Gjennom Alaskas villmark

[Lunder]

Her kommer noen få bilder fra en 14-dagers skitur i februar 2010 i det indre av Alaska, nærmere bestemt Takotna og Beaver Mountains. Store deler av turen fulgte vi fangstlinja til den lokale pelsjegeren, og passerte flere nedlagte gullgraver-samfunn før vi ankom den uendelige villmarka og Beaver Mountains.

[Zabel]

det så flott ut. må ha vært en opplevelse.

[aleks]

Jeg får ikke sett noen bilder.

[Dag G - Evje]

Imponerende tur som står på en uoppnålig ønskeliste.

44 minus er jaggu ikke noe for sydenfarere.

Mer opplysninger hadde vært ønskelig ?

[Kjellis]

Jeg er misunnelig, dette er jo en drømmetur Får håpe mine stier fører til dette forjettede land en vakker dag

[Lunder]

Liten turrapport jeg hadde i lokalavisa:

På ski gjennom gullgraverland

Med bushfly flyr vi nordvestover fra forsyningsbyen McGrath. Det lille småflyet, med plass til 4 personer pluss litt bagasje, flyr like over grantoppene og vi kan se spor etter elg overalt nede på bakken. Etter ca. 10 minutter i luften lander vi på en 200 m lang rullebane, vi er i Takotna! Dette lille samfunnet med 50 innbyggere huser én butikk, en skole og noen forsamlingslokaler. I tillegg er det sjekkpunkt her under sledehundløpet Iditarod, som gjør at hele bygda arbeider intenst dagene før start for å klargjøre alt til hundekjørerne kommer. Tidligere fløt alkoholen fritt i Takotna, men nå er det blitt et såkalt ”dry community”; dette forbyr salg av alkohol, men innførsel og oppbevaring er fortsatt lov, så man kan spørre seg om hvor tørt det egentlig er her.

Villmarka kaller

Etter to dager med sightseeing og installering i Takotna, valgte fire av oss å dra på en lengre skitur til et fjellområde kalt Beaver Mountains. 14 dager ble avsatt til turen som ble anslått å være rundt 150-180 km lang. Da hadde vi lagt inn noen hviledager i fjellet hvor jakting skulle prioriteres, rypa var visst tallrik oppi der! Etter å ha lånt ei pumpehagle av en lokal ulvejeger, våpenarsenalet ble nå fordoblet, var vi klare for avgang mandag den 15. februar!

Første del av turen gikk på ei scooterløype som ledet mot den gamle gullgraverlandsbyen Ophir. Løypa snirklet seg gjennom gammel granskog og myrer. På alle kanter sto lutende tørrgraner og ventet på at en fyrstikk skulle gjøre den behagelig varm, noe vi utnyttet hver kveld. Dyrelivet var det heller ikke noe å si på; her hadde elgen, reven og haren sine faste tråkk, og enkelte plasser hadde jerven tuslet omkring. Rester etter gullgravere kunne også sees på vår vei mot Ophir. Gamle biler, traktorer, kraner og brakker sto slik de ble forlatt for mange år siden. I gullrushets glansalder var Ophir en relativt stor landsby, et par hundre mennesker bodde og jobbet her. Nå er det kun én fastboende her, ”the loafer from Ophir”, og alle de gamle bygningene er brent.

Etter fire dager med temperaturer mellom 15 og 20 minus, ble vi plutselig overrasket av en ”chinook”. En chinook  er en fønvind som bringer varm, fuktig luft fra kysten, og den hevet temperaturen til forferdelige 5 plussgrader. Det begynte også å regne(!), noe vi var lite forberedt på. Mye utstyr ble vått, men det verste var at det ble dopairet og!

Endelig i Beverfjella

Beaver Mountains er meget værhardt, og den snøen som faller her, blåser ofte bort og etterlater mye barmark. Det fikk vi erfare når vi den sjette dagen dro pulkene oppover fjellsida og skiene kladdet. Med gress. Vi kom oss til slutt opp og over passet, og ned i dalen hvor de neste dagene skulle brukes. Stemningen var høy! Rundt oss omkranset spisse fjelltopper den lille innsjøen i bunnen av dalen, og spredt omkring sto klynger med eldgamle grantrær. Vidjekjerrene sto som ugjennomtrengelige murer oppetter fjellsidene, og overalt rundt og i dem hadde rypa satt sine spor. Nedover dalen rant en slak elv som visse plasser var åpen, og i den levde dyret som har gitt fjellene sitt navn, store hus kunne vi se flere plasser.

De fire dagene vi ble her, ble brukt til bålfyring, jakt og tørking av utstyr. Fire ryper ble skutt og behørig slukt ned av fire sultne gutter. Været var dessverre ikke på vår side, hver dag i fjellet besto av tåke og sludd. Heldigvis ble det kaldere de siste dagene, vi forlot Beaver Mountains i sol og 26 minus, typisk at det blir fint når man drar!

På do i 45 minus

Men vi klaget ikke, en lang tur lå fortsatt foran oss, og nå så det endelig ut som kulda kom for fullt! Vi gikk ut av dalen og ned på noen svære, åpne sletter. Disse slettene er fulle av små grastuster, også kalt ”nigger heads” av lokalfolk, noe som gjør det slitsomt å gå her når det er lite snø. Her krysset vi også et relativt ferskt ulvespor!

Dagen etter våknet vi opp til 30 minus og laber bris, litt hustrig å kare seg ut av soveposen. Neste morgen ble ikke varmere, 45 minusgrader og skyfri himmel var fasiten rundt kl. 8, den fineste morgenen på hele turen! Den blåhvite røyken fra bålet steg rett til værs og rimet samlet seg i skjegget. Hele kroppen måtte dekkes til, noe som kan være vanskelig når naturen kaller. Man lærer å planlegge når man må på do i slike temperaturer, papirarbeidet blir gjort på forhånd!

Siste dagen opprant med 30 minus, og vi hadde en flott skitur på 35 km inn til Takotna. Der ventet potetgull, bacon og behagelig, tørt dopapir! En flott skitur var unnagjort, og vi var noen opplevelser rikere. Alaskas villmark skuffet ikke!

[Kikut]

Fantastiske naturbilder og turrapport! Misunnelig!

 

Stusser litt på utsagnet "papirarbeidet blir gjort på forhånd!"