Lodalskåpa 6. august 2005

[500fjell]

I mange år hadde jeg siklet på Lodalskåpa (2083). Selveste Vestlandsdronninga som stiger opp av Jostedalsbreen. Den toppen alle i Stryn snakker om. Etter jomfruturen min til Jotunheimen tidligere på sommeren måtte jeg opp i 2000 meters høyde enda en gang. Jeg forhørte meg på turistkontoret i Stryn om det gikk noen føringer opp til Lodalskåpa, og det gjorde det. Men jeg måtte melde meg på en uke i forveien. Dette var som å spille russisk rulett med gromværet, men jeg tok likevel sjansen og punget ut 700 kroner!!

Den 6. august stod seks personer på Bødalsseter klare for å bestige Kåpa. Dessverre var været elendig med tunge skyer som hang rundt toppene. Men nyforelsket i tindesporten og entusiastisk som jeg var lot jeg ikke humøret stoppe av været. Jeg tenkte «jaja, over skyene er det jo alltid blå himmel, hvem vet om vi kommer så høyt?». Turfølget bestod av turlederen som var fra Stryn, meg, en annen fjellkar og en tysk familie på tre. Oppover Brattebakken begynte den tyske damen å merke at fjelltur kan være slitsomt til tider. Det ble flere småpauser slik at alle fikk igjen kreftene.

Til slutt ankom vi Bohrsbreen. Turlederen ga en kort innføring om hva et taulag går ut på. Deretter tuslet vi oppover mot Veslekåpa. Et par solgløtt viste seg rundt Brenibba (2017), men det var det siste vi fikk se av sol på denne turen. Før Veslekåpa kunne man tydelig se at den tyske damen var helt utkjørt. Til slutt utbrøt hun noe slik «Ich machten nicht mehr!», og la seg ned i snøen. Sønnen hennes fortalte at hun hadde elendig kondis, noe alle i grunn kunne skjønne. For en forferdelig følelse å merke at alle andre er i bedre form deg selv. Men turlederen ga ikke opp håpet, her skulle alle til topps! Damen fikk i seg litt sjokolade og nøtter, deretter fortsatte vi.

Vi holdt oss til venstre for to sprekker nord for Veslekåpa. Deretter koblet vi oss ut av taulaget og småkløv opp ura til toppen. Det gikk fint for alle! Selv om utsikten nærmest lå på et historisk lavmål var alle fornøyde med å ha kommet opp. Iblant sprakk skylaget opp slik at vi kunne se ned i Småttene, et sprekkete brefall som binder østre og midtre del av Jostedalsbreen sammen. Like sør for toppen var det også en liten fjellhylle der noen hadde ryddet i stand en teltplass, stilig!

Returen gikk finfint, og snøbakken ned til Bohrsbreen og i Brattebakken var skikkelig morsom å ake på. Jeg var smart som hadde tatt med en søppelsekk, det gikk unna! Vel nede i Bødalen tok jeg et bilde av en plakat der Lodalskåpa var avbildet i knallvær. Da jeg kom hjem til hytta viste jeg frem dette bildet, «se hva dere gikk glipp av, over skyene er himmelen alltid blå».