Småstatstur februar 2011

[snilen]

Lei vinter og kulde fant jeg ut at jeg ville ta en tur sydover. Første stopp på reisen var Rimini, et gammelt badested ved Adriaterhavet. Herfra ble det busstur opp til verdens eldste republikk, San Marino, med besøk på Titanofjellet (749 moh) Jeg gikk opp i tårnet på de 2 borgene, men hvor det høyeste naturlige punktet befinner seg er litt uklart, ettersom begge disse borgene er bygget på de 2 høyeste punktene. Det ble en liten runde i souvernirsjappene, og mye rart var å se, både norske troll og et systembolag fant jeg. Hele dette lilleputtlandet er en samling med souvenirsjapper, men fine fjell var det her i alle fall. Mellom borg nr 2 og 3(egentlig bare et tårn) var det mer natur å se, og jeg slanget meg litt der i godværet.

Fra San Marino gikk turen vestover med tog til grensebyen Ventimiglia, som ble benyttet som basecamp for Monaco, da jeg regnet med at overnatting inne i fyrstedømmet ikke var for alminnelige lommebøker. Monaco er litt vrien å navigere i, her ligger gatene bare noen få meter fra hverandre, men det kan være flere titalls meter høydeforskjell, skulle hatt et 3d-kart over landet. Etter litt bom-orientering fant jeg til slutt Cemin des Revoires og navigerte meg frem til toppen av en offentlig heis 162 meter over havet og passende med kartet. Ikke akkurat den fineste fjellturen, men jeg fortsatte videre opp nordvestover, først gjennom terrenget til klippen rett opp, ca 530 moh. Her var det høye gjerder rundt noe telefonmaster, så topp-punktet var ikke innen rekkevidde, men jeg var oppe på platået. Deretter traverserte jeg på oversiden av Monaco, opp gjennom terrenget igjen mot Monte Carlo golfklubb og videre oppover en smal vei mot Mont Agel (1148 moh) Her så jeg noen installasjoner på toppen, men fortsatte oppover helt til jeg møtte en polibil. Denne stoppet, de studerte passet mitt vel og lenge, ikke bare bare å ha så mange rare stempel i passet sitt. Deretter var det marsj-ordre ned igjen, litt synd for det var ikke mer enn ca 100 høydemeter igjen til toppen. Militære veier skulle man ikke gå på nei! Det ble en seig nedoverbakke ned til jernbanestasjonen i Monaco, litt knapp tid til toget, derfra videre til Pisa for å fikse et tårn.

Pisa er en grei basecamp for Maltas høyeste fjell, ettersom Ryanair har billige flybilletter derfra til Malta. Før avgang ble det en tur til et berømt tårn, som jeg endelig fikk retta opp, flyplassen var i gangavstand fra byen. På Malta ventet en leiebil som tok meg opp til Dingli-klippene på gærne siden av veien. Toppen var fort unnagjort, så jeg tok en liten runde rundt på øya, før jeg tok fergen over til Gozo, der jeg ble et par dager.

Gozo er en mye mindre turistifisert øy en Malta og ligger en halvtimes fergetur unna. På Gozo fikk jeg også med meg det høyeste fjellet, Ta' Dbiegi, som ligger litt vest for hovedstaden Victoria, fulgte veien til landsbyen Santa Lucija, gjennom byen og svakt opp mot høyre til veien stoppet på en høyde på ca 176 m. Herfra travers ned over jordbruksland og opp på toppen på 190 moh. Fra toppen fikk jeg en flott utsikt over et stormfullt hav, med en nydelig regnbue over. Helt vest på Gozo ligger Asur-vinduet, en klippe med en ca 20 meter høyt hull i, der man kan svømme eller seile under i godt vær. Jeg tok sjansen og gikk opp på toppen av vinduet, selv om det skulle være farlig. En spenstig plass som må oppleves om man er på Gozo! Deretter gikk turen tilbake til Malta og med Air Malta til Rom. Godt å komme litt på avstand fra Libya, litt mye støy der for tiden.

Siste stopp på småstatsturen gikk til Verdens minste stat med Europas laveste nasjonstopp, 78,501 moh. Denne tinden har jeg forsøkt meg på tidligere, da etter akklimatisering på Etna og Vesuv. Denne gangen var akklimatiseringen mer moderat, og jeg nådde toppen, først og fremst fordi jeg hadde bestilt guidet tur i Vatikanhaven, den eneste muligheten for vanlig dødelige til å nå Vatikanstatens høyeste fjell. Det var faktisk noen høydemeter opp hit! Det er 2 viktige ting når det gjelder denne toppen, det ene er å bestille guidet omvisning på http://biglietteriamusei.vatican.va/musei/tickets/do?weblang=en&do , det andre er å møte opp i tide ved inngangen til Vatikanmuseet. Med en forhåndsbestilling i lomma, kan man gå forbi den vanvittig lange køen og komme rett inn. En tur i Vatikanhaven er egentlig en litt eksklusiv opplevelse. Vatikanet har 16000 besøkende per dag. Vandringene i Vatikanhaven foregår de fleste ukedager, og har typisk 20-30 deltagere, det var litt deilig å rusle omkring her, mens det vrimlet i Vatikanmuseet. Vatikanet har 2 topper. Klatregruppa gikk først opp til radiomasten, som er bygget på toppen av et vakttårn. Jeg trodde dette var høyest, men tok feil der. Det ble en travers over til det andre vakttårnet som ligger like ved heliporten. Her er skrevet på muren 78,501, som jeg antar er høyden på stedet, uten at det er finmålt fra min side. Etter denne lange turen var det godt å slappe av i solen og lufte slitne tær i en av Romas store parker.