Veotinder og n. Styggehøbreatind i strålende vær 09.09.04

[Nils]

Selv om turen med Morten og Coni for under en uke siden fortsatt satt litt i beina, var jeg klar for å avspassere en dag for å komme til fjells når noe så uvanlig som et høytrykk skulle passere sør-Norge. En skikkelig godværsdag i høstfjellet skulle jeg ikke gå glipp av! Dessuten satt Per Rune nesten mutters alene på Glitterheim, hvor han kvelden i forveien hadde vært eneste gjest i peisestua. Ikke køtendenser i fjellet på en midtukedag nå i september akkurat! Han hadde vandret noen dager i Jotunheimen allerede, og hadde bare sporadisk sett andre fjellvandrere. Turfølget var spikret, og sammen skulle vi gå fra Glitterheim opp på nordre Styggehøbreatind (2168 moh), Veotind (2240 moh) og nordre Veotind (2120 moh). En fin rundtur uten altfor mange høydemeter og passe lang.

Siden jeg ikke kom meg av gårde onsdag kveld, ble det tidlig avreise fra Nittedal torsdag morgen istedet. Klokken 4 kjørte jeg avgårde, ”bare” halvannen time tidligere enn hva som ville ha vært vanlig avreisetid (for å dra på jobb). Drøyt 4 timer senere var jeg ved bommen i Veodalen i praktfullt høstvær! Klar luft og nesten helt skyfritt; kun lette tynne skyer av dis var å se. Litt kjølig på morgenen selvfølgelig. Da jeg litt tidligere hadde rast igjennom Sjoadalen var det rimfrost på bakken der og en og annen tåkedott nederst i dalen. Nå begynte sola allerede å varme litt.

Grusveien fra Randsverk til Veodalen er fin å kjøre helt til stigningen tar til og veien går i svinger til opp på snaufjellet. Stigningen der er alle støtdemperes skrekk med vaskebrett på vaskebrett. Men belønningen er stor når du litt shaky er oppe og kan nyte utsikten til bl.a Rondane og andre fjell i øst. Og på flatene før du kommer ned i Veodalen var det denne morgenen flokkevis med reinsdyr som undrende stirret på meg da jeg kom kjørende. De var heldigvis mer velvillig til å flytte seg enn mange andre firbente skapninger ofte er.

Jeg hadde fått slengt en sykkel baki vår Opel Corsa, så en halvtime etter at jeg forlot bommen ved nasjonalparkgrensa trillet jeg litt småsliten ned til Glitterheim. Der møtte jeg som avtalt Per Rune, som hadde ligget og dormet i peisestua etter frokost. Nærmere halv ti la vi avgårde på stien mot Spiterstulen i et nydelig vær!

Vi ruslet på stien til vi hadde passert høyde 1451. Der skar vi nedover mot elva Veo, som vi enkelt krysset hvor den rant litt i stryk. Nå var det liten vannføring og nok av steiner å velge på for å komme tørrskodd over. Her på sørsiden av elva var det fortsatt et herlig mykt underlag, men det skulle det snart bli slutt på. Vi steg etter hvert sakte mot skaret noen hundre meter vest for toppen på 1810 moh, og vel oppe på nesten 1800 meters høyde var det kun steiner å se sørvestover mot Styggehøbrean. Dette steinlandskapet vitnet om at Styggehøbrean engang gikk mye lenger ned enn i dag.

Nordre Styggehøbreatind besteg vi ved å følge nordøstryggen og etterhvert mer over i nordsiden hvor vi holdt litt mot vest oppover. Da traff vi rett på toppen, som hadde en stor og flott varde. Deilig vær med kun litt vind! Ikke mange plussgradene i skyggen, hvor små rester av nysnø kjempet for å overleve, men i sola i et vindstille øyeblikk var det riktig så varmt.

Litt senere tuslet vi vestover mot Veotind (2240 moh). I skaret mellom nordre Styggehøbreatind og Veotind henger fortsatt Styggehøbrean sammen så vidt det er. Vi gikk i en liten bue mot sør på breen for å unngå et litt bratt parti rett fram. Vi slapp å ta på oss stegjern da snøen hadde myknet litt av sola. Her på sørsiden av skaret var breen helt sprekkfri og passasjen opp mot Veotind hadde vi ingen betenkeligheter med å gå uten tau. Det man imidlertid skal være obs på, er en bregleppe på langs med skaret, akkurat på nedsiden/nordsiden av skaret. Der glipper den nordre breen helt øverst i kanten mot skaret, og nå kunne man se en tydelig senkning i snøen hele veien hvor breene så vidt hang sammen. Den hadde vi tenkt å komme oss over litt senere. Men først gjaldt Veotind, og da vi forlot snøen ca 70 høydemeter under toppen, satte vi igjen sekkene og smøkløv opp den noe bratte ura. En flott topp, som tar seg fint ut fra de fleste kanter.

Vel nede i skaret kom turens mest skumle del. Vi gikk bort til en liten klippe i skaret som delte bregleppa i to. Vest for klippen hang breene sammen bare ca 3 meter. Der satte vi på oss stegjern og testet det som kunne være en snøbru. Gleppa virket helt gjenngrodd av snø som var steinhard siden det var i skyggen. Der kunne vi ganske godt se at en passering ville være relativt trygg og listet oss over etter litt sjekking med stavene først. Videre gikk vi litt nedover (nordover) breen før vi dreide mot nordvest og skaret sør for nordre Veotind. Denne nordre breen er ganske ”snill” med lite sprekker, men vi kunne se spor av 2 sprekker som gikk i vår lengderetning. Breen falt også litt brattere nordover lengst vest. Det området måtte vi gå ovenfor, siden det der var noen flere sprekker. Derfor tok vi det selvsagt veldig forsiktig når vi så noe som lignet på en senkning og testet med stavene. Snøen var imidlertid hele veien steinhard og vi var nøye med å lese breen, men allikevel var det godt å komme inn på fast fjell sør for nordre Veotind.

Nordre Veotind består egentlig av to topper. Toppmarkeringen er lengst mot nordøst på 2120 moh. Kommer man fra sør som vi gjorde, passeres først en topp som kun er få meter lavere. Videre nordøstover var det lett noen meter, før ryggen smalnet av og det gikk veldig bratt ned 7-8 meter. Vi hadde ikke trodd at det skulle være så bratt! Å gå rett på var uaktuelt, og vi kikket litt på østsiden og så på vestsiden. Jeg syntes vestsiden så overkommelig ut, og kløv ned noen hyller med gode tak, men løst. Stupbratt noen meter nedenfor! Så på skrå tilbake til ryggen igjen, under det bratte punktet. Per Rune likte seg ikke der jeg hadde gått, og ville prøve østsiden. Han rotet litt uten at jeg så han, og dukket plutselig opp rett ovenfor noen loddrette meter. Det virket som han ikke kom lenger, men jeg kløv på noen hyller i østsiden mot han, hvor han langet over sekken og smøg seg forsiktig på noen små hyller til der jeg sto. Videre til topps på 2120 veldig lett.

Det jeg hadde lest skulle være klatring, var denne toppen fra nord. En hammer på 3-4 meter skulle visstnok sperre veien. Vi ville ihvertfall bort å se, og ganske riktig, noen meter ned dukket hammeren opp. Den fristet ikke noe særlig. Var sikkert overkommelig uten sikring for noen, men vi visste at alternativet ikke var noen lang omvei og ville ikke utfordre skjebnen noe mer i dag. Derfor ruslet vi tilbake over 2120 og til skaret mellom sørtoppen og 2120. Der gikk det greit å komme ned på breresten under 2120, og denne fulgte vi så langt den rakk mot nordøst. Videre nedover over en ny brerest, den nordligste delen av nordre Styggehøbre. Så samme vei tilbake til Glitterheim, som vi nådde etter drøyt 8 timer på tur.

Per Rune skulle sitte på et hjemover. Vi hadde én sykkel! Løsningen ble at jeg tok hans sekk på sykkelen og han jogget til bilen (nesten 8 km). Noen er i bedre form enn andre! For å få plass til sykkelen nå, måtte vi kun ta av forhjulet. Utrolig hva man får plass til i en småbil. Storfornøyde etter en kjempeflott tur bar det hjemover under en himmel som fortsatt var nesten helt blå.