En smakebit av Skarvheimen (Raudbergnuten 21-22. juni 2010)

[oyvindbr]

Det var straks på tide å vende tilbake til østlandet og bruke siste ferieuka i mer hjemlige trakter. Men jeg følte meg ikke helt ferdig med fjellet enda, det hadde jo ikke blitt så altfor mye av det på vestlandet heller. Og med fint vær blir det for trist å bruke en hel feriedag til bussreise. Så jeg bestemte meg noen dager på forhånd at jeg burde få med meg en kommunetopp på veien jeg også. Har ikke akkurat samla systematisk på de, og kommer nok ikke til å gjøre det heller, men Raudbergnuten har frista meg en stund nå, ikke minst pga Sondres turrapport i vinter, og fordi jeg er så altfor lite kjent i Skarvheimen.

Skarvheimen har jeg et spesielt forhold til siden det var her min store fjellinteresse ble vekt sommeren 1991 da jeg som 15-åring gikk på tur med far fra Finse til Raggsteindalen, Iungsdalen, Kongshelleren og endelig Aurlandsdalen. Det har ikke blitt så mange besøk siden den gang, men jeg merker at det hviler en spesiell stemning over området hver gang jeg er der.

Det gjorde godt å gå av bussen på Bjøberg og vite at en minitur lå foran meg. Skarve 800 høydemetre fordelt på ca 8-9 km kanskje, men jammen ble det tyngre enn venta gitt! Kanskje jeg undervurderte selve turen, eller kanskje jeg undervurderte det faktum at turen på Rambera satt i? Hvorfor skulle nå den sitte i da, jeg tok det jo rolig hele veien... Sekken visste jeg ikke hvor tung var, men tipper den var i underkant av 20 kilo. Jeg tok det meste på hælen når det gjaldt mat og drikke. Og snøfonnene som etterhvert måtte forseres var ofte av den råtne sorten, så det ble etterhvert en pest og plage å gå på tur. Heldigvis for meg så gidder jeg ikke å gå i shorts på tur, for jeg tenker alltid på oppskraping enten fra kvister eller snø man synker gjennom. Gamasjer hadde jeg derimot glemt, så det hele ble en våt affære fra leggen og ned likevel.

For å gjøre en slitsom historie kort så sleit jeg meg over stein og snø med enkelte pauser og kunne etter ca 4 timer puste lettet ut på toppen av Raudbergnuten. Ikke noe kjempepanorama her sett med Jotun- eller vestlandsøyne, men man ser langt, og landskapet har sin egen verdi for et innlandsmenneske som meg. Storkoste meg med min indre stemning, og jaggu var det flott å se Hallingskarvet i hele sin lengde fra nord. Blåbergi som jeg ble så imponert av for 19 år siden gjorde seg heller ikke bort. Reineskarvet var derimot bare en eneste stor høytliggende og skrånende steinslette, den ser jo selvsagt klart best ut fra sør.
I nord lå Jotunheimen under skyene, men å påstå at været var bra der i gården ville være en overdrivelse. Her i Skarvheimen var det derimot nesten upåklagelig!

Jeg slappet av oppå liggeunderlaget det meste av tida på toppen denne kvelden, for det frista ikke å rusle barbeint der. Barbeint måtte jeg nesten være siden våte sokker og støvler ikke frista mer enn sånn passe. Knipsa litt bilder av solnedgangen, men ingen ble av den sorten at man mister pusten. Gjennom sms fikk Jan Petter oppdatert meg på alt dette tullet som heter fotball-VM som jeg er i stand til å være opptatt av. Portugal grisebanket Nord-Korea 7-0 blant annet, men i følge Jan Petter så scora heldigvis han Ronaldofyren bare et av måla. Ja det er jo like greit det, mener jeg også. Og stort sett hadde jeg viktigere ting å tenke på, som å pønske ut nye turmål i Skarvheimen. Ikke så altfor langt til Fødalen herfra, men det må bli en annen gang. Og det frister å bli kjent der

Etterhvert var det bare å ta kvelden...

Jeg sov ikke så aller verst, men rundt soloppgang (som jeg ikke orka å stå opp å ta bilde av) syntes jeg å ane en værforandring til det verre. Jotunheimen var borte i nord, og Hallingskarvet ble mer og mer oppslukt av skysystemer i sør. Vinden økte på i styrke. Nei så faen, dette er ikke noe blivende sted tenkte jeg, somla meg ut av posen og pakket sekken.

Karret meg ned fra toppen og tok fatt på slitet på snøfonnene. Men siden jeg fortsatt kunne se toppen av Raudbergnuten, dvs at den ikke var blitt borte i skodda, tok jeg det med ro. Jeg var jo tross alt på ferie, og det var adskillige timer til jeg skulle være på Bjøberg for å rekke bussen. Etter en drøy time virka det som om uværet fra vest ikke mente alvor heller, så jeg bestemte meg for å holde høyda og etterhvert ta hyppige solepauser. Under disse pausene kunne jeg nyte Skarvheimens egenart. I det store og det hele er dette et ensformig område uten dramatikk til tross for ganske store fjell. Og Store Øljusjøen er jo reine Blåsjømagasinet der oppi nord, med en sørgerand så forferdelig at en stakkar må gni seg i øya for å fatte det. Men dette visste jeg jo også fra før. Og denne monotone helheten har sin sjarme for den som vet å sette pris på den. Sildrebekker som klukker her og der, små tuer med fjellblomster, mosedotter, solglinsende snøfonner og berg. Litt fuglekvitter innimellom også. Elvesus i bakgrunnen. Man kan jo bli glad av mindre!

Etterhvert rota jeg meg ned mot lavlandet. Det gjaldt å kose seg litt ved elva også før returen de siste par kilometerne til Bjøberg. Etter å ha kryssa Jegerheim bru fant jeg ut at jeg måtte bade. For det første var det faktisk ganske fristende i solsteika og idyllen, men enda viktigere var det å få vekk all svettelukta før bussturen. Etter strevsomme fjellturer har jeg en lei tendens til å havne på overfylte busser hvor det som regel er en overvekt av unge damer som aldri har gått i et skittent plagg i hele sitt liv, og langt mindre tåler eimen av en møkkete fjellfant. Nå kunne jeg altså slå to fluer i et smekk.

Det var faktisk ikke så verst temperatur her i den rolige kulpen i elva. Etterpå var det himmelsk å slappe av i lyngen. Landskapet her var rett og slett malerisk, og jeg hadde ingen lyst til å reise nedover. Men skauturer var allerede avtalt, så jeg måtte rive meg løs. Håpløse greier...

Snudde meg flere ganger for å si hadet til Raudbergnuten. Uten å ruve spesielt så var den et pent skue der den sto som en liten knatt over en salig blanding av stein og snø i bakgrunnen med elva og det grønne i forgrunnen.

Ja dette var en skikkelig godtur

[500fjell]

Hehe, jeg hadde misforstått helt og trodde du skulle på Raudbergsnuten på Filefjell jeg Øyvind.

Selvsagt skulle du til Raudbergnuten i Ål, det er jo den eneste som ligger i Skarvheimen. Mange fine bilder som vekker minner fra i februar. Landskapet ser fint ut på sommeren også, og det å ta seg et deilig fjellbad er noe jeg akter å gjøre oftere i sommer etter å ha lest din rapport. I 2008 hadde jeg, Carl F og Bjørn-Even en avtale om at 1 fjelltur=1 fjellbad. Tror ikke denne regelen skal bli fulgt slavisk, men er det fint vær er et bad himmelsk.