Skagastølsryggen, tre menn og et værvindu

[Kaare_70]

ADVARSEL: DETTE BLE LANGT!

Siden vi gikk gjennom Skagastølsdalen og Midtmaradalen med telt i 1996, har Hurrungane og i særdeleshet Storen stått mitt hjerte nært. Da jeg også begynte å klatre for 5-6 år siden, ble det klart at ønsket om å komme på Storen med egen hjelp vokste seg stadig sterkere. De fem somrene siden 2006 har vi derfor hver gang gjort mer eller mindre helhjertede forsøk på å komme opp, men pga. avstand og jobb har det ikke vært mulig å stå helt fritt mhp. tidspunkt, dvs. at vi ikke har kunnet vente på optimale værforhold. Tre av gangene har vi derfor blitt stoppet av uvær og tidlig snøfall i august, med den følge at jeg har vært på alle ”gåtoppene” i området, men ingen skikkelig klatretopper. Det nærmeste vi har kommet Storen disse somrene, er da vi snudde på Hjørnet i 2008. En bitter erfaring, men en erfaring som skulle vise seg å bli verdifull under dette årets forsøk.

Dag 0, fredag 30. juli 2010

Kameraten min, sønnen hans på 17 år og jeg kjørte fra Nord-Rogaland fredag morgen, da det var meldt et brukbart værvindu på lørdagen. Også denne sommeren ble lurvete værmessig, lik den forrige, og yr meldte regnbyger hele den kommende uken. Vi valgte å stole på meldingen, som var rimelig lik på både yr og storm, og pakket for 2-3 dagers tur i Hurrungane. Uttalt mål var Skagastølsryggen, med kameraten i den skarpe enden, sønnen som toer og meg som sikrer og treer. Vi skulle bare opp til teltleir ved Tindeklubbhytte ila. fredagskvelden, og derfor hadde vi god tid oppover den etter hvert så kjente ruta Odda-Voss-Lærdal-Årdal-Sognefjellet.

Da vi ankom Turtagrø, var det oppholdsvær, men skydekke over toppene. Vi pakket sekkene, som vanligvis kommer opp imot 30kg på disse turene, og med klatreutstyr på toppen var vi nok opp imot 35kg. Godt vi ikke skulle så langt! De andre somlet forferdelig med utfylling av et spørreskjema, så jeg befant meg etter hvert alene oppover. Jeg gikk derfor ganske fort, og kunne fornøyd konstatere at jeg ankom Tindeklubbhytta etter nøyaktig 1 ½ times gange med den dryge børa. Ulempen var at det nå pøsregnet og at de andre bar på teltet. Jeg var derfor klissvåt da de andre ankom en halvtime senere.

Vi la oss til på en holme midt i bekkefaret fra Tindeklubbhytta, fikset en røre med Real turmat og køyet nokså tidlig. Vi pakket også tursekkene sånn noenlunde mens vi ennå hadde rimelig kveldslys. Vi satte to klokker på kl. 03:45 for å beregne god tid over ryggen. Med vår svært begrensede klatreerfaring i høyfjellet visste vi at dagslyset ville bli en begrensende faktor, og det samme ville værvinduet bli, dersom meldingene holdt mål.

Dag 1, lørdag 31. juli 2010

Det var heldigvis liten fare for å forsove seg. De to gamlingene våknet en halvtime før klokkene skulle ringe. Det var heldigvis oppholdsvær ute, og vi fikk på oss de våte klærne fra dagen før. Litt mat og drikke ble tvunget ned, og kl. 04:00 begynte vi på oppstigningen mot Nordre. Vi la igjen stegjern, men jeg tok med isøks for returen over Skagastølsbreen. Ellers var sekkene tunge av 2x 50m tau, plenty sikringsmidler, vindsekk, klær og mat som skulle holde til en ufrivillig overnatting.

Vi holdt greit tempo oppover. Jeg hadde vært oppover røysa mot Nordre to ganger før, og denne gangen gikk det nokså lett til tross for tung sekk. Det gikk imidlertid dårligere med tankene etter hvert, for jeg kjente at dette ikke kom til å bli dagen. Jeg psyket rett og slett ut oppover røysa pga. skodda, den kalde vinden og frykten for at værvinduet skulle svikte oss. Jeg visste meget godt at Skagastølsryggen ikke var plassen å befinne seg i annet enn finvær. Det verste for meg var at jeg visste at jeg kom til å svikte kameratene mine, og jeg bestemte meg for å snu allerede på Nordre, mens jeg ennå kunne returnere uten de andre. Det var fryktelig å gå slik og tenke negative tanker og vite hvor skuffet de andre ville bli. Da jeg betrodde meg til de andre under toppen, tok de det nokså fint, og vi fortsatte opp den korte klyvepassasjen mot toppen av Nordre og fram til den enkle varden på 2167moh. Da var klokka blitt 06:30.

Jeg gikk et nødvendig ærend, og da jeg kom tilbake hadde de andre hatt en rådslagning. Konklusjonen var enkel og grei, nemlig at vi skulle holde sammen uansett, for de ville ikke klare å komme over ryggen uten meg. Vi skulle gå så langt jeg ville og så evt. snu sammen. Dette hjalp merkelig nok på psyken, og sammen med mat og varme klær kom jeg meg såpass at tankene begynte å kretse i positive baner. Da skodda også åpnet seg såpass at vi såg bortover mot Nebbet og Midtre, ble det faktisk ganske trivelig å være på tur.

Vi tok seler og hjelmer på allerede på Nordre, og etter en god matpause gikk vi først ned og så opp den greie eggen bort til Nebbet, hvor vi ankom kl. 08:00. Det var nokså sært å stå der bare 20-30m i luftlinje fra Berges stol og vite at det ville ta oss flere timer å komme over dit! Overraskende enkelt kløv vi usikret ned i V-skaret. Det var mer gjestmildt der nede enn jeg hadde forestilt meg, men bratt ned på begge sider, for ikke å snakke om at det var bratt opp dit vi skulle! Nå var det fram med klatreutstyret, og kameraten selet på med diverse isenkram så selen nesten sagget av.

Vi begynte klatringen kl. 08:30 uten å sikre oss som stod i bunnen av skaret. For å gjøre en lang historie kort, brukte vi tre taulengder før vi stod på Berges stol kl. 11:15. Da var vi allerede godt passert av et annet tremanns taulag med mer erfarne klatrere som gikk samme passasje på to taulengder. Vi fant neppe enkleste rute opp, for i alle fall ett opptak i første taulengde var så tungt at 3+ må være altfor lavt gradert. Vi som gikk bak, måtte begge ha drahjelp av hverandre, og at kameraten som ledet, kom seg opp, var intet mindre enn imponerende. Absolutt null nerver der i gården!

Fra Berges stol sikret vi enda to taulengder, hvor den siste strengt tatt var unødvendig. Det gikk derfor svært mye tid, men kl. 12:45 kunne vi meget tilfreds endelig gratulere hverandre på toppen av Midtre, 2284moh. Nå var det lovende hull i skydekket, og det ble fotografert både framover, bakover og nedover fra ryggen. Det er ikke å overdrive å si at stemningen var meget høy, og tanken om å snu var like langt borte som dalbunnen. Og foran oss låg den nydelige ryggen videre mot Halls hammer og Vesle!

Vi konstaterte at tiden fløy langt fortere enn oss, og bestemte oss for å skynde oss bort til Halls hammer usikret, så sant det lot seg gjøre. Vi var tross alt grundig akklimatisert nå. Ryggen bort til Halls hammer gikk svært greit, med unntak av en kort rappell ned en utsatt hammer, som noen av oss syntes var nødvendig. Etter en ny matpause på ryggen, stod vi ved den berømte hammeren kl. 14:15. Vi var spente på hvordan det ville bli over Patchells sva, som i likhet med V-skaret er gradert til 3+ via enkleste renne.

Vi laget standplass på hylla før svaet og benyttet uhemmet den slynga som er satt opp til hjelp. Det gikk greit med én taulengde opp, og vi fant trolig enkleste vei. Nå var tåka rimelig tett, og vi fikk dessverre ikke sett verken ryggen bakover eller Storen herifra, hvor den skal være så imponerende. Opp til Vesle sikret vi et kort utsatt parti på høyre side, før vi igjen rundet opp på ryggen og til topps. Vi kunne gratulere hverandre med dagens andre klatretopp kl. 16:00, hele 2340moh, et stort øyeblikk for oss alle!

Været var ennå rimelig bra; mildt og fortsatt med nokså lite vind. Vi kikket spent etter det viktige rappellfestet for nedfiringen til Mohns skar. Det skulle ligge like nedenfor toppvarden. Og ganske riktig; i den retningen Storen måtte ligge, var det et titalls slynger rundt en kraftig blokk. Det var endatil lagt igjen flere karabinere, og vi valgte å stole på disse som såg helt ferske og ok ut. Det hadde jo også gått folk foran oss, ned samme vei en time eller to tidligere.

Vi hadde lest diverse historier om fastkiling av tau på denne rappellen, og vi var svært nøye med knuten og å unngå at tauet drog seg inn i sprekken mot fjellet. I tur og orden slapp vi oss over kanten, og jeg sto som sistemann nede av rappellen, øverst i Mohns skar kl, 16:45. På tross av alle foranstaltninger var tauene strie å få ned pga. taudrag og elastisitet, men til slutt kom de fint. Da var det stor lettelse iblant oss, og vi følte nesten at bare sjarmøretappen gjenstod!

Med tauene i sekkene sto vi nederst i Mohns skar kl. 17:10. Her var det ganske sur vind og null sikt. Det var med stor ærbødighet tankene våre gikk til de som stod her første gang 21. juli 1876, og som hhv. opplevde sitt livs store seier og nederlag. Heldigvis var det liten tvil om veien videre, og vi begynte klyvingen opp mot dagens siste topp. Vi visste at vi skulle holde oss på høyre side av ryggen i starten, og her gikk det meget bra en lang stund. Men om lag midt på etappen kom det et bratt og for oss utsatt parti som vi måtte sikre. Dette sammenfalt med at det begynte å regne, og vi brukte derfor mye tid.

Etter denne taulengden, som kanskje var på 20-25m, gikk det enklere igjen, denne gang på venstre side av ryggen. Kl. 18:45 stod junior som førstemann på Slingsbys fortopp. Herifra var det rimelig kupert bort til hovedtoppen, og spesielt opp siste hammeren trengte jeg litt improvisert sikring. Men endelig kunne vi juble over å stå på Storen 2405moh kl. 19:15 i vind, ufyselig regn og grautskodde. Bildene viser hvor våte vi må ha vært, men jeg tror ingen av oss kjente noenting til det.

Jeg var overrasket over hvor greit det hadde gått opp fra Mohns skar, selv om vi brukte ca. 2 timer under nokså dårlige forhold. Halve tiden brukte vi nok på klateretappen midt på eggen. Jeg var også overrasket over hvor god plass det var på toppen og hvor snille svaene var både før og etter toppen. Imidlertid var det fryktelig bratt og sleipt ned til selve renna hvor Andrews og Tandbergs ruter møtes, så vi improviserte med en kort rappell ned her.

Nå gjenstod den for meg mest nervepirrende delen av hele turen; nemlig å finne rappellfestet ned sørvestveien. Under mine krisevurderinger av Skagastølsryggen stod dette som det ultimate marerittet; å bli gående her oppe uten å finne veien ned! (Både snøvær og tordenvær var med i akkurat det marerittet, men det hadde vi heldigvis unngått.)

Herifra skulle det vise seg at bomturen vår til Hjørnet to år tidligere skulle bli avgjørende. Jeg hadde nemlig studert hvordan rappellen såg ut nedenfra. Og ganske riktig, fra fortoppen kjente jeg igjen den karakteristiske utoverhengende baugen hvor rappellen går ned på høyre side sett nedenfra. Jeg beordret den høydesterke kameraten til å lete på venstre side av baugen, og ganske riktig låg det en 2 tonns grønn løftestropp akkurat der. Da kjentes det for min del allerede som om vi var nede av Storen!

Vi sikret oss ned til rappellfestet vha. en lang slynge, og kameraten gikk som førstemann ut. Da hadde vi brukt utrolig mye tid for å kvalitetssikre rappellen, for her kødder du det bare ikke til! Tauene var behørig dradd gjennom, knyttet i begge ender og trippelsjekket. Bunnen av rappellen såg vi jo ikke i tåkehavet, men vi var aldri i tvil om at vi skulle ned akkurat her. Med kameraten vel nede, gikk jeg ut som andremann, og jeg måtte nesten klype meg i armen og minne meg på at NÅ GJØR DU DET! NÅ RAPPELLERER DU PINADØ NED FRA STOREN! En helt utrolig deilig følelse!

For yngstemann som satt igjen der oppe, ble det en svært våt og kald fornøyelse. Da han endelig var nede kl. 20:45 var absolutt alt klissvått. Ila. rappellen hadde himmelens sluser åpnet seg enda mer, og vi begynte å forstå at kanskje den vanskeliste etappen låg foran oss, med glatte sva i tåke og mørke!

Igjen skulle min lokalkunnskap fra 2008 bli avgjørende. Vi hadde jo sullet rundt i området rundt hjørnet i et par timer den gang. Jeg ledet derfor an nedover draget fra hjørnet, ned det gruslagte området ovenfor svaene og på skrå nedover til rappellfestet ovenfor svaene. Jeg traff traseen på en prikk, og vi fant den kjærkomne 3 tonns gule løftestroppen! Igjen gikk det mye tid, men til slutt stod alle trygt nedenfor det bratteste svapartiet.

Jeg skal fatte meg i korthet over neste etappe ned til Skagastølsbu. Det ble nok den objektivt sett farligste delen av hele turen! Men endelig kl. 23:30 i stappmørke kunne jeg dunke kameraten i siden og gledesstrålende meddele at jeg gjenkjente silhuetten av Hytta på Bandet 15m til venstre. Da hadde vi mistet vardingen utallige ganger nedover, vasset i alle de bekkene som ikke finnes til vanlig og rent på buksebaken over oversvømte sva et titalls ganger. Minst et par ganger var det bare flaks at jeg klarte å stoppe før farten ble vel stor, og det kunne ha gått riktig ille med et evt. forslått kne.

Men nå stod vi gjennomvåte i døra til hytta og kunne heldigvis konstatere at det ikke var noen der inne. Vi søkte ly en god halvtime, fikk i oss mat og drikke og kjente at vi virkelig levde. Jeg visste meget vel at det ikke ville bli noen ”walk in the park” over Skagastølsbreen og ned gjennom urene tilbake til teltet, men de andre to ville heller gå ned enn å bli. Vi sa derfor nei takk til soveposene og ullteppene i det musesikre nødskapet, og begav oss med tente hodelykter bort til nedstigningen til breen.

Som jeg visste, ble det en meget lang etappe ned til teltet. Breen var stedvis såpeglatt, og kun jeg hadde isøks. Videre rant det oversvømte bekker og elver over alt. Vi kom for langt til høyre på nedre del av breen og ble gående utenom stien gjennom det meste av ura langs fremste Skagastølsvatnet. Men til slutt kom vi oss hele, fine og med godt mot ned til teltet. Da var vi rimelig sikre på at også den bekken hvor vi freidig hadde plassert teltet midt på en holme, hadde gått over sine bredder. Men til alt hell var det fortsatt god margin til teltduken, og alt inni var like tørt og fint!

Kl. 02:30, etter 22 ½ time på tur, kunne vi endelig vrenge av oss alt vått i en dunge i forteltet og la morgendagen bekymre seg for seg selv.

Dag 2, søndag 1. august 2010

Ikke mye å skrive om, bortsett fra at vi skrinla tankene om flere topper eller rygger på denne turen. Til det var flere knær altfor møre. Vi brukte hele dagen på å strekke oss, spise, returnere til Turtagrø og kjøre den lange veien hjem.

Noen sluttanker

Vi hadde marginene på vår side på denne turen. Uværet og mørket kom akkurat da vi kunne takle det. Vi hadde til sammen mange tiår med fjellerfaring og alt nødvendig utstyr. Vi hadde lest oss grundig opp på forhånd, og jeg hadde verdifull erfaring fra returruta. Klatremessig hadde vi også all nødvendig tillit til utstyret og selvtillit i bruken av det. Det var svært tilfredsstillende å gå nedover både fra Storen og Skagastølsbu og kjenne at: dette takler vi! Om så teltet hadde vært oversvømt, hadde vi taklet å pakke sammen og fortsette ned til Turtagrø natten gjennom.

Skagastølsryggen ble akkurat så spennende for oss at vi kunne klare det. Men angsten min fra oppstigingen til Nordre var ikke ubegrunnet. Hadde værvinduet vært en time eller to kortere, hadde temperaturen vært noen grader lavere eller hadde det vært elektrisitet i luften, kunne det ha blitt kritisk for oss, som mange har opplevd her oppe før oss.

Jeg har gledet meg i mange år nå til å legge akkurat MIN turrapport fra Storen ut på Fjellforum. Det ble nesten som en verkebyll etter hvert som forsøkene mislyktes år etter år. Men nå, i det året jeg fyller 40 ble det min tur, og jeg håper dere som leser, deler gleden med meg og oss. Jeg vil benytte anledningen til å takke kameraten og sønnen hans for denne mitt livs fjelltur så langt. Det er utrolig kjekt å kjenne at man fungerer sammen på en sånn tur, hvor alle er helt avhengige av hverandres prestasjoner, enten man går i den skarpe eller trygge enden av sikringskjeden.

Og det beste er at med den sikten vi manglet over Vesle og Storen, bare MÅ vi opp igjen ved første anledning!

[Kaare_70]

Vedlagt noen bilder:

[Kaare_70]

Og de siste bildene:

[steinur]

Gratulerer, og rapporten vil være til god hjelp for andre som vil ta turen, syns ikke den var for lang, rett og slett god.

[Bjarne Lindholdt]

Gratulerer, og takk for flott turbeskrivelse. De gamle minnene mine veldet opp.

Litt trist med det vær; jeg har hatt flott vær de 3 ganger på Storen

Liker ikke når fjellet er vått og glatt!

[vertikal]

Selv med noen helt vanlige negative tanker i starten, så var dette offensivt. Flott bruk av værvinduet. Og at dere opplevde å ha en viss margin gjør at turminnene blir enda bedre.

Jeg synes dette var imponerende av 17-åringen, uten at jeg kjenner bakgrunnen hans. Dette er i hvert fall ikke den enkleste starten på fjellkarrieren.

Ellers sikkert en nyttig beskrivelse for mange. Storen har mange ansikter, selv midt på sommeren. Jeg har vært der i juli hvor det kom 15 cm snø på en halv time, sporene fra lederen var nedsnødd da andre mann kom etter! Eller en annen juli da vi var på toppen i så sterk varme at vi oppsøkte skyggen nedenfor varden!

[Kaare_70]

Til Vertikal:

Enig; det er nyttig med rapporter fra turer som ikke bare framviser blå himmel og vindstille. I Hurrungane er jo det langt mer unntaket enn regelen.

Når det gjelder 17-åringen som var med over Skagastølsryggen, så har han fjellerfaring på linje med en gjennomsnitts fjellvandrer som er dobbelt så gammel. Han var derfor meget godt kvalitetssikret på forhånd. Og selv om klatreerfaringen var begrenset, overgikk han etter hvert gamlingene i dristighet uten sikring. Som faren sa: "Den slyngelen kom jammen før meg på toppen av Storen!"

[Ole-Petter]

Interessant lesning! Har en tilsvarende opplevelse av omtrent samme rute selv, i om mulig enda verre vær. Jeg kalte artikkelen her på forumet for "Høy spenning over Skagastølsryggen." - og gjenopplevde mye ved det du skrev!

[Kaare_70]

Til Ole Petter: Ja, jeg husker godt den turrapporten din. Pleier å få med meg de som angår ryggtraverser. Dere opplevde jo selve marerittet, som er tordenvær i høyden. Og når korteste vei hjem er over Storen; ja, da blir man sannelig liten!

Så i forhold til det, er pøsregnet vi opplevde, bagatellmessig.

Ellers er det å gå en slik sagnomsust travers så utrolig, at sikten ikke betyr så mye som man skulle tro på forhånd. Men vi håper jo å kunne gå den igjen i bedre vær. Får vi gått Styggedalsryggen neste år, som vi tenker, får vi jo med oss Vesle og Storen igjen.

[mor10]

Takk for fin turrapport!

[Kaare_70]

Ref. turrapporten "Styggedalsryggen 12. - 15. juli 2011" med link her:

https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=26138

Det er denne turen over Skagastølsryggen i 2010 det refereres til. Det er nå lagt ut en bra "film"/bildeserie på Youtube også, se her:

[Bjarne Lindholdt]

Deilig å få gjenoppfrisket turen min i 1983 fra traversen over Skagastølsryggen.

Gikk den sammen med en kompis som ikke hadde noen fjellerfaring.

Husker enda reddselen fra Patchell's sva, og Svaene ned mot Bandet på tilbaketuren

Desverre har jeg ikke noe bilder fra turen, da lukkeren på min gl. Zeiss Contaflex satte sig fast