Stemninger - Ingen topptur (16.09)

[morten]

Klokka er 04:00 da vekkerklokka ringer. Brutalt for et hode som skriker etter mer søvn. I sånne tilfeller er det godt å være flere som skal ut, hadde jeg vært aleine hadde jeg nok vendt meg om, med ansiktet ned i puta igjen.

Vi har besøk av Heidi og Christian fra Tyskland, som også er glad i å ta bilder. Midt i alt møkkaværet er det meldt ganske bra denne torsdagen. Vi vil oppleve Leirungsdalen (Jotunheimen) i soloppgang. Jeg og Julia har allerede en soloppgangstur en uke tidligere med middels hell.

Bak rattet kommer trøttheten sigende, og det er godt å komme ut i den kjølige frostnatten litt nord for Valdresflyas toppunkt, der veien gjør en bue innover mot fjellet.

Det er fortsatt mørkt, kun en lysstripe i øst. Heidi velger å bruke hodelykt, vi andre stoler på demringslyset.

Allerede den første elva ved veien byr på utfordringer i mørket. De fleste steinene er dekket av en tynn ishinne. Med noen små nestenfall sklir vi oss elegant over. Myrtuene er delvis hardfrosne, og det er klart at dette har vært en kald natt. De hvite fjellene under den mørkeblå himmelen gir nesten vinterlige assosiasjoner.

Vi sier ikke mye. Hver og en har nok med å passe på sine skritt og unngå isdekkede steiner.

Like før bandet mot Raudhamran forlater jeg de andre og girer opp. Ting skjer fort i øst, med dramatiske konsekvenser i vest. Det blir lysere og lysere, og den karakteristiske fargetgningen fra mørkblå via intense lillafarger til blass er i ferd med å innta himmelen.

Kameraet blir lagt an på en stein ovenfor dette herlige panoramaet: Leirungsåe som snor seg opp dalen, de hvite tindene fra Munken via Kvitskardstind til Østre Leirungstinden og ikke minst himmelen.

Vi er fire som fotograferer ivrig. Tre av oss det flotte panoramaet, mens Heidi er mest opptatt av noen rimelig nærgående reinsdyr, som vel lurer på hva det er for noen raringer som velter seg rundt på steinene her så tidlig.

Fargene forandrer seg hele tiden, og det må stadig tas nye bilder for å få med seg de siste endringene. Til slutt når sola toppene. Først Tjørnholstind, deretter toppene en etter en. Oppe på Raudhamran får vi også sola i ansiktet, og den varmer godt. En time med fotografering i morgenskyggen er rimelig kaldt.

Senere fortsetter vi ned i selve dalen til elva. Her er elvebreddene frosset til og de vakreste isformasjoner har dannet seg. Det blir en flott tur i morgensola nedover langs elva, med stadige pauser.

Kvitskardstinden ser mektig ut der den kritthvite østveggen troner over en høstfarget Leirungsdal.

Vi gikk ikke mer enn en 6-7 kilometer, men likevel var det en fantastisk flott fjelltur! (Fasit ca. 150 bilder, og ja faktisk noen som ligner på hverandre )

[Kim]

Det hadde vært flott om du formidlet stemningen med et av bildene også, Morten!

[Nils]

Hørtes utrolig flott ut Morten! Høstfjellet på sitt vakreste er det ikke mye som slår.

Hm...nå så jeg for meg Leirungsdalen med fjellene omkring sånn som jeg så ofte har sett det på denne tiden av året...