Høsttur i fargesprakende omgivelser i Austheiane 27-29. september 2010

[Bjørn-Ivar]

Jeg hadde en flott tur i Austheiane denne uken og har laget en liten skildring av opplevelsene. Hvis du vil lese om turen med steminingsbilder, så klikk denne linken

Turrapport med bilder: http://blogg.uteligger.com/#post23


Det er tidlig mandag morgen og tre dager fri skal utnyttes til det fulle. Sekken har stått klar et par dager og den firbente vennen har skjønt at noe er i gjære. Kursen settes mot Austheiane, en fjellkjede mellom Setesdal i vest og Arendal- og Skiensvassdragene i øst. Jeg har vært på vandring i området tidligere, men denne gangen skal jeg utforske nytt terreng mellom Torsdalsbu og Hovstøyl.
Veien fra Kjørull til Fyresdal er i seg selv en liten naturopplevelse der jeg kjører i bratte dalsider, nærmest på kanten av stupet. På det høyeste punktet blir jeg nødt til å stoppe bilen og bivåne den fantastiske utsikten over Fyresvatn og innover viddene, nærmest så langt øynene kan se. Jeg suger til meg inntrykkene og kjenner en fornemmelse av sentimentalitet før jeg setter meg inn i bilen og kjører det siste stykket opp til demningen ved Torsdalsbu.

Der blir jeg møtt av flere lag med jegere som gjør seg klar for elg- og reinsdyrjakta. Jeg stopper opp og slår av en prat med et par av lagene og får dannet meg et bilde av hvor de skal oppholde seg. Ønsker av flere grunner å holde meg litt på avstand fra de jaktende, og først og fremst så har jeg liten lyst til å hilse på en susende 308 som kommer min vei.

Jeg kjenner godfølelsen komme over meg mens jeg fester kløven til Dennis, en schäfer som har vært følgesvenn på mange flotte turer. Vi tar av inn i bjørkeskogen og følger Turistforeningens merkede løype. Det starter med en ganske drøy stigning og jeg kjenner gleden av å ha pakket lett. Tyttebærene vokser tett og jeg krummer stadig ryggen for å plukke noen av de velsmakende herlighetene og det går ikke mange minuttene før jeg ser den første av mange lemmen på denne turen. Jeg trekker raskt fingrene til meg, og den fresende lille karen stikker fort ned i et lite hull i bakken.
Etter en knapp time med mer eller mindre stigning, når jeg Himmelkvævristine og belønningen for strevet er en fantastisk flott utsikt over langstrakte vidder i vest, skogsterreng i syd og øst og Hardangervidda mot nord. Langt i det fjerne ser jeg også Gaustatoppen som strekker seg majestetisk mot himmelen, kledd i hvit overdel. Jeg kjenner at tankene vandrer mot vinteren som nærmer seg med stormskritt, i alle fall her på 1000 moh. Men først skal jeg nyte den fargesprakende naturen som vår Herre har skapt vakrere enn noe annet.

Men jeg vandrer i min egen verden blir jeg klar over at jeg ikke lenger befinner meg på den merkede turstien, og en kan saktens ikke skylde på dårlig merking. Her er det mine egne følelser og opplevelsestrang som har tatt for mye plass, og jeg må frem med kartmappen for å finne riktig kurs. På sett og vis er det godt å gå utenfor “allfarvei”, men spesielt i dag under jakta, ønsker jeg å holde meg til merket sti. Noe inni meg sier at jegere styrer unna denne for ikke å bli forstyrret av mennesker, og jeg har slått meg til ro med at her er det trygt å ferdes.
Jeg kommer meg inn på stien igjen og turen fortsetter videre mot Hovstøyl, som er mitt mål for dagen. Det betyr en nedstigning fra fjellplatået jeg befinner meg på, og ned i dalen hvor jeg finner et fint vann å slå leir. Selv om solen fortsatt står høyt og temperaturen er behagelig, blir det nok frost i natt, og jeg velger en plass for teltet hvor solen vil skinne på teltduken i morgentimene. Idet vi ankommer plassen vi har valgt, hører jeg vingeslag og en orrfugl flykter fra stedet. Jeg drar tak i kameraet, men fuglen er for lengst fløyet når jeg er klar.
Etter å ha etablert boligen, er det tid for sanking av ved for kveldens bål. Et aldri så litehøydepunkt når jeg er ute i naturen. Det er mye død trevirke tilgjengelig i umiddelbar nærhet og arbeidet går raskt unna. Det blir sågar tid til overs for fisking før middag.

Jeg fester en orange Panther Martin til senen, en 6 grams spinner som jeg har hatt god suksess med tidligere. Vannet ligger speilblankt foran meg, og det er ikke mye som tyder på at det er liv under overflaten. Selv om det stadig lander noen innsekter på overflaten, er det ikke tegn til vak. Jeg kaster spinneren ut, og sveiver rykkvis inn mens jeg kjenner at det vekkes til liv et lite snev av spenning. Det hadde smakt ufattelig godt med en ørret stekt i panna over bålet. Men det skal vise seg at det ikke er min dag i dag. Tålmodigheten er nok ikke som den en gang var og det blir REAL som står for middagen i kveld. Sola er på vei ned og med ett så synker temperaturen raskt og bålet blir tent opp på den gode gamle måten med knusk og flint. Jeg finner frem kaffen og koser meg med omgivelsene og en hund som er svært så kjelen på tur. Etter hvert blinker stjernene ned fra himmelen og minner meg om at vi lever i et univers som er skapt så mektig og flott, og som ingen mennesker kan fatte bredden av.

En lang dag har blitt til natt og jeg beveger meg bort til teltet og legger meg inn i en god og varm sovepose, og sovner med et smil om ansiktet. Vel vitende om at morgendagen bringer nye opplevelser.
Neste morgen våkner jeg til fuglesang og solstråler som treffer teltduken, og det kommer godt med, for måleren viser 4,4 kalde minusgrader. Jeg ruller over på andre siden og velger å nyte roen en liten stund til, før gårsdagens kaffe melder at jeg allikevel må ut et ærend.

Jeg har god tid og fyrer opp et lite bål før frokosten blir satt til livs sammen med en varm kopp kaffe. Hverdagslivet med familien rundt seg er et liv jeg ikke kan være foruten, men du verden hvor deilig det er å koble av fra jobb og andre stressmomenter og bare være seg selv ute i naturen.

Vi må videre og telt og utstyr blir pakket ned i sekk og kløv, og bålet blir møysommelig slukket med vann før vi setter avgårde. Sola står allerede høyt på himmelen, og følger oss på veien. Vi skal tilbake samme vei som vi kom i går, og denne naturen kan saktens oppleves flere ganger før jeg går lei. Dessuten blir ruta litt annerledes etter at jeg mistet stien en halvtimes tid i går.
Vi koser oss mens vi går og foran oss letter stadig skremt fugl som kanskje har skjønt at jakta er i gang. Det eneste jeg skyter med i dag er speilrefleksen, som gir gode minner for først og fremst meg selv, men som også familien der hjemme vet å sette pris på.

Jeg velger i dag som i går, og slå opp leir under tregrensen og finner meg en liten topp med utsikt over et flott vann. Jeg blir stadig minnet på at det er lemenår og det er tydelig at også rovfuglene har fått med seg det. Det sirkler mengder av Ravn på fjelltoppene og jeg kan telle 17 frender som er på jakt og stadig stuper mot bakken etter en matbit.
Fjellet som ligger vest for teltplassen forårsaker tidlig solnedgang og etter en kaffetår og litt bålkos, blir det ikke sent før soveposen atter fylles med en trøtt, men fornøyd kropp.
Jeg våkner til spill fra Orrfugl neste morgen og det gir meg en siste vitamininnsprøyting før jeg setter kursen det endelige stykket mot bilen, vel vitende om at det ikke blir lenge til neste gang.

[Koie]

Fin rapport fra heiene. I et øyeblikk der drømte jeg meg bort fra forelesninger og opp i fjellet

[Bogge]

Tusen takk for en stemningsfull og meget godt skrevet rapport Bjørn-Ivar

[Bjørn-Ivar]

Takk for positive tilbakemeldinger

[Dag G - Evje]

Fin naturstemning Bjørn-Ivar.

En påminnelse om at fjelllivet ikke bare er jag etter topper.