Gå til innhold
  • Bli medlem

8 deilige dager alene i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark


Anbefalte innlegg

Skrevet

Her er en liten turapport fra min lille visit i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark 13.-20.Aug 2010
Litt seint, men alikevell........(som vanlig er min trofaste labrador Buddy med)


"Lønsdalen stasjon neste" lød det fra høyttaleren i kupeen. Endelig!! Buddy og jeg har sittet på tog i 17 timer og begynner å bli litt lei. Vi befinner oss i Nordland, nærmere bestemt mellom Bodø og Mo i Rana, nord for polarsirkelen.
I nydelig sensommer vær går vi ut av toget og inn i naturen, trekker inn den friske nordnorske fjelluften. Foran oss, mot vest ligger Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark badet i sol. Den kjente gode følelsen av spenning og forventning stormer rundt i kroppen. Et nytt villmarks eventyr venter.

Saltfjellet-Svartisen er en av de få, vist ikke den eneste nasjonalparken en kan gå av toget og rett inn i. Toget var i rute og vi ankom Lønsdalen stasjon ca kl fire Fredag ettermiddag.
Sekken veide gode 30 kilo og kjentes godt på ryggen. Overgangen fra nesten et døgn med stillesitting i tog-setet til fysisk aktivitet ble litt voldsom. Svetten rant som en foss, men det er godt å være igang!

Vi fulgte Turistforeningens merkede rute forbi Kjemåvatnet og videre vestover langs Kjemåbekken. Her er det lettgått og fint terreng.

Det store Kjemåvatnet lå speilblankt omkranset av dvergbjørk og så riktig innbydende ut. Men jeg ville komme meg over tregrensen før kvelden og så meg ut et lite navnløst vann på sydsiden av Lønstinden 977moh.

Lønsdalen stasjon som var startstedet ligger på 504moh og de 473 høydemetrene kjentes godt i beina og svettedråpene hang løst.
Vannet ligger ca halvannen km syd for stien og er derfor en perfekt leirplass.

Da leieren var satt monterte jeg fiskestanga og gjorde noen spede kast i vannet. Ikke et napp. Litt skuffende, men kvelden var vakker, mat hadde jeg nok av og det var mange dager igjen av turen så fisk blir det nok alikevell.



Dag to våknet Buddy og jeg av den velkjente lyden av regn som pisket på teltduken. Vinden rev og slet i den tynne nylon boligen og det lå ann til en hviledag. Allerdede....
Vi ble liggende å høre på natur kreftenes "sang" til litt ut på ettermiddagen. I tre tiden ble det lenger mellom regnbygene og rastløsheten tok overhånd. Leieren ble pakket og vi la i vei videre vestover.

Vi rundet rundt på nordsiden av Lønstinden. Lønstinden består egentlig av fire topper som som ligger på rad og rekke. Den høyeste toppen er 1506 moh og den laveste 1376. Et flott syn i klart vær, men denne dagen var det alt annet enn klart.

De lave tåkeskyene og den sterke vinden gjorde sikten svært begrenset og følelsen av å være helt alene og isolert blir forsterket. Jeg holdt Buddy i bånd så ikke han skulle forsvinne i tåken.

Område mellom Lønstinden og Søre Bjøllåvatnet består for det meste av steinur og det kan være krevende å gå her med tung sekk. Slikt terreng stiller store krav til godt fottøy med god støtte for anklene og man må se godt etter hvor man setter beina.

Etter ca syv km kom vi til Lønstindvatnet hvor vi slo leir for kvelden i le av en morenerygg. Det ble nok en fiskeløs, men fin kveld.



Dag tre satte vi kursen videre mot vest i retning Søndre Bjøllåvatn, visstnok en av Norges beste Røyevann!!, men med en frisk kald vind fra nordvest hadde jeg små forventninger til å få fisk. Været klarnet opp og det var et kjempe syn som møtte oss da vi kom over åskammen fra Steinsdalen og lia ned mot Søndre Bjøllåvatn.

Dalen vi nå kom til heter Bjøllådalen som strekker seg fra nordre Bjøllåvatn og helt ned til den avskjæres av Dunderlandsdalen og E6 ca 40 km lenger sør.
Vi rundet rundt på nordsiden av Søndre Bjøllåvatn og krysset Bjøllåga på broen som er satt opp her før vi satt kursen sydover på vestsiden av vannet.

Her skjedde det en dramatisk forandring i landskapet. Da det var nesten utelukkende stein og ur på østsiden av dalen, var det her grønt og frodig. Gress og lyng så langt øye kunne se. En fryd å gå på.

Vi dreide igjen vestover et par km nord for Saltfjellstua. Her er det en kjempe utsikt nedover i Bjøllådalen. De første dvergbjørkene begynner å vise seg ved utoset av vannet og det er et flott syn å se elva slynge seg nedover den frodige dalen .

Vi slo leir ved Stallgropavannet. Vinden var fortsatt temmelig frisk fra nordvest og satte nok en gang en effektiv stopper for det helt store fisket, men et par små ørreter lurte jeg før kvelden og det smakte herlig til kvelds.



Da jeg dro ned glidelåsen på teltet den fjerde dagen og gløttet ut lå vannet helt speilblankt. Solen stekte fra en blå og skyfri himmel. Endelig væromslag!
Etter frokost la jeg meg med morrakaffen utenfor teltet og studerte kartet for å planlegge dagens marsj. Dette er noe jeg gjør stort sett hver morgen.
Det å planlegge turen underveis og ta spontane rutevalg er en del av den store frihetsfølelsen som jeg setter veldig stor pris på og sikkert flere med meg. Og siden jeg alltid reiser alene er det få innvendinger og uenighet i leieren... Det hender Buddy sier ifra, men da jeg som sjef har dobbelt stemme er det som regel jeg som vinner.....

Jeg bestemte meg for å gå videre vestover inn i den øde villmarka ved Storstormdalen og Hedningefjella. (Til og med navnene i dette område er øde) Her er ingen stier, ingen hytter og svært sjelden folk og en fantastisk natur!
Fjellsidene er dekket med frodig gress og lyng. Nede i dalen renner elven Tollåga i rolige buktninger blant små bjørk og gressenger.
Oppe i liene går reinen og beiter og over hodet svever en stor Ørn.

Stillheten og roen er total. Buddy og jeg suger inn hvert eneste sekund med stor ærbødighet for denne fantastiske villmarka som denne dagen smiler til oss fra sin beste side. Vellvitende om at her inne er det ingen nåde for den som ferdes når naturen bestemmer seg for å vise krefter.
Her er det svært værhardt og ingen steder å søke hjelp vist ulykken skulle være ute.
Fantastiskt !!!

Vi tok oss god tid denne dagen. Følelsen av å være alene med naturen er sterk og kjentes godt i kropp og sinn.

Da kvelden nærmet seg trakk vi opp på Simlefjellet for å finne en passelig leirplass.
Vi slo oss ned ved Tørrvatna rett syd for Simlevannet.

I solnedgangen liggende utenfor teltet med kaffekoppen og Buddy sovende ved siden av meg tenkte jeg på noe vårt store villmarksikon og eventyrer Helge Ingstad sa en gang da han var langt inne i den Canadiske villmarken alene;
" Her sitter jeg i bare skjorte-ermene utenfor mitt telt. Skogene, elvene og vannene står til min rådighet og jeg føler meg som millionær"



Den femte dagen smilte fortsatt Saltfjellet til oss og jeg bestemte meg, etter og ha studert kartet, for å dra videre opp på Hedningefjellet.

Område her oppe har en generell høyde på ca 1100 moh og er svært værutsatt. Goldt og ugjestmildt terreng med stein og oppsprukne rabber av skifer preger landskapet.

Vi tok det rolig som vanlig og nøt den store utsikten som etterhvert åpnet seg mot vest. Her kom de store isbreene på Stormdalsfjellet tydelig frem og var et vakkert og mektig syn.

Etterhvert kom vi ned i Hedningdalen hvor det ligger et par små tjern ved et brefall fra Steinfjellet. Det smaragd grønne vannet lå som et speil og så svært innbydende ut for en liten dukkert i det varme været. Men jeg besinnet meg fort da jeg forsiktig stakk det ene beinet uti. Iskaldt. Ikke så rart da isbreen på den andre siden går helt ut i vannet.
Men dette stoppet ikke Buddy, som elsker å bade hele året. Han hoppet gladelig uti og tok seg et par runder i rundt i det iskalde vannet.

Hedningedalen ender i en bratt skrent som fører ned i en dal som heter Vestergila. Denne ligger ca 250 meter lavere enn Hedningedalen.
Jeg så denne bratte skrenten da jeg studerte kartet, men jeg tok en velurdert kjangs på at det lot seg gjøre å komme seg ned og takket være det gode været gikk det helt greit, men det er ikke å anbefale å gå ned her i dårlig sikt.
Man må snirkle seg ned i våt steinur og stupbratte skrenter som går på kryss og tvers og ras-faren er stor her på vinteren og våren.

Det gir litt ekstra kick å ta noen slike kjangser, tøye grensene litt. Det å føle litt på sine egne grenser å strekke seg litt etter nye utfordringer er bare sundt iblant.
Vi kom vell ned i den idylliske dalen hvor gresset sto grønt og blomstene nikket til oss i den svale kveldsbrisen. Vi fulgte elven Sirkàjàvrre noen km før vi slo leir.

Da leieren var satt tuslet jeg ned for å gjøre et spedt forsøk på å få litt kveldsmat.
Jeg hadde to stenger med på denne turen. En med spinner/sluk og en med mark og flue.

En liten spinner med en opphengsflue for igjennom luften og landet perfekt i bakevjen etter en stor stein midt i elven.
Med det samme spinneren traff vannskorpen var det fast fisk og like etterpå satt det en på flua også.
Jeg kvakk til, hadde ikke forventet dette.
Fisket har vært labert tidligere på turen så dette kom helt uventet.

Fiskene ble kjørt forsiktig og et par minutter etter lå en fin ørret og en røye og sprellet i gresset foran meg.
I motsetning til vanlig feber som gjør deg slapp, virker fiskefeberen helt motsatt. Jeg ble ivrig og adrenalinet steg. Her var tydeligvis masse fisk.
Jeg gjorde tre kast til og det utrolige skjedde at etter totalt fire kast hadde jeg seks ørreter og to røyer!!! Det satt to fisk på hvert eneste kast!! Har aldri opplevd maken til bett.

Jeg tvang meg selv til å slutte, middagen for både Buddy og meg var reddet og mens kveldsolen forsvant bak fjellene i vest nøt Buddy og hans eier en uforglemmelig fiske middag.

Det vaket konstant i den lille elven og det skal stor selvdisiplin til å la stangen stå. Men man skal ikke ta mer enn det en trenger og her var tydeligvis mer enn nok fisk så det var bare å "hente" når jeg ble sulten igjen.

I ti tiden rullet vi mette og gode inn i teltet å sovnet til den lette klukkingen av elven som rant stille forbi. Ikke den verste kvelden jeg har hatt...!!





Dag seks ble vi liggende rolig til lagt utpå kvelden. Delvis fordi Buddy var sliten etter de siste dagers gåing og dels fordi dette var det nærmeste vi kunne komme paradis på jord akkurat da.
Mat nok i massevis i elven, nydelig varmt vær og en fantastisk villmarksfølelse i kroppen.

Buddy brukte dagen til å sove mens jeg gjorde noen kast med stangen når jeg var sulten og ellers bare slappet av og nøt livet.

I syv tiden på kvelden pakket jeg sammen og sa farvel og på gjensyn til denne fantastiske plassen før vi satte kursen mot øst og Tespdalen.

Tespdalen starter ved Bjøllåneset ved Dunderlandsdalen og ender ved Tespvanna hvor det går en sti over til Bjøllådalen.
Vi måtte krysse to elver for å komme inn på DNT stien som går fra Bjøllånes ved Dunderlandsdalen og opp mot Saltfjellhytta.
Her måtte jeg ta et valg; Mot nord og over til Bjøllådalen eller mot syd og ned Dunderlands dalen? Valget falt på det siste.
Vi la kursen sydover langs elven Tespa et stykke før vi slo leir for siste gang på denne turen.




Den syvende dagen trasket vi videre ned den idylliske Tespdalen. Her er en av de gamle ferdselårene som gikk over Saltfjellet før veien kom.
De første små bjørkene dukket opp og omtrent halvveis ned i dalen krysset vi polarsirkelen for siste gang i år. Det er noe helt spesielt å være på tur her nord. Det er så mye fin villmark nord for polarsirkelen.
Dette er virkelig stedet for den som vil oppsøke den store ensomheten og nyte livet i uberørt natur!!


Etter syv deilige dager alene møtte vi sivilisasjonen ved Bjøllåneset og E6. Her satt vi oss på bussen tilbake til Mo i Rana.

Saltfjellet-Svartisen er en udiskutabel pærle av nordnorsk natur!
Vi har vandret gjennom alt fra stein-ørkner til frodige enger med grønt gress og blomster. Her er rolige og lune daler og spisse utilgjengelige tinder og isbreer. Veldig variert natur som gjør forflytningen spennende og utfordrende.
Men det kan være svært værhardt her og er man i områder med isbreer, må man være obs på ras og kalvinger.
Skal du alene på tur i Saltfjellet-Svartisen er god planlegging, forsiktighet og godt fottøy viktig. Dette gjelder jo for alle turer, men spesielt her.

Turistforeningens rutenett går kun i de mest sentrale områdene og dalførene, så er du ute etter å oppsøke ensomheten i uberørt villmark er det veldig gode muligheter for det her.
Spesiellt vil jeg anbefale område mellom Riebitjåhkkå, Simle fjellet og Hedningfjellet. Har var følelsen av å være alene med naturen og fjellet merkbar.

Fantastisk!! God tur!!!!

post-3798-13347473368_thumb.jpg

post-3798-133474733687_thumb.jpg

post-3798-133474733692_thumb.jpg

post-3798-1334747337_thumb.jpg

post-3798-133474733706_thumb.jpg

post-3798-133474733713_thumb.jpg

post-3798-133474733719_thumb.jpg

post-3798-133474733725_thumb.jpg

post-3798-13347473373_thumb.jpg

post-3798-133474733735_thumb.jpg

post-3798-13347473376_thumb.jpg

post-3798-133474734082_thumb.jpg

post-3798-133474734098_thumb.jpg

post-3798-133474734122_thumb.jpg

post-3798-133474734126_thumb.jpg

post-3798-133474734137_thumb.jpg

post-3798-133474734141_thumb.jpg

post-3798-13347473415_thumb.jpg

post-3798-133474734155_thumb.jpg

post-3798-13347473416_thumb.jpg

post-3798-133474734165_thumb.jpg

post-3798-13347473417_thumb.jpg

post-3798-133474734176_thumb.jpg

post-3798-133474734182_thumb.jpg

Vis rapporten i Turkartet

  • Liker 1
Annonse
Skrevet

Tusen takk for en fantastisk turrapport, utrolig inspirerende og godt fortalt!!

Selv om jeg nå ser frem til isfiske og kulde fremover er det ingen tvil om at denne rapporten også er en god påminnelse om det herlige med sommerføre og fiskestang :lol:

Skrevet

Er ikkje så ofte eg tar meg tida til å pløye gjennom så mykje tekst, men her var det null problem. Utruleg flott fortalt og veldig inspirerande. Høyrast ut som ein aller tiders tur :lol:

Flotte bileter og, men det skal vel mykje til å ikkje få til med så fin natur :)

Skrevet

Herlig rapport fra et fjellområde jeg dessverre er altfor lite kjent i. Har jo kjørt utallige ganger over Saltfjellet, men beklageligvis aldri utforsket denne nasjonalparken, annet enn et par skiturer på Svartisen og en liten tur inn i Stormdalen.

Etter frokost la jeg meg med morrakaffen utenfor teltet og studerte kartet for å planlegge dagens marsj. Dette er noe jeg gjør stort sett hver morgen.

Jepp, dette er standard på ukesturer :)

Skrevet

Dette er en sånn tur jeg ofte drømmer om, ei uke eller to helt for meg sjøl i et fjellområde som får fokuset over fra egger, stup og is til avstressende grønne idyller hvor man kan slappe av i ensomhet og ha god tid. Fiske og lese ei god bok pluss masse godt kameratskap med bikkja. :)

Dessverre blir det alltid dårlig vær når jeg har sjansen, så da dropper jeg det. Alene i regn kan være spennende ei kort stund, spesielt om man er i skauen og kan fyre bål og bruke pressenning, litt verre å ligge i telt og vite at en må ut og pakke sammen i styrtregnet. Satser på at ting snur en gang, for det er jo godfølelsen som finværet gir på de idylliske bildene som gjør at jeg lengter etter sånne turer enten det dreier seg om Hardangervidda eller Saltfjellet.

Fin fjellside forresten! :D

Skrevet

Jeg gikk selv i dette området i sommer. Helt fantastisk rett og slett. Har aldri vært der før, men dit skal jeg sannelig igjen!

Bjøllådalen er så flott og grønn, det finnes utallige steder å fiske, der den ene plassen er bedre enn den andre.

Takk for tur-rapporten din! Jeg skulle ønske det enda var sommer, men kanskje tar man seg en vintertur!

  • 5 måneder senere...
Skrevet

Jeg var selv innom området i fjor sommer, men fulgte DNT-løypene. Det er imidlertid SVÆRE områder å tumle i! Inspirerende rapport, frister til kopiering :)

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Gjenopprett formatering

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.