Til topps på Huascaran (6768m) i Peru - Juli 2011

[Lyngve]

Forberedelser i Huaraz

Etter det første og mislykkede forsøket på å nå toppen av Huascaran for vel en uke siden (p.g.a dårlig ver), brukte jeg noen dager i Huaraz på å se om jeg kunne finne en ny partner og erstatter for Rob. Dette skulle imidlertid vise seg ganske vanskelig på så kort varsel. Ettersom det var helt uaktuelt å klatre Huascaran alene p.g.a alle bresprekkene, så bestemte jeg meg for nødløsningen med å leie en lokal guide. Jeg henvendte meg derfor til Galaxia, og de fikk satt meg i umiddelbar kontakt med guiden Hector. Prisen for en guide på Huascaran er noe dyrere enn på andre fjell i området, og det lokalt fastsatte honoraret er 130 USD per dag, mot normalt 90 USD på andre lavere fjell. En porter ville jeg imidlertid ikke koste på meg, men ettersom guiden normalt vil påkreve en porter, falt vi ned på en mellomløsning med at vi tok en porter for de to første dagene, dvs opp til Camp I for 30 USD per dag. Men fra Camp I til Camp II (samt ned igjen fra fjellet) ble vi enige om at guiden måtte bære sitt eget utstyr inkludert telt, mat og kjøkken. Jeg derimot ville bære mitt eget telt, mat og kjøkken helt fra Basecamp opp til Camp II og ned igjen.

Jeg fikk også Galaxia til å ordne en taxi fra Huaraz til Musho (180 Soles), men bare en vei ettersom jeg visste fra forrige gang at det var enkelt å få en mye billigere taxi i Musho når vi skulle tilbake til Huaraz (100 Soles). Bortsett fra dette så jeg ikke noe behov for at Galaxia ordnet flere tjenester. Esel-transport kunne jeg for eksempel fikse selv i Musho til en mye rimeligere pris uten påslag fra Galaxia. Inngangsbillett til Huascaran National Park (65 Soles) trengte jeg heller ikke, ettersom min forrige billett fremdeles var gyldig (1 måned).

(1 Soles = 2 NOK)

Høyder:

Musho - 3000 m.o.h (trailhead)

Basecamp - 4200 m.o.h (hytta er et bedre overnattingssted hvis man er akklimatisert)

Hytta - 4675 m.o.h

Camp I - 5300 m.o.h

Camp II - 5900 m.o.h

Huascaran Sur - 6768 m.o.h

Lenker:

Alle bilder kan sees her:https://picasaweb.google.com/lyngve/0492HuascaranII

GPS-track fra turen finnes her: http://www.everytrail.com/view_trip.php?trip_id=1202980

Dag 1

Taxien hentet meg som avtalt kl. 07 hos Edward's Inn i Huaraz og kjørte meg over til Galaxia's kontor. Her plukket vi opp Hector (guide), Carloz (porter) samt deres utstyr/bagasje. Vi ankom Musho (3000m) etter 1-2 timer i taxi, og der fikset vi enkelt og greit to esler med fører (totalt 80 Soles). Mens eslene ble lastet opp, satte vi avgårde i forveien og ankom Basecamp (4200m) etter 2.5 timer i ganske raskt tempo. Her måtte vi vente på eslene m/fører, for høyere opp kommer man nemlig ikke med esel. Derfor må alt bæres fra Basecamp. Jeg var innstilt på å bære alt mitt utstyr, men Carloz tilbød seg å bære plaststøvlene mine opp til hytta, noe jeg gladelig takket ja til ettersom min sekk var stor og tung nok fra før. Ruta fra basecamp (4200) og opp til hytta (4675m) går for det meste over sva og innebærer noe klyving. Jeg ankom hytta som førstemann etter en drøy time. Akkurat på samme vis som under mitt første forsøk på Huascaran, valgte jeg også denne gangen å overnatte på den komfortable hytta (12 USD), mens Hector og Carloz slo opp teltet sitt på et egnet område like utenfor. Det viste seg at jeg var den eneste gjesten på hytta denne kvelden, ikke meg imot da jeg hadde hele sovesalen for meg selv (ingen snorking).

Dag 2

Jeg var oppe i 7-8 tiden om morgenen og spiste en medbrakt frokost (brød + ost). Utenfor hytta var Hector og Carloz allerede i full gang med å pakke. Carloz kom inn og lurte på om han kunne bære noe for meg, så jeg overleverte likegodt et par kilo med mat han kunne bringe opp til Camp I for meg. Mens Carloz satte avgårde i forveien, brukte jeg og Hector noen minutter ekstra i det flotte veret før vi fulgte etter. Første halvdelen fra hytta (4675m) til Camp I (5300m) går stort sett over sva, litt klyving her og der men enkelt og greit under tørre forhold. Andre halvdelen går over en relativt flat bre uten sprekker, så kun stegjern er nødvendig. Jeg merket tidlig at jeg taklet høyden mye bedre nå enn sist gang, og vi ankom derfor Camp I på rimelig kort tid (2.5 timer). Carloz hadde allerede satt opp teltet for Hector, og var veldig ivrig etter å komme seg tilbake til Huaraz. Vi tok derfor et raskt farvel. Jeg fikk satt opp mitt eget telt, og det varte ikke lenge før vinden og snøbygene satte inn for alvor. Hele natten igjennom snødde og blåste det, ikke akkurat optimistiske utsikter for en bestigning.

Både denne dagen og dagen i forveien hadde vi møtt flere grupper på vei ned igjen fra fjellet, og alle rapporterte om mye snø i høyden og at de derfor ikke maktet å nå toppen. Også våre sjanser for å nå toppen så nå ut til å svinne hen.

Dag 3

Jeg ble litt overrasket over å våkne til en knallblå himmel etter nattens herjinger. Humøret mitt endret seg derfor dramatisk, og jeg fikk et nytt håp om at Huascaran nå omsider skulle åpne sine dører. Ruta mellom Camp I og Camp II via Garganta Icefall er i normale år det man kan kalle cruxet på Huascaran. Enkelte år kan dette partiet være ekstremt farlig (is-ras). Det kan også være vanskelig teknisk, ja endog umulig hvis en av de store bresprekken oppe i Canaletaen åpner seg i sin fulle bredde. Men nå i 2011 var forholdene overraskende greie. Man må fremdeles krysse en del tvilsomme snøbroer samt spurte forbi en strekning hvor det formelig hagler store isklumper på opptil flere tonn nedpå ruta, men ellers ingen problemer. P.g.a snøfallet forrige natt, måtte det tråkkes et nytt spor på breen men der fikk vi god hjelp fra en østerrikisk ekspedisjon med 3 klienter, 2 guider samt 5 portere/kokker. Jeg og Hector la oss derfor klokelig bak disse. Vi ankom Camp II (5900m) etter drøye 2.5 timer. Med de nåværende flotte verforholdene var Camp II nesten ikke til å kjenne igjen fra de 3 dagene jeg og Rob tilbrakte der i forrige uke, da det blåste og stormet som værst.

Hector fikk vite av den store østerrikiske gruppen at de planla å starte mot toppen ved midnatt. Jeg overtalte Hector til at vi startet noe senere, rundt kl 2 ettersom jeg var redd for kalde tær hvis natten ble for lang. I trygg forvisning om at en relativt stor gruppe kom til å brøyte vei for oss, falt jeg umiddelbart i god søvn i Camp II selv om det var bikkjekaldt inne i teltet.

Dag 4

Vi kom igang litt senere enn avtalt (2:20), og da vi passerte teltene til østerikkerne ble vi veldig overrasket over at det først nå var igang med å våkne opp. Hele situasjonen var nå snudd på hodet, og det betød at vi gjennom den kalde natten måtte brøyte og finne veien selv. Ikke fikk vi noe ekstra hjelp fra månen heller, ettersom denne var mindre enn halv og avga minimalt med lys. Det lovte heller ikke så bra at Hector sine batterier i hodelykten var på vei til å dø ut etter vel en time, og at han ikke kunne finne reservebatteriene i jakkelomma. Men vi klarte likevel å navigere oss over det skumle bresprekkene før man kommer opp i sadelen mellom Huascaran Norte og Sur. Vi bommet imidlertid på opptaket fra sadelen og klatret direkte opp en bratt og ganske lang bakke (50 grader) uten løpende mellomforankringer. Det ser heldigvis ikke så skummelt ut når det er mørkt for da ser man ikke avgrunnen. Så fortsatte vi gjennom en labyrint av isfjell (seracs), og plasserte ut noen løpende mellomforankringer her og der. Normalruten traverserer vanligvis langt ut mot høyre og er ikke stort mer enn en spasertur, men denne enkle ruta var i år en umulighet p.g.a en bresprekk høyere oppe. Derfor var den bratte direkteruta opp mellom store isfjell (seracs) eneste mulighet i år. Det var flere passasjer på 50 og 60 grader men aldri mer enn av en taulengdes varighet mellom hver "plattform". Vi hadde med 4 isskruer og 4 snøstaker, så vi kunne klatre i lengre perioder på løpende mellomforankringer uten at førstemann slapp opp for utstyr. Men det tok likevel lang tid, noen ganger bakset vi i dyp snø, testet ut snøbroer, mens andre ganger var vi på hard is som krevde en høy grad av konsentrasjon. På ca 6400m var de tekniske utfordringene tilbakelagt, og oppover fulgte en lang og slak bakke som nesten aldri tok slutt. Heldigvis var det ikke vedvarende tråkking i dyp snø som vi først fryktet. Lange partier var nemlig avblåst for snø noe som medførte mye enklere gange. Men Hector sin innsats i front var likevel imponerende. Han måtte legge seg på kne ved et par anledninger for å spy, men forsatte likevel ufortrødent mot toppen. Jeg fulgte stort sett i fotsporene, en mye hyggeligere jobb, men jeg var også igang med å bli dyktig sliten. Ved en anledning var jeg også på nippet til å spy. Østerrikerne med guider som startet 1-2 timer etter oss, var iferd med å hale innpå oss, men de hadde en veldig enkel jobb nå som ruta var lagt, sporene tråkket og snøbroene allerede var omhyggelig testet ut av oss. Jeg var mildt sagt litt forbannet på dem. Her kom de i en luksus ekspedisjon med et kobbel av portere, kokker og guider på fjellet, og blir nærmest båret til topps. Og i tillegg utnytter de oss to i front. Litt av en taktikk de har lagt for dagen for å nå til topps på enklest mulig måte.

Vi opplevde en fantastisk soloppgang med et hav av ruvende fjelltopper rundt oss, sentralt i den mektige fjellkjeden Cordillera Blanca, en av de mest berømte i verden og mest fotograferte. Dessverre var kameraet plassert i sekken min, og med vår non-stop metodikk for å være i konstant fremdrift mot toppen, medførte det at kameraet forble i sekken helt til vi nådde til topps kl 09:10 etter nesten 7 timer. Da var det altfor sent til å ta bilder av soloppgangen (veldig ergerlig i ettertid). Men det var likevel en stor følelse å stå på selve taket av Peru. Jeg hadde nesten gitt opp håpet etter det meget skiftende veret i Cordillera Blanca denne sesongen, derfor var lykkerusen desto større. Jeg gamblet på akkurat denne dagen (21. Juli) og jammen viste det seg å være et veldig heldig valg. En skyfri himmel og minimalt med vind, det har neimen ikke vært hverdagskost denne sesongen.

På vei ned igjen møtte vi på østerikkerne med guider. Tempoet deres hadde nå sunket dramatisk, og en av dem var tilsynelatende i ferd med å møte veggen. Vi fortsatte raskt videre nedover, og ankom etterhvert de tekniske partiene. Vi satte igjen et par snøstaker og rapellerte ned på de to mest utsatte partiene. Ellers hastet vi oss forbi de store utoverhengende isblokkene som nå var begynt å tine i sola. Nesten nede i sadelen så vi den bratte oppstigningen vi hadde tatt i nattens mørke timer, og dette partiet unngikk vi klokelig med en liten travers mot høyre og en mildere nedstigning. Så forsatte vi med å krysse den enorme sadelen. Hector gikk nesten igjennom en av de store bresprekkene men fikk sprellet seg over til fast grunn på andre siden med et par voldsomme byks. De sorte hullene i overflaten fikk meg til å velge en annen men utestet snøbro over den 50 meter dype bresprekken. Noen nervepirrende sekunder, men Hector tok godt stand på andre siden slik at vi nå var mer forberedt. Vi fortsatte så over et par andre voldsomme bresprekker før vi var vel nede i Camp II. Nå var det allerede blitt ganske sent på dagen (kl 13), så vi bestemte oss for å tilbringe en natt til i Camp II slik at kunne fortsette på det objektivt sett farlige partiet ned mot Camp I på et litt tryggere tidspunkt, dvs tidlig på morgenen.

Dag 5

Det var ikke uten grunn at vi nå irritererte oss over å fortsatt befinne oss i Camp II. For kl 6 om morgenen blåste det kraftig, og det var et mareritt å komme seg ut av teltene og få pakket dem ned. Heldigvis skulle vi nedover og ikke oppover mot toppen. Vi unnagjorde det objektivt sett farlige partiet mellom Camp II og Camp I på en drøy time. Deretter fortsatte vi i raskt tempo ned mot hytta. Her kunne vi slappe av en god stund i solveggen og tørke telt og annet utstyr, i trygg forvisning om at vi hadde god tid på å rekke ned til Basecamp til avtalt tid med hensyn til når eselet skulle være på plass (kl. 12). Vi kjøpte oss likegodt en pils hver i sola, mens vi pakket om utstyr og sekker.

Vel nede i Basecamp oppdaget vi nå at denne nærmest var blitt omforvandlet til en liten landsby, p.g.a en stor japansk ekspedisjon som holdt til der. Eselet (1 stk) var på plass som avtalt, og det var rett og slett en befrielse å fortsette nedstigningen til Musho uten 25 kg på ryggen. Vi fikk tid til mer pils i Musho, mens vi ventet på at eselet skulle ankomme med sekkene våre. Deretter bar det i taxi tilbake til Huaraz. Etter en dusj og et bedre måltid på Cafe Andino (sammen med Rob), bar det videre på en liten pub med Hector, som hadde invitert meg på lokalt brennevin (Pisco Sour). En hyggelig avslutning på en vellykket ekspedisjon til nok en krevende nasjonstopp. Kanskje er det nå snart på tide å plukke de enklere og langt mindre tidkrevende nasjonstoppene i verden, slik som f.eks BeNeLux og de baltiske stater. Nei takk, jeg tror vi venter litt med dem, for meg er det de majestetiske fjellene og eventyrene som lokker, fremfor noen teoretiske koordinater i et pannekake land som f.eks Nederland.

Etterord

I utgangspunktet hadde jeg store planer om å bestige både Huascaran Norte (6655m) og Sur (6768m), i tillegg til majestetiske Artesonraju (fra logoen til Paramont Pictures). Men det 3-4 ukers oppholdet i Huaraz har på mange måter kun dreid seg om Huascaran Sur. Innledningsvis kastet jeg bort et par verdifulle dager i Huaraz med å vente på at Rob skulle komme tilbake fra fjelltoppen Chopicalqui. Så kastet vi bort en uke på et mislykket forsøk på Huascaran. Deretter gikk det med ytterligere 4-5 dager med omorganisering og pause i Huaraz før det andre 5 dagers toppstøtet mot Huascaran. Nå har jeg altså bare 4 dager igjen før jeg må tilbake til Lima, derfor blir det hverken tid eller ork til flere store topper i Cordillera Blanca. Ganske beklagelig, men det store målet (Huascaran Sur) er i det minste avkrysset, og nå ser jeg etterhvert fremover til mange herlige uker i Bolivia med flere 6000 meters topper under lupen, inkludert Sajama som med sine 6542 m.o.h er Bolivias nasjonstopp.

[martin.m]

Hei Lyngve.

Det var en glede å lese rapporten din på bussen hjem fra Sverige.

Flotte bilder av majestetiske og imponerende fjell.

Som jeg skrev til deg på FB, gratulerer, imponerende innsats!

Ble også meget imponert over guiden din, Hector. Virket som en helstøpt fyr.

Igjen, gratulerer med bestigningen.

Selv er jeg snart på vei til Rondane med to venner, planen er å dra dem med opp på i alle fall et par 2000 m. topper. Men dette blekner jo betraktelig ifht. din tur.

[Henrik.S]

Gratulerer så mye! Ser helt fantastisk ut, likte spesielt siste bildet

[cral]

Tror jeg kan skaffe guide til de harde toppene i nederland og belgia. Bare husk å sette av noen timer..

Flott historie! Kos deg videre.

[SturlaS]

Flott og interessant rapport.

Grattis med bestigningen!

[Lyngve]

Takker og bukker!

Er fjellguiden din i Nederland UIAA lisensiert ?

[aleks]

Spennende lesning og en flott rapport med bra bilder. Du har ikke tenkt å prøve deg på Siula Grande, da? Ligger ikke det også i Peru? Mener å ha lest en plass at det er et vanskelig fjell å bestige. I tilegg har man jo sett touching the void som jo handler om fjellet.

[Lyngve]

Spennende lesning og en flott rapport med bra bilder. Du har ikke tenkt å prøve deg på Siula Grande, da? Ligger ikke det også i Peru? Mener å ha lest en plass at det er et vanskelig fjell å bestige. I tilegg har man jo sett touching the void som jo handler om fjellet.

Tusen takk!!

Siula Grande er ogsaa i Peru, men ligger nok godt utenfor min kompetanse- og risikovillighetsgrad.

Dessuten skal visstnok forholdene i Cordillera Huayhuash vaere langt fra optimale de senere aar, pga nedsmelting etc.

Men jeg kunne godt tenke meg aa gaa den fantastiske trekking-ruten Huayhuash Circuit, en 7-10 dagers marsj rundt de majestetiske fjellene !!