Gå til innhold
  • Bli medlem

Verden er vel urettferdig!


REs

Anbefalte innlegg

Hva var det han sa gamle skipper Worse i samtale med den svært religiøse madam Torvestad.

"Unskyld at jeg banner, men det må til, ja det må til."

Det gjorde også jeg i går ettermiddag.

Situasjonen er den at jeg i disse dager går å venter på en innleggelse på Radiumhospitalet. Humøret er ikke så bra, men så fikk jeg ny ryggsekk til jul.

Arcteryx Bora 85L. Nå hadde jeg gått og sett på denne sekken siden jul og i går var det nok. Sekken ble pakket med diverse nyttige og unyttige ting som f.eks. fire tokilos pakker hvetemel, primus, optimus 111, et telt, øks, sag etc. og litt mat for dagen. Totalvekt sekk 18kg. Nå skulle dagen brukes til å teste ut sekken.

Kjørte ut til et brukbart turområde i nærheten og salet opp. Den første bratte stigningen tok ca. 15 minutter og svetteperlene var akurat kommet frem på pannen. Forholdene var bra, men noe is lå enda igjen her og der etter den siste snøen. På toppen av den første kneika flatet stien ut og ble jevn og fin. Farten ble litt høyere og jeg hadde akuratt begynt å tenke på hvor god sekken var å bære da jeg tråkket på en issvull som bar dekket av vissent gress. Kropp og sekk roterte rundt, høyre fot stod stille og det hørtes en lyd som om man knekker en treblyant. Smerten i ankelen var ikke til å ta feil av.

Jeg bannet så den lille snøen som var igjen smeltet rundt meg. "Det var bare dette som manglet."

Jeg fant frem sag og øks og med en improvisert krykke tok det en og en halv time å komme meg tilbake til bilen.

Så nå sitter jeg her med gipset fot, to krykker og et fint spiralbrudd nederst i høyre leggbein.

Ja verden er virkelig urettferdig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jada Dag G - Evje, det er alltid noen som har det verre. Men som jeg pleier å si: Ingen blir mette av at andre sulter ihjel i Afrika.

Jeg får si som min mor en gang sa etter å ha blitt enke for andre gang.

"Det er visst noe eller noen som vil meg til livs, men de skal faenmeg ikke klare det."

Jeg får pusse fjellskoene, tørke litt søle av sekken og tenke fremover. Det kommer nok en ny anledning.

Prøvde foresten å sette på en DVD med Lars Monsen. Kanskje noen har hørt om ham? Det var fint til å begynne med, men så ble jeg plutselig klar over min egen situasjon og da passet det greit å ta en liten pause.

Nei gutter og jenter. Pass på helsa. Ingen ting er verre enn å ufrivillig sitte i vinduet og se på fjellene som ligger der og roper mens fjellskoen sparker i veggen av utolmodighet inne i tørkerommet. Det vet jeg, jeg ser halve Ryfylke og fjellene inn mot Ryfylkeheiene fra stuevinduet mitt.

Ta tiden til hjelp. Tid er jo, i følge Nordamerikanske indianere, noe som kommer, ikke noe som går.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

.

Kjørte ut til et brukbart turområde i nærheten og salet opp. Den første bratte stigningen tok ca. 15 minutter og svetteperlene var akurat kommet frem på pannen. Forholdene var bra, men noe is lå enda igjen her og der etter den siste snøen. På toppen av den første kneika flatet stien ut og ble jevn og fin. Farten ble litt høyere og jeg hadde akuratt begynt å tenke på hvor god sekken var å bære da jeg tråkket på en issvull som bar dekket av vissent gress. Kropp og sekk roterte rundt, høyre fot stod stille og det hørtes en lyd som om man knekker en treblyant. Smerten i ankelen var ikke til å ta feil av.

Jeg bannet så den lille snøen som var igjen smeltet rundt meg. "Det var bare dette som manglet."

Jeg fant frem sag og øks og med en improvisert krykke tok det en og en halv time å komme meg tilbake til bilen.

Så nå sitter jeg her med gipset fot, to krykker og et fint spiralbrudd nederst i høyre leggbein.

Ja verden er virkelig urettferdig.

Skikkelig uretferdig.

Har selv brukket foten alene på tur, og fått turforbud i lengre tid. Det var ikke morsomt i det hele tatt. Bestyrerinnen kom hjem med et par nye fjellsko - som trøst og oppmuntring.

Men litt OT:

Hvor gikk turen (som ble så sørgelig kort), jeg gikk selv langs stranden, men lurte på om det var mulig rundt Lifjell.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skulle rundt Lifjell. Startet på Dale og planen var å gå opp til Dalevatnet og videre til Lifjell og tilbake lang sjøen. En grei liten søndagstur, men slik gikk det altså ikke.

Dette må vel være den eneste gangen jeg har vert på tur alene og håpet på å treffe andre turgåere, men akurat i dag var det ingen å se. Hadde jo vert greit med litt hjelp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Utrolig hvor hjelpeløs mann blir bare man brekker et bein.

Nå har jeg humpet rundt på krykker i litt over to uker og blir stadig mer frustrert over alt jeg ikke klarer å gjøre. Men minnene fra Lars Monsens tvserie hvor han dro på tur med folk som hadde langt større problemer enn meg har gitt meg inspirasjon til å ikke gi opp, men forsøke å komme meg litt ut i stedet for å sitte hjemme og klage. (Innesitting ville sikkert bare ført til omgang med folk i hvite frakker og sterke medisiner.) :)

Jeg tror ikke at vi friluftsfolk virkelig skjønner hvor heldige vi er før vi plutselig sitter der og bare kan nyte friluftslivets gleder på tv.

Det finnes som regel muligheter til å få roet nervene en smule, uten at man trenger å dra så veldig langt bort, bare man bruker hodet litt. De fleste har sikkert turområder i nærmiljøet, og hvis man har anledning til å benytte disse litt utenom "rusjtiden", da alle, både barnevogner og rullatorer, er ute og går, så er det ikke sikkert at livet er så ille like vel.

Her er det heldigvis enda litt frost i bakken så krykkene slipper å sitte fast i myra.

post-4379-1334747381_thumb.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

det så jaggu trivelig ut! man kommer langt også på krykker. selv om det for friluftslivets del ikke de lange distansene som gjør turen, så kan en nevne dag otto lauritzen som gikk 6 mil på krykker fra kristiansand til arendal. ingenting er umulig når man har bestemt seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden Dag Otto er syklist så antar jeg at han gikk på veien. Jeg gikk også et stykke på vei, eller tursti er vel en mer riktig betegnelse, men så måtte jeg ut i terrenget.

Å gå i frosset terreng med krykker er fullt mulig, men ikke å anbefale hvis du har dårlig tid. Det går utolig seint og så skal det ikke mye is eller hindringer til før det stopper. (Isbrodder er for pingler.) Hvis terrenget ikke er frosset så vil jeg tro at fremkommeligheten vil være mye dårligere, men har du sterk nok vilje så er det utrolig hva som går.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg får pusse fjellskoene, tørke litt søle av sekken og tenke fremover. Det kommer nok en ny anledning.

Det kommer en ny anledning. Kanskje den største trøsten og den største motivasjonen for å jobbe seg tilbake igjen. Både fra beinbrudd og annen behandling. Det kan være trøst i å fikse på litt turutstyr, ordne litt i kartene, legge noen turplaner.

Gode ønsker!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lompa:

ordne litt i kartene, legge noen turplaner.

Der minnet du meg på at jeg har lånt bort kartene for strekningen Haukeliseter - Lysebotn til en kollega på jobben sist sommer. Han driver visst og jobber i Danmark for tida og da trenger han ikke disse kartene mer. Får se å få hentet dem hjem i en fart.

(- Kanskje sentralbordama kan sende dem, hun ringer jo her hele tiden for å høre hvordan jeg har det, og for å friste meg med fortellinger om hvor fint hun nettop har hatt det på skiferie i Østerrike.) :|

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For de som er glad i å ferdes i fjell og mark er et beinbrudd no skit:(

Ryker ei skulder, et håndledd etc, tja da er ihvertfall bortoverturer greit å gjennomføre.

Har vel gått en måneds tid nå, så nå er du vel snart på beina igjen:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det tok betydelig mer enn en måned før min skulder-ut-av-ledd klarte bortovertur på noe som var tøffere enn grusvei.

Jupp, du var ihvertfall litt smartere enn meg du da;)

Tok ei uke før jeg fant ut at skuldra var brukket jeg grrrrr:(

Og ja, det tok 11 mnd før den var fullgod igjen, men ski- og gåtur uten staver funket vel greit for deg også?

Eller gikk du også å haltet!!! etter skulderbrudd, slik en kompis av meg gjorde hehe ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig, var like vondt første gangen skuldra føyk ut av ledd her også, faktisk langt vondere enn da den knakk på 2 steder ved en senere anledning.

Jeg har et "frossent" håndledd fra før, så var livredd for "Frozen Shoulder".

Tok som sagt 11 mnd før skuldra var 100% igjen, men brukte den til smertegrensa daglig for nettopp å unngå "Frozen Shoulder".

Dog, noen turer på beina uten sekk fikk du vel gjort med ei redusert skulder 8)

Du må bare ikke kjenne så godt etter vettu...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Håvard skrev:

Har vel gått en måneds tid nå, så nå er du vel snart på beina igjen:)

Gipsen ble fjernet på Radiumhospitalet fredag 4. feb. men det som var under var ikke noe lystig syn. Håvent, blått, gult og stivt.

Er nettopp kommet hjem fra Oslo, uten gips, men med "oppsprettet buk".

"Gjør det vont?"

"Only when I laugh."

Nå har jeg fire uker med "rekonvalisent" og lett trening forran meg før jeg kan begynne å tenke på fysiske utskeielser utover en tur til postkassen og butikken. Men det verste blir nok å vente to til tre måneder før jeg kan ta frem sykkelen igjen. Våren på Jæren kan jo være veldig fin når den oppleves fra en sykkel.

Traff foresten en hyggelig pleier på sykenuset som var veldig interessert i å være med meg på tur når jeg kom på beina igjen. Hun ga meg skumle piller og viste meg bilder av turkammeraten sin, en Siberian Husky tror jeg det var. Mer husker jeg ikke, men vi får vel se om en stund om hun husker meg.

(Lurer på hva kona vil si til det? :( )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Hva var det han sa Kåre Willoch den gang han prøvde seg som statsminister?

"Nu går alt så meget bedre".

Og det har han sannelig rett i. Våren er på fremmarsj, fuglene har begynt å synge og for noen få dager siden så jeg den første gåseflokken på vei nordåver.

Formen er sakte stigende og på søndag var jeg ute og rensket gamle reir ut av noen av mine mange fuglekasser. Et par nye ble også hengt opp og i år prøver jeg meg også med en nykonstruert linerlekasse.

Målet er at jeg skal være klar for første fisketuren rundt pinsetider.

En av mine kollega på jobben eier et stort fjellområde nær Tonstad i Sirdal og sist sommer var vi der og testet fisken. Normalen i noen av vannene lå på fra 0.5kg og oppover. Vi fikk flere ørret på over kiloen.

Da jeg snakket med ham for noen dager siden fikk jeg beskjed om å gjøre det jeg kunne for å være klar for fjelltur ved pinsetider, og da får jeg vel gjøre det da og håpe det beste.

Det er jo greit å ha en "gullerod" å strekke seg etter.

post-4379-133474744816_thumb.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Gjenopprett formatering

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.