Sykkeltur med barn til Nedalshytta 25.-27. juli 2010

[elliva]

"Flatt". Hva er egentlig definisjonen på "flatt"? Det spør jeg meg om etter å ha syklet denne "flate" sykkelturen

Søndag morgen pakket vi bila full med tre barn (Larsemann på 5 år, mellomsøster på 7 og storesøster på 10 år), to sykkelhengere og fire sykler. Nå hadde vi bestemt oss for å prøve ut denne sykkelturen anbefalt av TT til å passe for barn. Kvelden før avgang ringte jeg Nedalshytta og forhørte meg litt om hvordan det var å sykle fra Stugudal og innover til hytta. Jo da, det var nok en fin tur, litt stigning til å begynne med, da. Men hun kunne ikke huske at det var barn under 10 år som hadde syklet turen. Likevel bestemte vi oss for at mellomsøster skulle få prøve. Hun har mye sykkelerfaring på asfalt fra før, og sykler lett 15 kilometer sammen med oss her i byen.

Så vi så for oss en flott tur på fjellet, med et par gode raster. Turen er på ca. 15 kilometer, så vi regnet med 3 timer.

For å slippe unna de motbakkene hyttedamen snakket om kjørte vi et par kilometer innover fra Stugudal før vi parkerte. Etter et kvarter var vi i gang, med godt humør og ved godt mot. Det varte ikke så lenge... I sterk motvind gikk det veldig trått for mellomsøster, vi sneglet oss avgårde, den ene motbakken etter den andre. Etter en time hadde vi bare kommet oss 3 kilometer videre, og da hadde vi hatt flere små pauser på veien. Mellomsøster var sliten, all motivasjon var borte, forståelig nok med bare èn nedoverbakke og resten oppover. Og innover i fjellet tårnet svarte skyer seg opp, og vinden ble sterkere. Vi tok en av våre beste beslutninger da vi stokket om på baggasjen i den ene hengeren slik at vi fikk dyttet mellomsøster nedi der. En stk rosa sykkel sto forlatt igjen i skogen, mens en stk meeeeget fornøyd sjuåring satt godt pakket nedi en sykkelhenger.

Nå prøvde vi å sette opp dampen, men det var ikke lett! Med hver vår tunge tilhenger gikk det ikke så fort for oss voksne, og den ene motbakken etter den andre sinket oss ned. Jeg ble nesten sur, jeg... Tiåringen vår klaget ikke, men vi så godt at hun var sliten og lei av omtrent aldri å kunne sette utfor en bakke. Det var da vi begynte å undre oss over begrepet "flatt".... Heldigvis hadde min lille passasjer på fem masse energi, han løp ved siden av oss mens vi sykla.

Storesøster etterlyste en skikkelig rastepause, men det var ikke enkelt å finne et sted midt oppe på snaufjellet, med meget sterk vind. Endelig; ved Skaftet fant vi en stor stein å sette oss bak, med nydelig utsikt over Nesjøen. Nå ble det kaffe på meg, og brødskive og kjeks på alle. Ungene lekte oppå steinen, og vi fikk alle tilbake energien vår igjen. Det er lett å glemme hvor viktig det er med pauser, jaget etter å komme fram kjennes så sterkt for både mannen min og meg.

Sykkelturen videre bød på en 2-3 km nedoverbakke, og det var på tide! Det var ikke måte på nedover heller da! Vi koste oss alle sammen, med vind i håret og tårer i øynene. Vi kom til bunnen, og da var det oppover igjen. Selvfølgelig Tungt var det, men nå var det jo ikke langt igjen! Ca en km igjen til målet så vi hytta, og det finnes knapt vakrere syn i verden enn å se målet etter en så strabasiøs tur. Vi satte utfor nedoverbakken, og trille ut på brua over Nea. Der møtte vi dem som vi skulle bli godt kjent med videre: digre fjellmygg, det er sikkert en egen rase. Det var bare å sette opp farten opp til hytta, og det ble faktisk den tyngste biten for meg. Bratt!

Inne på Nedlashytta møtte vi ei trivelig dame som ga oss en helt egen liten hytte, "Buret" ble vårt tilholdssted de neste to døgnene. Vi redde opp sengene, og la oss tvert ned for å slappe av.

Til middag fikk vi rømmegrøt og spekemat, gele og kake til kaffen. Fem mette og fornøyde som la seg til å sove halv ti den kvelden.

Neste dag bød på yr, tåke og vind, men det holdt jo myggene unna! Hurra! Etter anbefaling fra vertsskapet tok vi turen rundt Neklumpen. Vi tok stien til høyre for utedassen, nymerket og med nye planker over myrene. TT markerer turen som en timestur, vi brukte tre timer med stående pause. Det blåste og yret for mye til at det var koselig å sette seg ned noe særlig lenge. Men for en flott tur! Akkurat passe lang for de minste, med variert terreng og stigning. Vi ble litt usikre på om vi hadde tatt feil sti etter å ha gått en god stund, hadde forventet at svingen rundt fjellet skulle starte før den gjorde. Men da vi kikka godt etter så vi stien som tok oss ned fra fjellet. Den var mye dårligere merka, og smalere enn den første stien vi fulgte, vær obs på det. Selv på denne lille turen hadde vi bruk for både kart og kompass, skjønner ikke dem som lurer på om de trenger å ta med det på merkede stier...

Denne lille turen er en flott tur for småbarnsfamilier! Vi krysset flere bekker, som er fine å vasse i ved godvær. Flere gode lekeplasser, ungene ville ikke tilbake til hytta, de ville være ute ved de store steinene og leke troll. Fantastisk å gå langsmed og nedi så opplagte formasjoner fra istiden. Flere steder hadde det gått små jordras, og det var spennende for ungene. Men det gjorde også at vi passet på hvor vi satte føttene hen. Ikke farlig altså, bare små høyder!

Etter en liten hvil i hytta vår gikk vi ned til Nesjøen. Vannstanden var lav, og dette gjorde at det var spennende å gå langs vannet. Masse klatremuligheter, ungene lekte og lekte. Så selv denne korte turen ble på to timer, med mye aktivitet.

Fiskesuppe og laks til middag, det falt i smak!

Neste dag var det yr og litt vind igjen. Vi spiste frokost, og pakket sykkelvogner. Denne gangen visste vi om at starten på turen kom til å bli tung, med flere kilometer motbakke. Greit så lenge man er forberedt. De to minste gikk selv i oppoverbakkene, og vi hadde en kort sjokoladepause på vei opp. Vi brukte en time på de første stigningene fra hytta, og da gikk vi det meste av veien. Men da gikk resten av turen som en lek! På veien møtte vi mellomsøsters sykkel, og denne veien var det en fryd for henne å sykle. Lykkefølelsen kjente jeg godt på da vi trilla nedover bakkene, sola kom sakte fram fra skyene, og lillebror tralla og sang på Drømmehagenmelodien. Sangen var den eneste lyden jeg hørte. Vi brukte en time mindre på hjemturen, så helt klart motbakker på vei inn til hytta.

Konklusjonen må bli at denne turen tar vi gjerne igjen, men da skal den yngste ha sykkel med flere enn 7 gir. Turen er tyngre enn det kan virke som på Turistforeningens sider!!!

Ellers tar vi gjerne turen til Nedalshytta med bil, og tar dagsturer eller kanoturer fra hytta.