Adrenalin og lykke på Sørøstre-skarvflyløyfttinder

[Bjørn-Even]

Alarmen på mobilen vekker meg og jeg ser at klokka er ti på 2 midt på natta, Ti minutter til jeg blir henta gitt. Ikke lenge etter har jeg dratt den trøtte kroppen min inn i Sondres bil og vi turer oppover E16 med musikk på. Det ble ikke no særlig søvn denne natta, untatt 2 timer utenfor huset til Morten. Klokka kvart over 7 våkner jeg og ser morten og sondre som begge har stått opp. Vi kjører innover Valdresflya og jeg trosser min fraværende matlyst tidlig på morgen med en real turmat, det er ganske digg med middag til frokost!
Ved parkeringsplassen ved Leirungsdalen møter vi Busken og Askogvoll, her pakker vi sekker og jeg rekker å helle i meg en kopp kaffe før hele gjengen på 5 labber innover Leirungsdalen, Busken tar følge med oss inn til et stykke forbi ”tyskerplassen” der han alene skal bestige Munken. Vi andre har et annet fjell i sikte: den noe ukjente fjellryggen sør for Skarvflyløyfttinden der tre pf10 topper befinner seg. Jeg er ikke et samlermenneske og samler derfor ikke pf10 topper men Skarvflyløyfttinden SØ1 hadde jeg hørt mye spennende om, dessuten ser den jo så rå ut fra øst der den stikker opp som en fryktinngytende torn i skyggen av sin snillere storebror Skarvflyløyfttinden.

Turen inn til foten av ryggen går ganske greit, men til tider et lite blodslit for de(jeg) som ikke er i så god form. Når vi kom over kneika ved Skarvflyløyftbreen måtte vi runde til venstre for en gigantisk bresprekk. Veien videre mot skarvflyløyftryggen var nå enkel og det kriblet i armer og bein etter å klatre på tørt fjell! Vi tok selvsagt turen oppom de to toppene SØ 2 og 3, SØ2 er svært spiss og det var ikke all verdens plass på toppen.

Klatringen mot SØ1

Vi visste at det går en enklere rute til SØ1 via en snørenne lenger nord, men vi valgte å klatre førstebestigerruta(?) som går omtrent rett på ryggen fra skaret mellom SØ2 og SØ1. ruta var gradert til 4+, jeg er ikke veldig erfaren i klatring, så jeg kjente det kriblet noe voldsomt i magen da jeg så oppover diederet jeg skulle lede opp. Morten fortalte at cruxet lå øverst i diederet og at det omtrent ikke fantes tak der. Etter diederet lå klatringen på ca grad 2-3 men den var utsatt. Vi etablerte en standplass i bunnen av en renne, det var utsatt og ganske løst bare å komme seg til denne standplassen og jeg var redd for at psyken skulle svikte meg. ”sikring klar!” sier sondre, ”klatrer” svarer jeg og legger i vei. Første opptaket var opp en liten renne, jeg kom fort til bunnen av diederet der jeg fikk plassert en kamkile. Jeg klatret litt til langs diederet på helt greie fottak i venstresiden, de var i hvert fall greie nå da jeg hadde fått låne Sondres klatresko. Jeg satte flere sikringer og la merke til at den første kamkilen jeg hadde satt ikke tålte drag oppover, det gjorde ikke så mye nå da jeg hadde satt en del andre sikringer. Jeg klatret litt til og sto snart ved cruxet. Her fikk jeg satt en hex som satt som støpt, det var en deilig følelse! Fingrene begynte å bli litt kalde så jeg stakk i vottene mine og varmet dem litt. Jeg ble stående en liten stund for å få oversikt over alle fingertak og fottak, det var som morten sa svært lite håndtak, ved første øyekast var det faktisk ingen. Løsningen ble da å plassere beina veldig høyt for så å strekke seg opp og prøve å grippe etter en formasjon som så ut til å være mulig å få et par fingre nedi. Godt hjulpet av oppmuntrende ord fra alle tre som sto i bunn gikk det! Fingrene fant det lille taket og etter litt kaving var jeg på ”trygg grunn” med et stort smil om munnen!
jeg befant meg nå på et galleri, galleriet var fra 0,5 til 2 meter bredt men snø, vann og grus gjorde at jeg ble nødt til å sette en mellomforankring før jeg fikk kommet meg til toppen av galleriet der jeg satte standplass. Først ut var Askogvoll, han klatret på midten av tauet og måtte klipse sikringene inn på sin etterfølgende tauende for å unngå pendel når Sondre skulle klatre. Askogvoll hadde med seg en sekk som ikke var noen fordel da han nærmet seg cruxet. Plutselig kjente jeg at tauet strammet seg veldig hardt og jeg ble dratt mot sentralløkka på standplassen. Der hang Alex i stramt tau, en skremmende opplevelse men det gir en liten trygghet å se at standplassen faktisk holder! Hehe… dette fallet stoppet i Alex og han kom seg opp, dog med ganske blodige hender. Sondre kom seg også opp og han hadde ikke på seg klatresko så det må ha vært en utfordring. Neste taulengde gikk Sondre. Han måtte først snike seg forbi et svært luftig hjørne. På baksiden av hjørnet fant han det smartest å ta på seg stegjern. Foran seg hadde han nemlig en snørenne. Sikringsmulighetene var få, men han kom seg også opp, å klatre i fjell med dårlige sikringsmuligheter er lite koslig. Askogvoll og jeg fulgte etter på topptau og det var deilig å komme opp der jeg kunne ta av meg de forferdelig trange klatreskoene. Morten som hadde tatt turen opp snørenna/omgåelsen av 4+ diederet fant det best å snu pga dårlig tid, han ble hentet av Julia ved bilen etterpå.

Resten av ryggen var stort sett klyving, men denne klyvingen var ganske utsatt, man skulle helst ikke falle her da det ville resultert i et fint svev utfor det svære øststupet.
Vi kom oss opp og ble til slutt stoppet av noe som måtte være den siste hammeren. Jeg kjente igjen klatrepartiet i østsiden fra noen bilder. I vest så det ut som det gikk et galleri, og rett frem var det et svært bratt men samtidig veldig kort klatreparti. Sondre prøvde litt forskjellige ruter men endte opp med å sette en kamkile i en sprekk litt til venstre på hammeren og brukte denne som sikring og teknisk hjelpemiddel. Etter å ha fått opp både meg og Alex var seieren et faktum, toppen var nådd! Jeg tror vi alle sammen var svært lykkelige over å ha nådd toppen, spesielt tatt i betrakting at vi nærmest hadde gitt opp pga dårlig tid(bommen ved Valdresflya).

Etter et toppbilde ved mortens varde tok vi en kjapp rappell ned hammeren og så rasket vi oss ned ryggen og snørenna. Så var det bare å pakke sekken, spenne skiene og sette utfor. jeg har ikke ord for å beskrive mitt hat mot nedkjøringer på skare med mine elendige skiferdigheter, jeg kan bare si at det ble en del banning…
Returen gjennom Leirungsdalen føltes noe lang, men da vet man at pizzaen på Beito smaker ekstra godt!

Takk for en uforglemmelig tur med hyggelig turfølge!

[Mayhassen]

Regner med det kommer noen flotte bilder her etterhvert, men artig lesing. Alt med klatring er gøy!

Godt å vite at standplassene dine holder da B-E

Den siste hammeren du snakker om husker jeg godt, ble noen minutters vurdering på rutevalg her, men jeg husker jeg gikk opp ganske langt ut mot øststupet.

En flott tur i nydelige omgivelser der inne, liker meg i grunn der, synd at Gjøvik-samlerne har blitt så tafatte på sine eldre dager

[Bjørn-Even]

Jeg husker jo at du hadde ganske mye klatring på den videoen du la ut fra øverste hammer.

Bilder kommer(håper jeg), alle untatt meg hadde med kamera

[askogvoll]

Takk for en utrolig spennende og morsom tur

Må nesten innrømme at jeg fikk litt puls da fingrene ikke klarte å holde fast i de små takene samtidig som sekken med isøksen ikke gjorde det noe spesielt enklere. Føltes godt da jeg kom opp til standplassen og fikk sikret meg inn der og fikk sette meg ned og hvile lettet ut

Siden artikkelforfatteren ikke hadde med seg kamera, legger jeg ved et par bilder..

Håper på flere turer i sommer

[JPV]

Dette såg ut til å være en artig og spennende tur! Jeg og Øyvind stod på Tjørnholsoksle og såg ned på dere på veg oppover breen. Jeg regner med dere hadde kontroll på sprekkene

[500fjell]

Tusen takk for turen alle mann! En herlig gjeng å tilbringe en slik toppbestigning sammen med 09.05.10.

Selv om det ble minimalt med søvn på flere av oss så er jeg stolt over at alle var positive og optimistiske under selve turen. Vi var hele tiden innstilt på å rekke toppen, samtidig som vi var realistiske mht Valdresflya stengingen (rakk det akkurat). I tillegg var vi flinke til å oppmuntre hverandre når det ble luftig på klatringen, det er alfa og omega i teamworking. Bjørn-Even klarte 4+(+!) diederet, Alex nektet å gi opp tross et fall (mange ville fått angst fort der, jeg var skikkelig nervøs når jeg prøvde meg!) og jeg kom meg opp siste hammeren med hjelp av Alex og en kamkile. Lykken av å stå på toppen er ubeskrivelig, og jeg fikk assosiasjoner til mestringsfølelsen jeg kjente på Midtmaradalstind i desember. En ting som må påpekes på denne turen er løse steiner!!! I starten av 1. taulengde var det fort gjort å løse ut steiner og blokker, en av de steinene Alex var uheldig å løsne ut kunne fort gått gærent for meg på standplass hadde jeg ikke reagert raskt nok! Nå vet vi også at vi er over det mest teknisk vanskelige av 2k-toppene, en trygghet syns nå jeg. Men tau tar tid! Vi brukte 10,5 timer på turen som var drøyt 2,5 mil lang og 1000 høydemeter.

Takk også til Morten og Øyvind for informative rapporter som ble lest før turen:

https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=3518

https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=12152

Vi får satse på flere turer sammen, og Gjøvikgjengen må se å få ut fingrene (selv om jeg godt forstår "unnskyldningen" denne gangen) og komme seg til fjells!

Legger ut de bildene jeg tok, en del er kun til info for dem som ønsker å ta SØ1 ved en senere anledning.

[oyvindbr]

Gratulerer så mye, dette var spennende lesing! Spesielt etter at jeg fikk en aldri så liten smakebit på 4- klatring med dere på Bera klatrefelt sist uke. Sjøl om jeg er milevis unna det dere opplevde nå så har jeg litt mer forståelse for hva som skjer, og får fulgt bedre med på skildringene enn om jeg aldri hadde prøvd noe lignende.

Det må ha vært mye adrenalin og ikke så rent lite angst inni bildet. Jeg trur nesten at man må oppleve et fall og merke at tauet holder for å bli tryggere i forhold til å prøve ut trinn og tak og det å strekke seg litt lenger.

Er litt av noen omgivelser på de toppene, skikkelig innestengt med svære Skarvflyløyfttind rett imot!

Kjenner meg igjen i Bjørn-Evens skifrustrasjon på nedturen. Sjøl falt jeg bare en gang merkelig nok, men det var nære på ved flere anledninger. Jeg klarer ikke å se for meg hvordan jeg skal klare en lang serie med telemarksvinger ned ei hard og bratt fjellside.

[Bjørn-Even]

Takk for bildene dere har lagt ut håper morten legger ut bildet fra cruxet!

Oyvindbr, du kommer deg sikkert opp til SØ1, eneste problemet på denne ryggen hvis man går letteste vei er den siste hammeren, som kan løses teknisk eller klatres via forskjellige ruter som ikke er altfor vanskelige.

500fjell: mestringsfølelsen som veltet over meg på toppen(og etter første taulengde) er fantastisk og ikke noe man kan kjøpe på flaske... hehe. Skjønner godt at dere var nervøse 1 taulengde, jeg synes ihvertfall at det er veldig ubehagelig å klatre etter at man har stått og fryst på standplass, man er liksom ikke gira!

[Busken]

Godt jobba! Godt å kjenne at standplassen holder. Alternativet er ikke aktuelt!

Oyvindbr, du kommer deg sikkert opp til SØ1, eneste problemet på denne ryggen hvis man går letteste vei er den siste hammeren, som kan løses teknisk eller klatres via forskjellige ruter som ikke er altfor vanskelige.

Den øverste hammeren kan også omgås om man følger de øverste snøfeltene i flanken. Se https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=12021 . Noe klyving blir det imidliertid og snøforholdene skal være gunstige.

[morten]

Noen bilder til