Skinnfjellet 23. april 2011

[TL]

23. april 2011:
Drømmedag i fjellet - med brukket ski!

Bilder og kart

Helt siden jeg den 6. juli 2000 besteg den østlige og høyeste toppen av Skinnfjellet (1335 moh) har jeg hatt lyst til å også en dag komme meg til topps på den vestlige toppen på 1322 moh. Fra tid til annen har da også sistnevnte topp figurert i turplanene, men av ymse årsaker blitt forkastet som turmål hver en gang - flere ganger grunnet dårlig føre. Men i dag lå forholdene til rette for en bestigning.

Fra Jerpåsen begynte turen med å gå på ski langs veien sørover. Etter at brua over Fiplingelva var tilbakelagt bar det så nordover, og etter hvert oppover den skogbevokste lia. Den besto i stor grad av plantet smågran, og det var i det hele tatt ganske uoversiktlig å manøvrere seg mellom stammer og granbar. Heldigvis varte ikke disse forholdene lenge, og det ble snart atskillig lettere å ta seg fram.

Jeg hadde lansert planen om en bestigning for Jan i går kveld. Han var giret på å slå følge, men hadde ikke anledning til å starte så tidlig som meg. Vi ble derfor enige om at han skulle komme etter hvert.

Under en matpause kom plutselig et lemen til syne - et tegn på at det er lemenår i år. Smågnageren sprang oppå snøen, stoppet opp noen sekunder, før den forsvant under snøen igjen. Jeg nærmet meg den småbratte fjellsida av Skinnfjellet, da jeg med ett ble var noen velkjente lyder. Joda - ikke til å ta feil av! Der kom Jan gående. Jeg hadde nesten begynt å lure på om han i det hele tatt ville komme, men her var han altså. Jan tok til orde for en pause - og slik ble det. Vi slo oss ned på en snøfri haug.

Vi tok så fatt på fjellsida. Det ble veldig mye sikksakk-gåing oppover, men vi spiste høydemeter skritt for skritt. Stadig flere kjente og kjære fjell viste seg i horisonten, og særlig Visttindan i vest inntok et sentralt blikkfang. Det var dessuten fascinerende å se hele Fiplingdalen sørover, med de to Fiplingvatna øverst i dalføret.

På ca 950 moh begynte fjellet å flate noe ut, selv om det fortsatt var et godt stykke igjen til toppen. Skinnfjellet er et mange km bredt fjell, og kan ses på som den nordligste utløperen av Børgefjellet, beliggende mellom Fiplingdalen, Susendalen og Hattfjelldalen i nord.

Det var en helt fantastisk dag - en drømmedag i fjellet der alt klaffet! Ikke en sky var å se på den knallblå himmelen og temperaturen var svært så behagelig. Å gå med noe mer enn T-skjorte var uaktuelt for min del før på toppen, drøye 1300 moh. Selv under småpausene følte jeg ikke for å ta på meg noe mer. Til alt overmål viste skiføret seg ypperlig - et fast og godt klisterføre. I starten av turen smurte jeg meg inn med solfaktor 30, bare for å være på den sikre siden.

Vi hadde nå toppen i sikte. Det var bare så ubeskrivelig herlig å ta seg uanstrengt fram mellom det hvite underlaget og den blå atmosfæren, og vi konkluderte med at det er jo nettopp dette vi drømmer om i de mørkeste vintermånedene, når det gjelder friluftsliv!

Jan ankom toppen litt før meg, og vi satte oss ned og beundret utsikten. Et gammelt scooterspor gikk helt til topps fra Fiplingdalssida, så det hadde tydeligvis vært folk her tidligere denne påsken.

I nord ruvet Geittinden, Brurskanken og Kjerringtinden. Enda lenger nord tronet Okstindan, mens det store Røssvatnet bredte seg i forgrunnen. I sør hadde vi Børgefjellet i all sin prakt, med Golvertinden og Kvigtinden som de største kjempene. Men selv om det var flotte fjell hadde det nå på ettermiddagen blitt en del dis i lufta, grunnet stor fordamping. Det gjorde oss likevel lite, og etter en time var vi på farten igjen.

Jeg var så tilfreds med å ha kommet til topps at jeg ikke enset at vi faktisk ikke bafant oss på toppen! Selve toppunktet lå godt og vel 100 m lenger øst. På vei mot Skinnfjellskardet, som vi hadde blitt enige om å gå ned i, måtte vi selvsagt innom det virkelige toppunktet.

Det gikk veldig greit å ta seg ned i skardet på sørsida av fjellet. Jan prøvde seg på noen telemarksvinger, mens jeg tok meg ned på min måte.

Vi bestemte oss for å følge ei nokså fersk scooterløype som gikk nedover skardet, som er over ei halv mil langt. Den ble på ingen måte fulgt slavisk, men vi antok at den ville føre oss elegant ned i dalen, uten å rote oss inn i tettvokst ungskog.

Elegant gikk det da også nedover - helt til jeg nærmet meg fjellbjørkskogen. Litt for stor fart og litt for dårlig balanse resulterte i en heftig tryning! Registrerte at jeg hadde mistet begge skistavene i fallet, mens skiene ble sittende på. Men da jeg strevde meg på beina igjen oppdaget jeg til min forskrekkelse at det ene skiet var brukket, ca 30 cm fra tuppen! Det var heldigvis ikke brukket av, og det gikk veldig greit å ta seg videre nedover. Litt lenger ned i skogen var det Jans tur til å "gå på ræv".

I det vi kommer inn på en skogsbilvei, som etter alt å dømme vil føre oss helt ned i Fiplingdalen, får vi oss et nytt sjokk. Rett foran oss, kanskje bare 20 meter, bykser en svær elg fram fra skogen og inn på skogsbilveien. Mens vi bremser det vi er gode for springer elgen i scooterløypa foran oss noen sekunder, før den atter forsvinner i skjul. Artig at det er litt dyreliv å se! På turen oppover så jeg for øvrig fem ryper, men jeg hørte flere.

Nede i dalen måtte jeg smøre på mer klister, før veien ble fulgt sørover, over Fiplingelva og opp til Jerpåsen. Tre liter drikke viste seg tilstrekkelig. I det hele tatt en herlig topptur - både med og uten intakte ski.

[Dag G - Evje]

Glimrende rapport TL-

Synd nordlandsturen i april gikk i grus, men litt finvær må man ha.

[TL]

Takk for det, Dag

Nordlandsfjellene ligger nå her, og blir vel liggende i overskuelig framtid. Så det byr seg vel ei seinere anledning...