Påsketur i Jotunheimen: Glittertind, Galdhøpiggen og Kyrkja

[nilshermann]

En veldig fin og spennende påsketur med Turbo-Henrik og Stian (en barndomskompis av undertegnede).

Har skrevet rapporten med bilder og et par videosnutter fra turen på egen side: http://nilshermann.com/bakkarogberg/?p=19
Anbefaler å gå hit for å få en bedre helhet

Teksten følger:

Påska 2011 ble helt rå!

Topper:
Dag 1 og 2: Glittertind (2465 moh).
Dag 3: Keilhaus topp (2355 moh) og Galdhøpiggen (2469 moh).
Dag 4: Kyrkja (2032 moh)


Planene for årets påsketur var omtrent i boks (med forbehold om snøforhold) noen dager før turen. Den opprinnelige planen var Glittertind, Galdhøpiggen, Semeltinden og Kyrkja, med utgangspunkt i Spiterstulen. Vi skulle også ligge i telt på toppen av Glittertind. Dette valget ble gjort mest pga. et helt fantastisk fint bilde i “fjellbibelen” av glittertind i soloppgang. Galdhøpiggen ble valgt ganske enkelt pga. at det er det høyeste fjellet og at ingen av oss hadde vært der før. Kyrkja pga. dets karakteristiske utseende og Semeltinden pga. fine vinterbilder på blant annet fjellforum.net. Det opprinnelige turfølge var Henrik og Nils Hermann, men dagen før avreise ringte Stian fra Molde og sa han hadde kjøpt fjellski og ville være med. Toppers!


Dag -1: Til fjells!

På onsdag kjørte Nils Hermann og Henrik fra Ski og Stian fra Molde. Siden ting alltid tar lenger tid enn hva man tror (i alle fall i vårt tilfelle) ble det ganske sent før vi kom oss fra det flate østland. Stian hadde fri den dagen så han kunne kjøre da vi kjørte for å komme noenlunde likt til Spiterstulen. Henrik og Nils Hermann kjørte innom Fjellgeita sport i Fagernes for å plukke opp en 42 liters sekk Nils Hermann hadde funnet på kjøp og salg-tråden på fjellforum. Dette er en liten lokal uavhengig sjappe med masse kult utstyr. Eieren var en trivelig kar og vi fant en del kult utstyr. Vi kom også på ting vi mer eller mindre mangla, så det ble handla litt ekstra småtterier.

Karen i Fagernes kunne også fortelle at veien over Valdresflya mest sannsynlig var nattestengt; ganske riktig, vi møtte en nattestengt bom på Valdresflya mens Stian møtte en stengt vei like innenfor Geiranger. Vi sjekka på forhånd om veiene var åpne, men tenkte ikke på at de var åpen kun på dagtid fra 08 til 20. Stian kjørte rundt om strynfjellet og la seg å sov i bilen på Spiterstulen mens Nils Hermann og Henrik campa i bilen på en parkeringsplass like nord for Beitostølen.


Dag 1: Telttur til Glittertind (2465) (av Nils Hermann)

Da vi omsider kom frem til Spiterstulen klokka 10 på formiddagen lå Stian enda i drømmeland. Det ble fiksa med et par kakk i bilruta Vi brukte en del tid på å pakke og spise før vi var klare til spasertur. Siden vi skulle telte på Glittertind måtte vi ta med en hel del: Telt med 16 stk. 50cm snøplugger, soveposer, underlag, kokeutstyr, mat, vann, ekstra undertøy, varm jakke, fotoutstyr, spade og ikke minst ski. Dette blir det vekt av. Vi kom oss ikke ut på tur før klokka ett.


Turen starta med 500 meter langs grusveien fra Spiterstulen før vi svingte opp ura på høyre side. Med vekten av vintertelt, sovepose og ski på/i sekken var det egentlig ikke noe særlig god følelse å vite at vi nå skulle gå 1400 høydemeter før kvelden, i stive plastsko (Telemark- og Randosko). Stian hadde lærstøvler. Det var bare å håpe på snø så tidlig som mulig. Vi prøvde å gå sommerstien, men den var ikke lett å følge da snøen enda lå flekkvis. Vi kom inn på stien nå og da.

Det er heldigvis bedre å gå med plaststøvler i terrenget enn på grusvei. Bæring av sekker ble også lettere etter hvert da vi fikk gått oss varm. Litt strabaser må man regne med nå på våren når det verken er føre for å gå på ski eller til fots.

Når man kommer over den første stigningen har man gått litt over 300 høydemeter og er på ca 1400moh. Her ble det litt mer snø slik at skiene kunne tas i bruk. Vi måtte imidlertid ta de av innimellom for å komme over bare flekker med stein og mose. Snøen var også så råtten at selv med forholdsvis breie randoski tråkka man gjennom til knærne. Stian med sine smale fjellski slet veldig på dette partiet. Lenger opp, på ca 1600moh ble det kjapt litt bedre snø. Vi kunne nå gå på den uten å trå gjennom. Her ble det også brattere, mye brattere. Vi måtte til slutt av med skiene og heller gå.

Utrolig hvor kjapt klokka går når man har det morro. Også denne gangen kom den oss i forkjøpet. Da vi var kommet et stykke opp Glitteroksle kom også tåka. Samtidig var vi totalt utslitt etter å ha gått i ni timer med tunge sekker i bratt terreng. Det eneste som trakk oss videre var det fordømte bilde av Glittertind og Jotunheimen i soloppgang. Dessverre valgte vi til slutt å slå leir her, på Glitteroksle, før toppen. Det skulle senere vise seg å være veldig greit.

Karene finner frem soveposen mens Nils Hermann smelter snø til posematen. Stian sovnet så fort kyllinggryta var tom. Det var kun en brummende rygg å se mens undertegnede pumpa opp liggeunderlaget Da jeg endelig kom meg ned i posen hørte jeg svake drønn. Om det var skavler som løsnet og rasa ned eller om det var vinden vet jeg ikke. Uansett litt småkult.

Som bildene forteller våkna vi til nydelig utsikt og knall vær. Toppen var imidlertid inne i tåka. Om vi hadde kommet oss opp dagen før for å telte på toppen som først planlagt hadde vi faktisk våknet i like dårlig (ut)sikt som vi hadde da vi la oss. Vi ble med ett ganske fornøyde med valget vi tok dagen før med ikke å gå lengre. Etter noen brødskiver pakka vi et par lette sekker å la til opp mot toppen. Fra teltet brukte vi et par timer opp. Innen vi kom til topps var været klarnet opp og vi ble møtt av et majestetisk syn av nordveggen da vi kom over skulderen fra Glitteroksle.

På toppen møtte vi et par-tre hyggelige mennesker som kom opp fra Glitterheim-siden. De kunne fortelle om glimrende skiføre helt fra Glitterheim. Vi kunne telle hele 17 stk som var på vei opp fra den kanten. Ikke rart med det omtrent strøkne påskeværet det var denne dagen. Et godt tips til de som tar turen fra Glitterheim er å gå litt lenger enn kun til toppen. Fra litt vest for toppunktet får man en vill utsikt mot selve toppen og dens skavvel. Det er kun et par hundre meter ekstra det er snakk om.

På vei ned tok vi omtrent samme rute ned til teltet som vi kom opp. Storslått skiføre! Undertegnede og Henrik bestemte seg for å kjøre rundt et område med mye stein mens Stian ville gå over. Dette endte med at NH og H kjørte litt for langt ned uten å vite det. De tenkte å vente på Stian der nede for de regna med det tok lengre tid å gå over blant steinene enn å kjøre rundt. Stian kom aldri.

Da vi gikk oppover igjen for å se etter han så vi først teltet, så Stian som kom etter en liten runde på leting etter oss Mens Stian ventet på oss hadde han rukket å smelte snø, koke vann og helt oppi turmatposene. Realt!

Også veien videre ned fra teltet var skihimmelen for enkelte, men et helvete for andre. Vi kjørte ned mer på nordsiden av Glitteroksle enn hvor vi gikk opp(se kart). Har var det mye bedre med snø og det var ikke så bratt. Henrik kosa seg på randoskia, undertegnede trente så smått på telemarksvinger mens Stian strevde fælt med ikke å få for stor fart, å tryne eller aller helst ikke en kombinasjon av disse. Han kjørte med langfeller på, men det var helt håpløst med for smale ski med BC-binding og for ustabile store lærsko. Dette i tillegg til tung sekk på ryggen og nesten ingen langrennserfaring gjorde ting helt håpløst for Stian, som egentlig er en racer på alpint utstyr. Det ble prøvd ploging, skrensing, aking med skiene under rumpa, aking med skiene i hendene, rulling sideveis, rulling forover og egentlig rulling og aking alle mulige veier når jeg tenker meg om.

Dette var trygt så lenge snøen var fast og fin. Verre ble det da vi kom ned fra Glitteroksle og under 1600 hm. Har var snøen pil råtten og ekstra ille nær steiner. Problemet var at man ikke så alle steiner før man kjørte over dem og i verste fall rett inn i dem for så å tryne fremover. Stian kjørte lettere gjennom enn oss andre to. Dessverre gikk han gjennom snøen på en ekkel plass, krasja i stein og stupte fremover rett ned i mer stein, med påfølgende ukontrollert bannskap og generelle smertehyl som sikkert kunne høres til både Lom og Vågå om ikke snøen hadde vært der.

Bortsett fra et kutt på nesen var det heldigvis bare kneet som fikk seg en smell. Det kunne gått skikkelig ille om hodet hadde truffet ura, noe det akkurat ikke gjorde.. Phu! Turen videre ble altså enda verre for Stian. Med et vondt kne ble hvert skritt et helvete. Særlig når man tråkka gjennom den råtne snøen annethvert skritt og dermed ikke klarte å holde bevegelsene kontrollert.

Det ble etter hvert ganske seint, og middag på hytta kunne vi som vanlig bare glemme. Men det er helt greit. Vi er ikke interessert i treretters middag når vi er på fjelltur.

Vi tok ikke samme sti på vei ned. For å slippe mer trasking over råtten snø gikk vi omtrent rett ned fra skaret stien går gjennom og ned til veien i Visdalen. Denne ruta ned ble noe bratt og det måtte ropes om løpsk stein ved ett tilfelle. Helt nederst måtte vi allikevel gjennom råtten snø og litt skog; et siste slit før vi var nede på veien. Siden vi la ruta rett ned lia måtte vi gå et godt stykke langs grusveien opp til Spiterstulen. Stian kom som sistemann ut av bushen med litt god gammel bannskap pga. det vonde kneet. På dette tidspunktet var han så nedstemt, lei av smerte og sliten at det ikke kom et ord av kroppen. Han passerte oss som venta nede på veien og gikk på autopilot videre mot Spiterstulen. Stian er en sporty og usedvanlig positiv kar, men på akkurat dette tidspunktet hadde han vel ikke noe særlig positivt å komme med, så han holdt heller kjeft Med tanke på slitet og smertehelvetet nedturen hadde vært for han var det ingen av oss andre som syntes det var det grann rart. Senere på kvelden så vi at kneet hadde hovnet opp til størrelsen av en halv handball.

Vi kom til Spiterstulen klokka 10 og hadde vært på tur i 33 timer. Mens de fleste på hytta var kledd i fine skjorter og helst dressbukse satt vi å spiste hver vår pizza som vi fikk kjøpt i kafeteriaen. Utslitt la vi oss i “fjøset” som hytta vi lå på heter =)


Dag 3: Keilhaus topp (2355) og Galdhøpiggen (2469) (av Henrik)

Som vanlig kom vi oss opp alt for sent, men i tide. Spiste en god frokost på Spiterstulen, planla dagen litt og drømte tilbake om Glittertind. Mette og gode starta vi igjen pakking av sekk. Ingen av oss er veldig effektive når det kommer til dette, så det går gjerne med litt tid. Stians kne var fortsatt hovent og vondt, så han valgte å ta turen hjemover etter å ha fått tilbakemeldingen “ta denne og hold kjeft” i det han fikk en ispose av betjeningen.

Nils Hermann og Henrik var ferdig pakket og klare til tur lenge etter at alle andre hadde dratt, litt greit egentlig, så fikk vi fjellet for oss selv

Turen starter bratt og snøfritt opp fra Spiterstulen og det gikk lekende lett oppover, og høydemeterne gikk raskt unna. Etter 30 min kom vi til snøen men vi valgte å gå ganske langt oppover på snøen på beina da det var gode solide spor vi kunne følge et godt stykke. Lengre oppe møtte vi to trøndere som vi forøvrig møtte på vei ned fra Glittertind også, de kunne fortelle at det var laaangt igjen og at de ikke hadde trua på at vi skulle nå toppen da det blåste og var dårlig vær der oppe – tåpelig! De var ikke særlig hyggelige dagen før heller. Med dette frisk i minnet økte pågangsmotet og vi skulle hvertfall ikke gi oss, nå ville det vært en skam å snu! Henrik presterte kort tid etter å tråkke gjennom og sette seg fast såpass at han måtte grave seg selv ut.

Skiene kom omsider på beina og vi kom oss raskt opp mot Svellnose (2272moh), her gikk vi for langt ut mot venstre i forhold til sommerruta og valgte å ta av skiene og følge ura oppover, for bratt og steinete for ski. Vel oppe på høyresiden av Svellnose fortsatte vi mot Keilhaus topp (2355moh). Nils Hermann løp opp på en liten mellomtopp for noen fine bilder, her begynte vinden og ta seg kraftig opp og tynne isflak med diameter på 10cm kom flygende gjennom luften fra Svellnosbrean, jeg som sto igjen ved kanten ned mot breen med kamera måtte huke meg ned å ta dekning for å ikke bli truffet i ansiktet.

Når vi nærmet oss toppen av Keilhaus topp støtte vi på en gjeng tyskere som var på vei ned fra piggen, slo av en rask prat med han ene og gikk videre, men til vår forbauselse kjørte de rett ned på Styggebrean, får håpe det gikk fint.

Over Keilhaus topp bød endelig synet av Galdhøpiggen seg frem, siste bakken gikk seigt men greit, sterk vind og myk snø. Ved ett tilfellet kom det et vindkast som blåste oss begge nesten over ende. Morro.

Vel oppe på toppen ble det tid til en liten matbit og litt bilder før nedkjøringen skulle begynne. Sikten var minimal, vi fikk så vidt sett nedover ryggen mot Storjuvtinden, som så ganske grei ut på kartet, men den gang ei, så ganske heftig ut å gjennomføre vinterstid uten sikring!

Føret nedover var knallbra, mykt og greit oppå et lag skare, fantastisk! Nils hadde fin kontroll på telemarksvingene i begynnelsen men ettersom vi kom lavere og lavere ble snøen mykere, veldig mye mykere. Her slet jeg selv med randonneskiene mine, mykt, tungt og mye gjennomslag. Nils Hermann kjørte nå heller alpint med fjellskiene og hadde noen fine fall, men gikk heldigvis bra. Kun en sprukket leppe. Lang og bra nedkjøring, noe oppstykket bare, kan tenke meg det hadde vært herlig å cruise nedover i lett puddersnø her en vinterdag.

Vel nede på Spiterstulen rakk vi naturligvis ikke den treretters middagen som vanlig og sparte derfor 210 kroner på også i dag å kjøpe pizza i stedet. Blir ikke bedre, fjellet for oss selv og billigere mat!

Alt i alt en helt konge tur, kunne vært bedre utsikt og mindre vind, men det er jo litt av morroa Vi så ikke mer til de kjipe trønderne. Litt synd, de skulle fått høre den totale tiden vår


Dag 4: Kyrkja (2032) (Av Nils Hermann)

Siden snøforholdene var såpass dårlige i Visdalen mellom Spiterstulen og Leirvassbu bestemte vi oss for å kjøre bil til parkeringa 6 km fra Leirvassbu. Vi var dessuten så slitne at vi ikke helt visste hva vi skulle gjøre, kjøre hjem eller ta Kyrkja. Vi fant ut at vi kom til å angre fælt om vi ikke gjorde det når vi først var her. Vi hadde en kort tenkepause nede i krysset nedenfor veien ned fra Spiterstulen. Det var vel egentlig aldri noe spørsmål, det var heller det at vi trengte en psykisk forberedelse og oppmanning. Dermed, med et lite sukk, satte jeg bilen i første gir å kjørte til venstre, vestover mot Leirdalen. Glad og sliten.

Med blå himmel rulla vi rolig nedover/oppover med elva på høyre side. Men jeg kjørte måtte jeg se mer og mer på denne elva. Det var noe som absolutt ikke stemte. Tilslutt spør jeg Henrik. “Renner ikke den elva feil vei??” Henrik utbryter “JA, hva faen!”. Da hadde vi begge i hver vår tankeverden sett på denne elva en stund og begge funnet ut at den må renne feil vei. Om det er flere som har sett dette blir vi veldig glad! Vi var slitne, men måte på..

Fra parkeringsplassen i Leirdalen gikk vi de seks kilometerne inn til Leirvassbu. Som ihuga fan av Fritt Vilt-filmene var dette dritkult for meg og komme dit.

Før vi begav oss mot Kyrkja fikk vi fiksa et rom og tok en kjapp matbit i form av Real Turmat. Vi møtte også en kul kar fra “bygda med det lille ekstra” i nærigheten av Sjoa. Husker ikke hva den het, men han hadde Norges kuleste dialekt, helt klart! Fortalte litt om fjella rundt og litt om Kyrkja.

Også denne dagen var vi ganske sent ute (vi kjørte jo et stykke pluss gått seks kilometer på ski). Men turen opp til Kyrkja var beregnet til ca 5 timer så det skulle gå bra. Vi spente på skiene og la til over Leirvatnet rett øst over i sporene som fører inn Visdalen. Omtrent ved foten av fjellet la vi om kursen sør over, på skrått opp vestsiden av fjellet. Denne kursen holdt vi helt opp til 1755moh mellom Kyrkja og Kyrkjeoksle på sørsiden av fjellet. Her satte vi fra oss skiene og byttet sko til lette klatresko, satte på stegjern og pakka sekken minimalt.

Den første lange snødekte bakken blir brattere og brattere på vei opp og er på toppen akkurat så bratt at det er lettere og morsommere å småløpe på alle fire enn å gå. Ryggen på Kyrkja er ikke bred på vinters tid. På høyre side er det en enorm snøskavl, på venstre bratt steinur. Da vi kom opp denne flatet det så vidt litt ut før det ble veldig bratt. Her var det en blanding av stein, is, snø og berg. Dette var litt mer klyving enn det vi trodde vi måtte gjennom. Med en tanke høydeskrekk var jeg litt skeptisk til å begynne å klyve i stein, berg og is når det eneste som er under er en gigantisk skavl, et stup og bratt steinur. Det første flate partiet var på det minste 300 høydemeter lenger ned. Men la gå. Vi brøt oss på og det gikk greit.

NÅ måtte vi vel være på toppen..! Nei.. Da vi kom over denne klyveseksjonen flatet det litt ut før det ble enda brattere. Vi trodde begge at forrige klyving var siste bit mot toppen. Jeg kom over kanten først og fikk sett neste utfordring. Jeg sa tilbake til Henrik at dette ikke gikk. Han var enig og mente det så uaktuelt ut. Jeg tenkte som så at vi måtte i det minste gå opp for å se det an. Ofte ser ting verre ut på avstand.

Jeg spaserte opp og fikk meg en liten støkk, men jeg ville jo opp! Henrik ropte og sa at vi burde bare drite i det men jeg ba ham komme opp dit jeg sto for å se. Da han kom opp dit ble han usikker han og. Jeg tror vi er ca like fornuftig, men litt mindre fornuftige sammen Vi skulle alltids komme oss opp, men ned var det verre med. Vi sto der å så oppover og tenkte hardt mens fornufta rant mer og mer bort. Vi ville opp! Vi tok av oss stegjerna og hengte sekkene på isøksa som vi stappa ned i snøen som anker.

Det verste var ikke at det var så vanskelig å klatre, men det var det under som var skummelt. Sklir man én gang og faller faller/ruller man langt. Med ett slo jeg av ett eller annet i hodet og bare bykset oppover. Hand etter hand og fot etter fot. Den første klatrebiten var verst. Når denne var passert skalv hele kroppen. Jeg som hadde høydeskrekk hadde lagt igjen både denne og fornufta for lengst. Henrik kom etter, men jeg ble så ivrig og fjernstyrt at jeg bare fortsatte kjapt opp, opp, opp. Med et sto jeg på toppen. En topp på 3×3 meter å områ seg på. Henrik kom klyvende etter i det jeg ropa “toppen”! Jeg satte meg ned for å roe ned litt. Hele kroppen, både armer og bein skalv av adrenalin. Henrik ble stående så usikker på om han var like gira opp som meg eller om det var for at jeg satt på eneste egna plass å sitte på Jeg er ganske overbevisst om at han var supergira han og. Mer pirring av nerver hadde jeg nesten ikke vært bort i. Vi var begge enige om at det vi hadde gjort ikke var helt forsvarlig, men vi var også veldig glade for at vi hadde gjort det.

Nedturen ble foretatt uten store problemer. Vi vekslet litt på å bevege oss med ansiktet utover eller innover mot fjellet. Vi beveget oss veldig rolig nedover og var nøye med å ha godt feste både med hender og føtter. Noen steder var det ekstra spennende og ved ett tilfellet, på en ekkel plass, gled den ene foten min på is så jeg holdt på å miste taket jeg hadde med hendene. Pustet hardt da

Veien videre ned etter klyvinga var bare morsom. Vi satte oss ned å sklei på rompa ned omtrent hele fjellsiden, ca 150-200 høydemeter. Vel nede der vi hadde satt skiene sto vi i en slags rus av glede og stolthet og kikket oppover bakken vi hadde sklidd ned på null komma niks. Toppen var ikke synlig fra denne vinkelen.

Skikjøringen ned til Leirvassbu var i råtten og tung snø. Jeg klarte ikke helt å slippe meg løs med fjellskiene. Henrik tok det veldig greit. Da vi kom ned var maten for lengst pakket bort og enda vi fikk dusjet og satt sko og utstyr til tørk hadde kokkene lagt seg. Litt i tidligste laget men. Vi fikk uansett servert nydelig påsmurt brød med et tonn godt pålegg og et stort glass melk! Veldig god service! Vi traff også et par hyggelige mennesker som også hadde vært på Kyrkja denne dagen. For å hylle en usedvanlig fin og vellykket påske ble det satt et par pils og en drink på bordet.

Dagen etter var det å gå de seks kilometerne bort til bilen for så å kjøre hjem til Oslo og Ski.

Påska ble finere, mer spennende, mer slitsom og mye bedre enn jeg kunne drømme om! Selv Stian, som ødela et kne var helt i ekstase over den fine turen vi hadde til Glittertind. Allerede dagen etter, på telefonen, begynte han å snakke om å dra på fjelltur helga etter, om kneet ble bra. Enda en mann er bitt av fjellbasillen! =D

Håper dette var grei lesing og at bildene var greie å se på. Til neste gang, God tur!!

[oyvindbr]

Gratulerer med fin påsketur!

Ikke moro å skade seg på tur nei, har jo opplevd noe av det samme selv, to ganger har jeg lagt inn søknad om å få kneproblemer ved å ramle og kjøre høyrekneet i skarpe steiner. Har ellers aldri slitt med overbelastning, så det vil føles veldig unødvendig å pådra seg sånn jævelskap. Og så tro jeg jo over på Sondres 2k-avslutningstur i september, og det på helt unødvendig vis på flat og brei sti. Hevelsen ble stor den...

Mer moro er det å fikse noe andre sjølsikre folk forteller at man ikke greier. En slags parallell, om enn en litt dårlig sammenligning, er turen på Store Knutsholstind med JPV i juli 2006. Været var grått og kjedelig, og ved en rast før stigninga til Svartdalen møtte vi en kar og veksla noen få ord. Jeg sa jeg ville ha sol og skyfri himmel på toppen, noe som nedlatende ble besvart med "Ja DET blir det ikke i dag!" Underforstått (sånn jeg følte det): Du passer bedre som sydenturist! (Ja særlig!!!) Så gikk han videre. Etter en god stund forta vi oss til topps, og gikk nok litt til venstre for normalruta. Da vi hadde vært på toppen en stund kom den samme karen til topps og utbrøt "jøss, er dere her allerede?!" Vi fryda oss litt da.

Kyrkja på snøføre er sikkert tøff. Usikker på hva jeg hadde tenkt, men er jo et parti der oppe like før toppen hvor man foretrekker tørt føre på sommerstid. Returen er og blir verst på sånne plasser. Husker jeg sleit på Falketind i oktober 2006, det gikk greit å klyve bratt oppover til vesteggen, men da jeg snudde meg så fikk jeg sjokk over hvor ille det var. Ned der var helt uaktuelt! Det ble en ekstremt forsiktig sittende retur nedover det harde snøfeltet mot Stølsnosbreen, kompisen venta faktisk på meg en halvtime, skjønner ikke at han turte å være så rask.

Ellers så er toppovernatting det aller flotteste ved fjelltilværelsen!

[Henrik.S]

Takker igjen for en kongetur Nils, må gjentas

Øyvind, hvor lang klyvning var det snakk om på Falketind? Må si det er en topp som frister!

[oyvindbr]

Jeg gikk rett på sak mot den bratte skråninga/ryggen som fører opp mot selve vesteggen, lurer på om det kan ha vært mellom 100 og 200 høydemeter, er ikke helt stø på det. Selve vesteggen er helt uproblematisk, men det var et hakk kort før toppen hvor jeg litt for sjølsikkert hoppa ned fra sittende stilling. Hadde vært enda forsiktigere hvis jeg hadde visst hvor lite plass det faktisk var å lande på, om man trår forkjært kan man i verste fall ende opp nedi dalen. Men jeg var veldig nonsjalant da, så om man tar seg bedre tid går det nok helt kurant.

Ellers så kan man jo følge kanten av Stølsnosbreen og gå på snøfonna eller steinura til topps fra nord.