Eggen (2041m) – ikke helt som planlagt

[Ole-Petter]

Sesongens første fottur til en ny 2k-topp gikk ikke helt som planlagt, været var ikke helt som varslet, og ikke er jeg sikker på om jeg vil anbefale varianten av denne turen til andre som går alene, men en deilig start på sommeren var det i alle fall i enkelte øyeblikk.
Kjørte over Flya lørdag ettermiddag i kjempebra vær, som jeg trodde skulle vare også neste dag – i alle fall i følge yr.no. Parkerte i Vargbakken, og la kl 19.00 i vei inn Leirungsdalen med litt mer vekt i sekken enn vanlig: Vintersovepose, Dynamat liggeunderlag og en enkel hjemmesydd teltduk i tilfelle nedbør om natta. 2 liter drikke gikk jeg også og drasset på i disse ”skumle tularemi-tider”. Hadde klart å pine vekta på sekken under 13 kg, og det er ikke verst på en overnattingstur alene i fjellet, synes jeg.

Planen ryker

Krysset broa over Leirungsåi og tuslet fornøyd vestover på fin sti, som ikke er avtegnet på kartet. Passerte to telt her inne, som også sto der nær et døgn seinere. Visste at jeg etter hvert skulle opp til Vesleløyftskaret, men syntes nok det lå en del snø der – og at det så ganske bratt ut. Æsj, skulle jeg likevel tatt med meg stegjern, da? Elva rant vid og bred like ved siden av meg, og brått kom det en flomstor bekk ned fra fjellsida og sperret veien. Jeg kunne ikke huske å ha lest om at det skulle være noen problemer her, og søkte oppover i vierkjerret. Det var masse kjerr her, og tungt å gå, og ingen steder så det ut til å være greit å komme seg over. Ikke var jeg så lysten på å vade heller, og fortsatte oppover. Snart så jeg en sti oppover i lia, og endret planen radikalt: Jeg ville heller gå over Bukkehåmåren enn å vade denne bekken!

Overnatting i det fri på 1500 meter

Ganske snart kom jeg inn i skyggen, for det var alt langt på kveld. At det ble litt kjøligere passet meg egentlig utmerket, for stien var bratt og sekken merket jeg selvsagt på ryggen. Oppe på ryggen svingte den brusende bekken rett vest, og det lå noen solide snøfonner å ta seg over på her. Det var dagens andre feil, for jeg visste ikke at stien fortsatte på venstre side av bekken oppover (sør). Nå kom jeg ut i meget bratt terreng med lyng og småbusk, og kranglet meg av sted – godt hjulpet av stavene.
Etter drøyt 2 timer var jeg fornøyd med baksinga, og fant en flat plass like ved en diger stein på 1500 meter i en liten forsenkning på ryggen like øst for Bukkehåmmåren, der jeg slo enkel og spartansk leir. Mobilsignal var det også, så jeg fikk ringt fruen og sjekket at testmeldinga fra SPOT’en hadde kommet fram. Kjekt med slikt satellittbasert nødpeileutstyr – og særlig når man går alene. Det kom nå en kald vind, og jeg krøp ganske raskt ned i vintersoveposen, og så på de meget lange skyggene fra dagens siste solstråler nede ved rv 51. Klokka var 22, men enda varte sola en stund der nede.

Grå morgen på Bukkehåmåren

Kl 07 neste dag var jeg i gang, og jeg lot bare sovepose og liggeunderlag være – altså måtte jeg over Bukkehåmåren også på tilbaketuren. Sekken var jo noen kilo lettere, så jeg gikk optimistisk i gang med de bratte 400 m med stigning opp til Bukkehåmåren. Jeg noterte meg underveis noen store sammenhengende snøfelter her, som skulle bli kjekke å løpe ned på returen. Men været var ikke som spådd, for dette var grått og trist, med skydekke på rundt 2100 meter så det ut til. En liten grå hare løp forskremt i forveien oppover, med en imponerende fart på den bratte snøen. Jammen skulle jeg ikke møte på (antakelig den samme) haren på omtrent samme sted på vei tilbake igjen seinere på dagen også – trivelig!
Kl 8 var jeg på toppen, med flott utsikt til Besseggen og Knutshøi. Jeg så også endelig dagens mål; Eggen, og at det var en blanding av snøfelter og barmark bort til foten av nordeggen. Her var terrenget lettgått og svakt hellende nedover – behagelig. Enda mer behagelig var det at sola slo litt igjennom nå og da, og jeg håpte på snarlig oppklarning, for alle de høyeste toppene lå i skyene.

Etter hvert ble det mer snø, og som alltid ergerlig er; jeg sank stadig 10-15 cm nedi for hvert steg - slik vekslende underlag av snø er alltid tungt å gå på, for noen ganger går en helt igjennom ned til kneet også. Mer bekymringsfull var egentlig veien opp nordeggen; den så veldig bratt ut. Jeg hadde ikke studert ruta godt nok, tydeligvis, for jeg så på gps-en at det var lettere terreng på ”baksiden” (nordvesteggen og vestflanken). Helt innunder nordeggen var saken klar – jeg ville ikke prøve meg rett opp her, men runde hjørnet, og se om det ikke ble enklere terreng.

Det ble det, men først måtte en ganske snødekket og bratt nordflanke krysses. Mot slutten på skrå opp sparket jeg meg solide trinn, og passet på å ha god balanse med stavene, da en utglidning slett ikke var ønskelig her.

Utforsking av Eggens søregg

Vel oppe på nordvesteggen så jeg at veien videre til topps var enkel, og kjente allerede på en god følelse av vissheten om å kunne nå atter en ny totusenmeter – den første til fots dette året. Først plukket jeg toppunktet i sør, og deretter ruslet jeg langs øststupet mot den litt høyere nordtoppen. Jeg frydet meg over å gå langs stupet her – elsker simpelthen følelsen av luft og utsikt og frihet!

Ved nordtoppen betraktet jeg eggen videre mot Høgdebrotet, der toppen lå i skyene. Jeg ville bestemt utforske denne eggen litt nærmere, nå som jeg hadde plenty med tid. Først var det artig klyving nedover, og et par punkter jeg tipper når grad 2 på UIAAs skala for klatring. Perfekt for meg – og krydder i hverdagen, men hadde det vært isete og snø her, hadde jeg nok ønsket tau.
Nede på det laveste punktet på eggen, satte jeg fra meg sekken, og tok vanskelighetene opp mot Høgdebrotet nærmere i øyesyn: Her sperrer en 20-30 meter høy hammer veien, og tau vil jeg sterkt anbefale. Jeg kløv opp noen meter og rekognoserte og tok litt bilder, siden denne hammeren ikke er så altfor nøye beskrevet her på forumet. Hadde man kommet ovenfra, er det ingen problemer fra Høgdebrotet fram til denne hammeren. Det så ut til å være bra med muligheter for rappellfester der oppe, og det burde holde med en rappell, så langt jeg kan vurdere, om man bare går bratt ned de første 10-15 meterne.

Fra der jeg sto ledet et smalt galleri nedover mot høyre (vestsida) omgitt av bratte sva. Antakelig burde en ha tau her også, for så om mulig å klyve oppover renneformasjoner i vest. Bedre er det nok å klatre rett opp eggen med litt sikringsmidler og tau. Det virket relativt enkelt å finne steder å legge sikringer her, og i følge det jeg har lest er det jo ikke snakk om mer enn grad 3. På venstre sida av eggen (øst) virket det enklest ved tørre forhold.

Alene over breen!

Tilbake ved sekken fant jeg plutselig ut at jeg ville over til Kvassryggen, men da måtte noen hundre meter med bre forseres. Slikt er jeg jo opplært til å skygge unna når man går alene, men en del forhold gjorde at jeg vurderte det som tilrådelig:
1) Det var tidlig på sesongen, i starten av juni.
2) Ingen sprekker kunne sees, og breen var omtrent helt flat i dette området.
3) Det var ganske tidlig på dagen, kl 11, og det hadde knapt vært sol til nå. Det hadde også vært frost om natta.
4) Jeg hadde staver som jeg kunne sondere snøen i forkant med. Selv om jeg sank 10 cm nedi en del steder, var det fast og fint under der. Ellers var det skare som holdt.

Det hadde vært interessant med kommentarer fra leserne på dette ”stuntet”. Var det halsbrekkende gjort? Jeg følte meg ganske trygg hele tiden, jeg.

Kvassryggen

Oppe på Kvassryggen så jeg et par reinsdyr løpe vekk like nedenfor toppen. De hadde nok kommet bort fra flokken sin. Alltid gøy å se dyr i fjellet! Dessverre lå skylaget fortsatt tungt hundre meter høyere, men jeg hadde vært på Høgdebrotet tidligere, og var fornøyd med å ha plukket også Kvassryggen i dag. Jeg så også at det er mulig, med stegjern og isøks, å omgå den bratte grad 3-hammeren jeg tidligere hadde vært oppunder, ved å svinge ut og ned på breen nordøst for eggen, i alle fall tidlige i sesongen. Se bilde.

Nå gikk det kjapt og lett nedover på snøfelter til Bukkehåmåren, som jeg ruslet over for andre gang denne dagen. Var faktisk helt oppom toppvarden en gang til, for å nyte synet ned til Gjende. Og så var det bare å løpe ned på snøfelter til teltplassen min – slikt liker vi! Etter å ha lesset noen flere kilo på sekken, trosset jeg tularemi-smittefaren som er i skuddet for tiden, og drakk vann fra bekken her oppe. Jeg hadde da knapt sett et lemen her oppe, og vannet kom rett fra snøfeltet.

Jeg fulgte grei sti på andre siden av bekken nedover, til jeg kom på kjent sti ned til Leirungsdalen. Nede ved bilen kl 15 presis, og nå var været blitt ganske så flott – typisk.

[martin.m]

Hei Ole-Petter.

Fantastisk flotte, detaljerte bilder og beskrivelser.

Fin lesing var det, takker for rapporten.

[Busken]

Alene over breen!

Tilbake ved sekken fant jeg plutselig ut at jeg ville over til Kvassryggen, men da måtte noen hundre meter med bre forseres. Slikt er jeg jo opplært til å skygge unna når man går alene, men en del forhold gjorde at jeg vurderte det som tilrådelig:

1) Det var tidlig på sesongen, i starten av juni.

2) Ingen sprekker kunne sees, og breen var omtrent helt flat i dette området.

3) Det var ganske tidlig på dagen, kl 11, og det hadde knapt vært sol til nå. Det hadde også vært frost om natta.

4) Jeg hadde staver som jeg kunne sondere snøen i forkant med. Selv om jeg sank 10 cm nedi en del steder, var det fast og fint under der. Ellers var det skare som holdt.

Det hadde vært interessant med kommentarer fra leserne på dette ”stuntet”. Var det halsbrekkende gjort? Jeg følte meg ganske trygg hele tiden, jeg.

Se bilde av breen i nesten snøfri tilstand fra 18.08.09. Basert på det bør det ikke være helt psykotisk å krysse den.

Basert på to bestigninger tror jeg at raskeste vei til Eggi er over Bukkehåmmåren, evt oppom Kvassryggen og over breen. Det går et tråkk langs åa som kommer ned fra Bukkehåmmårtjønne, så man slippe unna med et par hundre meter kratt helt nede i dalen hvis man går stien nesten helt til åa.

Nordflanken av Eggi er bratt og løs. Nordvestryggen ok, men den siste kilometeren ved Øvre Leirungen i retning Veslløyftinden består av 2m høyt kratt hvor stien er lett å miste.

[Ole-Petter]

Betryggende å se, og sikkert av nyttig informasjonsverdi for andre...