Følelser i forhold til Turtagrø

[Tom]

En gang kom jeg kjørende over Berdalsbandet, og med ett dukket Turtagrø opp langt der nede. Et rødt, gammeldags fjelhotell med en historie mer fascinerende enn de fleste andre steder. Jeg kunne se for meg utallige bilder fra bøker, av Slingsby, Carl Hall osv. osv. Bygningen var den samme. Et fantastisk sted. Det var sommeren 1995.

En gang kom jeg kjørende over Berdalsbandet, og med ett dukket Turtagrø opp langt der nede. Et merkelig skue, der arkitektene har fått fritt spillerom etter den tragiske brannen. Det er ikke det samme lenger. Mye historie er revet bort. Jeg må tilbake til bøkene for å få gjenkjenne den gode følelsen, nærmest kjærligheten til stedet. Det var sommeren 2004.

En gang kom jeg kjørende over Berdalsbandet, og med ett dukket Turtagrø opp langt der nede. Men det var ikke hyggelig lenger. Jeg tenkte på alle tragediene som hadde rammet, nå også med Ole Berge Drægni som døde i Tsunami-katastrofen Det var nesten så jeg ønsket å se vekk - ville kvitte meg med triste tanker. Det var sommeren 2005.

Kort fortalt: Det skjærer i hjertet når jeg tenker eller hører navnet Turtagrø, og det skjer ganske ofte. Hva tenker dere andre? Har assosiasjonene til Turtagrø endret seg veldig?

[Torodd]

Selv jeg som sitter i en liten by utenfor Glasgow i Skottland har de samme type fölelser som Tom (Gjest) gir uttrykk for. Jeg tror at når sommeren kommer og man er på/passerer Turtagrö, vil de som kjenner hotellet og den siste tragiske hendelsen ha andre fölelser for stedet enn i fjor sommer. Kanskje vil man må erkjenne at store deler av sommeren 2005 må brukes til å bearbeide fölelsene rundt tapet av Ole og den voldsomt tragiske Tsunami katastrofen istedet for å fullt ut nyte fjellvandring og klatringen. Hver person reagerer forskjellig, men jeg tror ikke jeg presterer skivebom i min antagelse.

Takk til Tom for at han har reist dette temaet da det vil/kan bli brennaktuelt i sommer. Dere fjellfolk som skal innom Turtagrö og Hurrungane i sommer, burde ta denne debatten/samtalen nå og ikke i bare i sommer.

Sjekk forövrig http://www.sognavis.no/lokale_nyhende/article1478479.ece

Jeg har ikke besökt eller kjört forbi Turtagrö siden det nye hotellet ble bygd. Men etter det jeg har sett av bilder, foretrekker jeg det gamle hotellet og dets design.

Men meg om det.

Rent personlig vil jeg til slutt legge til at denne katastrofen og Oles död har også gjort et sterkt inntrykk på meg. Selv om jeg sannsynligvis aldri har mött Ole. Men vi var visstnok i slekt, Fortun er en liten plass og jeg er en sentimental mann.

[Gjest Anonymous]

Eg ser ikkje det nye hotellet sin utsjånad som noko negativt. Det gamle brann ned, det er DER tragedien ligg. At det vart bygd opp att (om enn i ei noko anna form), er utelatande positivt for oss som ferdast mykje i området. For kva ville "Turtagrø" vore utan Turtagrø? At hotellet vart teikna nytt, handlar nok i stor grad om at det gamle Turtagrø var uerstatteleg. Eg likar tanken om ny start, nytt mot og ikkje minst å føre tradisjonen vidare trass den ufattelege tragedien (klatrehistorisk sett).

Når det gjeld Ole sitt dødsfall, så trur eg me alle gjer lurt i å fokusere på kva han faktisk fekk til å etablere FØR han gjekk vekk. Og Ole vil jo alltid vere der oppe, gjennom huset og aktivitetane han bokstaveleg tala reiste opp frå åska.

For meg vil Turtagrø aldri nøre triste kjensler. Heller det motsette. Der har eldsjelene fått utfalda seg til alle tider (inkl Ole) - staden osar av engasjement og motivasjon retta mot fjell og klatring.

Eg vil oppfordre alle til å ta ei stille stund om dei fèr forbi der i somar. Tenn eit lys eller ei hovudlykt for Ole, og ver takksame for at drifta held fram. Huset er nytt, men sjela er den same.

Tora

[paalv]

Jeg har mange opplevelser fra Turtagrø.

Som utgangspunkt for telturer i Skagadalen, som hotell for turer i området i påsken, om sommeren, om høsten. Som arbeidsplass da jeg var instruktør der.

Naturligvis har jeg da også et forhold til familien Drægni, fra den gangen Astri og Johannes delte døgnet mellom seg: Johannes på kjøkkenet fra tidlig morgen og Astri i stua til sent på kveld. Ole dukket opp som sommerarbeidende landbruksstudent og globetrotter - og endte opp som fremsynt driver av hotellet.

Og bygningene: Selv synes jeg alltid at "annekset", det opprinnelige Øiene-hotellet, var det fineste. Det står der fortsatt. Hovedbygningen var ombygd og hadde vel mistet noe av sin opprinnelige stil. Det nye bygget er tøft, dristig. Jeg begynner å like det! Men innendørs har jeg funnet meg vel der fra første besøk.

Nei, trist er ikke Turtagrø! Alle steder har sine historier, gode og triste. Jeg har sett helikoptre frakte ned omkomne fra Hurrungane, men det gjør ikke Turtagrø til et sted med tunge følelser.

Mitt siste besøk på Turtagrø forbinder jeg nettopp med Ole og Kirsti. Et godt minne! Vi tre hadde en lang tur sammen, Kirstis første og Oles siste på Storen.

Ole skapte et nytt Turtagrø, samtidig som han tok vare på det gamle. At han valgte å bygge opp, at han valgte sin egen byggestil og måten han favnet et bredere publikum på - håper jeg han vil bli husket for! På Turtagrø møtes de unge off-piste kjørerne, gamle og unge fjellvandrere, nybegynnende og meget erfarne klatrere - og de passerende MCere, intetanende turister, bydefolk, byfolk ...

Og de ser ut til å trives med Turtagrø og hverandre på en måte som gir grunn til ettertanke.

Turtagrø er et sted med sterk historie, både fjern og nær - og et virkelig familiedrama. Jo mer kjent du blir med historien og omgivelsene, jo mer betatt blir du av Turtagrø. Det er et sted med sjel, tuftet på sin historie, historiene fra Hurrungane og ikke minst stedets nye og gamle gjester!