Dyrhaugsryggen, Nørdre Midtmaradalstinder og Soleibotntinder

[KGM]

Sommerferie og god værmelding var alt som skulle til for at jeg 19. juni satt i bilen oppover mot Hurrungane. Allerede svingene ned til og opp fra Årdal fikk meg i godt humør, men det var enda større å for første gang se Austanbotntindane i hvitøyet. Bilder er én ting, men å oppleve dimensjonene i ekte 3D kan vanskelig gjenskapes. Parkerte ytterst i Ringsbotnen, og fant meg teltplass ikke særlig langt inne i dalen. Da teltet var oppe, varmet jeg opp med en kveldstur til Øvre Dyrhaug i flott kveldslys.

20. juni
var det tid for Dyrhaugsryggen og de nørdre Midtmaradalstindane. Oppover bakkene får jeg bekreftet mistanken om at jeg har trent altfor dårlig denne våren, men etter en pause på fortoppen er alt slitet glemt. Ryggen er virkelig så artig som jeg har fått intrykk av fra andre. Det er konstant luftig og og en del bratt klyving, men det imponerende er at det alltid er et bøttetak akkurat der du trenger det. Dessuten var både været, vinden og ikke minst utsikten upåklagelig, så jeg hadde alltid en god unnskyldning for å stoppe litt. Etter å ha somlet og kost meg over ryggen i nesten to timer, økte vanskelighetsgradennoe ned fra Søre Dyrhaugstind mot Nørdre Midtmaradalstind. Mellom de to hammerene halvveis ned i skaret følger jeg to varder ut til venstre (øst) i det jeg tror kan være en omgåelse. Men i stedet havner jeg utpå et luftig hyllesystem som ser ut til å fortsette i retning av Bandet. Er det noen som vet om denne ruta er farbar helt til Bandet, og som evt. har gått den?

Jeg snur, og etter å ha sett nærmere på den siste hammeren kommer jeg meg greit ned denne også litt på vestsiden. Vel nede i skaret, som består av en kort snøegg, var det vanskeligste partiet opp mot Nørdre Midtmaradalstind de første metrene opp herfra. Deretter var det greiere klyving til topps; gode snøforhold var her til stor hjelp. Dermed gjenstod bare sjarmøretappen bort til Nestnørdre før jeg tok samme vei tilbake.

Ikke langt bak meg på Dyrhaugsryggen gikk det et følge på tre personer, men etter at de hadde stanset en stund midtveis på ryggen sørover fra Søre Dyrhaugstind mistet jeg dem av syne, og jeg kunne heller ikke se spor etter dem på vei tilbake. Kanskje de tok seg ned til Ringsbreen.

Returen gikk lettere enn veien til; nå kjente jeg ruta, og kunne også navigere etter mine egne spor i snøen. Ned fra en av de mitre Dyrhaugstindene plukket jeg med meg en slynge (som ikke var der da jeg kom). Hadde de tre andre ranglerne likevel returnert samme vei? Totalt tok turen ca. 9 1/2 time.

21. juni
Dagen etter var det tid for Soleibotntindane, og det ble en slakere start på turen i dag over de lettgåtte flatene nordvest for Lauvnostinden, men beina kjentes faktisk unektelig bedre ut enn i går. Jeg valgte å gå opp på ryggen mot Store fra vestsiden av tjern 1422, og tenkte at jeg jo skulle like mye opp som ved det brattere og mer direkte alternativet øst for tjernet. Men der tok jeg feil, for det var særdeles kupert og mange gjennomslående snøfelt på vestsida. Selv med friskere bein ble ryggen lengre enn den så ut som, og jeg var på toppen etter drøyt fire timer.

Ned i skaret mot S1 var det bratt og litt vått av smeltevann. Nede ved snøskavlen i skaret måtte jeg tenke litt før jeg fant løsningen: Å gå et stykke nedover i snøkanten på andre sida mens jeg støtte meg på fjellveggen, samtidig som jeg ble avkjølt i en kontinuerlig smeltevannsdusj ovenifra. Her var det et brukbart opptak, men veggen videre opp til S1 bød på ganske plundrete klyving. Etter at jeg hadde kommet meg opp på denne la jeg igjen sekken i skaret mot S2 og kløv greit opp på denne. Jeg kunne ikke la være å krype videre over den utrolig luftige eggen ut til punktet ytterst mot den mektige veggen til Store Ringstind. Jeg har nok vært på egger med smalere punkter før, men sjelden har jeg sett så lange knivsegger med vedvarende luftighet i så spektakulære omgivelser.

Ned igjen fra S1 mot Store kom jeg litt feil, og måtte traversere noen litt ekle meter sørover. Vel oppe igjen på Store kikket jeg nedover eggen nordover mot Nørdre, som jeg hele dagen hadde lurt på om jeg skulle forsøke meg på. Jeg så fotspor øverst i den bratte snøeggen, men jeg skjønte fort at denne var for bratt til at jeg ville gå der uten stegjern og isøks. Dermed fikk jeg i stedet testet ut returen øst for tjern 1422, som ga en fin nedstigning på et snøflak. Tilbake ved teltet etter ca. 9 timer.


Edit: Ser at jeg lot meg lure av forhåndsvisningen da jeg skulle legge ved bilder, så de har havnet i feil rekkefølge.

[steinur]

Fiiin. Rett og slett. Men en skjønner at du har trent litt dårlig i vår, ja.

[oyvindbr]

Dyrhaugsryggen er morsom å gå, akkurat passe utfordrende. SJøl er jeg spent på ryggen videre mot de nordre Midtmaradalstindane. Å gå opp fra Ringsbreen er iallfall ikke noe alternativ etter eaas skrekkhistorier om bregleppa oppunder toppene.

Kan tenke meg at ryggen på Søre Soleibotntind er noe av det mest spektakulære i den norske fjellheimen, man får jo en forsmak på Store Soleibotntind med enorm utsikt mot både Store Austabotntind og Store Ringstind. Selvsagt skal Austabotntind være flottest å se på, men jeg hadde faktisk vondt for å bestemme meg, Store Ringstind var et rått syn derfra