Lett sikringsutstyr!

[Yngve]

Har prøvd å stille spørsmålet ett annet sted på forumet,men ble hoppet bukk over,ingen respons.

Men,det hører vel kansje bedre inn her.Jeg er av alenetypen som tinderangler,isøks og stegjern brukes,men ikke tausikring,fordi jeg ikke veit det spøtt om bruken.

Så mitt spørsmål er hva slags utstyr bruker dere som går alene m.h.t tau og isenkram,og hvordan bruker dere det

Er der noen erfarne rever som kan si litt om dette,så er jeg takknemelig.

[morten]

Jeg har ikke brukt det selv, men har gjort meg noen tanker rundt det. Tror ikke det er så veldig mange som bruker det ekstensivt, rett og slett fordi det fort blir plundrete.

Den enkleste solosikringen er nedfiringen / rapellen. Der blir det liten forskjell om man er alene eller flere. Siden det jevnt over er lettere å komme seg opp enn ned, vil det normalt bety at tau og utstyr for rapellering utvider antall ruter / topper som kan gås.

Andre tenkelige varianter er slynger, evt i kombinasjon med kiler og karabinsett. får man slenge slynga over en nubb et stykke ovenfor så vil man på en tryggere måte komme seg opp ved å ha noe å dra i. Får man satt en kile med en slynge i kan man lage et god fotfeste.

Disse festene kan jo også sikres i selen, men det er ikke alltid like enkelt å få med seg sikringstøyet etterpå.

For øvrig medfører solosikring ofte at man må legge igjen sikringsmidlene dersom man ikke skal samme vei tilbake igjen. For eksempel kan det tenkes å være innbundet to ganger i tauet og at tauet i mellom føres gjennom et eller flere sikringspunkter. Det blir mye plunder med utføring av tau gjennom taubrems og hver gang du evt. skal sette sikring. Sikringene blir værende i fjellet med mindre du går samme vei tilbake.

I det hele tatt virker solosikring ganske tungvint og mindre sikkert enn kameratsikring. Hadde vært interessant dersom noen brukte noen smarte metoder som jeg ikke klarer å se for meg ennå

[Torgeir]

For øvrig medfører solosikring ofte at man må legge igjen sikringsmidlene dersom man ikke skal samme vei tilbake igjen. For eksempel kan det tenkes å være innbundet to ganger i tauet og at tauet i mellom føres gjennom et eller flere sikringspunkter. Det blir mye plunder med utføring av tau gjennom taubrems og hver gang du evt. skal sette sikring. Sikringene blir værende i fjellet med mindre du går samme vei tilbake.

I det hele tatt virker solosikring ganske tungvint og mindre sikkert enn kameratsikring. Hadde vært interessant dersom noen brukte noen smarte metoder som jeg ikke klarer å se for meg ennå

Du trenger ikke nødvendigvis å sette igjen utstyr, men dette medfører at du må opp og ned noen ganger

Så en gang et program om en svenske som klatret en storvegg alene, tror det var Trollveggen. Mener klatringen foregikk slik; tau festes i bunn, og tas med oppover i taupose. "Enveis" tauklemme i selen, slik at tauet glir fritt ut. Mellomforankringer settes på "vanlig" måte. Etablere ny standplass på toppen. Rapellere ned igjen og plukke ut mellomforankringer. Gå på tauet opp igjen. Dra opp tau.

Er det ikke dette som kalles "clogging" ellerno..?

Dette er vel en metode for solosikring på rene klatreruter. Tviler på at den egner seg særlig godt på vanlige rangleruter, da det blir mye styr med å holde orden på tauet. Ikke lett å dra tau på klyveruter. De fleste jotunklatrere har vel opplevd at rapelltauet kiler seg fast

[Yngve]

Vel,takk for svar Morten og Torgeir,litt klokere ble jeg.

Har jo registrert at flere deltakere i forumet tutler rundt toppene alene,og har nevnt at de har med seg en taustump o.l,og jeg har lurt fært på hvilken nytte de har av den "taustumpen".

Så,viss jeg forstår deg rett Morten,så er da muligheten for rapellering viktigste bruksområde for ditt del,hvilket jeg elegant kjøper.

Har gitt opp topper p.g.a fordi jeg har vært særdeles usikker på returen,det ergrer meg må innrømmes.

[Lyngve]

Soloering på all 2000-metere i Norge er overkommelig. (såsant man tar de farligste brerutene om våren).

Breene er definitivt den største mentale utfordringene for de som går solo, mens klatringen er atskillig mindre risikobetont ad enklest vei til topps. Klatrepassasjene er jo svært korte og få, og med litt oppfinnsomhet som Morten antyder, kommer man langt med lite utstyr på en relativt safe måte.

Her er et eksempel:

Midtre Torfinnstind. Ta med en taustump på 20 meter og fir ned på enkelt tau fra Østre og til skaret mot Midtre. Dette tauet settes igjen og benyttes når man returnerer fra Midtre (i kombinasjon med en tauklemme). Dette er den vanligste måten å ta "klatretoppen" Midtre på for ikke-klatrere.

Soloering av bratte isruter/renner på 3-5 taulengder er også greit, så sant man ikke skal samme veien ned igjen. Lag "standplass" i bånn (som tåler taudrag i alle retninger, i det minste oppover) og klatre på vanlig måte med isskruer som mellomforankringer, og tauet koblet inn i selen via en tauklemme (alternativt knyter man seg ut og inn av selen med jevne mellomrom, f.eks hver 5-10 meter). Hvis isen er god og det ikke er altfor bratt, kan det være god avstand mellom forankringene. Når tauet er brukt opp, rappelerer man ned igjen og plukker med seg skruene. Benytt tauklemme opp igjen. I slikt terreng blir det heldigvis ikke så mye rot med tauet. Hvis returen går samme vei blir det straks værre uten å sette igjen masse isskruer til rapellfester. Denne metoden gjør det svært enkelt å solobestige fjell som har en 40-60 graders isrenne eller isvegg, og hvor det enkleste alternativet er klatring grad 4-5 på fast fjell. Ta isrennen opp og rappeller ned igjen over fast fjell. Dette var kanskje et dårlig eksempel for norske 2000-metere, men vi har mange eksempler på slike fjell i Alpene som lar seg solobestige på en sikker måte med utgangspunkt i denne metoden.

Men tilbake til temaet:

Hovedpoenget med tau og litt sikringsmidler på soloturer, er at man ikke trenger å være så redd for å klyve/klatre seg fast. Man kommer seg i de fleste tilfeller ut av en håpløs situasjon med en rappell ned igjen. Men det skal også nevnes at hvis tauet kiler seg fast, kan situasjonen bli virkelig dramatisk. Når man er 2 stk. har man som regel med et reservetau, noe man sjelden har når man går alene.....

Og et lite solo tips:

Etter at man har har klatret opp, og deretter rappelert ned igjen for å hente med seg forankringer, bør man på vei opp igjen dra med seg tauet med jevne mellomrom. Hvis ikke kan det bli et problem å få heiset med seg tauet når man kommer helt opp, som Torgeir indikerer. Uansett er det langt mindre dramatisk når tauet kiler seg fast nedenfor der man står, enn ovenfor.....

PS!

Jeg ser det går en annen debatt om frisoloering her på Fjellforum (dvs solo uten sikringsmidler). Dette er selvsagt en helt annen debatt en soloering.

[Lyngve]

Så en gang et program om en svenske som klatret en storvegg alene, tror det var Trollveggen. Mener klatringen foregikk slik; tau festes i bunn, og tas med oppover i taupose. "Enveis" tauklemme i selen, slik at tauet glir fritt ut. Mellomforankringer settes på "vanlig" måte. Etablere ny standplass på toppen. Rapellere ned igjen og plukke ut mellomforankringer. Gå på tauet opp igjen. Dra opp tau.

Er det ikke dette som kalles "clogging" ellerno..?

Svensken du snakker om klatret Kjerag solo, uten at det gjør prestasjonen noe særlig mindre.....

Jeg så også dette programmet, og jeg syns det var vel tøft å stole så mye på den tauklemma. Kunne ikke se at han hadde noen backup heller (f.eks en prussik). Ved et fall ville det sannsynligvis gått svært hardt utover både strømpen og tauet, og i verste fall brudd......

Clogging er vel mer et uttrykk for soloering på topptau, hvor man bruker en tauklemme av typen Ascender e.l + en prussik som backup. Forøvrig bedrives clogging i større og større grad på klatrefelt i Oslo. Den berømte tidsklemma gjør det vanskeligere å få med folk, og da er clogging et helt greit alternativ.

[Yngve]

Tja,jeg har iallefall fått svar på det jeg ville vite,og det forståelige også.

Det har svært interessant lesning,og vil nok gi meg en dytt videre

til nye dimensjoner i mitt fjell-liv,spennende.

Mange takk.