Beerenberg juni 2011 - Stortur til Norges eneste aktive vulkan!

[500fjell]

Rapport med kart og bilder her: http://peakbook.org/tour/15924/Stortur+til+Norges+eneste+aktive+vulkan.html

Turdeltakere:
Morten Helgesen
Christian König
Dagny Hovi
Gunn J.Westad
Gunnar Dahlen
Ola Kjørli
Sondre Kvambekk
Svein Helge Skinnes
Thor Håvard Kolbu
Øyvind Brekke

Tidsperiode:
20-29. juni, hvorav:
5 døgn i seilbåt
5 døgn på øya

Forord

Jan Mayen er vel et navn de fleste forbinder med en øde øy langt oppi ishavet hvor befolkningen består av en eller to meteorologer. For toppentusiaster, kanskje spesielt 2000-meter samlere gir det også sterke assosiasjoner til Norges eneste aktive vulkan – Beerenberg! Eksotisk og avsidesliggende på 71 grader nord og 8 grader vest, faktisk langt mer avsidesliggende enn store deler av Grønland og Antarktis. Etter å ha drømt meg bort i bilder fra 2008-ekspedisjonen dit ( http://peakbook.org/tour/1230/Beerenberg+f%C3%B8rste+tur.html ) fikk jeg etter hvert lyst til å gjøre det samme. Jeg visste at Morten hadde lyst på en ny tur dit, og da jeg minte ham på det i en bisetning i 2009 gjorde vi alvor av det hele. Morten ble primus motor og tok seg av planlegging og logistikk, snart var juni 2011 satt av for en ny Jan Mayen ekspedisjon!

Vi var til slutt 10 stykker i turfølget. Turen vår ble en slags semi-privat tur hvor vi leide Borea Adventures (Sigurdur og Jon Otto) til å seile oss fra Dalvik ved Akureyri på Island til Jan Mayen. Selve bestigningen ordnet vi på egenhånd, og vi fordelte fellesoppgavene oss i mellom. Siden det hverken er mobildekning eller redningsmannskap nær øya hadde vi med radio-walkies der vi kommuniserte med seilbåten som ventet på oss samt basen i Olonkinbyen. Vi ordnet selv flyreisen til Island. De fleste tok fly til Keflavik og innlandsfly eller leiebil derfra til Akureyri der vi handlet det siste nødvendige før seilturen. Fra Akureyri spleiset vi leiebil resten av veien til den lille bygda Dalvik hvor seilbåten «Aurora Isafjordur» ventet på oss. Været var strålende og stemningen i gruppa var allerede på topp! Nå startet det store eventyret!

Seilturen – et nødvendig onde

De fleste drøyde det lengst mulig før de steg ombord i seilbåten. Det var tydelig at alle var redde for å bli ordentlig sjøsyke. Selv har jeg dårlige erfaringer med sjøreiser, på en klassetur med skuta Christian Radich i 8. klasse ble jeg ordentlig dårlig og deretter døpt om til «Kvalmbekk» (egentlig etternavn er Kvambekk...). Heldigvis hadde vi en lege i med i gruppa – Gunn, og hun hadde skaffet sjøsykeplaster til alle. Det reddet nok en del fra spybøtta tror jeg!

Etter en safety-briefing kastet vi loss i Dalvik kl. 20.00 den 20. juni. Det blåste nordavind så vi fikk ikke bruk for storseilet med det første. De fleste prøvde å sitte oppe på dekk lengst mulig og se på horisonten som et referansepunkt, men da vi passerte Grimsey ble det til slutt så kjølig at de fleste tok en tidlig kveld. Øyvind fikk ved en anledning i oppdrag om å se etter Svein Helge, men på vei ned under dekk ble han sjøsyk selv. Totalt ble det 9 spykuler på 2,5 døgn, og han holdt stort sett senga mellom korte måltider. På forhånd hadde jeg hørt at maten ombord ikke var spesielt mye å skryte av. Det er jeg uenig i etter min erfaring, maten var særdeles god og smakfull (fiskesuppe i karri, pølsestroganof, kjøttsuppe etc.) selv om matlysten ikke var på topp.

Ellers er det ikke så mye å berette fra turen over storhavet. Været var stort sett stabilt, med sedvanlige dønninger. Av og til fikk vi til og med øye på delfiner og finnhval, ellers mange havhester. Til slutt fikk vi øye på Beerenberg i horisonten, og noen timer senere kom vi inn i Jan Mayen-tåka der vi straks gjorde oss klare for ilandstigning! Vi ankret opp utenfor Stasjonsbukta på sørvestsida av Beerenberg. Siden Jan Mayen ikke har noen naturlig havn ble vi nødt til å ta flere turer med zodiaken ut til stranda. Thor Håvard jobber med blant annet rafting og var Jon Ottos assistent på turene ut og inn med bagasje. Utrolig deilig å kunne sette føttene sine på fast grunn! Spesielt Øyvind var glad kan jeg tenke meg. Jan Mayen-naturen er helt spesiell! Drivtømmeret på stranda var det første vi registrerte som bekreftet at vi var på rett øy. Tømmeret er fredet ved lov og har drevet med havstrømmer over Nordpolen fra Sibir for over 20 år siden.

Basecamp Gamlemetten

Etter at alle var kommet i land bestemte vi oss for å slå opp basecamp utenfor Gamlemetten, en samling av hus som ligger på sletta ovenfor Stasjonsbukta. Det ble et såre slit å bære opp 20 literskanner med vann og diverse utstyr til telt og kokeapparater. Jeg og Øyvind fikk i oppgave å konstruere lavvoen, men da toppluka skulle settes på måtte vi be Dagny om hjelp. Hun hadde tross alt litt erfaring fra Vinjerock! Det viste seg også at det bodde ei gås under platningen, like ved det ene teltet som ble slått opp. Med hensyn til andemor flyttet vi teltet noen meter unna reiret. Det lurte lumske skyer rundt Beerenberg, men vi håpet på bedring i været. Kjedelig å ha betalt godt over 20.000 kroner for en tåketur! Ettermiddagen ble brukt til diverse utflukter i nærområdet. Jeg og Øyvind tok blant annet en tur til Fugleberget og Danielssenkrateret. Etter middag bestemte vi oss for å starte turen mot toppen neste morgen, så det ble også denne gangen en tidlig kveld. Tok en tur på «Gammeldassen» der det var klistret opp diverse bilder av begge kjønn...

Tung innmarsj

Så var den store dagen her – 24. juni 2011. Etter frokost sto til slutt alle klare for tur mot Beerenberg, med de velkjente blytunge sekker. Godt over 30 kg på de fleste! Litt av grunnen til dette var at vi ville sette teltleir på Kronprins Olavs bre. Sigurdur ville også slå seg med oss. Han hadde syklet fra Kvalrossbukta og punktert undervegs kvelden før! Rundt kl. 9 var vi i gang og startet vandringen opp mot breen. Terrenget i området bestod av mye løsmasse og mose. Tross mange snøfonner og breer renner det likevel nesten ingen elver i området. Så ferskvann er en mangelvare. Heldigvis hadde vi brakt med oss en del vannkanner fra Island, ellers ble det snøsmelting på primus. I bakkene ble ulikhetene i folks form godt synlige, men her var det en for alle og alle for en, alle skulle til topps! Så vi fikk heller hjelpe hverandre med å bære utstyr. Etter noen timer nådde vi omsider brekanten. Været hadde bare blitt bedre og bedre, det nærmet seg faktisk det Øyvind kaller «Øyvind-vær» (les: skyfritt). Nå var Beerenberg skyfri og klar for å erobres, til og med Sør-Jan dukket opp av havtåka. Det er ikke for ofte at Rudolftoppen (høyeste pkt på Sør-Jan) kommer ut av tåkeheimen. Vi tok en god pause før vi vandret inn på breen. Nedre del under 1200 meter er tilnærmet sprekkfri, så her gikk vi uten tau. «Nunataken» på rundt 1600 meter hadde jeg som referansepunkt på vei oppover, men pokker, den kom jo aldri nærmere. Vi gikk og gikk, men det føltes som vi stod stille. Til slutt vedtok Morten, at HER slår vi camp, på snaut 1300 moh. Det var det ingen som var uenige i...

Etter at vi hadde gravd ut gode teltplasser ville de fleste ta en god hvil i basecamp før toppstøtet. Det ble faktisk en fire timers pause. Jeg og Øyvind klarte ikke å slappe av i denne pausen i frykt for at det fantastiske værvinduet skulle lukke seg. Jeg gjorde klart tau og breutstyr i god tid før halv ni da vi avtalte å starte ferden til topps. Utrolig hvilken varme det var her oppe på breen. Det føltes mye mildere enn ved Gamlemetten der den råe havlufta kommer inn.

Bestigning i midnattssol

Litt over halv ni var vi i gang oppover mot Bratthenget. Vi delte oss inn i et taulag på 6 og et på 5. Gunnar ledet an mitt taulag, men plutselig begynte han å fable om å snu og la oss andre «unge og spreke» gå videre. Heldigvis fikk vi overtalt ham til å bli med videre, og så snudde vi taulagets rekkefølge. Uansett har Gunnar imponert, ikke alle som begir seg ut på slike turer i en alder av 64 år. Morten ledet an oppover og fant en gunstig rute mellom alle monstersprekkene. Landskapet her var bare å la seg imponere av. Litt over midnatt i herlig lys fra sola nådde vi kraterkanten og kunne gratulere hverandre med at nå var det tyngste unnagjort. Skal ikke se bort i fra at en og annen felte noen tårer her...

Vi koplet oss ut av tauet, tok på stegjerna og begynte på sjarmøretappen over humpene bort mot Haakon 7. topp. Alle tok seg god tid til å fotografere på vei bortover. Gleden var enorm da vi konstaterte at alle hadde kommet seg helt til topps! Det ble skålet i brennevin og klemmer ble delt ut. Utsikten herfra kan knapt beskrives med ord. Ut i fra kartet vil enkelte kanskje tro at den virker kjedelig. Det er jo bare hav på alle kanter... Men dette er likevel noe helt spesielt. Å se utover den enorme havtåka, Sør-Jan, kraterkanten og ikke minst Weyprecht-breen som åler seg helt ned til havkanten. Dette er det eneste stedet i Norges kongerike hvor du kan oppleve noe slikt.

Etter en herlig pause på toppen startet vi smått på returen, men jeg hadde flere planer på lager. Jeg ville gjerne få med meg resten av 2000-meterne rundt kraterkanten. Fikk med meg Øyvind, Morten og Thor Håvard og vi vinket farvel til resten av gruppa som ruslet ned igjen til leiren. Forserte Wordietoppen og en smal egg før Mercantontoppen før den aller smaleste og bratteste dukket opp etter sistnevnte topp. Her sa Thor Håvard takk for seg, han valgte å vente på oss andre borte ved Wordietoppen. Han presiserte at vi ikke måtte få hastverk av den grunn. Egga videre var hard, enda hardere enn i 2008 (antakelig pga tiden på døgnet). Heldigvis hadde jeg med to isskruer som vi brukte som snufeste for en 50 meters rappell. Alle tre kom seg ned med hjertet i halsen, riktignok bare 50 meter med tau, men det var også forbi det bratteste partiet. Vi forlot tauet her, noe jeg i ettertid ser at jeg aldri skulle gjort...

Breen hadde forandret seg stort fra i 2008. Langs med kraterkanten støtte vi flere steder på tildels enorme sprekker vi måtte forsere usikret. Dette likte jeg ikke. Tanken på å ende sitt liv i en mørk bresprekk ga meg grøsninger langt nedover ryggraden. Bort til Hakluyttoppen gikk det greit, men her snudde Morten. Nå gjenstod det kun to topper, og dette ble de mest krevende – Arnes pinakkel og Juvtinden. Øyvind ville ikke ned til Arnes pinakkel, men jeg valgte å ta en titt. Først måtte jeg krype over ei snøbru før en bratt snøbakke ned mot pinakkelen. Forholdene var langt fra gunstige til å bestige denne lille toppen. Tørr og lite snø samt mange løse steiner opp en bratt og smal egg med stup på begge kanter. Idiotisk nok fortsatte jeg der jeg burde snudd. Med en isøks krafset jeg meg opp med en nødskrik uten å tenke på at jeg også skulle ned igjen. Øyvind og Morten stod og fulgte med meg. Øyvind sa i ettertid at han var livredd da han så at jeg spekulerte lenge før turen ned fra pinakkelen. Med veloverveide steg klarte jeg det også, med livet i behold. Sprang opp til Øyvind før vi fortsatte ut mot den siste toppen – Juvtinden. Men også her fikk vi oss en stor overraskelse da flere monstersprekker dukket opp overalt. Til slutt stod vi igjen ved en to-tre meter bred sprekk man i en skråning måtte hoppe over. Rene ridderspranget i så fall! Øyvind valgte å blåse i toppen, men toppinstinktet mitt var for sterkt, og plutselig hoppet jeg over. Spent på returen fortsatte jeg videre over flere sprekker mot Juvtinden. Øyvind lovte å se til meg fra Hakluyttoppen.

Rundet Juvtinden på høyre side, og få minutter senere stod jeg på min aller siste 2000-metring (primærfaktor 10 m) i Kongeriket Norge, likevel med en dårlig smak i munnen. Følte meg litt som Slingsby etter å ha besteget Storen. Da Mohn spurte han om han følte seg som verdens stolteste mann svarte han tvert imot at han følte seg som verdens største idiot. Lysten etter å fullføre et personlig prosjekt overgår iblant den rasjonelle tankegang... På vei tilbake til Øyvind overlevde jeg også, selvsagt, ellers ville du aldri lest denne rapporten. Vi rappet oss kjapt tilbake, over Mercantontoppen og bort til Morten og Thor Håvard. Vi koblet oss inn i tau og tuslet greit ned til leiren som vi ankom nøyaktig 24 timer etter start ved Gamlemetten. Hev i meg noe surbrød (likte det ikke) før vi purket noen timer i det varme været. Jeg og Øyvind fikk ikke bruk for teltet vi hadde montert.

Vannkrise

Da vi våknet var det faktisk ettermiddag. Vi hadde snudd døgnet totalt etter maratonturen rundt kraterkanten. Jeg oppdaget at det var lite fuel igjen og måtte dermed snylte litt av Dagny og Gunnars brenner for å smelte snø. Vi bestemte oss til slutt for å returnere til basecamp. Ingen hadde særlig mye krefter til overs for en eventuell ny tur opp til Beerenberg. Havtåka seg sakte men sikkert høyere idet vi forlot campen, så det ble noen minutter vandring i white-out før vi kom under skylaget. Vi tok oss god tid nedover og praten gikk lett mellom alle gruppemedlemmene. Øyvind akket seg en del over sekken, spesielt fordi den tynget så mye på skulderne. Et sted på veien måtte vi opp en løs grusbakke som vi bare kalte for «slalåmbakken». Øyvind måtte faktisk krabbe det siste stykket til topps med sin tunge bør. Godt jobba, jeg kan uansett bekrefte at mannen er i sitt livs form!

Vel nede ved basecamp slang vi fra oss sekkene. Like etter oppdaget vi at vi faktisk ikke hadde så mye vann igjen i tankene som lå i lavvoen. Øyvind og jeg dro derfor på en aldri så liten vannjakt i nærområdet. Etter et par kilometer fant vi et lite vannsilder ut fra en snøfonn, nok til å fylle en kvart halvliterflaske om gangen. Med tiden til hjelp hadde vi faktisk rukket å fylle rundt 30 liter med vann, nok til at gruppa kunne drikke av hjertens lyst resten av kvelden.

Besøk i Olonkinbyen

Neste dag hadde Sigurdur «fikset» en invitasjon fra basen på Olonkinbyen slik at vi kunne komme og besøke dem. Det takket vi selvsagt ja til! Utpå formiddagen tuslet vi langs veien bort mot Sørlaguna der to jeeper kom og hentet oss. Stasjonssjefen startet med å fortelle oss litt om øya og historie fra blant annet Jan Mayen under andre verdenskrig. Etter det humpet vi oss mot Olonkinbyen. Ikke akkurat høystandardvei i disse sanddynene... Vel framme ble vi tatt godt imot og servert kaffe og kaker!! Det smakte utrolig godt etter å ha levd på real turmat noen dager. Det neste som stod på programmet ble litt av en opplevelse; vi ble utfordret til å bli medlem av Jan Mayen Nøgenbaderforening. For å bli det måtte vi bade nakne i 2,9 grader arktisk farvann, nærmere bestemt i Båtvika like ved basen. Vi heiv oss uti vannet, og heldigvis fantes det ved en myk sandstrand her som sola varmet opp. Ikke mange slike dager på Jan Mayen hvert år! Belønningen ble et 38 graders varmt bad i badebassenget på basen. Bassenget varmes opp av overskuddsenergi fra agregatet. Vi ble servert både Underberg og pils, og vi kunne skåle for det fantastiske vertskapet og for en fantastisk tur hittil!

Etter badet fikk vi en interessant sightseeing rundt om på basen. Her er det ansatt personer med alle slags profesjoner som et lite samfunn trenger, alt fra sykepleier, elektriker, bilmekaniker, kokk etc. Og med satellittbredbånd klarer de omkring 30 menneskene her å leve et noenlunde normalt liv. Resten av kvelden ble brukt til skravling og hygge i stua samt utdeling av nøgenbaderdiplom og takketaler. Flere av oss tok også en tur inn i den lokale kiosken for å kjøpe Beerenberg t-skjorte, kult å kunne skryte litt på jobben når man kommer hjem!

Klokka gikk altfor fort og snart var det dessverre på tide å reise tilbake til Gamlemetten. Vi fikk skyss helt fram og tok farvel med våre nye venner på Olonkinbyen. Denne visitten ga Jan Mayen turen et betydelig ekstra krydder! Denne kvelden var nydelig på Gamlemetten med klar sikt opp mot Beerenberg samt vakker midnattssol i horisonten. Vi nøt den til fulle før vi krøp til køys.

Hjemreise

Utrolig hvor fort disse fem dagene på Jan Mayen raste av gårde. Nå var det allerede tid for å reise hjem. Men med oss i sekken hadde vi i alle fall med oss mange flotte minner, og de fleste av oss fikk kanskje et nytt syn på hva denne flekken på kartet, midt i havet har å by på. Vi tok et siste farvel med øya ved å seile bort til Weyprecht-breen som stuper helt ned i havet. Med dagens klare sikt var dette et utrolig flott syn. Deretter ventet nye 2,5 døgn tilbake mot Island. Men nå hadde vi heldigvis medvind slik at vi kunne bruke seilene, dermed gikk det litt raskere. Tror faktisk ingen spydde på returen. På kvelden 29. juni mønstra vi av i Dalvik og 10 nygarvede sjøfolk kunne slå fast at sirkelen nå var sluttet. Tok adjø med Siggi og Jon Otto før en maxi-taxi kjørte oss til Akureyri. De siste dagene vi hadde på Island nøt vi i lag med gode middager og hygge. Noen av oss tok også en tur på det jordoppvarmede utendørsbadet i Akureyri, herlig! Fine damer var det der også

Tusen takk for et uforglemmelig eventyr alle sammen! Kommer aldri til å glemme dette her!!

[Ole-Petter]

Gratulerer med eksotisk tur! Jeg er glad du deler opplevelsene så detaljert med oss - jeg har sugd til meg hvert ord. En slik tur blir jo noe langt mer enn bare kryss i lista, men jeg må få rette en advarende pekefinger mot "stuntet" du selv reflekterer over. Vi vil gjerne lese mange flere rapporter fra 500fjell!

[500fjell]

Tusen takk, Ole-Petter! Det var hyggelig og oppmuntrende å høre. Ikke alltid like motiverende å sette seg ned og skrive rapporter, så det er godt å høre at de settes pris på. Jeg leser også dine rapporter med stor interesse!

Ja, jeg tar selvkritikk for det stuntet til Arnes pinakkel og Juvtinden. Egoistisk til tusen... men utrolig nok går det i 99 % av tilfellene bra!