I skille mellom høst og vinter på Moldulhøi, 2044 moh.

[Line]

Kim og jeg hadde knapt fått opp øynene halv sju om morgenen før pappa ringte på døra etter en kjøretur fra Moelv til Vinstra. Etter en kruttsterk kaffekopp la vi i vei til Lom der vi møtte Morten og Julia som kom over flya fra Valdres. De så uforskammet opplagte ut mens jeg var så trøtt at jeg ikke engang orket krype løs av bilbeltet.

Vi hadde tenkt oss på Storivilen, eller Lomseggi for noen, i dag, og planen var å ta letteste utgangspunkt fra Bismosiden. Vi tok av der det står skilt til Lundadalen, og etter noen minutters kjøring innover dukket et nytt skilt opp. Litt lengre oppi dalen, fant vi fort ut at det ble litt galt veivalg i forhold til Storivilen da vi burde tatt av en vei på andre siden av elva Skjøli, så Kim og Morten justerte raskt dagens turmål til Moldulhøi i stedet, og vi kjørte til enden av veien på heimste Lundadalssætri.

Det var behagelig temperatur nedi dalbunnen, vindstille og overskyet med mulige lovnader om nedbør i det fjerne. Litt over klokka ni krysset vi elva på broa og la i vei rett opp skråningen. Det var bratt, men fin skogsbunn å tråle seg opp på, og etter hvert som vi vant høyde og skogen ble tynnere, fikk vi flott utsikt i begge retninger av Lundadalen. Vel oppe på snaufjellet, gikk vi et stykke før vi fant en rasteplass i le av en bergvegg. Vinden tok seg opp for hver høydemeter etter at vi kom over tregrensa. Under matpausen ble bergveggen med rennende vann under et tynt isdekke diskutert flittig i forhold til hva vanndråpene lignet på. Veldig saklig som vanlig

Fra rundt 1600 moh. begynte snøen med et veldig brått skille fra stein og vegetasjon. Morten labbet i vei som førstemann, og det gikk fort oppover. Det var litt skorpesnø, men vi som gikk bak trengte ikke slite stort. Det er småskummelt å gå i løs nysnø der man ikke vet hva som skjuler seg under, og det fikk jeg merke.... Klarte å kjøre det ene beinet langt nedi et hull under en stein mens det andre fortsatte og kneet smalt rett inni en spiss stein. Auuuu, så vondt det var!!! Hadde ikke det andre beinet sittet fast, hadde det nok blitt en vill indianerdans i skråningen, men i stedet veltet jeg meg overende og lå og stønnet og bar meg i mange minutter før jeg klarte å fortsette. Ble ikke plaget nevneverdig av knekrasjet resten av turen, men det hovnet bra opp etter hvert. Fra rundt 1800 moh. tok jeg over sportråkkingen og fikk selv kjenne hvor tungt det var i den ujevne snøen. For det meste sank jeg først rundt 10 cm nedi, og da jeg la resten av kroppsvekta på, forsvant foten nedi 20-40 cm til. Peees.... Morten tok over igjen da vi nærmet oss toppen. Det blåste kaldt og friskt her oppi, men vi tok oss god tid på toppen til fotografering i alle retninger. Fantastisk utsikt mot Vest-Jotunheimen og Skjåkfjella med Hesthøi og Hestbrepigger som de nærmeste. Snøgrensa var veldig markert på alle kanter.

Ned igjen fulgte vi stort sett samme rute, og det var nok snø til en aketur ned den første bratte skråningen. Vi tok oss tid til noen kosepauser da vi var ute av snøen igjen, for nedstigningen gikk veldig fort. Etter litt over 6 timer nådde vi bilene på setra, og som bestilt begynte det å dryppe fra oven. Morten var i spanderbuksene sine i dag, og spanderte pizza på hele gjengen på Nordal Hotel i Lom etter turen. Den smakte fortreffelig, Morten, så tusen takk

[Kim]

Takk for pizzaen, Morten

Bilder er lagt ut på Bergtatt.

[Julia]

Det ble i hvert fall mye mer kjøring enn fjellgåing på oss den dagen pga av snøværet på Valdresflya (enkelte mener jo det var ikke så ille, men siden de fleste fortsatt kjører med sommerdekk var det faktisk ganske ekkelt; for oss betydde det i hvert fall fullt stopp midt i stigningen).

Så 2 timer kjøretur tilbake fra Lom ble til 5 . Men det ødela ikke gleden over å ha vært på tur !