Tre store, to høer og en himmelsk travers, pinsen-2010

[Kaare_70]

Tradisjonen med pinsetur i Jotunheimen for Rogalendingane ble vårens vakreste eventyr for oss også i år, til tross for noe dårligere vær enn de foregående årene. For flere av oss er det disse turene som gir motivasjon til kondisjonstrening resten av året, og nedtellingen begynner midtvinters.

De to ivrigste av oss tok fri på fredagen også i år, og det skulle vise seg å være lurt, for værmeldingen var strålende for torsdag/fredag og mer ullen for resten av pinsehelgen. Det var som vanlig litt fram og tilbake om vi skulle satse på øst- eller vestsiden, hhv. Geitsætra/Leirdalen eller Valdresflya/Leirungsdalen, men vestsida vant som vanlig.

Dag 0, torsdag 20. mai

Vi kjørte oppover etter halve torsdagen på jobb. Pga. lett tilgjengelighet for dagsturer og strålende værmelding satset vi på å nå Juvasshytta før kvelden. I varmt vær, over 5 plussgrader, og en nydelig solnedgang over Hestbrepiggane, campet vi i veikanten mellom Raubergstulen og Juvasshytta

Dag 1, fredag 21. mai

Vi hadde planen klar om å gå over Kjelhø og Galdhø til Veslepiggen, for så å prøve oss på Storjuvtind og Ymelstind. Begge to hadde kun vært på Galdhøpiggen herifra tidligere, senest på familieturer i fjor sommer. På grunn av planens ambisjonsnivå var det ingen tid å miste, og allerede kl. 0815 begynte vi å gå oppover fra skisenteret ved Juvvatnet. Ja, vi gikk på ski, til tross for at trekket faktisk var åpent allerede på morgenkvisten. Landslaget i alpint, med haugevis av pappagutter og –jenter, var på samling, og vi fikk mange rare blikk der vi kløv på fellene oppover i venstre kant av nedfarten.

Kjelhø er ikke akkurat noen stor toppopplevelse, og nedverdigelsen må jo være fullkommen for den som ikke engang gidder å gå opp for egen maskin. Allerede kl. 09 stod vi på dagens første topp på 2223moh og kunne nyte den etter måten flotte utsikten fra den beskjedne toppen. Bl.a. såg vi nesten hele ruta videre mot Galdhø og Veslepiggen, og det var klart at det ble mye av og på med skiene. Artig, forresten, at denne steinrøysa av en topp er meteren høyere enn Storebjørn, som jo er litt av et mål for alle tinderanglere.

Turen videre til Galdhø er ikke så mye å berette om, annet enn at vi valgte hver vår trasé og møttes sånn ca. på toppen, 2283moh kl. 10. Vi hadde valgt ”feil” varde og måtte noen hundre meter tilbake til det som såg ut som selve toppunktet. Nå fikk vi flott utsikt ned i Løyfte og mot Galdhøpiggen/Veslepiggen.

Ned i Løyfte kom vi oss greit, med unntak av en bøyd skistav. Nå la vi merke til at det både var folk bak oss på Galdhø og foran oss på Veslepiggen. To skipar i Løyfte vitnet om det. Vi satte oss og hadde litt mat og ventet på de to Lomværingene som kom klyvende ned den bratte ryggen mot Løyfte. De kunne berolige oss med at ryggen var enkel å klyve usikret og at det var fint å gå over topplatået til Veslepiggen uten ski.

Vi kløv greit opp ryggen, og turen opp over platået var en ren kosetur i finværet. Kl. 11 kunne vi gratulere hverandre med årets første stortopp, ny for begge. Dette var en topp jeg hadde sett fram til å stå på, etter tre besøk på storebror på den andre siden av Porten. Det var et par flotte bivuakkplasser like ved varden, og her kunne vi tenke oss å våkne en dag som denne, men det får bli en annen gang. Nede ved Storjuvbreen låg dagens to andre mål og lokket, og vi ble ikke værende lenge på Veslepiggen etter at de nødvendige bildene var tatt.

Vel nede i Løyfte igjen, etter tre kvarters tid fra vi gikk opp, salet vi på sekker og ski og rundet over til Porten. Ingen av oss hadde vært her før heller, og ordet ”interessant” ble brukt ofte resten av denne dagen, i et område vi kun hadde lest om i utallige bøker. Forskjellen var at nå skulle vi få se alt med egne øyne!

Det var skare øverst i renna ned fra Porten, og jeg valgte å gå med stegjern. Skiene ble på sekken for begges vedkommende, men lenger nedover i renna gikk vi mer og mer gjennom. Etter en del baksing kom vi oss vel ned på Storjuvbreen, og etter kort tid var vi borte ved foten av Storjuvtind. Kameraten hadde vært på Ymelstind, Storjuvtind og Skarstind på en og samme dag i dårlig og usiktbart vær, så han var motivert for å forsøke noen av toppene på ny i finværet.

Vi valgte å forsøke oss rett opp den snøkledte flanken direkte mot toppen på Storjuvtind, 250 hm over oss. Det var fin skare, og begge valgte å gå med stegjern og isøks. Dette skulle vise seg helt avgjørende, for lenger oppe ble snøen hardere og flanken brattere. Helt opp mot toppen fikk vi ikke engang nedi skaftet og måtte benytte øksebladet. Undertegnede var først oppe, og gleden var stor da jeg nærmest snublet over den beskjedne varden på 2344moh. Kameraten kom opp like etter, og vi kunne gratulere hverandre med dagens andre stortopp, denne enda gjevere enn den første. Da hadde vi brukt ca. 3 timer fra Veslepiggen og klokken var blitt 14.

Storjuvtid er en topp de fleste kun ser fra Galdhøpiggen, og man får virkelig følelsen av å være for seg selv der midt mellom majestetene i Ymelsfjellet. Det ble mange fine bilder og utallige topper å gjenkjenne i alle himmelretninger. Men fokuset gikk snart i retning den lille stortoppen sør på eggen, nemlig Ymelstinden. Jeg ble overrasket over hvor uinntakelig den såg ut herifra. Også min mer vågale følgesvenn ble skeptisk da flere snøfelt såg ut til å sperre normalveien han hadde gått forrige gang.

Vi traverserte ned til laveste punkt på eggen, og måtte ut i en kort rappell på det vanskeligste punktet. Herifra kunne vi konstatere at Ymelstinden ikke ble vår i dag, da det mest utsatte svaet var helt dekket av snø. Vi var uansett kjempefornøyde med dagens fangst, så vi kom oss forsiktig ned flanken fra laveste punkt på eggen. Kameraten ville nå få med seg Søre Illåbretinden (2175moh) og gikk bort dit, mens jeg gjerne ville ta det ellers så avsidesliggende Illåbandet i nærmere øyensyn. Til min overraskelse fant jeg en stor steinblokk med et sylindrisk hull, ca. 15cm i daiameter og 10cm dypt. Ikke noen typisk jettegryte, men hva annet kunne det være?

Vi møttes igjen ved foten av renna opp til Porten; ja, vi gikk hver for oss og uten tausikring på Storjuvbreen. Jeg hadde fått ”bekreftelse” fra Juvasshytta på at dette var ok under de rådende snøforholdene, i det minste på den høytliggende Styggebreen. Turen opp til Porten ble et skikkelig mareritt. Snøen som hadde vært råtten på veg ned, var nå blitt helt som slush. Jeg som brøytet vei først, gikk gjennom til skrittet og vel så det. Vi endte opp med å kravle på alle fire for å redusere flatetrykket, og brukte bl.a. skistavene liggende foran oss av samme årsak.

Helt finito nådde vi opp til Porten, og nå var vi også tomme for vann. Matlysten var derfor laber, men vi kløv for moro skyld opp på Portpiggen, selv om 10m topper vanligvis er under vår verdighet. Det ble i alle fall noen fine bilder før vi rant ned Styggebreen igjen. Heldigvis kunne vi beholde skiene på nesten helt til bilen. Kl. 1745, etter snaue 12 timer på tur, kunne vi få av oss våte sko og sokker. En kald brus på Raubergstulen gjorde underverker, og så kunne vi underrette kameratene som var på vei oppover, at vi hadde hatt akkurat en så flott dag som vi hadde drømt om.

Vi forlot dette flotte og høytliggende området til fordel for Geitsætra i Leirdalen, hvor vi parkerte ved bommen som bestod av en brøytetraktor, en beltevogn og noen meter kjetting. Vi hadde forventet en del biler på et så sentralt sted fredag i pinsehelgen, men vi skulle forbli der i ensom majestet hele helgen. Ungdommen nå til dags!

Kameratene ankom i to biler etter litt om og men, og før dagslyset ebbet ut, var alle fem samlet i lavvoen i BC på sørsiden av Ytre Illåa, snaue 100hm ovenfor veien.

Dag 2, lørdag 22. mai

Som fryktet opprant lørdagen med gråvær, men heldigvis uten vind og nedbør. Dagens mål var Bukkehø og evt. Bukkeholstraversen med retur ned Søre Illåbreen.

Vi startet fra BC kl. 0830 og var spente på snøforholdene oppover. Vi hadde skredfare i tankene, bl.a. etter den tragiske ulykken i Nord-Norge som tok fire liv uken før. Vi fulgte om lag normaltraséen innover ryggen sør for Søre Illåa, og det ble en del av og på med skiene. Vi valgte etter hvert å gå så slakt som mulig opp til toppen av Bukkehø, og valgte derfor å gå over den sørligste av breene. Under denne krysset vi enkelt elva som for øvrig bar sterkt preg av å ha gått ekstremt over sine bredder. Det var slam og morenerester mange meter oppover hver side av elvebredden. Det må ha vært en oppdemt bresjø som har fosset nedover her tidligere i vår.

Opp mot breen valgte noen å gå på ski og noen fulgte den grovblokkede moreneryggen nord for breen. Vel oppe ved brefallet bandt vi oss inn i tau og fortsatte opp i skydekket. Herifra og til topps var det kun brattheten på breen som utgjorde noen som helst orienteringspunkt. Her kom GPSen til sin rett. Dessverre kunne vi kun nyte den flotte toppvarden på denne kremtoppen 2314moh. Kl. 1330 stod vi på toppen alle fem, og sikten var helt fraværende.

Heldigvis var det ikke så mye vind eller nedbør å snakke om, så vi fikk spist litt mens vi ventet på et meteorologisk under. Dette kom jo ikke, og det ble en del diskusjon om veien videre. Undertegnede ønsket ikke å fortsette Bukkeholstraversen i usiktbart vær, og det endte opp med at tre av oss returnerte ned samme vei, mens de to sprekeste fortsatte.

Turen ned ble en skimessig skuffelse. Først syntes vi at vi måtte renne ned breen i tau, som jo er en utfordring. Vel nede av breen var snøen blitt så råtten at vi gikk på trynet for et godt ord. Temmelig finito nådde vi teltet og var glade for at vi ikke hadde tullet oss videre som de andre to. De på sin side hadde en fin tur over toppene 2166, 2161, 2166 og 2135 før de returnerte ned Søre Illåbreen uten tausikring.

En upåklagelig dag for alle, altså, med turens tredje stortopp i boks!

Dag 3, søndag 23. mai

Natten til søndag trommet regnet på lavvoen i BC, og undertegnede hadde ikke stor tro på turvær. Skulle det bli kjempenedtur og retur hjem allerede på søndagen? En plan om oppnåelige Tverrbotntinder ble lagt før jeg sovnet igjen utpå morgenkvisten.

Dagen opprant uten mer regn, og enda en av oss hadde ligget våken med samme topptankene om natten. Planen ble etter hvert at vi skulle gå inn veien mot Leirvassbu og returnere over så mange som mulig av Tverrbotntindane. Ved å starte med de to lette Midtre Tverrbotntindane, ville vi i hvert fall ha store muligheter for å få med oss noen topper i dag også.

På grunn av den råtne snøen vi hadde erfart dagen før, valgte vi å satse på gåtur denne dagen. Vi håpet på å kunne følge bare morenerygger opp i høyden og at snøen over toppene ville holde oss brukbart. Vi startet fra BC en gang i 9-tiden og skrådde nedover mot veien for å miste minst mulig høyde. Det skulle faktisk bli litt interessant å studere vakre Leirdalen i ro og mak i stedet for å haste gjennom den i bil!

Kl. 1145 var vi kommet ca. 5 km innover, og ved kote 1200fant vi oss en bar rygg som vi fulgte oppover mot Leirhaugen og etter hvert Leirholet. I Leirholet var det mye snø, og vi måtte krysse over til ryggen mot de Midtre Tverrbotntindane. Førstemann fikk en stri tørn med å tråkke spor, og han gikk tidvis nedi til skrittet. Men vi kom oss vel over til ryggen og kunne ta oss en god pause med utsyn over Leirvatnet og Leirvassbu. Her inne var det sannelig vinterlig i forhold til ved Geitsætra.

Vi kom oss greit forbi trigpunktet på fortoppen på 2084moh og kunne ved hjelp av GPSen konstatere at vi var på dagens første topp kl. 1510, den svært kjedelige Søre Midtre Tverrbotntind på 2106moh. Kjedelig fordi den var helt snøkledt og uten synlig varde, slik at vi ikke turte gå ut på kanten og få skikkelig utsikt.

Nå tetnet det skikkelig til, og vi tok en god rast i skaret mellom de to midtre toppene. Etter en grei oppstigning stod vi ved Nordre Midtre Tverrbotntind på 2151moh kl. 1600. Herifra skal det være knallutsikt ned i Tverrbytnet, men for vår del ble det kun noen glimt av Bukkeholstindane tvers over breen.

Vi fortsatte greit ned og opp på Store Tverrbotntind på 2161moh, som vi nådde kl. 1635. Nå begynte undertegnede å kjenne siste dagers høydemetre i kroppen, og vel nede i Leirløyfte måtte vi ta en samling for å velge veien videre. Etter intenst inntak av varm solbærtoddy og ”Sure skrikerunger” hadde blodsukkeret kommet seg såpass at jeg ble med opp på Vestre tinden, hvor vi ville ta valget om retur ned Leirløyfte eller å fortsette ut nordryggen til BC.

På fortoppen til Vestre Tverrbotntind, hvor vi ankom kl. 1740, fikk vi erfare skillet mellom mann og mus, eller hvem av oss som er virkelig hardcore toppsamlere. Den desidert tøffeste av oss klatret like godt eggen ut til hovedtoppen usikret og returnerte samme vei, mens vi andre sto og såg på. Vel tilbake kunne vi gratulere han med bragden. Vi andre får evt. komme tilbake og gå ”kjøkkenveien” en sommerdag uten snø i østhellinga.

Vi andre hadde imens hatt tid til å studere den overraskende stilige og luftige ryggen videre nordover mot Sauhø og BC. Først kom det en flott pinakkel, den vi faktisk hadde sett fra Leirdalen, så en snøkam over Vestraste Tverrbotntind eller topp 1920, og til slutt Sauhø.

Etter en kort rådslagning, bestemte vi oss for å følge ryggen. Vi hadde tross alt med både seler og sikringsmidler. Etter en grei nedtur over snøfennene mot pinakkelen, ble det stopp her. Et par av oss foretrakk å rappellere forbi denne, mens de andre passerte på snøfelt på hhv. høyre og venstre side. Denne passasjen er antakeligvis langt enklere på tørt føre sommerstid. Videre nedover ryggen til laveste punkt var det helt tydelig at denne traséen under 2000moh ikke blir gått av så mange. Det var oppstablinger av løsgods alle veier, og vi var nødt til å utvise forsiktighet.

Det som såg problematisk ut videre, løste seg greit opp etter hvert, og kl. 1930 sto en lettet og tilfreds gjeng på topp 1920. Videre var det et luftig punkt nedover mot Sauhø, men alt gikk greit, utenom at ryggen over Sauhø var ulidelig dryg. De bratte snøfeltene ned fra denne turens siste topp ble forsert på like mange måter som vi var folk, og til alt hell kom alle uskadet fra seansen. Fornøyde, men ganske finito, ankom vi BC litt før kl. 22 etter en meget flott ryggtravers. Vi var enige om at dagens tur var langt over det vi kunne håpe på utfra vær- og føreforholdene.

Det var så vidt vi orket å lage middag denne kvelden, men rundt midnatt var svette kropper vasket og en form for saltmat fortært. For undertegnedes del var 8 nye Jotuntopper over 2000moh i boks, og en ny pinsesuksess et faktum. Det var klart at det ikke ble annet enn rolig frokost dagen etter, med retur til hverdagen. Men vi kommer snart igjen, ved første anledning!

[Kaare_70]

Noen flere bilder

[Kaare_70]

Og de siste bildene fra Tverrbotntraversen. Kan virkelig anbefales! Til og med for de som bare trives over 2000moh...

[500fjell]

Flott at det ble pinsetur på dere i år også Kaare_70! Hadde dere i tankene da jeg så varselet for helgen, i tillegg til alle sørpeskredene som hadde gått rundt om i landet. Den turen deres til Veslpiggen++ minner meg veldig om min pinsetur i samme område med samme vær i fjor http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/05/solfylt-pinsefeiring-til-skardstinden.html

Takk for fin rapport!

[oyvindbr]

Godt at dere fikk en perfekt godværsdag, da holdes pinseværstatistikken deres sånn noenlunde i hevd. Sånt er viktig med lang reisevei.

Jeg vil også overnatte på Veslepiggen en gang. Tenkte på det da jeg var der for 11 måneder siden, sola meg der i ensom majestet et par timer, men måtte ned til Lom pga et avtalt treff. Veslepiggen er en godtopp!

Ellers så syns jeg at Galdhøpiggen sommerskisenter er en skandale. Folk får si hva de vil, men jeg mener at det er en hån mot Jotunheimen å tukle det til sånn rett ved vernegrensa. Ingen ser den grensa, og trekket preger landskapsbildet litt vel mye. Og så er skifolka der frekke nok til å møte dere med rare blikk fordi dere er tinderanglere på hjemmebane. Nei makan!

Tverrbotntraversen er kjempefin! Gled dere til Tverrbytthornet også når det står for tur, den toppen er en av mine desiderte utsiktsfavoritter

[Kaare_70]

Gammelt triks det her, for å få "mitt" innlegg på toppen igjen. Poster bare et svar, så vips...

Men jeg har faktisk etpar spørsmål til dere alle ifm. turrapporten min:

1) Har noen svar på hva det nærmest sylindriske hullet i en steinblokk på Illåbandet kan være, se et av bildene (tror det var ca. bilde nr. 15). Vanlige jettegryter er jo skålformede. Dette var sylindrisk, ca. 15cm i diameter og 10cm dypt.

2) Søre Illåa hadde som bildene viser, slam- og morenerester flere meter oppover breddene. Nede på broa over Ytre Illåa låg det grus og slam over veibanen. Kan det være annet enn et gedigent løp av oppdemt smeltevann og morene som har dundret nedover dalen? Forekommer i så fall dette årlig, eller er det årets spesielle forhold som har rådet grunnen?

3) Hvorfor holdes veien opp til Leirvassbu stengt så lenge? Rasfare, teleløsning (er jo asfaltert nå), bare prinsipper, rein eller andre dyr...? På vår vandring inn dalen ble vi passert av Leirvassbu sin pick-up, så de kjører i hvert fall inn selv. Pick-up var vel å ta hart i, for de picket ikke up oss i alle fall...

De som har et vettugt svar, sender det!

[morten]

2) Temmelig sikkert JA. Var også lignende i Leirungsdalen jfr. rapport fra Atomsilda.

3) Vet ikke, men jeg vet i alle fall at i perioder hvor det ikke er folk / drift på Leirvassbu, så har de tidligere stengt veien rett og slett fordi de ikke har ønsket uvedkommende (inkludert tyver) inn.

[thule]

1) Dette tror jeg må være ei lita jettegryte dannet av grus eller stein satt i sirkulær bevegelse av understrømmer i en tidligere breelv. Havjettegrytene er (naturlig nok) av varierende tidsopprinnelse, mens de fleste jettegrytene i innlandet er dannet mot slutten av siste istid. Jeg antar at dersom disse kreftene hadde fått virke noen tusen år til og utvidet gryta, ville den utviklet seg fra et sylindrisk hull til en skålform.

[Kaare_70]

Takker så mye for meget vettuge svar, både fra Morten og Thule.

Jeg må si det er utrolig å finne en jettegryte i dagen i 2100m høyde, enten den er dannet på den ene eller andre måten. Men at den er dannet av en breelv virker sannsynlig, i og med at det er breer her oppe den dag idag.

Case closed for min del!