Dårlig folkeskikk blandt hytte til hytte-gåere?

[Balle]

Har denne ferien tilbrakt mere tid enn vanlig langs rødmaling-stier , og noe som slår meg er den nær konsekvente mangelen på respons når man hilser på folk man møter. (Unntakene er utenlandske engelsktalende) Må innrømme at min erfaring med hytte til hytte er en natt på Stor-Erikvollen, så det er mulig at jeg ikke forstår "reglene". Har gjort meg opp noen tanker ang. dette, som jeg gjerne vil ha kommentarer på.

-Ser hytte til hytte-gåere ned på folk med stor sekk og bekledning/utstyr som bærer preg av bruk?(Gjerne med fiskeblod på bukselårene.)

-Er det upopulært med kløv-hund langs løypene?

-Er det "by-regler" som gjelder langs disse stiene? (Jeg heller hilser ikke på ukjente jeg møter i Trondheim alá Crocodil Dundee)

-Er det interne hytte til hytte-regler som sier at det ikke er akseptert å snakke til folk man møter? Er det sosiale begrenset til rødvin-pimpinga om kvelden?

Tror forøvrig ikke at det er meg det er noe galt med, da møte med andre villmarkinger inne i f.eks Børgefjell fortoner seg fullstendig annerledes. De personene jeg har møtt utenfor DNTs løypenett har uten unntak stoppet for å slå av en prat.

[Nikke]

Jeg går normalt ikke langs løypene, men gjør det kun når det passer med planlagt rute "ut i villmarka." første dag av årets 2 ukers tur gikk langs en rødmerket tursti, og det var bare hyggelige folk, både unge og eldre, som også stoppet for småprat og utveksling av informasjon.

N

[atari]

Jeg har gått endel langs rødmerkede ruter og har bare positive erfaringer.

[Gullars]

Bare en negativ erfaing med en gammel gretten bonde av en Vossing i Torfinnsheim som var litt ufin i språket.

Ellers bare fine erfaringer, jo lengre det er til hytter jo triveligere blir folkene!

[snilen]

Gikk 4 dager langs Rondane-stien i forrige uke på strekningen Muen-Skollfjellet. Traff til sammen 5 personer fordelt på 2 turfølger + enkelte dagsturister. Klart vi hilser, aldri noe problem det. Skjønner det kan bli masete å hilse på alle om man vasser i folk som på Gaustatoppen og lignende.

[Hermansen]

Mangler man folkeskikk og ikke hilse på fremmende så fort man trasker utenfor asfalt?

Syns det er unaturlig å både snakke med og hilse på fremmende jeg treffer vilkårlig jeg uansett om det er på stier eller fortau.

Nå prøver jeg så langt det lar seg gjøre å holde meg for meg selv når jeg er i skauen/fjellet.

[+Bjarne H.S.]

Jeg tror du har vært uheldig jeg. Jeg har ingen slike erfaringer, nåja, unntatt en eksentrisk, kanskje sær, engelskmann jeg traff på Besso i fjor.

Noen jeg treffer er kanskje litt kortfattet, men de hilser i allefall. Men, du skal ha det at utlendingene jeg treffer på liker gjerne å prate litt lenger. Jeg synes i allefall det er svært hyggelig å prate litt når jeg er innom en T-sti på vei til et nytt fiskevann utenfor sti. På hyttene benytter jeg i allefall muligheten til å prate fra meg

[REs]

Jeg stillte en gang spørsmålet angående hvor langt fra byen man måtte gå før det var naturlig å hilse på og snakke med folk man møter.

Min erfaring er at i turområdene rundt by og tettbebyggelse så vil folk se rart på deg hvis du hilser eller prater til dem. I fjellet derimot, virker det som om det er helt naturlig å gjøre dette. Når du opplever det du beskriver så tror jeg nok det kommer mer an på hvem du mører enn hvor du er.

Utbredelsen av T- merkede løyper har nok ført til at en del mennesker som ikke har noe i fjellet å gjøre, drar til fjells. Urbane mennesker med siste mote i turutstyr og tilnermet lik 0,00 i kunskap og erfaring.

Jeg går stort sett også utenom disse løypene når jeg er på tur på egenhånd, men jeg er også turleder i turistforeningen og på guidede turer legger jeg vekt på at folk oppfører seg slik det sømmer seg i fjellet. Jeg har også guidet en del "nybegynnerturer" og her legger vi blant annet inn dette som et element når man går i fjellet. Snakk med folk du møter, hør hvor de kommer fra og hvor de skal og gjerne om de har sett eller opplevd noe spesielt. Dette kan være en sikkerhetsfaktor både for oss og dem. Som gammel Hjelpekorpsmedlem vet jeg hvor nyttig slik informasjon kan være hvis noen skulle bli meldt savnet i fjellet.

Jeg tror nok du bare har vert litt uheldig, eller som vi sier her vest, du har sikkert bare mødt en "østlending".

[Aspiranten]

DNTmennesker er som folk flest i fjellet, kjempehyggelige mennesker etter mine erfaringer. Inntil nylig hadde jeg den glede av å kunne slå meg på brystet og uttale at "jeg fremdeles har til gode å treffe en tosk på en dnt hytte."

Desverre må det meste som er godt her i verden en ende til slutt ta, og i sommer møtte jeg min første tosk.

De var ett sosialt lag på 3 par, 6 personer i følge. Med i sekken hadde de en hel bardisk av edlere brenneviner, rødviner, hvitviner, indrefilèt og fancy grønnsaker. De holdt stor piknik utenfor hytta, med plastglass og vinflasker. Høylytt prat og latter. Når klokken er 17:15 så er slikt bare koselig. Gøy å se at folk koser seg. Men så flyttet de seg inn, og fortsatte med utestemme. Utover kvelden kom det flere folk til og hytta ble raskt fyllt opp. Det var ved 22:30 tiden 6 rødvinsberusede byfolk og 24 slitne fjellkropper inne i hytta. På dette tidspunktet begynte vi å bli bevisste på at stemningen i rødvinsflokken var så høy at de trolig ikke hadde planlagt en tidlig kveld. Klokken beveget seg mot 23:00 og fremdeles stod oppvasken på bordet deres. Latteren runget og de seks befant seg snart helt alene i oppholdsrommet. 23:05 var jeg inne i ett annet ærend og spurte i samme slengen pent om de ikke kunne være så greie å huske på at det skal være ro kl: 23, for nå har folk lagt seg til å sove og samle krefter. Det falt ikke i god jord. Lederen for gruppen så morskt på meg og sa bestemt at de hadde fuuuull kontroll på dette.

Full kontroll i dette tilfellet innebar da altså og starte på oppvasken 23:10 mens de forstatte å brøle og le høyt. Jeg og min familie sov vegg i vegg med oppvaskkummen, og kunne bare glemme alt som hadde med soving å gjøre den neste halvtimen. Etter en liten stund begynner det å dempe seg i oppvasken og det ene paret går utenfor og skal pusse tennene. Jeg hører de snubler i fiskestengene våre som står tett inntil veggen, snakker høylytt og fniser. På hytta er alle vinduer til soverommene åpne på grunn av sommerheten... Jeg går rasende opp av senga, stikker hodet ut vinduet og hveser bare kraftig "PLIS?" til henne. Hun ser forskrekket på meg og roer seg.

Nå begynner de å bli rolige, men de tre mannfolkene i følget har lagt seg ute i stua, og de tror fremdeles at ingen hører dem når de snakker med normal, kraftig herrestemme seg imellom. Praten går om løst og tynt. 23:45 går jeg ut og hvisker at nå må de være rolige. Da får jeg beskjed om at det er jèg som er vanskelig, at det er jèg som skal ta hensyn til andre og at det er jeg som lager bråk nå. Da blir jeg så provosert at jeg hveser med hviskestemme en rekke ubekvemsord som ville fått meg eksludert fra foreningen dersom ytret offentlig. Jeg returnerer til rommet, henter kameraet og tar bilde av besøksprotokollen for å varsle DNT Bergen som eier hytta. Da ler jaggu guttene av meg, og spør om jeg ikke har vært på en hytte før... Den der klarte jeg ikke og ta alvorlig, og sinne ble til latter.

Noen bør holde seg borte fra fjellet. Man går ikke til en familievennlig hytte hvor det er mange barn mellom 3-16 år og tar seg en fest på bekostning av andre. Jeg undres den dag i dag på hvor lenge de hadde laget bråk dersom jeg ikke hadde vært ute etter å bremse festen øyeblikkelig fra kl. fem over leggetid.

Det viktigste å gjøre i en slik situasjon, og som TS beskriver tror jeg, er å holde hodet kaldt og tenke på alle de hyggelige mennesker man møter istedetfor å la seg provosere over lang tid av de få sorte fårene. Opplevelsen med festlaget har på ingen måte farget mitt syn på DNT, for 99% som jeg har møtt hittil har vært knakende hyggelige mennesker, og litt av grunnen til at jeg går innom DNT hyttene er nettopp for å være sosial med fjellfolk. Ett hyggeligere folkeslag er det vanskelig å oppdrive i Norge.

[REs]

Jeg vet ikke hvilken del av landet Aspiranten bor i, men jeg har en misstanke, og her hos oss har vi en avis som heter Stavanger aftenblad. Her kan man skrive inn slike beretninger og fortelle folk hvilke drittsekker man har mødt. Det kan tenkes at disse folkene også kan lese og at det kanskje gjør mer inntrykk på dem når de om sider er kommet til sans og samling.

Det er tragisk at noen mennesker ser ut til å tro at de er alene i denne verden. Jeg har også opplevd lignende tilfeller, ikke mange, men da er det ofte mest effektivt å ta en alvorsprat med disse personene neste dag når de er edru, og gjerne ved frokostbordet når det er mange andre til stede. Da er det ikke alltid at "de er like tøffe i tryne".

Jeg opplevde en gang tre damer som visst nok hadde bestemt seg for å drikke årets rødvinsrasjon i løpet av en kveld, og jeg spurte dem, etter flere høflige forsøk på å få dempet festen, om de var klar over at de var gjester på en privat hytte.

-"Dette er ikke en privat hytte, det er turistforeningen som eier den".

- Og hva er så turistforeningen for noe?

-"Vi er medlemmer".

- Ok, Turistforeningen er en privat stiftelse og medlemskapet ditt gir deg rett til å besøke deres hytter på betingelse av at du oppfører deg i henhold til de regler som til en hver tid gjelder på hyttene.

- "Ja men det er ikke alkoholforbud".

- Nei, men det er forbud mot å drikke slik at man glemmer både oppdragelse og folkeskikk, og akurat nå er det så mange her som synes at det er nokk at hvis ikke dere vil sove ute så er festen slutt.

Også den gang var det familier med små barn på hytta.

Neste dag var disse damene ferdige med frokosten og ute av dørene nesten før de andre hadde tenkt på å stå opp.

Det hender at det hjelper å si fra.

[TurNisse]

Har ikke erfart så mye siden jeg stort sett aldri treffer på folk her i Trøndelag...

Men mitt inntrykk er at det er helt andre regler når man kommer unna sivilisasjonen..

Om ikke alle slår av en 5minutters prat om vær, føre og erfaringer, så sier de aller aller fleste hei...

Noen nikker tydelig å tar kanskje i lua som en tydelig hilsen...

Ingen som har duret forbi uten å gi en hilsen...

Men enkelte folk blir litt mer skeptisk til kløvhunder i snørekjørebånd, å des større des verre...

Har nå bare en i moderat størrelse 23kg, å han ser jo bare søt å vennlig ut...

Ellers har jeg respekt for at folk er i forskjellige sinnsstemninger når de går på fjellet...

Mange drar for å komme seg vekk fra alt, kranglet med kona, mistet en unge, osv...

DNT hytter vet jeg ikke mye om, har hatt en natt i en hytte å da var jeg alene...

Men det er vel to typer der også (som det kommer frem av de småkomiske (i ettertid håper jeg) fortellingene over her)

De som er megastolte over å ha kommet seg fram til denne hytta å skal drikke seg pærings for å feire bragden før de går ned igjen dagen etter...

Og de som har kommet til denne hytta og skal fortsette til neste og neste og neste hytte...

Folkeskikk må man ha, men man må også akseptere at alle er vi forskjellige..

Ikke vits i å ligge våken om natten å lure på hvorfor en totalt ukjent ikke hilset på stien...

[TL]

Er nettopp tilbake fra en liten ukestur i Saltfjellet, og kjenner meg nok ikke helt igjen i trådstarters erfaringer. Både tyskere, svensker og nordmenn hilste, smilte, og enkelte slo til og med av en liten prat - mest for å utveksle vurderinger av leia videre. Utenfor Lønsdal stasjon, etter avsluttet tur, satt jeg ei god stund og pratet med en hyggelig fjellvandrer fra Oslo, som ville forære meg en gassboks som han dessverre ikke kunne ta med på flyet. Synes for øvrig REs pensler inn på en del vesentlige ting.

[Aspiranten]

Jeg vet ikke hvilken del av landet Aspiranten bor i, men jeg har en misstanke, og her hos oss har vi en avis som heter Stavanger aftenblad.

Heheh, jeg gjorde litt research rundt disse festløvene nå, og det viser seg at hun ene visstnok er rektor på en av Hordalandskolene... Det og den høye inntekten forklarer ihvertfall den arrogante holdningen om at andre skal ta hensyn til dem, de er jo "høit paa straa". Det er nok ikke ofte de får en ting og to påpekt av "laverestående vesener", og reaksjonen ble deretter...

[REJOHN]

Heheh, jeg gjorde litt research rundt disse festløvene nå, og det viser seg at hun ene visstnok er rektor på en av Hordalandskolene... Det og den høye inntekten forklarer ihvertfall den arrogante holdningen om at andre skal ta hensyn til dem, de er jo "høit paa straa". Det er nok ikke ofte de får en ting og to påpekt av "laverestående vesener", og reaksjonen ble deretter...

Med mange år erfaring fra selvbetjente turistforeningshytter (opp mot 30 overnattinger i året), så kan jeg si at det - heldigvis - ikke er ofte slike ting forekommer.

Jeg opplevde det faktisk oftere tidligere, og de som var verst er mannfolk godt opp i årene.

Turistforeningen vil være takknemlig for en tilbakemelding om slike ting, og forsøker å gjøre noe med det når de får en slik melding.

En liten historie fra en selvbetjent turisthytte: Det var gjengen (fra hva vi tidligere benevnet som et tettsted over fjorden - nå by) som nok så kontant ble oppfordret til å roe seg ned, ellers ville de ta kontakt med lensmannen.

Men, mente de brave høylytte festdeltakere, det kunne ikke være nødvendig, for han var med.....

Når det gjelder hilsing (som var trådstarters emne), så har vi professorer i dette landet, og de har studert fenomenet:

"HILSETEORIEN: Professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, Tian Sørhaug, mener hilsingen i fjellet forekommer helst forekommer når man ikke møter så mange andre på tur"

" Men hvor går egentlig hilsegrensen i fjellet?

– Hehe...ja det var det da. Hvis du går tur i Nordmarka i Oslo, så er det først og fremst når man er mer alene at man hilser på andre. For det kan jo være veldig trafikkert med andre turgåere der.

Altså, jo færre man møter, jo lavere er hilsegrensen. "

[HegeJohnsen]

Tror Balle har vært særdeles uheldig i sine møter med folk langs T-merkede stier. Min erfaring er at de fleste hilser som et minimum. Ikke alle har lyst til å slå av en prat, og det må man jo bare respektere. Det er tross alt ikke snakkeplikt i fjellet - selv om flertallet gjerne slår av en prat. Det er i allefall min erfaring.

[Miamaria]

Interessant tråd. Jeg har fundert litt på det motsatte. Hvorfor skal folk som ikke hilser på meg i byen plutselig absolutt hilse straks man er tre minutter opp i lysløypa eller på en skogsvei? I dag gikk jeg en tur på en sånn turlagsrute, møtte maaasse folk like før jeg kom ned, og jeg tror jammen meg alle hilste. Jeg kjenner ingen av dem. Ingen fremmede hilser ellers. Jeg var da ikke akkurat i villmarka, uten å ha sett et menneske på flere uker?

[Koppen]

Tror kanskje vi oppfatter "Balle" litt forskjellig. Jeg skal ikke påberope meg å være den som tolker ham rett, men kjenner meg litt igjen i det han skriver. Er klar over at noen er sjenerte, andre er ute for å klarne egne tanker og mye annet. Men det er forskjell på å ikke hilse og slå av en prat og det å uttrykke en form for uhøflighet gjennom kroppsspråk og væremåte. Og jeg har også erfart at det ihvertfall kan synes som det er tydeligere dess mer "villmarksutrustet" jeg er i øyeblikket.

[Balle]

Er hjemmom en tur, før jeg legger ut på den siste "langturen" for denne gang. Det blir Ilfjellet rundt, med telt og fiskestang. Litt vått, men, men.

Har lest gjennom svarene jeg har fått, og det er vel stort sett bare "Koppen" som som har forstått fullt ut hva jeg mente. Enkelte andre bekrefter det jeg tror, de forstår rett og slett ikke hvorfor de skal svare når noen snakker til dem. Det er tydelig at hytte til hytte-folk lever etter andre regler enn de jeg er oppdratt med. Glemte forresten Saltfjellet, har gått litt langs sti-nettet der, til og fra bilen, og der hilser folk på en, akkurat som "TL" skrev.

[Miamaria]

Det er nå litt merkelig å ikke svare hvis folk faktisk snakker til deg, da. Jeg svarer nå sjøl når disse lysløypefolkene hilser, sjøl om det forundrer meg at de gjør det i utgangspunktet. (Eller kanskje det forundrer meg mer at de ikke hilser på butikken en halvtime senere - det er liksom helhetsbildet som er litt pussig.)

Én ting er om folk ikke aktivt hilser sjøl - men noen tar kontakt så er det nå pussig å ignorere det uansett?

[Holm]

Å svare når noen snakker til deg er vell normal folkeskikk, uavhenhig om man er en hytte-til-hytte-person eller ikke.

minner om fjellvettregel 5. Lytt til erfarne fjellfolk , kankje folk du treffer er veldig opptatt av å lytte ?

Jeg bruker ivhertfall å hilse og evt snakke med fok jeg treffer, men det er litt avhengig av farten ( ski/sykkel/fottur )

om det blir mer enn smil/hils, men på fjellet bruker jeg å forhøre meg om vær og føreforhold nesten uansett, men møter man en kø så

kan man ikke snakke med alle

Hyttene opplever jeg som en veldig sosial arena der man prater med mange ukjente folk, trolig mer prat på mindre selvbekjente

enn de store betjente der man kan oppleve å være på hotell.

[strebus85]

Interessant å høre om andres erfaringer, og jeg føler at jeg også kan bidra med en.

Ifjor høst var kona, guttungen (1.5 år) og jeg på hyttetur til Gappohytta (Troms) Turen er 11 km og 700-høydemeter på fin sti. Hytta har to hytter, og da vi kom var den ene ledig og kun ett par på den andre. Utover kvelden kom det fire andre oppover, men jeg fortalte dem at guttungen stod opp og lagde leven på ukristelige tidspunkt. De valgte klokelig den andre hytta. Kvelden gikk fint og vi la oss tidlig.

Litt før tolv hører vi skritt og hviskestemmer på utsiden. Det var noen finske ungdommer som kom og la seg på hytta vår. Men de var så stille! De pakket tilogmed ut soveposene sine ute på plassen for ikke å lage leven, og de listet seg som ånder inn før de la seg.

Guttungen våknet selvfølgelig rundt kl seks og herja rundt, og han var fryktelig overrasket over at det sov folk på alle sofaene og i alle køyene (hytta er ikke stor). Vi var også overrasket for de hadde vært så stille at vi hadde trodd det maks kune være et enkelt par. Men de var altså fem.

Da de våknet kom det fram at de hadde kjørt fra Rovaniemi kl 1600 og hadde planer om å gå opp på Bárras før de kjørte hjem dagen etterpå. De hadde sett meisa vår og skrudd på "stillegenet" før de kom inn. Vi fortalte at vi var imponerte over hvor stille de hadde vært.

[Frikk]

Det er hyggelig å hilse på folk, men jeg må innrømme at jeg selv noen ganger kan oppfattes som uhøflig fordi jeg ikke svarer folk som hilser. Det kommer av at jeg fra tid til annen kan være helt i min egen verden og ikke få med meg at noen har søkt kontakt med meg overhodet. Det skjer forøvrig både på butikken og på tur og med både familie, venner og ukjente. Jeg får dårlig samvittighet når sånt skjer, men det altså ikke nødvendigvis bevisst uhøflig når noen ikke har lagt merke til at du hilste eller at du i det hele tatt er til stede. Noen av oss er bare mer distré og fraværende enn andre

-Frikk

[Nikke]

@Frikk:

He he he, da er du bra "fjern", når du ikke legger merke til folk som du møter på en trang sti (Les;plass til et menneske).

@Strebus:

Flott historie!

Jeg må vel nesten følge den opp også.

Møtte 3 godt voksne karer (de hilste og slo av en prat) som skulle ligge/ha base i samme område som meg, bare i hver vår ende av et stort vann. De skulle avslutte turen etter 6 dager, jeg skulle farte rundt i området i 2 uker. Etter 3 dager møttes tilfeldigvis igjen på vandring til et nærliggende vann, og etter en kaffeprat, sa de at hvis de har noe mat igjen, så legger vi det under den store steinen vi satt ved under vårt første møte.

Etter 8 dager padlet jeg over vannet i håp om at de hadde lagt noe under steinen, og tror du ikke de lagt en hel pose full av nødvendigheter som potetmos, brød, pålegg, kakao, kaffe, pølser, samt ei flaske med noe brunt ). Det kaller jeg turfolk!

N

[Tor Einar]

Jeg tror ikke de som går fra hytte til hytte er anderledes en andre du møtter på fjellet . Jeg vil heller si at i de oppmerkede løypene treffer du mange med for dårlig tid. De skal rekke over et størst mulig område/flest mulig topper på kortest mulig tid. Selv er jeg i fjellet for å finne ro og fred, derfor beveger jeg meg gjerne utenfor løypene.