Påsketuren fra helvete

[springsteen]

Prolog

Med slekt i Meldal er nordre del av Trollheimen et naturlig utgangspunkt for langturer. Målet var Finse,
og jeg hadde faktisk gjort klar kart helt til Kongsberg i tilfelle tid, vær og lyst skulle være på min side.
Hadde togbillett tirsdag før palmesøndag og skulle starte skituren på onsdag, men så ble jeg innkalt til
jobbintervju fredag før palmesøndag. Iofs bra, men de 590 kronene for ny togbillett var ikke hva en fattig
eks-student trengte. At skituren ble fire dager forsinket var egentlig en bagatell. Samme dag som
intervjuet ble jeg innkalt til et annet intervju fredag ETTER påske, og plutselig var en tre-ukers drømmetur
redusert til 11 dager. Nuvel: det var bare å slenge seg rundt og legge nye planer. Trollheimen – Lillehammer
er jo også en anstendig tur, så jeg satt halve fredagskvelden og printet ut kart fra Hjerkinn till Hamar.




Dag 1

Ble kjørt til Jølhaugen, fem km fra Jøldalshytta. Været var ok, men grått. Over fjellet var det tett tåke, men
fine skiforhold med et lite lag nysne. Ned mot Gjevilvattnet hadde nedbøren kommet som regn og senere
hadde det blitt kaldt så skaren var farlig hard/glatt, men jeg klarte meg bra.


Dag 2 - Glemsomhet

Planen for dagen var å gå på ski langs Gjevilvatnet og senere langs veien ned til riksveien. Der skulle jeg ta
skiene på sekken og gå til fots nesten til Lønset, og der krysse Driva for så å gå på ski opp til Dindalshytta.
Litt før riksveien gikk det skiløype i riktig retning og jeg stoppet for å se på kartet om jeg skulle/kunne ta den.
INGEN KART! Tømte sekken og gikk gjennom alt, men kartene var og ble borte. Sansynligvis ble de igjen på
Gjevilvasshytta og jeg vurderte om jeg skulle gå tilbake, men det hadde tross alt blitt to mil ekstra uten garanti
for at jeg skulle finne dem igjen. Det er mange muligheter for å skaffe kart underveis: kjøpe på betjente hytter,
kjøpe av de som går motsatt retning, tegne egne kart ved å se på andres kart, gå sammen med noen som har
kart... I tillegg skulle jeg følge kvistet løype nesten hele tiden og jeg har faktisk gått hele veien tidligere, riktignok
i motsatt retning og for en del år siden. OG jeg regner meg nesten som kjentmann i områdene rundt Snøhetta
etter diverse rensjakter der. OG jeg var orienteringsløper i 20 år. Altså gikk jeg videre. Fordelen med forsvarets
M77 som skistøvler er etapper som denne med 7-8 km langs en asfaltert riksvei. Alt gikk smertefritt til jeg hadde
krysset Driva og skulle på med skiene igjen. Den første kilometern ble ikke morsom med 50 cm råtten sne under
skare som bare nesten bar...

Kom meg etterhvert opp på fastere grunn og inn på scooterløype mot Dindalshytta. Vel fremme traff jeg to jenter
som var på vei i motsatt retning. Det kom snart frem at jeg var uten kart, og tilbudet kom umiddelbart om å få deres
Dovre 1:100000 kart som går helt til Grimsdalshytta. Jeg fikk også vite at merkingen til Åmotsdalshytta først ble
ferdig samme dag- to dager etter at den skulle vært ferdig, og at merkingen Åmotsdalshytta-Reinheim var kraftig
omlagt. Ingenting av dette var nevnt på DNT/UT.no’s sider over oppdatert kvistinfo. Hvorfor ikke heller legge
ned enn å feilinformere?
Det snedde hele kvelden, men utpå natten kom månen frem.


Dag 3 - Feilberegning (Åmotsdalen- Norges dyrehave, nattorientering i verdensklasse)

Kom meg ut før 10 og møtte solen etter bare noen minutter. Dette ble turens høydepunkt med silkeføre og sol fra skyfri himmel.


Nordvestover mot Dindalshytta

Etterhvert som jeg klatret oppover og innover mot Åmotsdalen ble det langsomt mer gråvær, men jeg kunne se det
svarte lengst ned på Snøhetta. For å komme til Lillehammer på 11 dager måtte jeg ha noen dager der jeg gikk to
hytter på en dag. Ved Pilbua var jeg over halveis til Åmotsdalshytta, været var ok og formen var fin, så jeg bestemte
meg for å gå direkte til Reinheim. Forlot merkingen og satset på å krysse Åmotsdalen ved Væslsætertangen, for så å
gå til jeg traff Åmotsdalshytta/Reinheim-merkingen. På turen gjennom dalen var det ryper overalt. Må ha sett 50-60
stykker på en time. Sikten ble dårligere og Snøhetta kunne ikke lenger skimtes. Jeg har vært i Åmotsdalen fire ganger
tidliger og sett ren hver gang, men nå begynte jeg gi opp håpet om å bevare den fine statistikken. Dog vet jeg at jeg
er av de bedre på å oppdage ren og ble derfor ikke spesielt overrasket da jeg fikk se en flokk på ca. 19 dyr i bakkene
mellom Åmotsdalshytta og Snøhetta. Men jeg ble desto gladere og følelsen var litt ” No ser eg atter slike fjell og dalar
som dei eg i min fyrste ungdom såg.” Jeg kunne følge dem lenge før de til slutt oppdaget meg og forsvant oppover
mot toppen. Selv gikk jeg videre i en evighet før jeg traff på merket løype. Holdt egentlig på å gi opp og ”frigå” til
Reinheim, men plutselig fant jeg merkingen.

Normalt sett går merkingen mot Reinheim gjennom Leirpullskaret, 1550 moh, men pga av lite sne var den flyttet lenger
syd til 1700 moh. Dette var en viktig del av min feilberegning og mens jeg nærmet meg høyeste punkt forstod jeg at
dagslyset var på vei bort. Samtidig begynte det å blåse kraftig kuling. Samtidig gikk jeg også tom for vann, både i flaske
og kropp... Jeg kunne fortsatt se 6-7 pinner forover og kjente at jeg hadde god tid, så jeg fant en stor sten og tok frem
stormkjøkkenet. Nå var det virkelig kraftig vind og jeg gravde en mini-snehule (40x40x30 cm) der jeg satte in kjøkkenet
og tente på- og ventet. Og ventet. Og ventet. Sneen føk overalt og fylte nesten åpningen til hulen. Jeg TROR kjelen
hele tiden ble nedkjølt på utsiden og at det var derfor smeltingen gikk så sakte. Da jeg hadde 3 dl slush kunne jeg ikke
vente lenger. Drakk/spiste resultatet og hev på meg sekken igjen. Nå var det bare én pinnes sikt, men jeg var heller
ikke mer enn 10 minutter fra høyeste punkt. Begynte å skli nedover på andre siden, men snart var det bare en halv
pinnes sikt. Snart så jeg dem ikke før jeg var 5 meter ifra, og ett eller annet sted svingte merkingen. Det gjorde ikke jeg...

Jeg har som sagt vært i området ganske mye og visste sånn ca hvordan topografien skulle være. Skled sakte nedover
i bomullen. Stener kunne jeg se, men konturene i sne/himmel var helt borte. To ganger traff jeg tilfeldigvis på merkingen
og fikk bekreftet at jeg orienterte riktig. Ved et tilfelle lettet det noe og jeg kunne se den svarte veggen som er
Leirpullskaret og fjellveggen som fortsetter østover fra den. Plutselig, det var som å se et bilde av Jesus som ser
opp mot guds hånd, fikk jeg se et lys! Noen var på vei mot dassen på Reinheim. Takk til den personen som ga meg
nytt mot, for nå var jeg veldig nærme det punktet der jeg fant en stor sten og tok frem vindsekk, sovepose og
liggeunderlag. Riktignok blåste det kraftig, men det var bare 2-3 minus og jeg var godt utstyrt, så det hadde ikke
blitt farlig. Ubekvemt hadde det nok derimot blitt...

Det var selvfølgelig nå jeg skulle funnet frem kompasset og gått mot lyset på kompasskursen, men jeg mistet litt
hodet og sprintet avgårde. Trodde bare det var 2-300 meter, men det må ha vært mye mer. Etter litt fikk jeg se
fjellveggen igjen. På feil side! NÅ tok jeg frem kompasset og innså at jeg hadde snudd 180 grader og var på vei
mot Åmotsdalen igjen! Nå var det igjen nære på at jeg bestemte meg for å sove der jeg var. (Like ved to enorme
stener for de av dere som er kjent der inne)Bestemte meg for å prøve igjen og snudde atter en gang 180 grader.
Det var nå jeg så det. ET DYR! Ikke ren, ikke røyskatt. Logikken sier vel at det var en rev, men den virket mye større
enn en rev. Ikke oppførte den seg som en rev heller. Da var det kanskje en hund? Størrelsen stemte, men om det
var en hund som hadde løpt seg bort så hadde den vel søkt seg til mennesket 50 meter bortenfor? Jeg gikk 200
meter og dyret fulgte meg på samme avstand. Jeg snakket til det og da trakk det seg langsomt bort og forsvant
i mørket. Kan det ha vært en jerv???

Etter 10 minutter fikk jeg se en rød T og forstod igjen at jeg var på rett vei. Det jeg ikke var helt sikker på var om
Reinheim lå foran meg eller om jeg hadde passert den og var på vei mot Kongsvoll. Behøvde ikke lure lenge, for
like etterpå (Glory, Halleluja) fikk jeg se et hus med lys i vinduet. I det jeg nærmet meg kom det en til som skulle
på dassen. Han lyste omkring seg, lyset traff meg, og så lyste han fremover igjen. Så ble det helt stille før han
slengte lysstrålen tilbake til meg. Det var litt Disneytegnefilm-aktig faktisk. Han hadde nok ikke ventet noen så sent...

Inne var det bare tre som ikke hadde lagt seg for klokken hadde faktisk rukket å bli 23. Jeg var sulten, tørst og
sliten, men veeeldig glad for å være i hus! 13 timer, 1000 høydemeter og mange km hadde satt sine spor.
Samtidig var jeg veldig lykkelig. Jeg hadde truffet mine venner – renen, og jeg hadde orientert bedre i nattemørket
enn de aller, aller fleste noensinne kan prestere. Jeg må innrømme at en gang der oppe på 1600 moh tenkte jeg
på om jeg skulle bli nødt til å spise opp mine uttalelser om de som må ha ha med seg GPS i fjellet, men nå er jeg
rettroende igjen. GPS er for amatører, vi andre klarer oss uten.


Dag 4

Denne dagen hadde jeg tenkt å gå til Grimsdalshytta, men da var det en forutsettning at jeg skulle starte tidlig.
Valget om bare å gå til Hjerkinn var lett å ta. Siden det bare er en 4-5 timers tur tok jeg det med ro, snakket med
de andre på Reinheim og spiste flere frokoster. Kl. 15 kom jeg meg ut i relativt kraftig motvind, men ellers var det
slett ikke verst. Fulgte merket løype mot Kongsvoll og møtte 3-4 grupper på vei inn. Den ene besto av farfar på 75
som gikk sammen med sin sønn og 6 år gamle sønnesønn. Tøft av den lille, selv om han jo hadde medvind.

Etterhvert ble føret tråere og jeg måtte skrape skiene flere ganger. Jeg tok av fra merket løype og rundet Kolla,
det siste fjellet på høyre side, og gikk direkte mot Hjerkinn. Føret ble stadig dårligere etter som jeg kom lenger
ned og jeg bestemte meg for å gå korteste vei til E6. Dette resulterte i 2½ km fottur langs veien samtidig som
mørket kom . Vel fremme i ventesalen på stasjonen ble det deilig middag mens jeg tenkte gjennom morgendagen
med viss angst for føret. Det ville ikke bli spesielt morsom å gå dit om temperaturen fortsatt skulle være 0 grader.
Det kom to som skulle med nattoget mot Oslo. De hadde forsøkt å gå til Grimsdalen, men måtte gi opp fordi den
ene hadde treski (!) og det klabbet visst mye.


Dag 5 - KATASTROFEN

I løpet av natten hadde det kommet 5 cm nysne, og jeg fryktet det verste da jeg satte på meg skiene rett
utenfor døren. Frykten var ubegrunnet- det var silkeføre! Gikk mellom jernbanen og E6 og krysset etter hvert
sistnevnte før jeg satte kurs mot Hageseter. Tidvis var det også sol og jeg var sikker på at dette var dagen
for å gå helt til Dørålseter.Hadde kommet et stykke forbi Hageseter da skiene begynte å lugge litt, men ikke
noe problem egentlig. I det jeg kom opp til det øverste punkt sett fra E6 kom det tåke, men jeg så 200 meter
allikevel. Litt senere begynte det å sne igjen og etter en tid ble det tyngre å gå. Da jeg kom til høyeste punkt
hadde det kommet så mye at jeg måtte bruke stavene i nedoverbakkene også. Lyset var ekstremt flatt. Jeg så
7-8 staker fremover, men det var også alt. 10 cm foran skituppenen var det bare hvitt og umulig å avgjøre hva
som var sne og hva som var himmel. Kunne ikke se noen ujevnheter, bare det hvite teppe overalt...

Jeg hadde håpet å møte noen som kunne tråkket spor for meg, men det var jeg som måtte tråkke i 10-15 cm
nysne. Hele tiden. Det begynte å tære på kreftene og jeg avgjorde at det skulle bli overnattning på Grimsdalshytta.
Endelig kom jeg dit hvor bakkene begynner ned mot Grimsdalen, og nå gikk skiene av seg selv. P.g.a. den
dårlige sikten tok jeg det veldig forsiktig og ploget ganske mye for å ha kontroll. En gang jeg kjørte 3 meter
til side for merkingen kunne jeg såvidt skimte en stor grop (2 meter dyp) bare 3-4 meter på den andre siden
av meg. Hadde ikke hatt mulighet til å stoppe om jeg hadde kjørt rett mot den, og etter det satte jeg ned
tempoet ytterligere. Men hva hjalp det????????

Sneskavlen var 60-70 cm høy, men ikke spesielt hard. Faktisk så løs at skiene forsvant rett inn i den.
Jeg så INGENTING før skituppene plutselig forsvant inn i det hvite. Det bråstoppet selvfølgelig og jeg ble
kastet i bakken. Landet i en stilling som Kongsbergknekk-fansen ville gitt 3x20 i stil. Scooterkjøreren fra
Dombås Røde kors fortalte meg senere at han hadde ledd høyt da han så sporene mine. To hull etter skiene
og en kropp som hadde brettet seg over skavlen. Selv fikk han stoppet p.g.a. mine spor, men han trodde
ikke resultatet ved et treff hadde blitt annet enn et hopp.

Den som IKKE lo var jeg! Kroppen bråstoppet, men armene må ha fortsatt farten og rotasjonen, og jeg kjente
med en gang at det var noe i høyre skulder som gikk i stykker. Før svimmelheten kom rakk jeg å tenke på om
det var sånn det kjennes å få skulderen ut av ledd. Deretter fulgte en tid der jeg sugde i meg oksygen og
spiste sne for å holde meg klar. Konkluderte med at det var tre muligheter: skulder ut av ledd, brudd eller
avrevet muskelfeste, og der og da visste jeg at turen var slutt. Jeg prøvde med en enhånds armheving for
å komme meg på bena, men selv om jeg bare tok i med venstresidens muskler forplantet kraften seg til
høyre side og det gjorde veldig vondt. Jeg hadde ikke sett et menneske på hele dagen og for alt det jeg
visste kunne jeg bli liggende der til neste dag om jeg ikke gjorde noe selv. Kunne kanskje fått av sekken
for å gjøre det lettere, men da hadde jeg nok ikke fått den på igjen. Og som vi alle vet: det siste man gjør
i fjellet er å gå fra ryggsekken- den inneholder alt vi trenger for å overleve en krisesituasjon.

Jeg var nå 3 km og 200 høydemeter fra Grimsdalshytta. På en eller annen måte kom jeg meg på bena og
begynte sakte å ploge videre. Sakte. Jeg kunne knytte neven og bevege litt på underarmen, men overarmen
hang bare slapt i en litt rar vinkel. Etter kort tid dukket hytta opp langt der nede. Så hendte det som ikke fikk
hende. Høyre ski hektet seg fast i noe og jeg fikk rotasjon. Denne gangen forsto jeg hva som skulle hende, og
jeg visste, visste, visste at det kom til å gjøre vondt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg rakk å skrike NEI før
jeg traff bakken med høyre skulder først, men det var overraskende mange... En ting vet jeg helt sikkert: tiden
med å gråte p.g.a. fysisk smerte er så definitivt forbi. Har ikke hatt så vondt siden jeg kræsjet med MC’n i
100 km/h på Island for åtte år siden.

Kom meg på bena igjen og denne gangen gikk jeg nedover på samme måte som man går oppover om man
ikke går fiskeben. (Altså så sporene ut som: IIIIIIIIIIIIIII ) Etter en evighet kom jeg ned til skoggrensen og
NÅ, endelig, turte jeg å ta av sekken. La meg bakover til jeg lå på den og vred av meg venstre rem. Høyre
rem måtte jeg dele opp for det var umulig å få gjennom armen. Fikk omsider frem mobilen, men som jeg fryktet
var det ingen dekning. Satte igjen sekken og en stav midt i sporet og gikk videre. Var tørst, men klarte ikke
å få tak i sne. Først da jeg passerte en enerbusk med servering i knehøyde orket jeg med nød og neppe å få tak
i litt. Vet ikke hvor lang tid det tok fra første fall til jeg var fremme ved Grimsdalshytta, men gjetter på 1½ time.
Der fikk jeg drikke ,mat og en god stol. De kunne fortelle at Dombås røde kors var på vei for å kontrollere
løypemerkingen, og de kom faktisk bare et kvarter etter at jeg var fremme. Røde kors-Bjørn (han var den eneste
jeg oppfattet navnet på i løpet av hele dagen) hadde sett sekken min, men trodde jeg satt inne i skogen og var
”privat”, så han kjørte forbi den. Nå kjørte han opp igjen og hentet den før han kom inn på hytta og raskt stilte
diagnosen om skulder ut av ledd. Så tok han kontakt med omverdenen og ba Folldal røde kors hente meg
så jeg kunne få en mindre krevende transport langs veien i Grimsdalen.

Etter 1½ time (?) kom de med tre personer for å hente meg. Jeg hadde visst flaks for de var med i et
prøveprosjekt der de hadde med en ambulanse”lege” med tilatelse til å bruke morfin. Tror jeg fikk morfin
til sammen tre ganger før vi var fremme ved bilvei. Det trengte jeg for det var ikke spesielt morsomt å
riste i en time bakpå en scooterslede. Vel fremme ved veien fik vi vente i huset til et fjerde medlem i
Folldal røde kors (med et fint bilde av Ståle Blæsterdalen på veggen) til ambulansen kom og kjørte meg
i ytterligere en time til Tynset sykehus. 10 timer etter ulykken, kl. 23, var de ferdige med røntgen og
diverse formalia og ga meg narkose. Våknet etter 20-25 minutter med armen i fatle (egentlig en enarmet
tvangstrøye) og betydelig mindre smerter.


Skjærtorsdag kveld: Overarm på feil plass

Langfredag morgen: Overarm på riktig plass


Epilog

Neste dag fikk jeg mat og stell før et nytt røntgenbilde ga meg klarsignal til å reise hjem. Tvangstrøyen
skulle sitte på kontinuerlig i 48 timer og det meste av tiden de neste 2 ukene. (Nå har det gått 12 dager
og jeg har begynt og leve uten på dagtid. Skrive dette går bra, men å skjære brød gjør fortsatt vondt.Tør
ikke sove uten den om natten fordi jeg er redd jeg skal vri skuldern ut av ledd igjen i søvne.) Tok sekken
på venstre skulder og fikk hjelp til å feste hoftebeltet og gikk mot stasjonen. Turen ble nok offisielt
avsluttet på Tynset stasjon da jeg forsøkte og hilse på en dame som kom inn i venterommet. Hun så
bare rett frem...


Hva har jeg lært?

Det er viktig å være forsiktig når man går alene! Denne gangen var det skulderen midt i sporet, neste
gang kan det være benbrudd kilometervis fra andre mennesker. Jeg kommer nok til å ha med meg en
form for nødsamband (SPOT?) neste gang jeg er ute alene.

Jeg fikk også bekreftet (under hele turen) at jeg klarer å tenke rasjonelt selv om verden er i mot meg.
Både natten ved Snøhetta og turen etter fallet løste jeg på en bra måte.

Problemet med å smelte sne var uforutsett og der må jeg komme på en bedre løsning til neste vintertur.


TAKK

Til slutt vil jeg takke alle som hjalp meg etter ulykken: Vertsfamilien på Grimsdalshytta, Dombås røde
kors, Folldal røde kors, Folldal ambulanse, Tynset sykehus.

[Miamaria]

Takk for en underholdende beretning fra turen din.

[Danish]

Dette hørtes virkelig ut som en helvetes tur! Godt det gikk bra til slutt!

[jankj]

Takk for en svært bra skrevet historie! Du legger ikke fingrene i mellom, men jeg må si du taklet besværlighetene overraskende bra!

Du skrev "stormkjøkken" - folk sier stormkjøkken om mye rart. Mener du en rødspritbrenner i en vindskjerm a la trangia?

[kryk]

Oooopss, Springsteen ! Dette var litt av en strabasiøs tur, og godt at det endte godt tross alt. Er en liten påminnelse om at en skal være litt forsiktig med alene turer under vanskelige forhold.

Knakende godt skrevet turrapport, forresten!

Kan tenke meg at det var fine opplevelser opp gjennom Åmotsdalen med rype og rein i siktet. Får håpe du belønnes med reinskort der på "sprek-sida" til høsten.

[Gjest]

Må si det var originalt å illustrere turrapporten din her på Fjellforum med røntgenbilder i stedet for de vanlige fjellbildene. Det har vel ikke blitt gjort før. Man må vel nesten håpe at det ikke vil bli gjentatt så mange ganger heller?

[TL]

Beste turrapport på lange tider: tekst vektlegges foran bilder, godt skrevet, selvironisk og underholdende! Skulderen er forhåpentligvis på bedringens vei...

[kork]

Fryktelig moro lesning Takk for att du deler, også nedturene.

[springsteen]

Takk. Jeg blir stadig overrasket over at folk orker lese så lange historier, selv gjør jeg dessverre sjelden det.

jankj: Med stormkjøkken mener jeg en Mini-Trangia. Den har ikke vindskjerm, men fordelen er at den bare veier 330 gram.

[Fjellbukken]

Leste den jeg også Springsteen, det er en enkel sak når teksten er så velskrevet og inneholder drama og spenning Kondolerer med skaden din, og håper du snart er frisk som en fisk og klar til sommerens utfordringer.

[martin.m]

Takker for "underholdende" og godt skrevet rapport, springsteen. Hørtes ut som en tur med mer enn nok av utfordringer.

Veldig "fine" og beskrivende bilder også.

God bedring.

[SuperTed]

eehehehe.. ler meg skakk! sorry, men er egentlig ganske morsomt når det baller på seg hele veien..

murphys lov!

personlig så synes jeg du egentlig var heldig, kunne blitt værre:

1. du fikk fyr på stormkjøkkenet, litt bedre enn nada..

2. du ble ikke angrepet av jerven\ulven eller hva det enn nå var, sulten nok så kunne nok beinet ditt blitt kattemat midt på natta

3. skiene gikk inn i en skavl, ikke en stor stein..

4. du "bomma" på 2meters hullet..

5. du ble redda fra vindsekken av noen som måtte bommelom..

6. ingen brudd = mindre sannsynlighet for indre blødning..

fikk du jobben?

ST

[Marcus]

Dette var en fin variasjon fra de fleste rapportene her inne som stort sett er solskinnshistorier. Jeg har kommet frem til at rundt 30% av turene jeg tar viser seg å bli helt eller delvis mislykkede, men ikke så ille som denne. Får håpe det ble noen gode minner fra turen likevel.

[4x4]

Sånne turer du husker etterpå

[jankj]

Takk. Jeg blir stadig overrasket over at folk orker lese så lange historier, selv gjør jeg dessverre sjelden det.

Smakfull formatering samt at du evner å holde på interessen var sterkt medvirkende til at jeg leste din, i hvert fall...

jankj: Med stormkjøkken mener jeg en Mini-Trangia. Den har ikke vindskjerm, men fordelen er at den bare veier 330 gram.

DEN, ja. Takk for tøff test under realistiske forhold. Jeg er dessverre ikke overrasket... Vanlig trangia MED vindskjerm er tregt nok selv under gode forhold.

[Lykkeliten]

Utrolig bra skrevet. Applaus

[500fjell]

Litt av gripende historie Springsteen! Denne påsken gikk det ikke din tur, men det er slike opplevelser man lærer av i forhold til på solskinnsturene. SPOT og GPS er en trygghet å ha i sekken synes nå jeg, selv om kart (!) og kompass også er obligatorisk. God bedring med høyrearmen, og takk for en spennende beretning.

[Byrypa]

Flott at du deler av dine erfaringer på en så morsom og innlevende måte! Dine erfaringer og kunnskap gjorde at du klarte deg og du var tydeligvis godt nok kledd, trent og utrustet da motgangen nesten ble uoverkommelig. Du er helt sikkert enda noen erfaringer rikere til neste vintertur alene! God bedring med skulderen, pass deg for store hull!

[oyvindbr]

Jaggu fikk jeg sniki meg til å lese denne rapporten i arbeidstida...

Spennende og dramatisk rapport ja! Tydelig at du er en erfaren fjellmann, godt gjort å holde hodet kaldt når motgangen kommer.

Husker nedturen mot Grimsdalshytta i fjor, der gikk jeg mange steder på tvers akkurat som deg, sjøl med perfekt fungerende skuldre. Et aldri så lite helvete for en med dårlige skiferdigheter den nedstigninga der.

Ellers husker jeg fortsatt hvor trivelig betjeninga på Grimsdalshytta var.

Regner med at denne turen på mange måter vil vokse jo lenger du får den på avstand. God bedring med skulderen!

[Echo01]

Jeg er rett imponert

Godt skrevet, "artig" lesning .. Det er slike turer man husker livet ut og lærer mest av!

Enda godt du har mye erfaring, jeg vet om MANGE som ville gitt opp når motgangen er såppass ..

God bedring med skuldra!

[SuperTed]

hvilken vindsekk hadde du med på turen?

[springsteen]

Jeg tror det er den som heter Jerven fjellduken thermo. Det står riktignok at den skal veie 1300 g og min veier bare 1160 g, men min begynner og bli gammel så den nye er sikkert modifisert.

Og for den som er interessert: i dag ringte de fra det første intervjuet og tilbød meg jobben.

[martin.m]

Gratulerer med tilbudet om jobben, springsteen. All's well that ends well

[Ole-Petter]

Au. Au. Det gjorde vondt å lese, men ga meg fornyede argumenter om å skaffe meg SPOT, slik også kona ber meg om, siden jeg også ofte går alene. Men GPS er for lengst på plass i sekken min, og har allerede spart meg for flere potensielle skumle situasjoner, som kunne utviklet seg riktig galt.

Takk for interessant lesning!