Hvor mye informasjon ønsker DU om ditt turområde?

[Busken]

Midt blant alle utstyrsdiskusjonene som preger fjellforum midtvinters mener jeg det er på tide med et mer filosofisk tema. Et tema som det ikke finnes noe fasitsvar på. Temaet er hvorvidt man ønsker ubegrenset tilgang på informasjon om det turterrenget man skal ferdes i.

Spøsmålet blir: Hvor mye ønsker DU å vite om området du skal på tur i?

Det gis ut bøker med lister over høye og lave topper og beskrivelser av skiturer, DNT katalogiserer stier og hytter og via 3D-kart og satelittfoto kan man surfe seg gjennom turene før man går og dermed unngå overraskelser. Det legges ut turrapporter med detaljerte beskrivelser og nærbilder av crux. Alt dette er gode plaleggingsverktøy som gir flere muligheten til å bevege seg steder de ikke ville gått ellers. Om dette er av gode eller onde er ikke lett å svare bastant på. Det som er sikkert er at denne utviklingen ikke vil stoppe. Informasjonen finnes og spørsmålet er i hvilken grad hver enkelt av oss setter pris på det og bruker det. Blir vi bortskjemte og mister evnen til å tenke selvstendig? Øker det sikkerheten, eller gjør det at vi oppsøker steder vi ikke ville gått før?

Det er naturlig å tro at pga økt tilgang på informasjon er det flere som beveger seg i tidligere nærmest urørt terreng og etterlater seg spor. Men er det faktisk slik? Øker trafikken og er det så fall negativt? For hva? Er det positivt? Spres trafikken?

Mange ganger når det har vært snakk og toppsamling og topplister på fjellforum, ender diskusjonen med relativt opphetet kranglig og drittslenging, så det er tydelig at ikke alle syns at det er av det gode. Hvorfor?

Bør man holde det turperlene for seg selv på samme måte som fiskeren ikke forteller hvor og når det biter best?

Det ble mange spørsmål og det er lov å mene noe om alle samt utbrodere i det vide og brede. Som trådsstarter ønsker jeg at imidlertid at alle besvarer spørsmålet i overskriften.

[essem]

Folk er veldig forskjellig, de som ikke vil ha noe informasjon (finne ut av ting selv) kan la være å oppsøke/lete etter den i stedet for å krangle på at den finnes. Jeg kjenner mange som syns det er en STOR terskel å gå et sted de ikke er kjent, en god beskrivelse av turer kan derfor være et godt hjelpemiddel. Men ofte ikke nok, de vil gjerne ha med seg noen som er kjent i tillegg.

Selv syns jeg ikke at det gjør noe at jeg får vite noe om turen først, det er ikke det som er avgjørende for om turen blir vellykket eller ikke.

[afe]

Er ikkje det meste av denne informasjonen fyrst og fremst til bruk for å dagdrømme? Eg har i alle fall ein svakheit for å studere kart, planlegge turar og drømme. Studere kart, sjå bilder, mimre om turar eg har gjort og drømme.

Eg trur i alle fall ikkje at det fører til at så mange byrjar å ta i bruk urørt terreng. Dersom all denne informasjonen vert brukt til å setje saman turar, fører det i så fall til at stadig fleire samlar seg om dei same turane, det same terrenget. Går dei turane som andre har gått før, og som andre har beskrivi i bøker og på nett. Og stadig meir terreng vert liggande i fred for turgåarar.

Nokre turperler unner eg alle å oppleve, og då skriv eg om dei på heimesidene mine, fortel om dei til venner, og viser fram bilder av dei. Andre perler held eg for meg sjølv.

[ozzi]

Informasjon er positivt, men det er en deilig følelse å planlegge og gjennomføre en tur som ikke er beskrevet noe sted. Man føler seg som en pioner, selv om man innerst inne vet at man ikke er det.

[Gullars]

Sier meg enig med AFE! Deilig å drømme seg litt vekk, samtidig planlegge årets første fottur!

Jeg liker å kikke på kartene for å se på potensielle områder jeg vil besøke! Men også for å øke sikkerhetsmarginen om ting skulle gå galt! Enten om man skader seg eller været skifter til noe katostrofalt! Tenker feks på han Tyskeren som skadet foten sin og slepte seg fram til den hytten!

Samtidig synes jeg trådstarter har et godt poeng. Man mister litt av sjarmen. Sesam kartene med 3D funksjon gjør jo at du omtrent kan se hvor den beste teltplassen er og hvor treklyngene er! På den andre siden TROR JEG at vi har spart en del skattepenger ved utrykkning av 330 skavdronen for å lete etter både nordmenn og turister!

[Adler]

De beste turene jeg har hatt, er de som ikke var detalj-planlagt, men bare sette seg på tog eller fly for å komme til et utgangspunkt, og så gå derifra, og stake ut kursen på innfall og impuls. Man går i dalen, ser en spennende fjelltopp, og klatrer opp der, og kanskje går ned i en annen dal, eller tar tinderangling over eggene. Hvis man har utstyret man trenger i sekken, så kommer man jo frem overalt, og er ikke like avhengig av å planlegge. Men nå går jeg mye alene og trenger ikke ta hensyn til andre.

Da jeg startet med fjellvandring for 25 år siden, var det sammen med kamerater som likte å detalj-planlegge turene et år i forveien, og plotte hver dagsetappe inn på et kart. Jeg fant dette opplegget noe utilfredsstillende. Må gå 3 mil idag, fra A til B. Slikt var morro når man var i militæret, men på fritiden min liker jeg noe større frihet. Det som funker best for meg er å ta ting på sparket. Nå har jeg en følelse av at det ikke finnes mange som meg, og at de fleste liker å ha med kart og kompass på lange turer, og kanskje titte i reisebøker eller planlegge på annen måte, og det bør de få lov til også. Vi lever i et fritt land, enn så lenge (Mulla Krekar får mer og mer innflytelse) og det bør være opp til hver enkelt hvordan man legger opp turene sine.

Sånn, nå fikk jeg sagt det også.

[Joker]

Har egentlig ikke noen sterke meninger rundt dette temaet. Jeg bruker stort sett bare å se på bildene i turbeskrivelsene, og de gir meg god inspirasjon. Har en liten følelse av at har man lest en beskrivelse så har man lest alle. Det er sjelden fjell i Norge er så kompliserte at de krever veldig mye planlegging, og til den lille planlegginga som kreves bruker jeg kart. Hvis jeg finner ut av hvor stien starter er jeg berga. Da roter jeg meg iallefall ikke bort i skogen.

[johnpd]

De beste turene jeg har hatt, er de som ikke var detalj-planlagt, men bare sette seg på tog eller fly for å komme til et utgangspunkt, og så gå derifra, og stake ut kursen på innfall og impuls. Man går i dalen, ser en spennende fjelltopp, og klatrer opp der, og kanskje går ned i en annen dal, eller tar tinderangling over eggene. Hvis man har utstyret man trenger i sekken, så kommer man jo frem overalt, og er ikke like avhengig av å planlegge. Men nå går jeg mye alene og trenger ikke ta hensyn til andre.

Da jeg startet med fjellvandring for 25 år siden, var det sammen med kamerater som likte å detalj-planlegge turene et år i forveien, og plotte hver dagsetappe inn på et kart. Jeg fant dette opplegget noe utilfredsstillende. Må gå 3 mil idag, fra A til B. Slikt var morro når man var i militæret, men på fritiden min liker jeg noe større frihet. Det som funker best for meg er å ta ting på sparket. Nå har jeg en følelse av at det ikke finnes mange som meg, og at de fleste liker å ha med kart og kompass på lange turer, og kanskje titte i reisebøker eller planlegge på annen måte, og det bør de få lov til også.

Det er sant at de beste turene er de som kommer som en overraskelse. ut på tur, se en ukjent sti/bekk og følge den. men mener nå likevell at kart og kompass alltid bør være med på tur for sikkerhets skyld, selv om de ligger i bunn av sekken

Jeg er av dem som liker en del informasjon om hvor jeg reiser hvis jeg planlegger en tur. men ikke for mye. da kan jeg like godt gå fram og tilbake mellom hjemme og jobben....

[Marcus]

Hvor mye informasjon man ønsker i forkant av en tur, blir jo en individuell sak. En annen ting er hvorvidt man bør reklamere for et område i egenskap av å være uberørt eller villmarkspreget. Da kan man jo ikke oppnå stort annet enn å forringe den kvaliteten man ønsker å fremheve. Femundsmarka har vel ikke akkurat blitt mindre populært etter at Lars Monsen lagde TV-programmer om området, men jeg forstår jo formidlingsbehovet hans. Nå vet jeg ikke hvordan tilstandene er i f.eks. Børgefjell eller Sarek, men det er jo en del som har fått kjennskap til disse stedene også.

[johnpd]

Poenget til Marcus er veldig bra og et viktig poeng.

Det er folk som er i mot opprettelsen av nye verne- og nasjonalpark områder på grunn av den oppmerksomhetenn disse tidligere uberørte plassene får. Derfor kan det være en god ide å holde dine favoritt turplasser like hemmelig som dine favoritt fiskeplasser

[Marcus]

Ja, oppretting av en nasjonalpark vil ofte medføre et nytt, allmenngyldig navn. I stedet kan man finne sitt eget navnløse distrikt (og la være å skrive om det etterpå). Var en eller annen på dette forumet som poengterte at mange tilsynelatende "regulerte" områder på Vestlandet stort sett er ødemark. Topografisk variasjon har også mye å si for følelsen av isolasjon. Jeg kunne nevnt noen eksempler, men skal holde meg for god til det her..

For å svare på spørsmålet i overskriften: Det varierer. På den ene siden blir jeg hovedsakelig dratt mot steder som er lite omtalt, og av den grunn har jeg ikke vært så mye i f.eks. Jotunheimen. Likevel har jeg en tendens til å oppsøke den informasjonen som er tilgjengelig. Men dette har mye med dagdrømming å gjøre, som nevnt av andre her. Det sies jo at planleggingen av en tur gjerne er halve moroa.