Største polarhelter?

[larka]

Nasjonsbyggingen som ledet fram til 1905 og tiden etterpå ble for en stor del båret oppe av våre polarhelter. Men hvem av dem var den største, og hvorfor?

Selv vil jeg holde fram Otto Sverdrup som den største. En klippe i norsk polarhistorie.

[Trango]

Er ikke uenig med deg der. Sverdrup kom litt i skyggen av et par andre men er kanskje den største av de alle. Som unggutt leste jeg bøkene til Nansen og Amundsen til jeg nesten kunne de utenat. Etter å ha lest mer om denne epoken fra andre forfattere i senere tid, har vel bare inntrykket av at Sverdrup var noe for seg selv blitt ytterligere styrket. Som polarforsker og oppdager er han etter min mening størst. I mange situasjoner så var det Sverdrup som var avgjørende for at ting ikke gikk galt. Han befant seg hele tiden i skyggen av Nansen og Amundsen og fikk temmelig ofte oppleve at de fikk ære og ros for ting som strengt tatt han skulle hatt mest kred for. Ser man på disse heltene utover selve polarutforskningen, så holder jeg en knapp på Nansen utfra hans humanitære arbeid.

[larka]

Kanskje dumt å rangere disse folkene. Men jeg synes nok at Nansen har fått litt for mye cred. Visst var han en god planlegger, men ikke en fullt så god gjennomfører. Jeg tenker da på starten på kryssingen av Grønnland. Og, Nansen var vel ingen hero. ikke minst, starten på forsøket på Nordpolen fra Fram, som bare ledet fram til 84 grader 14 minutter nord. De hadde tre forsøk.

[Lompa]

Amundsens tur til Sydpolen må da være en av tidenes ekspedisjoner. Så utrolig godt planlagt og utført.

Men å utrope Amundsen til helt vil jeg ikke være med på. Han var vel ikke det mest sympatiske mennesket akkurat... Der scorer vel Nansen høyere, med sitt humanitære engasjement.

[Adler]

Nansen's største tabbe var vel å bli venner med Quzling.

[thule]

Mange store menn, men her er jeg ikke et sekund i tvil: Fridtjof Nansen på grunn av banebrytende innsats på fire helt ulike områder:

Oppdageren: Det fandenivoldske prinsippet om å brenne broene bak seg – her fantes bare veien framover, jfr Grønlandsferden og Fram.

Diplomaten: Innsatsen under unionsoppløsningen.

Vitenskapsmannen: Norges første doktoravhandling innenfor nevrobiologi.

Humanisten: Innsatsen for flyktningene etter første verdenskrig.

[Bjørn-H]

Hvis ikke Amundsen og Nansen kan kalles helter i dette landet, hvem kan det da? At Amundsen hadde en spesiell personlighet tar vel ikke fra ham tittelen som den største norske oppdagelsesreisende siden Eirik Raude?. Og skal man snakke om "helte"-begrepet i Norge så er jeg helt sikker på at Nansen ville ha vært den manførstog fremst personifiserte med den tittelen. Hans bragder er kort referert lenger oppe. Han er også den ene av de to nordmenn som har blitt tildelt Nobels Fredspris, og han er en kanskje vel så stir helt hos det russiske folk enn her i Norge. Les Stein P. Aasheims bok "Gjennom Sibir i nordmenns fotspor ", hvor han fulgte Nansens fotspor på hans reise nedover Jenisej, og les om alle menneskene han møtte på turen som fortsatt holdt Nansen-navnet godt i hevd.

[Knut-Erik]

At Amundsen og Nansen har fått så mye oppmerksomhet mener jeg definitivt er velfortjent. Det var kanskje noe å utsette på begges lederstil hvis man sammenligner med nåtidens lederidealer, men når man skal sprenge grenser må man kanskje være litt kompromissløs... "Vestkysten eller døden".

Han var kanskje ingen helt, men personlig har jeg stor sans for Hjalmar Johansen som var med Nansen på støtet mot Nordpolen fra Fram og med Amundsen til Antarktis (Amundsen tok ham ikke med på Sydpollaget etter at Johansen åpent kritiserte Amundsen for å ha forsøkt for tidlig på det første forsøket, noe som nesten kostet en av ekspedisjonsmedlemmene livet). En tragisk skjebne, Johansen tok sitt eget liv etter alkohol- og andre problemer etter tilbakekomsten fra Antarktis. Alkoholproblemene startet vel allerede etter ekspedisjonen med Nansen, men han fikk en ny sjanse når Nansen overtalte Amundsen til å ta ham med til Antarktis.

Av andre personligheter jeg har likt å lese om (uten at de nødvendigvis kan kalles "helter" kan jeg også nevne Eivind Astrup (les "Blant Nordpolens Naboer"), som døde på tur på Hjerkinn som 24-åring, og selvfølgelig Helge Ingstad.

[Fjellaben]

Min personlige favoritt er Henrik Adolf Lindstrøm fra Hammerfest. Han deltok på Sverdrups Fram-ekspedisjon, han var med Amundsen gjennom Nordvestpassasjen og til Sydpolen. Også et par ekspedisjoner til Sibir.

Han var kokk! Og fordi "uten mat og drikke duger helten ikke" var han kanskje den viktigste av alle . Amundsen skrev i sin dagbok fra sydpolekspedisjonen "Han har ydet de norske polarexpeditioner større & verdifullere tjenester enn noen annen mann".

Til alt overmål er det visstnok denne mannen som er opphav til "Biff à la Lindstrøm"

[VegardS]

Jeg mener helt klart Fritdjof Nansen er den støsrste av norske Polarhelter.

Han var den største pådrivern/forbildet for det norske friluftsliv , det er han forsatt idag.

Vi må takke han for at vi er der vi er i dag.

[qwer993]

Hvis ikke Amundsen og Nansen kan kalles helter i dette landet, hvem kan det da?

Monsen?

[Adler]

Monsen?

Er det så lett å bli helt ?

Bare melde seg ut av samfunnet, reise til Canada og bo alene ute i ødemarka noen år, uten å bidra med noe til storsamfunnet, bare tenke på seg selv, ja da har heltebegrepet blitt utvanna spør du meg.

[Joker]

Lars Monsen har da bidratt til samfunnet. Han har vel vært en viktig bidragsyter når det gjelder å få satt friluftsliv på dagsorden, og friluftsliv det er mye god helse i det. Når nå det er sagt så synes jeg han er altfor ung i dette selskapet.

Nei, jeg holder en knapp på Nansen. Når jeg tenker på Nansen finner jeg liksom ikke noe negativt å pirke på. En skikkelig polarhelt med et godt hjerte for andre menneseker.

[Robinson]

Lars Monsen har da bidratt til samfunnet. Han har vel vært en viktig bidragsyter når det gjelder å få satt friluftsliv på dagsorden, og friluftsliv det er mye god helse i det. Når nå det er sagt så synes jeg han er altfor ung i dette selskapet.

Nei, jeg holder en knapp på Nansen. Når jeg tenker på Nansen finner jeg liksom ikke noe negativt å pirke på. En skikkelig polarhelt med et godt hjerte for andre menneseker.

Nansen utrettet mye, når vi tenker på hans engasjement for de sultende i Russland og Ukraina etter den 1. verdenskrig. Da hadde han ett stort samfunnsengasjement. Men som polarutforsker mener ikke jeg at han fikk utrettet så mye. At han fikk en heltestatus tror jeg hadde med tidsånden og nasjonalismen som var så framtredende da. Som forfatter synes jeg Nansen framstår som pompøs og selvforherligende. Når man leser Hjalmar Johansens beretning om ferden med Nansen, der de ender opp i Franz Josefs land, så synes jeg han framstår som en bedre forfatter, og er mye mer sympatisk person, enn Nansen.

[Adler]

Både Nansen og Amundsen var to hensynsløse og arrogante egoister som behandlet både bikkjer og folk dårlig.

Begge to gjorde omvendt mytteri mot besetningene sine. Nansen ble så upopulær ombord på Fram at han til slutt stakk av fra skip og mannskap for å gå på ski hjem. På sitt første forsøk på Sydpolen, ombestemte Amundsen seg etter noen dager og tok de beste hundene, all maten og primusen, og stakk av fra de andre tilbake til Framheim. Presthus holdt nesten på å dø. Fine ledere.

Hverken Nansen eller Amundsen tok hensyn til andres erfaringer, men måtte ha det inn med skje. De startet alt for tidlig og tok ikke hensyn til at sprengkulda ødela både bikkjer og folk. De lastet sledene alt for tungt, på tross av advarsler og råd fra erfarne folk. Og de ga andre skylda for sine egne feil. De var heller ikke gode nok ledere til å motivere mannskap eller bikkjer, men måtte bruke pisken mot alle.

Amundsen var også løgner og tyv. Han fikk låne båten til Nansen for å dra til Nordpolen, men dro til Sydpolen istedenfor. Høres kanskje ikke så alvorlig ut, men tenk deg at kameraten din skal låne den nye Mercedes'en din for å kjøre til butikken, men lurer deg og kjører den ned til Afrika istedenfor, da tenker jeg nok ikke du hadde vært like tolerant.

[afe]

Presthus holdt nesten på å dø.

Prestrud.

Hverken Nansen eller Amundsen tok hensyn til andres erfaringer, men måtte ha det inn med skje.

Dette vart noko unyansert! Amundsen hadde studert godt kva både Scott og Schackleton hadde skrive om antarktis, og brukte masse av denne erfaringa for å lykkast sjølv. I motsetning til Scott som hadde gløymt det meste av kva han sjølv hadde erfart og skrive ned.

I ettertida kan ein seie mykje om Amundsen eller Nansen, men ingen av dei hadde kome særleg langt dersom dei ikkje hadde vore så kyniske og egoistiske som dei var! Det viktigaste dengongen, var uansett at nordmenn slo svenskane og engelskmennane, og det vart dei heltar av.

Av andre store navn, må heller ikkje Carsten Borchgrevink og Leonard Kristensen på Antarctic og Tryggve Gran på Scott-ekspedisjonen. Storkjefta og pr-kåte allemann, men like fullt polarheltar.

[Gjest Lisa86]

Monsen?

[Gjest Lisa86]

Hva er definisjonen av "helt" her?

Når det gjelder bragder, og helt sett bort i fra personlighet til disse gutta som er nevnt over, blir min personlige helt helt klart Amundsen...

[200-meter samler]

Nansen, pga hans doktoravhandling i nevrobiologi.

[Adler]

Nansen, pga hans doktoravhandling i nevrobiologi.

Du vet at det dreide seg om en slimål ?

Han starter karrieren med å studere slimåler, så klarer han å få innsatt en danske som Norsk konge enda Nansen er republikaner, og noen år senere starter han det fascistiske Fedrelandslaget. Han blir også helt fordi han hjelper Stalin mot blokaden fra de vestlige stormaktene. Det blir nesten det samme som å si at Jens Stoltenberg er helt fordi han hjelper Mulla Krekar å gjemme seg for utenlandske politistyrker som vil arrestere ham for krigsforbrytelser. På samme måte hjalp Nansen å legitimere Stalin, og som nær medhjelper og personlig venn hadde han Vidkun Quzling . Fine helter vi har.

[Adler]

Hva er definisjonen av "helt" her?

Når det gjelder bragder, og helt sett bort i fra personlighet til disse gutta som er nevnt over, blir min personlige helt helt klart Amundsen...

Amundsen var sønn av en skipsreder, så det er lett å forstå at han er populær blant damene. Han giftet seg aldri men hadde flere forhold til gifte kvinner, og var den direkte årsaken til minst to skilsmisser. Han tok også med seg to småjenter hjem fra sibir, Camilla og Kogolitto, som bodde hos ham i Uranienborg i Svartskog fra 1922 til 1924, men da gikk han lei av dem og sendte dem bort.

Dette menneskesynet gjenspeiler seg også i omsorgen han viste over sitt eget mannskap. Johansen tok selvmord, Knutsen og Tjessem forsvant, og Prestrud ble traumatisert.

Han prestasjon har etterpå blitt gjentatt av fru Arnesen som var første kvinne alene, og Cato Zhal Pedersen som var første nordmann uten armer på ski til Sydpolen.

[thule]

Han starter karrieren med å studere slimåler, så klarer han å få innsatt en danske som Norsk konge enda Nansen er republikaner, og noen år senere starter han det fascistiske Fedrelandslaget. Han blir også helt fordi han hjelper Stalin mot blokaden fra de vestlige stormaktene. Det blir nesten det samme som å si at Jens Stoltenberg er helt fordi han hjelper Mulla Krekar å gjemme seg for utenlandske politistyrker som vil arrestere ham for krigsforbrytelser. På samme måte hjalp Nansen å legitimere Stalin, og som nær medhjelper og personlig venn hadde han Vidkun Quzling . Fine helter vi har.

Det er fristende å la dette stå ubesvart, men ettersom det er Nansen du forsøker å trekke ned i dritten med disse provokasjonene, må følgende nevnes:

1)Nansens funksjon i Russland var nødhjelp på linje med den dagens hjelpeorganisasjoner driver i krigssoner, og har ingenting med støtte til Stalin å gjøre.

2)Nansens arbeid innenfor nevroanatomi var banebrytende – det er selvfølgelig helt uinteressant at forskningen omhandlet laverestående virveldyr, ettersom denne forskningen omhandlet grunnleggende nevrologiske prinsipper.

3)I unionssaken brukte Nansen sin posisjon og innflytelse fordi han ble oppfordret til det. Han respekterte med andre ord at nasjonens ledelse mente monarki var den beste løsning, og satte deretter sin energi inn på å skaffe den monarken som var ønsket.

4)Som du vet var Quisling begunstiget med gode evner, og var til stor hjelp for Nansen i arbeidet i Russland. Dette var imidlertid før Quislings politiske ”karriere”. Nansen døde i 1930, og NS ble stiftet i 1933.

5)Når det gjelder Fedrelandslaget var både Michelsen og Nansen medstiftere til denne organisasjonen, og her har du et poeng i den forstand at organisasjonen hadde nasjonalistiske trekk – men ikke sterkere enn at organisasjonen ble forbudt av Terbhoven i 1940. Fedrelandslaget var en politisk bevegelse på ytterste høyre fløy, og jeg mener å huske at Anders Lange satt som sekretær i Fedrelandslaget en periode.

Ta deg en Nansen Cognac, Adler - og utbring en skål for vår gamle helt Fridtjof Nansen.

[Marcus]

Jeg antar at Adler foretrekker å skåle for seg selv.

[larka]

Ordet helt blir vel av mange oppfattet litt umoderne i dag. Forbilde er vel et mer gangbart uttrykk. Jeg mener mange av våre polarfarere, både kjente og mindre kjente, kan tjene som forbilder på forskjellige områder. Ettertidas nådeløse lys har kanskje satt sider ved deres liv og levnet i forlegenhet, men er ikke dette bare med på å gjøre dem mer menneskelige? Alle har vel sine sterke og svake sider. Det siste jeg har fått med meg er at hedersmannen Hjalmar Johansen slettes ikke var snill mot kona si. Han var vel til tider det vi i dag ville kalle en koneplager.

Allikevel står mange av bragdene disse menneskene utførte i polarforskningens tjeneste som hendelser vi kan beundre til evig tid.

Mest kjent og interessant for mange av oss her på berget er kanskje:

- Nansen og Johansens utrolige ferd etter at de forlot Fram og nådde 86 grader og 14 minutter nord.

- Amundsens eventyrlige og genialt planlagte ferd til Sydpolen.

- Shackletons ekspedisjon over Antarktis etter at Endurance blei skrudd ned i isen.

- Sverdrups utforskning av de nord-kanadiske øyer.

- Eivind Astrups ferd og utforskning av Nord-Grønland med Peary.

- Nordenskiölds ferd med Vega gjennom Nordøstpassasjen.

I tillegg finnes bindsterke beretninger om utrolige ferder som har endt i forferdelse eller med suksess, samt beretninger om fantastiske personligheter med et eventyrlig liv i isødet.

[bernt]

Mine polare helter/forbilder/favoritter er Ernest Shakleton og Peter Freuchen.

Førstnevnte for sine lederegenskaper og sistnevnte for sin evne til å leve og tenke som inuiter.

Jeg har lest Freuchens biografier Min Grønlandske Ungdom og Min Anden Ungdom nå i høst. Anbefales på det varmeste.