Stemning over stemning (Tverrådalskyrkjane 30.09.04)

[morten]

Nå med 16 høyoppløselige bilder (Se nederst i innlegget)

Værmeldingene var plutselig veldig bra for torsdag / fredag, men turfølge var vanskelig å få gravet frem. Heldigvis klarte Peder K. å komme fra, og selv om det bare ble en (laaaang) turdag, tror jeg ingen av oss angrer på den. Det ble en dag av den typen man trolig husker leeeeeenge.

Peder K. ankom onsdag kveld og torsdag morgen kl. 04 ringte klokka. Noen timer senere kjørte vi over Berdalsbandet i den første grålysningen. Hurungane kritthvite, og ikke en sky på himmelen.

Veien inn til Nørdstedalsseter var et nytt bekjentskap for meg. En spennende vei, uten bomavgifter, men med noen store steiner som var rast ut og lå delvis i veibanen, noe som vitnet om begrenset vedlikehold.

Vi parkerte ved demningen i Nørdstedalen og fulgte stien et stykke innover, før vi kom oss greit over elva. Dyrhaugsryggen lyste flott i morgensola i sør, mens vi selv vandret i skyggenes dal. Det varte imidlertid ikke lenge før vi kom ut i sola - bokstavelig tal fra rim og kulde til sol og varme på et blunk. Jakka måtte kastes og en deilig morgenpause kunne nytes.

Vi fulgte Steineggen oppover. Fra mellom 15- og 1600 meter møtte vi nysnøen og fra 1700 moh lå den dyp og vinterlig. Snøkrystallene blinket i sola og dagens smøretips ville vært blå swix dersom vi hadde vært så heldige å ha noen ski tilgjengelige.

I sør var Hurrungpanoramaet nå komplett og forlokkende. Peder uttrykte til stadighet sin overmåtelige begeistring, og jeg kunne ikke annet enn å være enig. En spennende betraktningsvinkel mot Hurrungane. Holåtinder, Hestbrepigger og et stadig økende antall Jotuntinder gledet oss også med sitt visuelle nærvær.

På ca. 1700 moh passerte vi et delvis islagt vann, med et flott speil. Etter hvert ville jeg ha Peder til å spassere foran vannet mens jeg tok bilder, men han klarte å tråkke utfor snøkanten og gikk rett i bassenget. Han tok det heldigvis med godt humør.

Se bilde.

Å traske slik i løssnø tar ikke bare tid, det tapper kreftene på en utrolig ubarmhjertig måte. Vi gikk og gikk, og kom liksom aldri opp. Vi kom etter hvert bort til kanten ut mot den østvendte breen nord for Steineggi. Det var et flott brefall, med utrolig mye sprekker og tårn i. Ennå var ikke Tverrådalskyrkja å se, men vi fikk i alle fall for første gang se et skikkelig delmål: Høyde 2018 moh., men før vi kunne ta den i nærmere øyesyn, var det en lang vei å gå. Breen var for farlig rett ut, så vi gikk over den høyden som på en del kart feilaktig er oppgitt til 2018 moh før vi gikk ut på breen. (I virkeligheten er den bare vel 1860 moh).
Langt om lenge nådde vi 2018. Vi hadde liksom bestemt oss for å vente med pausen til vi kom opp hit, men det var kanskje en tabbe, fordi innen vi var så langt var vi både slitne og utmattede. Energipåfyll skulle nok vært gjort tidligere. Dessuten den stekende varmen vi hadde opplevd i snøhellingene lenger borte var erstattet av en kald vind. En time tidligere hadde vi spøkt med at dette var påske et halvt år på forskudd. Det er jammen ikke hvert år påska bringer med seg en slik påskestemning som det vi opplevde. Men i stedet for å nyte den, satt vi altså på topp 2018 moh blant vindens og snøens mange forskrudde formasjoner og frøs oss gjennom en rask lunsj. Skjønt tidsmessig var det vel snart middag.

Peder begynte allerede å få problemer med kneet sitt, men han er ikke den som gir seg så lett, så vi ruslet videre. Under oss hadde vi den oppsprukne Forunsdalsbreen, et av mange flotte brefall i området. Ikke noe rart det heter Breheimen, med 3-4 breer som alle hver seg er betydelig større en Jotunheimens største.

Nå hadde vi også god utsikt mot Tverrådalskyrkja, men først måtte vi ned nesten hundre høydemetre, opp på neste topp og enda litt ned igjen før vi kunne ta fatt på den siste stigningen.
Nede til venstre lå Tverrådalsbreen, med en front som lå langt tilbake for kartets versjon. Et stort, mørkegrønt brevann hadde tittet frem og i front på breen stod en 10 meter høy isvegg kant i kant med vannet. Det snøkledde høgfjellet dannet en skarp kontrast til den blå himmelen og ikke minst de høstfargede dalene og den lavereliggende delen av fjellet som ennå ikke var kledd i vinterdrakt. Det er vel ingen årstider i høyfjellet som kan by på slike fargekontraster som det høsten kan når den første snøen har lagt seg.

Vi jobbet litt med et bratt opptak på eggen. Det var glatt og snødekt, men etter å ha ryddet litt snø og gravd frem det som var av tak og sprekker gikk det greit. Det er sikkert en smal sak om sommeren, men eggen var litt luftig noen steder.
Snøen var dyp, gjennomsnittlig minst halvmeteren, men varierende fra 10-20 cm. opp til meteren, og i enkelte hull som vi dessverre fant alt for mange av, kunne snøen ligge 2 meter dyp. Det er vel lettere å gå en slik egg på vinteren, når snøen har fått satt seg litt mer. Nå var alt så løst at vi til stadighet forsvant ned mellom sprekker i steinene. Det tok så på at det siste 100 meterne til topps gikk vi i god Evereststil (les slow motion).

Det var likevel ikke noe problem å glede seg over toppen. Utsikten var utsøkt, ja overveldende. Superlativene haglet, og et hvert snev av dårlig samvittighet jeg måtte ha hatt for å dra ham vekk fra familie og syke barn, var nå borte.

Jeg hadde en fotojobb å gjøre og jobbet flittig (320 bilder på en tur, det er ganske mye jobb det!), mens Peder var litt hastighetsredusert på grunn av kneet. Tiden snurret av gårde og tilbake på 2018 moh var lyset allerede ganske flatt. Ingen tvil om at det kom til å bli i allefall mørkrig innen vi nådde bilen (det skulle vise seg å bli mer enn det).
Den neste timen til halvannen vil stå som et av de ubetingede høydepunktene. Vandrende høyt oppe, i et fullvinterlig landskap mens solen skled ned bak Jostedalsbreen. Et fargeshow, så hurtig endrende at det var som en animasjonsfilm. Vi var akkurat riktig plassert i forhold til fjellene i sør og øst, slik at himmelen fikk de mest intense farger. Det fortsatte lenge etter at sola gikk ned med intense fargemalerier på himmelen. De mange slørskyene som var kommet forsterket effekten.

Da vi litt senere, i halvmørket opplevde en nydelig måneoppgang bak Hestbrepiggane var vi enige om at vi hadde opplevd "alt" på en slik tur. Jeg drømte naturligvis om stativ og flere minnekort, men det får rekke med minnene i hodet. Man kan ikke få til alt.

Nede i dalen gikk jeg "plutselig" helt tom. En kombinasjon av komplett dehydrering, alt for tung sekk (bl.a. tau og sikringsutstyr som vi aldri benyttet) og en kondisjon som ikke er på maratonløpernivå akkurat gjorde vel sitt til det, men dårlige unnskyldninger til side. Det var litt ekkelt, det var nesten som en fyllevandring, jeg sjanglet og falt og hyperventilerte til stadig. Peder som også hadde hatt sine tunge stunder virket nå kvikkere igjen. Han gikk først, og da vi omsider fant stien ble det hans oppgave å ikke miste den, siden han var den eneste innehaver av et stykk hodelykt.

Nå vel, vi kom til bilen. Vi var begge enige om at ny langtur i løssnøen på fredag ikke var aktuelt og kjørte hjem. Jeg var hjemme kl. 02 (22 timer in action), mens Peder tappert kjørte videre hjem, og jeg håper han kom hel hjem.





Spørsmål til Tverråtindane:

Noen som har gått nordryggen?

Noen som har gått opp ryggen som løper nordvestover på nordsiden av breen nord for Steineggi?

Noen som har gått andre varianter på Tverrådalskyrkja? Foruten den vi gikk?




Har ikke lagt ut så mange bilder på nett det siste halve året, men tenkte jeg skulle gjøre et unntak denne gangen for å formidle litt av stemningene:
PS Bildene er stort sett 1600 x 1200 pixels, og nedkomprimeter til mellom 300 og 600 kb

01:Delvis islagt vann på vel 1700 moh. Ytre Gjelhøi og to av Holåtindane speiler seg.
http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Speilvann.jpg

02:Peder skulle være modell for meg og elegant gå bortetter snøen foran vannet, men han var heldig og tråkket utenfor kanten og forsvant ned i bassenget.
http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Pedergaarigjennom.jpg

03:På vei oppover Steineggi. Flott brefall på nordsiden. Fortundalsbreen ute til høyre med Tundradalskyrkja bak. Ryggen mellom breen i forgrunnen og Fortundalsbreen er den jeg lurer på om noen har gått?
http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Krumelbre.jpg

04:Peder nyter utsikten mot bl.a. Holåtinder og Hestbrepigger. Fortundalsbreens islompe er også med.
http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Pederlookout.jpg

05:På topp 2018 moh, for første gang fikk vi se dagens turmål, Tverrådalskyrkja.
http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Forstegangmottoppen.jpg

06:Utsikt vestover mot Rivenoskulen og Jostedalsbreen.
http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Rivenoskulen.jpg

07:Litt sør for Tverrådalskyrkja med utsikt bl.a. mot Sekkebreen i bakgrunnen. Tverrådalsbreen i forgrunnen. Legg merke til brevatnet i forgrunnen. Sammenlignet med inntegninger på kartet har breen trukket seg ganske mye tilbake
http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Gronnbrevann.jpg

08:Peder på toppen av Tverrådalskyrkja. Noen som lurer på hvorfor han ser så fornøyd ut?
http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Pederpaatoppen.jpg

09:Espen. Don't try this "at home". Klatring på varder kan være farlig, men ikke på en dag som denne
http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Vardeklatrer.jpg

10:Utsikt sørover mot Fortundalsbreen og Jotunheimen, med Hurrungane sentralt.
http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Fortundalsbreen.jpg

11:Like under Tverrådalskyrkja sørover mot en liten fortopp og sørtoppen i forgrunnen. Peder agerer liten mann i storslått natur.
http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Toppene.jpg

12:På vei nedigjen. Vi ser tilbake mot 2018 moh i bakgrunnen. Ganske vinterlig kveldsstemning : http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Paavegned.jpg

13:Siste solstråler mot Hurrungane.
http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/HurrunganeSolnedgang.jpg

14:Sola har gått ned over Jostedalsbreen, men fargene henger igjen over Jotunheimen, enda mer intenst. Vi ser bl.a. mot Galdhøpiggen og Smørstabbtindane. I forgrunnen ser vi ned mot det vannet som var opptakssted for tidligere bilder
http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Jotunheimenesolnedgang.jpg

15:Hurrungane etter solnedgang. Ganske vinterlig ikke sant, hadde noen trodd meg dersom jeg sa bildet var tatt i april?
http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/HurrunganeEtter.jpg

16:Siste bildet i denne lille utdragsserien. Holåtinder som speiler seg i vårt kjære speilvann et lite kvarter etter solnedgang.
http://fjellsiden.no/Bilder/Tverraa/Speilvannkveld.jpg

[Agnar]

Flotte bilder frå eit flott område(og mykje gratisreklame), men det er eit slit å traske i 50 cm snø ja. Steinen i vegen er nok frå det fryktelege regnværet vi hadde her vest på mandag.

Har ikkje vore der, men det vanlege er vel å gå Tverrådalskyrkja frå Sota? Du får vel ein lenger brepassering enn det de hadde, og meir sprekkområde.

[Håvard]

Kongelig bilder Morten

Fy f........ hvor gira man blir på tur etter å ha sett disse.....

[Nils]

Nydelige bilder Morten! Du snakker om stemninger... Så det er dette man går glipp av når man istedet for å reise til fjells på denne tiden av året, heller "velger" å bli hjemme med sår hals.

Noen som har gått andre varianter på Tverrådalskyrkja? Foruten den vi gikk?

I september for noen år siden gikk vi fra Sota Sæter gjennom Tverrådalen og forbi vann 1268. Videre dreide vi sørover og på østsiden av vannet du ser på ditt vedlagte bilde nr.07. Derfra gikk vi opp den bratte vestsiden på Tverrådalskyrkja og kom opp omtrent i skaret nord for sørtoppen på 2034 moh. Så opp søreggen til topps på Tverrådalskyrkja.

Vestsiden var tidvis bratt, mens resten av den ruta er veldig grei og uten brepassering.

[gi]

Nydelige bilder Morten! Du snakker om stemninger... Så det er dette man går glipp av når man istedet for å reise til fjells på denne tiden av året, heller "velger" å bli hjemme med sår hals.

Enig ! Fine stemningsbilder.

Finværet blei fristende, så jeg dro til fjells med en forkjølelse på retur.

I dag er jeg helt "målløs"

[Lyngve]

Utrolige bilder, Morten. Hvordan får du til slike bilder som "Hurrangenesolnedgang.jpg" og "Toppene.jpg" egentlig ?

Per Heimly blir jo bare smågutt i forhold. Du har valgt feil yrke Morten. Du skulle vært profesjonell fotograf og ikke regnskapsfører

[Peder K.]

Tusen takk for en utrolig fin tur Morten. Utsikten mot Jotunheimen og spesielt Hurrungane tok bokstavelig talt pusten fra meg. Etter at jeg har kommet hjem har jeg gått rundt i lykkerus og gjenopplevd alle de fantastiske opplevelsene denne turen ga. Denne turen er svidd inn i hukommelsen for evig og alltid.

Å legge ut bilder her blir litt som å hoppe etter wirkola, men skitt au

Peder

[ozzi]

Nydlige bilder.

Jeg gikk fra Sota i april for noen år siden. Vi gikk opp brefallet under toppen og inn på nordøstryggen på ski. Der tak vi av skiene og fulgte ryggen til topps. Det var hard skare, men med isøks gikk det greit. Videre bortover egga var det nydelig å gå, men vi gikk ikke så langt.

Vi brukte tau oppover breen, men vi fant en så trygg rute at vi droppet det ned igjen. Det var en tydelig rygg i høyre side det gikk an å følge.

Jeg er helt enig i at utsikten til Hurrungane er utrolig flott herfra.