Store Midtmaradalstinden – mitt livs verste slit 19-21. desember 2009

[500fjell]

Denne turen hadde jeg og Alexander (Askogvoll) planlagt i lang tid i forvegen. For begge to skulle dette bli et helt nytt område for utforsking, så hvorfor ikke ta turen på en årstid utenom normalsesongen? Værmeldingene var alt annet enn stabile. Yr.no meldte skyet og dritt, mens storm.no meldte knallvær. Atomsilda var klar i sin tale om at med disse værmeldingene ville han stått over, men vi tok sjansen, og angrer ikke... Egentlig skulle også Arne, Mayhassen og Bjørn-Even være med, men av ulike grunner var det bare jeg og Alexander som sto på startstreken ved Hjelle en grå lørdags formiddag.

Hjelle-Vetti-Stølsmaradalen, ikke akkurat årstiden å gjøre det på...?

Så bar det i vei. Det snødde tett mens vi vandret oppover den spektakulære Utladalen, der elva Utla har gravd seg ned i dype juv som det heldigvis går bruer over. Over oss lå det høye fjellvegger dekorert med is og steile berg, og over der igjen lå et belte med furuskog og eldre tresorter, Vettismorki er et eksempel. Langs den 5 km lange veien mot Vetti Gard møtte vi en lokal mann som skulle på kosetur til Avdalen. Han var nokså overrasket over at vi skulle bryne oss på selveste Brendeteigen på denne årstiden. Ja, hvordan er den stien oppover der da? «Bratt, men artig», sa den lokale. Verken jeg eller Alexander visste noe særlig om hva som ventet oss en drøy time senere. Etter en rask pause på Vetti bar det ned til en hengebro over Utla. Bakkene ned til brua var jo skumle nok med denne snøen som lå over en glatt ishinne på stien. I tillegg veide sekken 23 kg, omtrent en tredjedel av kroppsvekta mi, så dette ble en prøvelse for balanseorganet de luxe.

Så begynte stigningen, og etter kun å ha gått et par hundre meter hadde vi mistet «stien». T-merkinga var godt nedsnødd, så det var ikke lett å orientere seg riktig. Og fant man ikke stien, så ble det et rent og skjært helvete å komme seg videre. Her var det bratt og glatt, og ikke minst svært ufremkommelig med kvistkvast og glatte steiner. Forresten var vi begge overrasket over hvor mye snø som lå her, vi hadde sett for oss at det nærmest ikke fantes snø i Utladalen. Etter en del knoting, banning og leting dukket Norges høyeste foss (ikke-regulert) opp – Vettisfossen (273 meter). Den var jammen meg diger, selv om den selvsagt var frosset nå. Skjønner godt at dette er en foss dyktige isklatrere må ta under gode forhold, for det raste konstant is og snø fra den nå. Flere steder oppover Brendeteigen var det faktisk skummelt å gå med denne snøen og tung sekk, vi bestemte herved at her ville det ikke vært forsvarlig å gå ned uten stegjern. Så returen skulle legges om Avdalen to dager senere. Så endelig begynte det å flate ut og trugene kunne spennes på, men terrenget ble ikke lettere for det. Vi måtte opp og ned og gjennom busker og kratt for å ta oss frem. Denne stien må definitivt være bedre å gå sommerstid. Så kom mørket sigende, og det siste stykket frem til den ubetjente DNT-hytta i Stølsmaradalen ble gått med hodelykt. Utrolig deilig å se synet av hytta! 5 timer og 30 min hadde vi brukt opp hit. Setra ligger utrolig flott til, kanskje blant DNT sine fineste ubetjente hytter?

Nå var det frem med spaden for å grave vekk snø foran døren, deretter gikk Alexander igang med å fyre opp i ovnen. Heldigvis var det både rikelig med ved og gass selv om det egentlig er utenom åpningstidene. Jeg sprang ned til Stølsmaradøla, og hakket i stykker isen med isøksa slik at vi fikk oss vann til maten. Kvelden ble brukt til å prate, spille kortspill og lese i hyttebøkene. Moro å lese hva andre kjentfolk har skrevet, deriblant Bjarne Lindholdt, Oyvindbr, Atomsilda med flere. Forrige besøk var i oktober, så det er nok ikke spesielt vanlig med besøk i desember. Vi skjønte raskt at dette var et «sommerhus». Veggene var totalt uisolerte for vinteropphold, så ovnsvarmen forsvant ut i løse lufta. Det var ikke mye av tøyet som hang over peisen som tørket, snøen smeltet såvidt. På det meste ble det nok rundt 0 grader inne i stua. Men vi storkoste oss, og etter hvert køyet vi og gledet oss til turen neste dag.

Tung start

Etter en rask frokost og klesskift forlot vi hytta i mørket. Dagens mål var Store (2056) og Vetle (2017) Midtmaradalstinden! Men det skulle ikke skje uten utfordringer undervegs, forseringen av bjørkeskogen opp mot Midtmaradalsryggen var ingen enkel affære i mørket. Det ble som gårsdagen, mye roting og surring, og distansen gikk uendelig tregt. Merket også at jeg hadde fått en skade i begge håndleddene etter krattingen fra dagen før. Gjorde vondt å holde seg i trærne nå. Det hadde gått over en time da vi endelig begynte å bevege oss ut av krattdriten og minst en halv meter dyp puddersnø over grunnskaren. Det var delvis skyet og vindstille, men vi kunne se at det blåste mye kraftigere borte på Stølsnostind og Tyin Vestfjell. Pausene ble korte grunnet relativt streng kulde, lå nok mellom 20 og 30 minusgrader stort sett. Jeg var veldig pessimistisk til at vi ville nå toppen, og innstilte meg på at vi fikk gå så langt vi kom, kanskje helt opp til 1700 moh? Alexander var mer optimistisk, og overbevist om at dette klarte vi fint. Vi byttet på å brøyte snø, og vi tok meter for meter, optimismen steg da det dukket partier med ren skare oppe på ryggen, her fikk vi gått mye mer øknomisk og avslappet, og ikke minst raskere. Et fantastisk syn møtte oss da vi ankom utløpet av Storebekkvatnet. Her så vi selveste Storen & co fra Matterhornvinkelen!! Det lå ikke tåke i Hurrungane, jippi, vi traff med værvinduet vårt!

En berg-og-dalbane rygg, mer slit og et luftig toppstøt

Nå var det bare å kjøre på opp bakken til Stølsnosi (1542), vi måtte bare nå toppen før det ble mørkt. Det er jo tross alt årets nest korteste dag! Oppe på Midtmaradalsryggen fikk vi en fantastisk soloppgang. Den var ganske spesiell siden det lå en slags tåkedis rundt området vi var i, slik at det opplevdes som at det kun var fint vær her. Et babyrosa lys la seg over topper som Austanbotntind og Storen, nå var slitet nedi skogen glemt for lengst. Ryggen bortover mot 1749-toppen var ikke akkurat en jevn stigning, her gikk det både opp og ned, noe som lett kunne irritere våre sure lår. Det var viktig å spise og drikke jevnlig, i denne kulda er det fort gjort å glemme slikt og raskt bli tappet for energi.

Vi hadde planlagt på forhånd at vi skulle omgå den luftige passasjen opp til Søre Midtmaradalstinden (1958). På venstre side fant vi en grei omgåelse ved å gå ned den bratte flanken og gå opp breen. Vi var litt skeptiske til sprekker, men ser i ettertid at det ikke var noe spesielt å bekymre seg for. Det var godt å komme frem til innsteget til Vetle Midtmaradalstinden. Her la vi fra oss sekker, spiste og drakk, kledde på oss dunjakker og stegjern+isøks og raste opp mot Vetle. Alexander gikk litt i forvegen, og jeg etter, merket plutselig at det var tungt å puste her. Virket som at kondisen var helt ødelagt, lurer på om det er den tynne luften eller noe som gjorde det, begge merket det. Opp mot Vetle var det ett sted som var spesielt ekkelt. Vi gikk opp en liten renne på høyre siden, her var det ganske utsatt om man skled, likte meg ikke der, var jo ikke noe særlig å holde i. Isøksa jeg har, Petzl Snowwalker kan nærmest forkastes på slike kalde vinterturer, stammen fryser og dermed sitter ikke den lille strikken fast heller.

Godt var det å stå på dagens første 2k-topp og skue mot Storen og Store Midtmaradalstind. Veien videre så ikke veldig enkel ut. Først passerte vi en liten mellomtopp før det var noen bratte hamre mot sadelen. Disse omgikk vi på venstre side i en ganske bratt snøflanke. Spesielt ekkelt var det siden dette var skredfarlig snø, ikke noe å spøke med. Etter en dumdristig forsering av flanken steg vi opp på eggen igjen og nådde toppen uten større problemer etter knappe 7 timer. Jeg sa til Alexander at jeg kom til å grine av mestringsglede om vi nådde toppen i dag, vel inne i meg var jeg utrolig lykkelig over å ha greid det. På toppunktet fikk vi dessverre tåke, men den letnet på vei tilbake mot Vetle. Ned til sekkene fulgte vi en snørenne sørvest enn hva vi gikk opp. Alexander tittet på bildet av seg selv på kameraet, og registrerte noen frostskader i kinnet, hvite flekker. Så nå var det viktig å forsøke å varme og skjerme kinnet så godt som mulig på returen.

En gedigen tabbe som førte til et saftig blodslit fysisk og mentalt

Nå var vi begge lykkelige over å ha nådd toppen, men samtidig ganske tomme for krefter. De eneste tankene jeg hadde i hodet var å komme ned til hytta og slappe av. Vi tittet på kartet for å vurdere hva vi skulle gjøre. Det var da vi så at det gikk en slags renne fra Søre Midtmaradalstind mot Stølsmaradalen. Den kunne vi jo følge, så slipper vi jo berg-og-dalbane ryggen og den bedritne bjørkeskogen! Høydekotene så ikke skremmende tette ut, og vi hadde jo forsert relativt bratte snøflanker tidligere i dag, nei dette skulle vi klare!

Dermed kunne vi løse ut hoftene og seile på den massive løssnøen nedover renna, høydemeterne raste unna og Stølsmaradalen kom nærmere og nærmere. Haha, glad for at vi ikke må gå opp her tenkte vi inni oss. Etter hvert ble det så bratt at jeg skiftet til stegjern og isøks. Alexander droppet dette og fortsatte å gå baklengs med truger og staver. Plutselig løste han ut et lite flakskred. Dette kunne gått rimelig ille, men han var observant og klorte seg til skaren og unngikk en kjip sklitur. Vi fortsatte nedover, helt til vi nådde 1200 moh-koten. Her sa det stopp! Videre var det bratt is og hamre mot dalen, alt for risikabelt å fortsette. Jeg fikk en ekkel klump i magen, hva om vi ikke kommer oss ned til Stølsmaradalen? Vi lette og lette etter hull i gjerdet, men intet positivt resultat. Hele tiden måtte vi være på vakt slik at vi ikke kom på glid i den bratte snøflanken vi bevegde oss i med de tunge sekkene. Så dukket månen opp og mørket la seg over de ville Hurrungtoppene. Vinden tiltok og kulda krøp ned i nakken på oss.

Det var helt umulig å fortsette nedover, nå så vi ikke hvor vi kunne gå heller. Jeg tittet opp på Stølsmaradalstind og ba en bønn inni meg om at vi måtte finne en vei ned, men det hjalp ikke. Har du mobildekning?, spurte jeg Alexander. Nei, men jeg har SPOT. Yes, da er vi reddet tenkte jeg. Kroppen var helt nedbrutt, og jeg kunne aldri forestille meg om at jeg ville klare å gå tilbake til hytta samme vei som vi kom. Men neida, det nyttet ikke å overtale Alexander til å trykke på nødknappen, vi var ikke i en nødsituasjon. Fristelsen var så stor, og situasjonen gjorde meg nokså panisk og irrasjonell. Tanken om at jeg ikke hadde med vann nok til en evnt retur gjorde meg redd. Dersom vi ikke handler med det samme kan dette gå riktig galt!

Alexander har gått befalskolen og har flere år bak seg i Forsvaret, og jeg er veldig, veldig glad for at han holdt seg behersket og klarte å være såpass streng og motiverende at jeg endret innstillingen til å gå tilbake til hytta samme vei som vi kom. De 560 bratte høydemeterne opp til Midtmaradalsryggen er noe av det tyngste psykisk og fysisk jeg har gjort (tror det gjelder begge). For hvert skritt skled man et halvt tilbake, og sekken var tyngre enn aldri før. Jeg subbet med stegjernene borti alpinbuksa og ødela den. Dette var et rent helvete for å si det rett ut. På de siste meterne opp til ryggen gikk jeg fem skritt, så spise snø, fem skritt, så spise snø, fem skritt... osv. Til slutt var vi oppe. Vi hadde tenkt til å legge oss inn i vindsekken for å sove en time, men med de svette klærne våre kunne det bli kaldt, og tanken på at vi ville fryse ihjel var aktuell. En snøhule hadde i så fall vært smartere dersom vi skulle blitt hele natten, men det hadde vi ikke væske til. Her er det mye erfaring å lære av til neste vintertur!

På vei fra Midtmaradalsryggen tilbake til hytta, slukte vi i oss sjokolade, XL-1 tabletter og turmix. Nå ble jeg fort piggere, men Alex ble slappere, omvendt av slik situasjonen var nedi renna. Så vi byttet på å pushe hverandre. Små motbakker ble fort store nå! Været kunne vi ikke klage på, jeg skrudde iblant av hodelykta og tittet opp på den klare stjernehimmelen. Sjelden man ser stjernehimmelen så klar som på fjellet, det eneste som ødela litt var fabrikklyset fra Øvre Årdal. Det var bare å motivere seg selv, tenke på noe positivt. Jeg gledet meg grusomt til Bestemors pinnekjøtt på Julaften, det skulle smake godt i år! Vi brukte tiden til hjelp, og ved å følge sporene våre (som delvis var blåst vekk) kunne vi lett navigere oss tilbake til hytta. Aldri før har vi vært så lettet over å se en hytte. Vi hadde brukt nærmere 16 timer, hvorav flest timer i mørket. Dette var ikke 16 rolige timer, men 16 tøffe og intensive timer! Nå var det bare å fyre litt i peisen, koke vann, skjenke litt whisky, spise og stupe i sengs. Dette hadde jeg aldri trodd at jeg skulle klare, og uten Alexander vet jeg ikke hva som ville skjedd. Takk for utmerket teamwork!

Ingen «walk in the park» hjem heller

Våknet til iskald hytte. Etter midnatt hadde temperaturen sunket betraktelig. Misunte ikke Alexander som måtte ut på do den natten. Merket at høyre stortå var helt følelsesløs den natten, selv om den lå i en varm tøffel, muligens en liten frostskade der ja. På morgenen var vi effektive med å pakke, rydde hytta og komme oss av gårde. Kulda var strengere enn noen gang på turen så vi kunne ikke stå i ro. Peiset på mot Avdalen i nydelig klarvær. Dette skulle liksom være sjarmøretappen, og hviledagen, men den gang ei. Kort fortalt ble det et enormt slit med mye roting for å finne den nedsnødde stien, og terrenget går opp og ned i denne fjellsiden. Likevel klarte vi å nyte de utrolig idylliske omgivelsene vi hadde rundt oss. Hit må vi tilbake til sommeren! Etter mange timers slit og krig mot bjørkeskogen kom vi ned på stien til Avdalen gard. Stien var nokså isete, så vi måtte være på vakt. Ellers var stien veldig godt laget nedenfor gården, her hadde de bygd ut trappetrinn og full pakke. Plutselig var vi nede ved Vettisvegen og kunne rusle ned til bilen ved Hjelle. Vi brukte faktisk nesten like lang tid som dag 1. Fem timer! Skjønner ikke at det er mulig å få til en dagstur til Store Midtmaradalstinden fra Hjelle sommerstid! Godt var det å få skiftet klær og sette seg inn i en varm bil. Burgeren på MIX i Øvre Årdal har sjelden smakt bedre!

Tusen takk for en uforglemmelig førjulstur, Alexander! Ble noen erfaringer rikere og mer voksen etter dette.

God Jul alle sammen!

[500fjell]

De siste bildene.

[askogvoll]

Takk for en fin og spennende førjulstur Sondre

Var ikke akkurat noen "walk in the park" denne turen, med den ene utfordringen etter den andre. Ikke minst snarveien som absolutt ikke var noen snarvei. Vil absolutt IKKE anbefale noen å prøve denne snarveien.

Begge var ganske slitne da vi satt på toppen av Store Midtmaradalstind og gledet oss egentlig bare til å komme til hytta igjen. Det var derfor en ganske stor nedtur å måtte være tre - fire timer ekstra på tur i en gedigen oppoverbakke. Tror nok at både Sondre og jeg var innom kjelleren i den oppoverbakken.

Tærne mine er fortsatt smånumne etter den 16 timers turen, men tror nok det går over ganske snart. Er i alle fall glad jeg hadde med nok kjemiske varmere til å både legge i vottene og i skoene.

Vi var uansett veldig heldig med været, og traff et ganske fint værvindu om jeg får si det selv Kaldt var det, men stort sett opphold og klar himmel.

Gleder meg allerede til turene som kommer

[Atomsilda]

Hei Sondre!! Takk for en fin og beskrivende rapport! Visste jo at dette MÅTTE bli en tøff affære på denne tiden av året. Dette er topper som jeg gjerne besøker igjen, men da jeg fikk tilbud om å være med var jeg aldri i tvil. Dette måtte bli en særdeles tøff tur. Tenkte på dere hele tiden mens Mayhassen sa i klare ordelag at jeg IKKE skulle bekymre meg... Ser jo nå at det VAR grunn til litt bekymring....kulde, snøforhold, slitne kropper i tøffe omgivelser. Flott Alexander at dere fikset biffen!! Dere lærte vel noe mer på denne turen...at ting er på grensen. Det er jo en vanvittig god følelse når man kommer inn på hytta og kan "senke" armene. Mestringsfølelsen som dere nevner...godfølelse. Sitter likevel igjen med den følelsen at dette er tur som bør gås på en annen årstid.... Håper dere ikke har forfryst dere nå da...

[Mayhassen]

Artig å lese om bommen deres og det psykiske aspektet i en sånn situasjon, det er slikt man lærer av.

Misunner dere den soloppgangen! Må ha vært utrolig flott der oppe, var litt småirritert når jeg så det var skyfritt på webcamera fra senga her hjemme! Det hjalp riktignok å høre om 500hm ekstra da, slikt gjør meg glad

Ingen spøk å være ute i 30-, ikke meninga at man skal anstrenge seg i 16t i den tempen... glad jeg ikke har opplevd noe lignende sånn sett. Takk for interessant rapport

[Atomsilda]

Var det rett valg med kun truger??? Truger og ski...? Eller var det lite å tjene på ski med de forholdene dere hadde..

[naboen]

Fy f... for en tur...

Imponerende...! Krever vel en enorm viljestyrke og sterk psyke og fysikk..

Bra skrevet.., ble nesten litt bekymra da jeg kom til "snarveien" deres..

Synes det var kaldt på min 5 timers tur til Høgdebrotet mandag, men dette må jo ha vært ekstremt..

Askogvoll.., Hvor får man kjøpt man sånne "kjemiske varmere" til å putte i skoa..?

/Naboen

[ozzi]

Sprekt!! Har ikke lest om noe lignende siden "Jul på Maradalsryggen" i "Norsk Fjellsport 1983".

Selv om det hadde vært et helvete med ski på sekken opp Brendeteigen, hadde dere vel spart mye krefter opp mot Stølsnosi og 1749, og ikke minst ned igjen?

Alt som ikke dreper gjør en sterkere. Dere lærte sikkert mye av dette, og det vil som regel gå bra. Som vanlig er ikke slike turer noe eksempel til etterfølgelse, så folk får finne sine egne ruter å gjøre feil på. Det har de fleste av oss gjort.

500fjell: Jeg syntes Petzl Snowalker er en god øks til slikt bruk. Jeg har reima i topphullet på bladet, og det fungerer flott. Kantene er litt skarpe, så jeg har filt dem litt ned.

http://www.petzl.com/files/imagecache/product_outdoor_slideshow_zoom/files/node_media/7743-1.jpg

[steinur]

Spennende lesning, ganske nifst. Gode gutter. Og masse fine bilder, Vettisfossen 6m er vakkert. Tar nok rapporten frem igjen i jula, god jul ja.

[jenpa]

Takk for at dere tok dere tid til å dele denne skildringen med oss andre.

Meget godt skrevet! Jeg følger i fotsporene - en varm sommerdag!

[HVA]

Snakk om racer på turrapporter. Steike bra. God jul til dere fjellfanter c",)

[Marmolejo]

Jeg tenkte på dere nå i helgen og lurte fælt på hvordan det gikk.

Dette med å gå ned en ny og tilsynelatende bedre rute har jeg gjort før og gjør aldri igjen.

Men uansett var det en interessant og oppriktig turrapport fra en spennende del av heimen. Jeg er bare glad jeg ikke har noe som helst ønske om å dra på sånne turer.

[500fjell]

Takk så mye for svært hyggelige kommentarer alle sammen!

Askogvoll: Gleder meg også til flere turer i lag!

Atomsilda: Ja, denne turen egner seg nok best rundt juli, når Utladalen og Stølsmaradalen blomstrer for fullt. Som Alex er jeg fortsatt nummen i høyre stortå, satser på at den bedrer seg etter hvert, skal ikke se bort i fra at det er en liten forfrysning ja. Tja... kanskje en liten grunn til bekymring. Jeg var i alle fall bekymret helt til vi kom opp igjen på Midtmaradalsryggen, da kjente hvor mye lettere det gikk da og fikk synet av den flotte stjernehimmelen, det ga optimisme. Truger var absolutt eneste løsning her ja, fra og med tregrensa hadde ski vært bedre, men helhetlig sett... trugene!

Mayhassen: Den soloppgangen var i seg selv verd turen, lenge siden jeg har sett noe flottere. Er noe helt annet å oppleve den i virkeligheten enn gjennom bildene.

Ozzi: Takk for linken, var noe sånn jeg så for meg. Øksa er i og for seg fin den, men den gummistroppen rundt den isete stammen får ikke friksjon som når det kun er få minusgrader.

[supercrack]

Spennende å lese om turen deres, virker som en serdeles minnerik og spennende tur. Utrolig bra bilder av Hurrungane! Har en kommentar til hva du sier om Vettisfossen:

Vettisfossen (273 meter). Den var jammen meg diger, selv om den selvsagt var frosset nå. Skjønner godt at dette er en foss isklatrere bør ligge unna

Dette er en drømmefoss for mange, inkludert meg selv, men sjelden den er mulig å klatre. Tok du noen flere bilder? Send gjerne hvis du har mulighet.

Ligger en bra film fra når Sigurd Felde og Harald klatret den, her: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/163997

Kristian

[Bjarne Lindholdt]

Og meg som bare har vært der i varmt sommervær

Jeg skjønner Brendeteigen er bratt nok om sommeren, men på vinterføre ville ikke jeg like meg dér.

I 2003 snudde jeg på Søre Midtmaradalstind, men året etter rakte jeg Store Midtmaradalstind; en lett tur om sommeren!

Nedturen hvor Dere forsøkte å komme fra Søre ned i Stølsmaradalen, har jeg ikke overveid på sommertid — lutninga kommer jo opp i 45º! Flott dere greitt å snu dér

[500fjell]

Kristian: Takk for Nrk-linken! Jeg har null peil på isklatring, har bare lest at det er en farlig foss å klatre https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=711 Men ved gode forhold er den sikkert fantastisk! Tok dessverre ikke mange bilder av fossen, men har et til fra omtrent samme motiv, og har zoomet inn på bildet.

[Þróndeimr]

Utrolig bra rapport, ble sliten å kald bare å lese om den snarveien, kan tenke meg hvordan det var i virkeligheten! Av en elle annen grunn er lengter jeg litt etter å slite noe jæ**ig på en lang tur i vinter, kald og døds-sliten, for det finns ikke noe bedre enn når du er ferdig med det!

[Vandrefalk]

Flott rapport fra en tøff tur! Bra du hadde Askogvoll med deg.. Man kan si hva man vil om Forsvaret, men de er (var i hvertfall) flinke på å øve oss på situasjoner der vi først trodde strabasene var over for så å bli møtt med en skikkelig utfordring! Man lærer litt om psyke og om hva man egentlig kan klare når man bare må! Eskimoene sier at når du er så dødssliten at du bare vil gi opo, så har du brukt omlag halvparten av energien din...

[Atomsilda]

Som Marmolejo har erfart...en ny rute kan ofte føre galt hen...det ER en grunn til at slike "snarveier" ikke er nevnt! Opplevde det samme da jeg skulle ned fra Midtre Ringstind....ville slippe å gå samme veien ned igjen og gjorde nær et farlig valg...det ble en god del ekstra høydemetre opp igjen....men vi kom da trygt ned normalveien!

[paron]

Utrolig bra turrapport Sondre !

Ble sliten bare av å lese den. Selv har jeg blitt for gammel og dårlig i knea til slike strabaser, hvis jeg noen gang har vært i stand til det da...

Det hersker imidlertid tvil om Vettisfossen er det høyeste fossefallet.

Vinnufossen i Sunndal har mye høyere fall:

http://nn.wikipedia.org/wiki/Vinnufossen

[Dag G - Evje]

Spårty expedition......

[afe]

Det hersker imidlertid tvil om Vettisfossen er det høyeste fossefallet.

Vinnufossen i Sunndal har mye høyere fall:

http://nn.wikipedia.org/wiki/Vinnufossen

Vettisfossen er det høgaste uregulerte fritt fall. Når det gjeld totalt fall, er ikkje Vettisfossen høgast i Utladalen eingong

[Emil]

Spennende lesing Sikkert en sterk psykisk påkjenning å være så sliten, under slike forhold, i et slikt område..

[Busken]

Veldig god rapport fra en tøff tur! Artig at du tør å være litt personlig og innrømme at det var tøft.

Regner med at den viktigste lærdommen ble å ikke la seg friste til å bråbestemme seg til å ta "snarveien" ned en lite beskrevet rute en dag med knapp tidsmargin.

I etterpåklokskapens navn kan man si at dere burde gått samme vei opp til og ned fra Stølsmaradalsbu, så dere hadde sporene å gå etter. Da helst om Avdalen. Vi gikk der i mørke i fjor høst og slet av og til med å finne stien selv om det var bart, så det var ikke rart at det ble litt knoting på dette føret.

[oyvindbr]

Julestria har ikke gitt meg tid til annet enn å skumlese, men fikk med meg at dere var litt ute å kjøre, men at det heldigvis gikk bra. Gratulerer med kjempetur! Sjøl har jeg nok ikke kapasitet til Store Midtmaradalstind på denne årstida, men turen deres har fått meg til å tenke på den breie delen av Midtmaradalsryggen under samme føre.

Brendeteigen nå er utrolig godt gjort!! Kjenner den veldig godt for å si det mildt. Og jeg skjønner godt at Storen og Styggedalsryggen fra Stølsnosi / Nedre Midtmaradalsryggen gjorde inntrykk på deg Sondre, jeg rett og slett elsker det motivet, det er det kjæreste jeg har i hele fjellheimen vår. Ikke kjærestetoppen, men kjærestemotivet.

Turen til Hjelle langs kanten av Utladalen er kjempefin. For et område!