de andre ordnet med telt og mat. Vi ventet lenge, og til slutt tok jeg fram soveposen. Da de endelig var ferdige måtte vi gå et godt stykke nedover for å komme til teltplassen. Denne plassen var litt skjevt, og antakelig var dette skjebnesvangert for ryggen til Øyvind som i ettertid fikk en ordentlig kink. Prøvde å sove litt før maten som ble servert godt utpå kvelden. De sa det tok en halvtime før maten var servert, men det tok nesten to timer... Maten smakte godt, men da vi skulle til å sove etterpå fikk begge to skikkelig hjertebank og klarte nesten ikke å sove før den siste timen før vi ble vekket klokken halv ett på natta. Nå var det klart for «the summit assault»!

7t 30min
9,5 km

Dag 5 (SUMMIT DAY) – Barafu camp (4681) til Uhuru Peak (5895) og ned til Mweka gate (1641)

Vi ble servert te og litt kjeks, det var det eneste vi fikk før toppstøtet, ikke rare greiene... Ute var det stjerneklart og halvmåne, perfekt turvær. Fram med hodelyktene og begynne å gå. Begge var fortsatt varme etter den gode middagen for noen timer siden. Jeg var redd jeg hadde med for kalde sko, så jeg jobbet hele tiden med tærne for å holde varmen. Julius sakket ikke ned nå heller, vi passerte det ene laget etter det andre og assistent guiden sleit med å holde følge med oss. Til slutt stoppet han opp og kastet opp, men Julius bare gikk fra ham og til slutt var vi først av alle. Jeg og Øyvind liker jo litt tempo, så vi satset på at Julius hadde kontroll på hva han drev med. Høydemeterne gikk fort, men hundre meter under Stella Point (5752) som er det punktet hvor du når kraterkanten, gikk jeg tom for vann. Dette var en mental nedtur, for jeg var virkelig avhengig av vann her oppe i høyden. Men jeg hadde ikke andre valg enn å stålsette meg og fortsette videre. Siste delen etter Stella Point føltes mye lenger enn forventet. Da jeg trodde vi var på toppen var det over et kvarter igjen. Pusten økte og kroppen var kald. Guiden begynte å rope til høyere makter; «Stella, Uhuru, can you hear me, we are coming for you now!», og like etterpå så jeg skiltet på Uhuru Peak. Yes!

Det første jeg gjorde etter å ha gitt skiltet et klaps var å løpe ned i fjellsida og gjøre mitt ærend. Ikke mange som har gjort DET på Afrikas tak? Det kjipe med å ha gått så fort (4 timer fra campen, guidens personlige rekord etter 80 toppstøt tidligere) var at det fortsatt var flere timer til soloppgangen som vi hadde drømt om. Men vi hadde ikke klær til å vente så lenge, spesielt guiden hadde jo ikke med sekk eller hansker engang! Vi fikk tatt et bilde som dokumentasjon før vi begynte å rusle ned igjen, litt småsvimle. Møtte resten av gjengen like under Stella Point. På vei ned til campen gikk vi litt til venstre for stien som vi fulgte opp. Her var det en del løsmasse som var fin å «surfe» på nedover. På grunn av for lite væske og det høye tempoet vi hadde opp måtte jeg ved et punkt til slutt sette meg ned og rope etter elgen. Øyvind stod ved siden av og filmet det hele. Da jeg var ferdig innrømmet han at han også hadde sitt fulle hyre med å holde maten nede... Da vi var kommet nesten ned til campen begynte det å rødme i øst bak Mawenzi Peak, utrolig flott opplevelse med lyset av soloppgangen, selv om vi ikke stod på toppen. Vel nede ved campen fikk vi i oss litt te før hodepinen fikk taket og vi sluknet som et lys i soveposen. Vi sov i tre timer før frokost. Jeg spiste veldig forsiktig, men klarte ikke å fortære maten og kastet det opp igjen. Kjedelig å ikke ha noe mat å gå på ned igjen.

Da vi omsider var klare til å gå ned igjen bestemte jeg meg for at jeg skulle klare å spise opp en mini Lion sjokolade undervegs. Magen skulle få noe å jobbe med! Vi spaserte først ned til Millennium camp før Mweka camp. Her skulle vi egentlig overnatte, men guiden spurte oss om vi hadde lyst til å gå helt ned i dag. Øyvind hadde begynt å bli forkjølet, og jeg ville i grunn bare bli ferdig, så vi valgte det alternativet. Guiden kunne garantere at vi skulle få hotellrom mot ekstra betaling nå vi kom ned til Moshi.

Det var en laaang nedstigning til gaten denne dagen, hele 4300 høydemeter ned fra toppen! Ganske så mør i kroppen da vi kom fram. På vei ned regnskogen så vi flere aper (blue monkeys), morsomt siden denne skogen ellers var ganske lite liv i. Vi fylte på vannflaskene før vi gikk ut av nasjonalparken og ventet på bussen som skulle kjøre oss ned igjen. Nå var vi ferdig med Kilimanjaro og kunne lene oss tilbake tenkte vi, men der tok vi feil... Vel framme på hotellet viste det seg at det ikke var noen ledige rom, og hotellet ville ikke ta på seg skylda for denne misforståelsen. Pokker, og vi som var både trøtte og sultne! Det endte med at vi fikk et foreløpig rom til å dusje, men der var det ikke lys eller varmt vann, og vi ble bare mer og mer sure. Da guidene kom bort til oss med skjemaet der vi kunne gi tips sa vi rett ut til dem at de ville få mer tips om de ventet til i morgen, for nå var vi ganske forbanna. Først da skjønte de lunta, og på et blunk fikk de ordnet en shuttle til Panama hotell i Moshi der det var rom for natten. Neste dag var de våre personlige assistenter på vår shoppingrunde i Moshi. Dette satte vi stor pris på og de fikk bra med tips likevel.

10 timer
24 km

Takk for en minneverdig tur til Afrikas tak!

[Emil]

Knallbra karer! Og godt skrevet Sondre

[Phaser]

Kjempe god rapport. Dette var artig lesing. Litt misunnelig også selv om tempoet var alt for høyt for meg så hørtes det ut som en godt gjennomført tur uten de store problemene. Ett steg på veien til de 7 store unnagjort