Kosetur på Holtefjell 24-25.april

[oyvindbr]

Ingen bilder pga at jeg ikke hadde kamera.

Men det kan være på sin plass med en liten rapport om en kosetur også. Man skal jo ikke bare slite seg ut hele tida når man er på tur heller. Det konkrete stedet vi var på trenger ikke å utdypes spesielt, dette blir snarere en hyllest til skauen, som jeg som kjent liker like godt som fjellet. Av respekt for naboens syn på saken holdes leirplassene våre hemmelige, for alle vet jo hvordan det har gått med feks Femundsmarka etter at Monsen-DVDene kom. Og jeg deler i høyeste grad naboens syn!

Det er noe eget med en vårtur i de østlandske skogstrakter. Man er mye mer avslappa på forhånd enn på midtvinterturer hvor man vet at det blir endel hardt arbeid pluss frysing og snøgraving. Ikke det at det ble så mange utenetter i vinter, men to flotte netter i Finnemarka ble det. Nå er det vår og varme som gjelder. Bekkene klukker eller suser, alt etter størrelsen. Sola lyser opp så det blir en fryd for øyet å se kontrasten mellom grønne og velduftende gran- og furutrær og snødekket som fortsatt ligger der. Det kommer til å ligge en stund til om det ikke snart kommer en varmebølge. Bokfinken lager de lydene jeg ofte prøver å herme etter, og det er et sikkert vårtegn. Innimellom høres ringdua også, en fugl som til tross for sin ganske småtragiske låt (dette skyldes internhumor i nabolaget) er en skikkelig stilig skapning. Med dette som ramme går vi rolig innover på ski med feller og ganske tunglastede sekker, naboen og jeg, og selvsagt Rime, den søte og ikke minst merkelige blandingsbikkja, en grønsky (grønlandshund og siberian husky).

Etter noen få kilometer går vi ut av løypa og litt opp i terrenget et sted. Litt krongling blir det helt til vi kommer til en av naboens gamle leirplasser. Den ligger ganske fritt mellom lave furutrær med Blefjell som blikkfang på mye nærmere hold enn det vi er vant med fra Finnemarka. Her ser man jo tydelig Veslebleplatået også. Lifjell lokker enda lenger sør. Norefjell og Vassfarfjella avslutter synsranden i nord, og været bak der er foruroligende bra, det må bety at det er knallvær i Jotunheimen også, men men... Det skal jo ikke være så fint i morra i Sør-Norge likevel, og dermed går jeg ikke glipp av en evt ultimat toppovernatting, og her er det jo nydelig uansett!

Vi rusler en fin kveldstur i det småkuperte terrenget, avslappende for meg, men strevsomt for naboen som har bikkja å holde styr på. Hun drar alt hun makter ned de verste brattene og skal helst på feil side av hvert eneste tre eller hver busk. Etter endel obligatorisk banning går det i orden. Vi gir oss tid til å nyte nye utsikter og utforske gransøkk, og mimrer om tidligere turer og leirplasser.

Tilbake i leiren igjen fyres bålet opp, og det blir skitprat og usunn mat. Framtidige turplaner utveksles og diskuteres. Bikkja får litt oppmerksomhet iblant, enten den brukes som nakkepute, kløs under haka eller blir med på vårt husky/ulvehylekor som vi setter i gang med for å få henne til å henge seg på med sine høyst merkverdige og maskuline lyder. Den bikkja gjør stort sett skam på polarhunden, hun lager sine helt egne lyder, og er verken smidig eller elegant i bevegelsene. Det eneste hun ikke gjør skam på er utseendet, og når vi forteller henne det med for naboens del en tilgjort barnslig stemme logrer hun og ser oss i øya som det "villdyret" hun er og "uler" klønete for å vise sin stolthet og glede.

Det slår oss at vi er i Dagfinn Kolberg-land , og siden han er en svoren tilhenger av Neil Young skrur naboen på mobilen sin og setter på Youngern på mp3en. Etterhvert går det over i Johnny Cash, som naboen er helt hekta på for tida. Egentlig er det feil å tukle med skauens stillhet, men på moderat lydnivå i diskré omgivelser sørger det for god stemning ei lita stund. Før vi vender tilbake til skauens egne lyder står værvarslet på tur, og det gir grunn til banning pga forventet nedbør. Kompisen som skal være her lenger enn meg hadde håpet han skulle slippe å sette opp pressenninga i løpet av turen.

Den settes uansett ikke opp i natt, vi regner med at vi får opphold noen timer til. Snart er det bare å krype i posen oppå barsenga. Det er herlig å "meditere" til skogsuset som sakte men sikkert dysser meg i søvn.

Etter å ha sovet veldig godt vekkes jeg utpå morrakvisten av noen helt besatte bjeff. Først blir jeg nervøs på bikkjas vegne, jeg vet det heller nedover i området hun romsterer i, og så vill og klønete som hun er så kan hun sikkert risikere å bli kvalt om hun skulle bli hengende i en eller annen stram stilling og miste kontrollen. Men naboen sier bare at det var en elg som rusla forbi noen meter unna. Jeg hørte jo noen tunge skritt, så det stemmer sikkert. Etterhvert demrer det for meg at bikkja pleier å bli panisk av å se rådyr i åsen hjemme, "hvorfor får jeg ikke fly i strupa på de?" roper hun fortvilet mens hun kommer med skjærende lyder som kan skremme en viss fyr på flatmark (av en eller annen grunn).

Jaja, det var jo en artig innledning på dagen. Orrfuglene buldrer også i det fjerne. Ikke verst! Hadde jeg vært mester i å ligge stille skulle jeg jammen dratt på leik en gang, men av hensyn til fuglenes ve og vel bør jeg nok droppe det.

I dag bærer det hjem for min del, og det er alltid like vemodig. Heldigvis gruer jeg meg ikke til å gå på jobb neste dag, men det beste hadde nå likevel vært å ha masse fri!

Vi rusler etterhvert forbi noen småvann og opp på en ganske populær utsiktstopp som for min del gir visse Jotunassosiasjoner i navnet, nemlig Surtvarden. Her er det flott utsikt! Men vi må stresse oss nedover så jeg ikke får fattern til å vente altfor lenge. Naboen som den heldiggrisen han er skal bare tilbake til leiren igjen, men jeg sliter meg nedover mot bygda. Det blir noen knall og fall på det ukontrollerte føret og med vinglesekken jeg kalte drittsekk på Midtmaradalsturen for snart et år siden. På tide å skifte den ut, jeg vet det inderlig godt, men det er andre ting som ligger foran i køen.

Etter noen timer er jeg hjemme og konstaterer at livet går sin gang i sivilisasjonen. Jeg vet at vi alle er avhengige av den, spesielt jeg som er såpass klønete og upraktisk at jeg aldri hadde overlevd som steinaldermann, men likevel elsker jeg å hate den! Sender ei melding til kompisen og får til svar at han koser seg ved bålet og at pressenninga er på plass.

Takk for nå Holtefjell!


PS: Bilder av Rime, dette er fra andre turer.

https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=7376

https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=7375

[500fjell]

Holtefjell er et vakkert område som jeg håper å vende tilbake til. Var der en gang i forbindelse med Myrehogget i fjor vinter, men her finnes det desidert mange andre perler. Har sansen for det harmoniske villmarkslivet du skildrer her Øyvind. En tur trenger ikke alltid noe mål, annet enn å finne leirplass og slå seg til ro, og bare nyte stillheten og de flotte omgivelsene. Kanskje vi får til en slik tur en gang? Takk for en fin rapport, skauen er fin den.

[Dag G - Evje]

En fin skau-rapport Øyvind.

På kartet ser området styggfint ut.

Kupert og mange fine småvann.

Ikke rart dere vil ha leir- og fiskeplassene for dere selv.

Desto mer trafikk, desto mer søppel.

Det er garantert.

Går ut fra at skauen går helt til topps så langt øst.

Hjemme er det heller skralt med skau over 550-600 meter.

Isen har en gang skrapt all løsmasse med seg og gjør det vanskelig for skog å etablere seg.

Første veka i mai kalles ofte hønseveka her lokalt.

Da er som regel orrfuglen og storfugelen mest aktiv.

Men det kommer jo helt an på våren.

Det har vært heller kaldt i vår så de er nok aktive utover i mai også.

Passer godt for meg som kommer hjem til fredag...

Da blir det blir vel en skau / heietur med bål og uten telt i neste veke.

.

http://fjelltopper.no/index.php?module=index.map&lat=59.833335770331&long=9.7510721499794&zoom=13

[oyvindbr]

Ja skauen går helt til topps her.

Masse grunnfjell på sørlandet, det er vel derfor det kuperte terrenget der blir såpass spektakulært, litt sånn sørvest-Telemark.