Å krysse sine spor..

[Gjest Anonymous]

Håvard var sporty og ble med på tur igjen! Vi feide av gårde fra Trondheim i 7tiden om morgenen, lånte nøkkel på Hjerkinn og kjørte inn til Maribu. På veien inn rota vi oss inn i en flokk moskus, nesten som å være på safari. Vi tok bilder og klappet og hoiet slik som ekte turister skal.

Vi kjørte litt forbi Maribu og parkerte bilen. Fortsatte opp på venstre side av Svånå. Det var forholdsvis lite snø, men litt høyere oppe ble det mer. Vi kom tilslutt opp i tåka også. I ettertid ser vi at vi var litt sløve akkurat i dette tidsrommet. Egentlig hadde vi vært litt sløve før også, vi hadde ikke noe kart for dette partiet av turen. Så er dette også en tur som krever fire 50000-kart da, så vi er kanskje unnskyldt. Men å ikke ha kart på starten begynner jo å bli en vane!?

Da vi kom til vann 1500 så vi at det var helt isdekt, uten snø. Her fikk jeg den geniale ideen å arrangere skøytemesterskap på Dovre. Jeg ble oppglødd av å tenke på at det sannsynligvis ikke hadde vært noen som hadde gått på skøyter akkurat her før. I iveren min gikk jeg ut på vannet (vi vurderte 3-4-5cm som panseris, må vite) og liksomskøytet bortover. Vi visste at vi skulle ta til venstre sånn ca. litt lenger inne, og fortsatte langs vannet. Kanskje skulle jeg i stedet for å mase om klappskøyter og kondomdresser, mast om at Håvard skulle grave opp kompasset sitt fra sekken, for jeg hadde jo glemt mitt:)

Etterhvert syntes vi at vi hadde gått vel lenge før Bruri dukket opp. Noe av forklaringen var kanskje at vi bare så 20-30-40-50 meter. Da vi kom inn på DNT-stien begynte vi å lure, men vi hadde ikke kart så vi forsto ikke helt sammenhengen. Jeg tenkte at dette går i dass, Håvard prøvde å virke mer optimistisk. Tilslutt dro Håvard opp kompasset og ba meg peke i retning nord, jeg pekte 180grader feil. Jepp, vi hadde gått i ring. Det ble med ett litt klarere og vi så vannet vårt på høyre hånd.

Nå ble vi nødt til å slette alt som var av gammel retningssans og gå på måfå i retning vest. Etter å ha krysset sporene våre kom vi snart inn på vann 1524, og vi kunne se skyggen av Bruri over oss. Vi kunne endelig spise litt niste, før vi fortsatte skrått opp mot venstre til ryggen vest for 2001. Litt vel hard snø var det, men vi fikk da tråklet oss opp. Opp ryggen gikk det som en lek. Det begynte å blåse litt, men TO ganger kan vi vel ikke blåse bort!? Vi nådde varden og nødt utsikten mot grå ull.

Ned igjen gikk det lettere, været ble litt bedre og, så vi fikk sett de fleste toppene. Vi ruslet ned den fantastisk vakre Svånådalen og var enige om at vi var FOR erfarne, derfor gikk vi oss bort! Uansett, jeg satte umåtelig pris på colaen i bilen til Håvard, den var på sin plass. Turen var super den, og vi oppnådde det viktigste, nemlig å nå toppen.

[Håvard]

Hehe, vel, er nå egentlig Svånådalen så forb... vakker????

På Norsk Fjellmuseum ser man i en videosnutt "Tamrein som surrar". Her på Dovre var det vel mer "Beavis and Butthead" som surret

Fin tur, i grøten, alikevel.