Peru

[ods]

En kort reportasje fra en opplevelsesrik tur i på et eksotisk kontinent.
Etter totalt ca 15 timers flytur med flyskifte i Amsterdam og mellomlanding på Bonaire i Karibien for fylling av drivstoff og skifting av mannskap, landet vi endelig i Lima sent på kvelden (7 timers tidsforskjell). Allerede neste formiddag ny flytur til Cuzco, inkaenes gamle hovedstad oppe i Andesfjellene på ca 3300 meters høyde og med en halv million innbyggere av hovedsakelig indiansk herkomst. Et par overnattinger her med besøk til arkeologiske severdigheter fra inkatiden før vi tok fatt på en fire dagers fottur langs inka-stien til Machu Picchu, denne fantastisk beliggende inka-byen som ble oppdaget på begynnelsen av 1900-tallet av professor ved Yale, Hiram Bingham på leting etter den glemte by som han hadde hørt sagn om. Spanjolene fant aldri byen i dette uveisomme terrenget, men inkaene ble utryddet. De var 15 millioner da imperiet var på sitt mektigste og strakk seg fra Equador via Peru og Bolivia til langt sør i Chile.
Først en busstur gjennom den hellige dal langs elven Urubamba som etter hvert renner ut i Amazonas. Mange severdigheter fra inka-tiden. Til slutt gikk veien over i en smal grusvei hvor vi av og til lurte på om bussen kom til å tippe rett ut i elva. Men det gikk godt.
Inka-stien går de første par dagene gjennom nakent fjellterreng med passasjer av pass opp til vel 4200 m med daglige stigninger på opp til 1100 m, mens de siste to dagene går i jungelterreng i til dels stupbratte fjellsider. Men inkaene steinsatte stien i vel en meters bredde med steintrapper i bratte partier. For en jobb de må ha hatt. Uheldigvis var ikke været helt som ønsket mens vi gikk inka-stien, så de bebudete utsikter mot snødekte 6000-metringer gikk vi glipp av (vi så dem på bussturen langs Urubamba). Da vi nådde Machu Picchu klarnet det heldigvis opp. Byen er et fantastisk byggverk oppe på en fjellrygg med stupbratte fjellsider ned på begge sider mot en dyp dal som skjærer seg som en mektig kløft snirklende i siksak gjennom fjellmassivet. Det er bygget vei ned til dalbunnen hvorfra vi tok tog på smalsporet jernbane tilbake til Cuzco. Merkelig jernbanebygging hvor sporet går i siksak ned fjellsidene slik at toget vekselvis må rygge og kjøre forover. Det tar tid.
Neste dag en 45 mil lang busstur sydover til Titicaca-sjøen. En morsom episode da bussen kokte tom radiatoren på 4300 m høyde. Vi dro med våre drikkeflasker bort til et lite sik av en bekk for å hente vann. Etter ca 50 flasker hadde vi klart å fylle opp radiatoren og turen kunne fortsette. Fra sydsiden av høyeste pass er det et fantastisk sletteland, helt paddeflatt, som i nesten 4000 m høyde strekker seg milevis i alle retninger mellom de høyereliggende fjelltoppene. Utpå kvelden nådde vi endelig Puno ved Titicaca, 3800 m over havet. Merkelig å se reisende som kom med fly direkte opp fra Lima sitte med surstoffmasker i hallen på hotellet. Neste dag med båt ut til Uro-øyene, flytende siv-øyer bygget opp lag på lag i 2.5 meters tykkelse og ca 40 meters diameter hvor 8 – 10 familier bor i sivhytter på hver øy og livnærer seg av fiske. Vi fikk anledning til padletur i sivbåter bygget etter samme prinsipp som Heyerdahl’s Ra. Videre ut gjennom et flere kilometer bredt sivbelte før vi var ute i åpen sjø og satte kursen mot øya Taqile. Her eksisterer et selvstyrt, nærmest kommunistisk indianersamfunn hvor all handel går gjennom et styrt marked hvor en ikke kan prute på prisen og hvor en fast prosent av kjøpesummen går til felleskapet. I øyas lille restaurant fikk vi servert nydelig suppe og ditto fisk til hovedrett. Mens vi oppholdt oss på Taqile, løste skyene rundt fjellene sydøst for Titicaca seg opp og plutselig ligger de der med svære, skinnende breer, Bolivias høyeste og Syd-Amerikas nest høyeste fjell, Illimani og Illampu, den første på 6880 m (selv om den i alle atlas jeg har sett står oppført med over 7000 m). Så mektig et syn, der skulle vi ha vøri, Kal.
Tilbake til en halvøy hvor vi bodde privat hos indianerfamilier. Bare synd en ikke kunne kommunisere med dem.
Neste dag tilbake til Lima med fly og etter en overnatting, buss sydover langs kysten gjennom ørkenen til Ica (jeg visste ikke at det var så mye ørken i Peru, men dette er det nedbørfattigste strøk på jordkloden hvor det går mange tiår mellom hver regndråpe). Her bodde vi i en ordentlig oase med svære sanddyner rundt. Og fra Ica dro vi i små Cessna-fly innover til høysletten med de mystiske Nasca-linjene. Veldig rare greier med figurer så store at de bare kan sees fra luften. Og de lange trianglene på flere kilometer trodde jo von Daniken var flyplasser for romskip fra fjerne kloder. Ham om det. Disse linjene og figurene er fra Nasca-kulturen som eksisterte før inka-tiden.
Fra en liten by ute ved kysten dro vi i hurtigbåt ut til en øy i Stillehavet som var nærmest et mini-Galapagos med bl a masse sjøløver, seler og tusenvis av diverse fugler. Det blåste opp til kuling underveis så sjøsprøyten sto i ett over den åpne båten og gjorde oss søkkvåte selv med regnslag som vi fikk utdelt. Noen var nok vettskremte. Vi fikk dessverre ikke sett kondoren oppe i Andes, men i Ica hadde de et fanget eksemplar som oppasseren fikk til å fly en runde. For en kjempefugl, 3.5 meter mellom vingespissene.
Alt i alt var Peru-turen en kjempeflott opplevelse som jeg vil anbefale på det varmeste.

Oddvar

[Gjest Anonymous]

Kjente igjen det meste av det du beskrev fra Peru. Vi var der i 4 uker i 1997 og besøkte en slektning i Arequipa, landets nest største by. Vi tok mye tog og hadde en del artige opplevelser med det, bl.a. da vi mistet siste vognen. Det skjedde heldigvis på den store høysletten mellom Cuzco og Titicaca, så vognen kom ikke så langt. Bet meg også merke i at el. koplingen mellom vognene kun var tvinnede ledninger. Ingen kontakter der i gården. Det var ganske stilig å kjøre med de svære diesel-lokene (gjerne 2-3 opp de bratteste stigningene) brølende der framme, spesielt om natta når stikkflammene stod flere meter opp av skorsteinene.

Det var også artig å ta taxi, spesielt når sjåføren måtte jokke bilen ut av et stort vegkryss fordi bilen var gått tom for bensin. Jeg tror du må ha vært på Islas Ballestas utenfor den lille byen Pisac, det du beskrev som lille Galapagos. Vi var også der.

Ellers er jeg meget imponert over hvor fikse folk var til å lage alt mulig selv. De stod på gatene og håndlaget eksosanlegg, f.eks. Bilparken var jo ellers et syn, med masse svære og gamle Amerikanere fra 50- og 60-årene.

På markedene var det jo mye snacks, som hele og halve høner, alle typer innmat, flatklemte og grillete hamstere etc. Vi måtte safe for det meste pga. magetrøbbel.

Jeg kan bare slutte meg til det du sier; Peru er vel verd et langt besøk! Men husk dopapir!

[Lyngve]

Bolivias høyeste og Syd-Amerikas nest høyeste fjell, Illimani og Illampu, den første på 6880 m (selv om den i alle atlas jeg har sett står oppført med over 7000 m). Så mektig et syn, der skulle vi ha vøri, Kal

Tror du boer sjekke kildene dine litt bedre, for her var det mange feil

[ods]

Tror du boer sjekke kildene dine litt bedre, for her var det mange feil

Det ble skrevet i god tro, men mine gamle, grove kart var nok gått ut på dato.