Finse-Haukeliseter fra hytte til hytte (14-19. april 2011)

[oyvindbr]

Dette ble en slags parallell til førpåsketuren i Rondane i 2009. Det kan se ut til at dette blir en kjærkommen tradisjon med Erling annethvert år siden jobben hans sørger for friperioder før eller etter påske annethvert år, og jeg har lettere anledning til å være med på førpåsketur enn sein- og etterpåsketur. Som Erling sier er ikke dette en såkalt ”cred-tur” innafor fjellforum, snarere innen DNT-kretser.

Det er fint å bli kjent i nye områder, så denne gangen sto Hardangervidda for tur. Tilfeldigvis har det altså blitt en del vidda på meg i år.
Mellom de to viddaturene presterte jeg noe så tåpelig og totalt unødvendig som å bli sjuk. Blir så flau jeg… Trur det var en influensatulling som gikk til angrep på en relativt søvnløs kropp over tid. Ikke noe halsvondt eller feber som jeg kunne merke, men en slapphet og overdreven hoste som om jeg skulle vært storrøyker. Deprimerende! Når kreftene tar slutt og uvelheten tiltar må det jo være den jævla influensaen, den som jeg ynder å kalle noe helt annet og mye styggere, men influensa er jo stygt nok det. Bare tenk på det grusomme ordet ”inkubasjonstid” for eksempel. Grøssssss, desperat kløe og vemmelige brekningsfornemmelser!!!

TORSDAG

Det ble litt prøving og feiling på smørefronten fra Finsevatnet og bortover i starten, men jeg stolte på Erlings smørekunnskaper. Kladding slapp vi da stort sett også, det var bare snakk om mer eller mindre bakglatt, og resultatet etter en ca tre smørestopp ble til å leve med. Det bar rolig bortover småflater og bakker, godt å være i gang egentlig, sjøl om jeg helst hadde sett at det var godvær som kunne gitt en jøkulbestigning mening. I dette gråværet gadd iallfall ikke jeg, og Erling har vært der før…

Ved Finnsbergvatnet var det småvilt terreng, og i enden er det en lang og bratt motbakke. Jeg prøvde å gå på med fiskebein til hjelp, men kjente meg tung og kraftløs, tydelig at ”etterinfluensakraftløsheten” enda satt i. Æsj!
Men nå bar det enkelt videre og nedover til Krækkja. Der ble det god middag og sms-utvekslinger med far som er så opptatt av turen han hadde til Krækkja en gang som guttunge på 50-tallet.

FREDAG

Denne dagen begynte med tjukk tåke. Enkelte kvister var vanskelige å finne fordi vinden hadde blåst de over ende. Men stort sett går det veldig greit å følge ei kvisterute i dårlig sikt. Man trenger ikke å være like skjerpa som utafor løypenettet. I dag var planen å nå helt til Sandhaug. Men det virka litt fjernt så lenge forholda var som de var og Stigstuv aldri kom nærmere. Man går faktisk rundt med enkelte negative tanker, sånn var det for Erling også. Plutselig dukket likevel Stigstuv opp fra intet, og vi fikk en kjærkommen pause med brus inkludert.

Fra Stigstuv ble ting straks triveligere, sola begynte jo å bryte gjennom. Da ble det faktisk litt barmarkspauser med utsikt til steikende sol over snøvidda, ikke verst! Vi tok det rolig bortover, og jammen kan det være herlig det også. Jeg hadde bare godt av å være forsiktig etter å ha vært dårlig, og vi trengte ikke å stresse for å få plass siden påskerushet ikke ville starte før om et par dager. Og innerst inne er jeg tross alt litt bedagelig anlagt…

Vi ble nok litt lei på slutten, det var godt å komme til Sandhaug. Middagen her holdt på å sende meg i koma. Men vi fikk fordypet oss i fjellitteratur, og kom litt i prat med en eldre mann som faktisk hadde startet fra Spiterstulen for 8 dager siden. Bra jobba!

LØRDAG

I dag var det Litlos som sto for tur. Det blåste litt denne dagen, så det var vanskelig å finne egnet rasteplass underveis. Vi fant en brukbar løsning under en skavl som allerede hadde rast ut, her var det lunt og godt. Så bar det over partier som sikkert er fine i godvær, men som nå ble mest langtekkelige. Men et stort fjellmassiv i sørvest påkalte vår interesse. Vi hadde ikke fulgt så nøye med på kartet, men lurte på om dette kunne være en 1600-metring, den var jo ganske så skarvheimsk. Senere leste vi oss til at det var fjellet Holken på bare 1420 moh. Fra ”skaret” oppunder Holken bar det etter hvert radig ned til Litlos.

Utpå kvelden satt vi litt i peisestua, og hit hadde visst Mortens bibel også funnet veien. Jeg satt derfor og slukket gråværssorgen med godværsbilder fra Jotunheimen. Bare vent, snart blir det flere jotuntopper på meg!

SØNDAG

Ikke spesielt bra vær i dag heller, men det gikk lekende lett over både Litlosvatnet og Kvennsjøen. Opp den lange motbakken videre sørover testa jeg meg og fikk merke at formen så smått var i anmarsj. I dag hadde vi vinden i ryggen også, så det gikk fort over flater og utforbakker. I perioder brøt sola gjennom skydekket og sørget for idylliske minutter, men drivende skyer var likevel dominerende. Ved et tilfelle kom en voldsom kastevind som nesten fikk oss over ende, men bare nesten.

Landskapet var småkupert rundt oss, og jeg begynte å bli rastløs, nå hadde jeg lyst til å få øye på Sandfloeggi. Men da måtte det snart begynne å sprekke opp for alvor.

Vi kom oss fort fram til Hellevassbu, så tidlig at det nesten var pinlig ikke å fortsette videre. Men bare nesten, for taktikken var jo hele tida å få med Sandfloeggi, og da nytter det ikke å haste videre mot Haukeliseter! Det ble en rolig kveld på hytta, men jeg overhørte mye bekymringsprat om Sandfloeggis skavler og bratthet. Sånt smitter fortsatt på meg, men det måtte da gå veien likevel! Sandfloeggi er ikke Uranostind, og i morra er det meldt knall…

MANDAG

I dag var forventningene store. Men plutselig kom den dumme tåka og tok både Sandfloeggi, Ostanuten og de andre fjella omkring. Vi tok det derfor rolig helt bevisst. Erling skulle bare til Haukeliseter siden han hadde vært på toppen en sommerdag for noen år siden, men han kunne følge meg bortover mot Sandflo, de store flatene oppunder de hallingskarvlignende stupene på viddas stortopp.

Tåka var ikke tjukk nå, vi følte solas tilstedeværelse i stor grad. Dette måtte da bare sprekke opp, himmelen var jo til og med blå rett over oss! Se der ja, jammen dukket den store veggen opp, og skavler var det oppi der i rikt monn. Men ikke verre enn at en fjellvant toppturist skal fikse detta! Erling ble frista og slo seg med på toppturen min. Hyggelig det!

Vi tok oss tid til en solfylt matrast og fikk blant annet øye på et lemen i full fart oppover den bratte snøbakken rett i nærheten. Det var nok motiverende for den å komme opp til berget der oppe hvor den kunne søke ly for både rovpattedyr og flyvende rovdyr. Skal det bli lemenår i år? Håper det, lemen liver opp i ”fjellhverdagen”.

Det var litt av et trangt skar vi måtte passere for å komme oss opp på flatene på baksiden av stupene. Riktig spektakulært var det, og vi regnet med at skavlene der oppe til høyre, som ikke var spesielt overhengende, bare ville gi oss litt bank og ikke noe mer om de skulle komme deisende nedover. Så høyt var det ikke opp til de…

Videre bar det stort sett enkelt bort til det smaleste partiet hvor man kommer i kontakt med de digre øststupene fra oven. ”Hvis vi ikke klarer dette kan vi like godt legge opp”, var holdningen vår.

Jeg tok av meg skia et parti for å sparke bratte trinn, men Erling oppdaget en bakvei og labbet opp på ski. Nå var det bare den lange slake flaten vestover til toppvarden, og i ren iver langet jeg ut. Endelig var det tid for å ta på en toppvarde igjen, og for et fantastisk vær det var! Sola varmet og blendet så jeg nesten ble redd. Hvilken utsikt det var her oppe også da! Spesielt når det gjaldt fjerne områder. Man ser over hele vidda mot Gausta og Hallingskarvet, pluss at Hårteigen er overraskende nært innpå, med jøkulen bak der igjen. Folgefonna hvelvet seg over fjellmassene i vest, og det så riktig mektig og bølgeformet ut i retning Rogaland. Jeg måtte bortover mot sørveststupet for å få med meg den fengende nærutsikten over Sandflotjørn på 1590 moh med store stup og hengeskavler rundt på flere kanter.

Endelig fikk vi en sånn dag man alltid lengter etter når man drar til fjells. Vi ble på toppen ca en time, og det føltes så altfor lite. Men vi måtte jo rekke å bestille rom på Haukeliseter.

Stort sett gikk det greit nedover, og på flatene over Holmasjøen begynte tankene å kverne mer og mer rundt en bestigning av Store Nupseggi i samme slengen. Det var jo så flott å gå her nede langsetter de store stupene dens.

Det var lenge igjen av dagen, så jeg gjorde alvor av saken. Erling raste nedover for å sikre oss plass mens jeg gikk i lange z-svinger oppover. Mine gode, gamle feller lå hjemme i Drammen for å spare vekt, så dette var litt uvant. Men i dag var jeg tydeligvis tilbake i form, så jeg kom meg fort opp i høyda. Rota litt opp og ned, men det var ikke vanskelig å komme seg fram, bare litt tidkrevende.

På toppen var det flott, men ikke like fint som på Sandfloeggi. Men det betyr ikke så mye på disse kanter, det sier mer om sistnevnte enn at Nupseggi ikke er flott. Jeg kom i prat med en trivelig fjellkar som kom opp fra motsatt side. Han råda meg til det jeg sjøl hadde en mistanke om, at det var bedre å skli ned på vestsida og gå over alle vanna. Det ble jo også stort sett rene parademarsjen, med spennende natur som kulisser. Jeg nådde Haukeliseter ca en time tidligere enn Erling hadde våget å tro, så middagen rakk vi begge med solid margin. Vi feira med hver vår pils, og om den saken er det bare en ting å si: Erling sendte melding til Nils om at nå fikk jeg Øyvind til å drikke pils!!

TIRSDAG

I dag var det tid for bonustur, og været skulle bli like fint trudde vi. Men gråværet tok mer og mer over, og da vi begynte å gå var det stort sett kjedelig vær uten nedbør. Målet mitt var Vassdalseggi, en topp jeg har hørt en del spennende om. Erling hadde også den fra før, så han skulle nøye seg med Kistenuten, faktisk en nesten like lang tur til en ikke spesielt mye lavere topp.

Fra Lisledalen og opp på den lange ryggen til toppen begynte jeg å kjøre på til tross for demotiverende hvit himmel. Jeg ville teste meg sjøl, og glipptak som tæret på siden jeg stadig ikke hadde feller kunne likevel ikke hindre meg i å konstatere fornøyd at dette lignet mistenkelig om gode, gamle Øyvind!

På ryggen sklei jeg langsetter flatene i pur glede, og på toppen var det om å gjøre å komme seg på riktig side, gjerne en liten rusletur nedover sida også, for dette betydde at jeg for første gang i livet satte min fot i Rogaland fylke. Artig!

Men nå begynte det å tette seg til med snø i lufta, så Kvanndalssøkket i sørvest kom ikke helt til sin rett. En kar fra Haugesund kom etter ei god stund, og han ville bare snu med en gang. Det ble til at jeg slo følge, og vi hadde en trivelig prat før bakkene nedover startet. Her var det moro å prøve litt telemark.

Langt om lenge kom jeg meg helskinnet ned i Lisledalen igjen og fant en barflekk hvor jeg satte meg til for å vente på Erling. Han kom vel etter en ca 20 minutter etter en grei tur på Kistenuten. Fra rasteplassen var det bare moro å renne ned til stakene mellom Haukeliseter og Holmevasshytta.

Nå ventet trivielle ting som stress med vekslepenger til dusjautomat og ikke minst overfylt buss hjemover igjen. Men det var det jammen verdt!

Takk til Erling for en ny og minneverdig flerdagers skitur!

[Dag G - Evje]

God tur det der Øyvind. Selv om ikke været var 100 og glipptakene mange.

Noen bilder hadde vært kjekkt !!

Hiver innpå en førpåsketur fra Rondane snart.

[oyvindbr]

Bilder skal etter planen komme, men pcen er håpløs, så fikk ikke skalert i går, og i helga har jeg turplaner i et kjent og kjært område, så det blir ikke noe greie på det før uti neste uke.

[oyvindbr]

Her er bildene. Ikke den beste kvaliteten siden de er tatt med mobilkamera.

[oyvindbr]

Noen bilder til med kameraet mitt.