Langt og lengre enn langt – Gråhø 8.mai

[Ole-Petter]

Med gårsdagens 7-timerstur til Kvitingkjølen i beina, var jeg noe usikker på om jeg virkelig skulle gå denne langturen; 14,5 km i luftlinje fra bilen og rundt 1300 høydemeter å overvinne. Dette er den mest avsidesliggende 2k-toppen i landet, og høyeste punkt i Reinheimen. Jeg satte opp teltet ved Billingen ved rv 15 kvelden før, og forberedte en tidlig start.

Kl 06.00 var jeg i gang i motbakkene opp på høyre side av elva Store Føysa, med skiene spent fast på sekken. Det var blå himmel lenger i vest (!) mens et høyt skylag gjennom dagen effektivt skulle hindre for kraftig solstråling og oppvarming av snøen. Var det noe jeg fryktet, så var det søkkvåt snø som kollapser på en halvannen mils retur.

Det går stier på begge sider av elva, og mest tydelig lot tråkket på vestsida (venstre for elva) å være. En sjarmerende trebru krysser elva litt overfor den litt større brua til hyttefeltet her. Et godt stykke høyere – jeg vil gjette på snaut 1000 meters høyde – er det også mulig å krysse elva. Her ligger en imponerende svær stein kilt fast høyt opp i gjelet (se bilde), og et tydelig tråkk fører over her.

Tilløp til panikk

Fordelen med å gå såpass seint på våren var at bakkene opp fra Billingen stort sett var bare, så det gikk rimelig greit og kjapt opp på beina opp til litt over 1000 hm. Fra da av – og i de neste lange timene var det skiføre. Panikken grep meg et øyeblikk; jeg hadde ventet med å fylle vann på flaskene, og her oppe var det bare snø. En så lang tur ville være farlig uten en dråpe vann i sekken. Jeg søkte litt i feil retning i forhold til dagens turmål, men fant heldigvis snart rennende vann nær gjelet ned til Store Føysa. Det var bra, for det viste seg kun å være ett sted seinere på turen der jeg så rennende vann (og det hadde blitt vanskelig å få tak i…) En snau halvtime hadde dette vann-tullet kostet meg, men i forhold til nytteverdien – og i forhold til en lang dag på tur – gjorde det selvsagt ingenting.

Langt og lengre enn langt

Så var det bare å labbe og gå. Jeg beholdt skifellene på hele veien (!) I ettertid ser jeg at jeg burde tatt dem av på den relativt store flaten før og inn i Skarvedalen, men jeg fryktet limet begynte å bli dårlig, og at de kanskje ikke ville feste seg igjen dersom jeg tok dem av.

Jeg hadde noen veipunkter å gå etter, likesom etappemål, og nøt ellers ensomheten, stillheten, omgivelsene, utsikten og gløttene av sol. Lemen var det overalt, og rett som det var skremte jeg noen ulldotter som suste over snøen, eller om jeg kom for nær; skrek og viste tenner mot meg. Vinden var litt ubehagelig; så jeg søkte ly bak hytteveggen like før vannet i Skarvedalen. Denne jakthytta kan man visst låne nøkkel til nedi Skjåk – et tips for de som eventuelt vil dele turen i to. Fra hytta så jeg også dagens mål; Gråhø.
Etter en 20 minutters matpause - dessverre på skyggesiden av hytta - sammen med flere døde lemen, slo sola igjennom for en tid, og jeg nøt den neste timen østover. Jeg begynte faktisk å fantasere om å plukke med meg flere av toppene i området, men så økte vinden kraftig på, og i bakkene opp vestflanken til toppen måtte vindjakka fram, sammen med alpinbrillene.

Sterk vind

Den siste halve kilometeren ble en kamp først og fremst mot vinden, men presis kl 12.00 nådde jeg toppen. I ly av varden måtte jeg forsikre meg om at staver og ski ikke kunne blåse av sted. Flott utsikt ble redusert til noen kjappe bilder og rask retur, og slett ingen feiring av totusenmetring nummer 140.

Jeg hadde lest om en som gled tilbake på skiene på 1,5 time. Det kom garantert ikke til å skje i dag. Vinden fikk jeg i fjeset, og snøen var løs og våt, slik at gliden ble borte. Jeg trøstet meg med at det kunne vært langt verre. Det ble derfor en god del staking og diagonalgang i svakt nedoverhellende terreng, og jeg brukt 3,5 t tilbake. Å følge stien ned til Billingen var enkelte steder umulig; der rant det nå en diger bekk. Det var derimot behagelig å gå på føttene igjen, ja et kjærkomment avbrekk faktisk. Egentlig er veksling mellom ski og fottur ypperlig for meg, fant jeg ut!

[Nils]

Det er en fin og drøy dagstur det der Ole-Petter, hvor man virkelig får tid til å nyte stillheten og roen i høyfjellet. Turen din minner litt om vår tur i 2004, bare at vi gikk litt tidligere på året (2. april), og hadde skiføre fra starten. Vi hadde kanonvær, men slet med det samme som deg - kraftig vind på toppen, som forsvant da vi kom ned på flata igjen, ved vannet i Skarvedalen.

[Mayhassen]

Kan bekrefte vinden denne dagen ja. Var på en topp rett borti lia der og vi kortet ned turen siden vinden bare ville øke og øke på.

Denna turen er lang, blir ikke noe kortere av å gå på helfeller hele veien heller da!

Et tips er vel å ha med seg både halv- og helfeller og ekstra dopapir til å tørke av skia før felleskifter