Høyest på Vestmannaeyar – artig klyvetopp

[Ole-Petter]

Vi (jeg) kunne ikke være bekjent av å ha vært på Vestmannaeyar, uten å ha besøkt det høyeste punktet, og særlig ikke når turistguiden sa det var grei sti til topps. At det også var satt opp stiger og kjetting på vanskelige punkter, betydde krydring av turopplevelsen for min del.

Kona skjønte tidlig tegningen, og ga meg fri fart oppover, siden hun med rette antok at jeg med tiden ville komme ned samme vei igjen. Her var det ikke mulig å gå ned andre steder uten å rappellere. Sola var nå kommet skikkelig fram, og vinden sørget for ytterligere spenning – i alle fall i øvre deler av fjellet.

Jeg kløv energisk opp flere passasjer med stiger i vestflanken av fjellet, og konstaterte at dette ellers ville vært avansert klatring så langt jeg kunne vurdere det. Snart kom jeg over i bratt gresskledt lende i sørvestflanken, med loddrett utsikt ned til fjæra og byen. Kjetting var satt opp på et par utsatte steder, og i de kraftige vindkastene benyttet jeg meg av hjelpen. Stien ble etter hvert fylt av snø og is, og det var ikke tilrådelig å fortsette på denne (fordi det var bratt og utsatt og sterk vind), så jeg gikk i stedet rett oppover på grasstustene og krysset utallige dyretråkk, antakelig etter sau.

Et par ganger ble vindtrykket så stort at jeg kom i ubalanse, og måtte ned med en hånd eller to, og jeg var litt spent på hvor bratt og utsatt toppeggen egentlig var. Savnet stavene sterk nå!

Så ble endelig spenningen avløst av lettelse; det var gressegg til topps, men den var ikke sylkvass, og stort sett snøfri også. Etter rundt tre kvarter kunne jeg skrive meg inn i toppboka på Heimaklettur, og nyte utsikten i solskinnet. Særlig var eggen videre imponerende, og neppe tilrådelig uten tau. Utsikten mot Islands sørkyst fascinerte, og vulkanen Hekla mente jeg også å kunne se der inne i horisonten.

På veien ned valgte jeg for spenningens skyld å følge toppeggen mye lenger. Sterk vind, bratt og til tider smal egg med gress, gjorde meg faktisk litt skjelven, og jammen gled jeg ikke også! Det ble ikke store rutsjeturen, men klærne ble møkkete, og jeg fikk et øyeblikk opp pulsen betydelig. Bekymrede måker fra den bratte og snøkledte nordsiden av fjellet kom svært nær, og noen gjorde det jeg vil kalle advarende manøver mot meg; jeg var nok uønsket! Men jeg hadde ingen interesse av å utforske nordsida uten tau, og tok meg etter hvert ned gresslia til stien og stigene igjen.

Heimaklettur anbefales varmt om en først har kommet seg ut på Heimaey!
Gps-koordinater for toppen: 27 V 536844 7035940 Jeg målte den til 296 meter. Det går bilvei fram til foten av fjellet, og den ender i en stor parkeringsplass.

[500fjell]

Artige rapporter fra Island, Ole-Petter! Den klyvepassasjen så jo skikkelig morsom ut. Har selv lyst på noen fjellturer på Island, men da for å ta de fire 2k-toppene.