I hjertet av Jotunheimen (Skarddalseggi 10.09)

[morten]

Det har noen fordeler med en kone i reiselivsbransjen. Da vi giftet oss i mai, var Elveseter raskt ute med å tilby en overnatting med mat som bryllupsgave.

Nå i september var turen endelig kommet til å benytte denne generøse gaven. Vi er ikke vant til slik oppvartning og ble litt paffe begge to da servitrisen lurte på hva slags vin vi ønsket oss og at en helflaske vin ble spandert av huset. Litt molefunkne modererte vi oss til en halvflaske, og nøt et herlig måltid. For dem som liker litt tjukk lavlandsluft og utsøkt mat mellom dagsturer i fjellet - kan Elveseter anbefales!!

Småmette ennå og morgengretne ankom vi Leirvassbu litt over halv ni og ruslet av gårde i nitiden. Været var upåklagelig. Litt morgentåke hist og her, men ikke verre enn at det sikkert kom til å fordampe. Det skulle visstnok bli tilskyende utover dagen, så vi kastet ikke bort tiden.

Stien mot Langevatnet er flott og lettgått. En fryd å tilbakelegge kilometere på. Ved bekken fra Raudalsbandet var det tid for å ta en liten pause. Deilig! Fjellet for oss selv. Dette må vel være definisjonen av fred på jord. Det kunne kanskje blåst litt mindre, ellers var det perfekt. Fint og kjølig gåvær.

Vi bestemte oss for å gå ryggen rett fra øst, siden dette virket å være enkleste vei. Jeg hadde forhåpninger om kanskje å få gått eggen i retning Skarddalstinden etterpå og pakket sekken med litt tau og sele. Slik skulle det imidlertid ikke gå

Julia går som en rakett når stien er grei, men så snart terrenget blir litt mer ulendt blir hun som trailern opp de verste kleivene. Gjennom morenelandskapet under breen som hviler opp i fjellsiden gikk det smått med oss, og opp den bratte sidemorenen var liksom kreftene borte (for mye tung mat og luksus. for Julia sin del var det vel all vinen som skvalpet oppe i støvlene).

Ovenfor morenen er fjellet ganske bratt et stykke. Godt veivalg gjør det nok enkelt, men vi gjorde sikkert ikke det beste veivalget. Jeg kløv opp et svafelt hvor Julia ikke likte seg. Løsningen ble tauet og sikring. Og med ett var vi kledd i fullt klatreutstyr i et terreng hvor alle andre rusler i nikkers og ullgenser
Jeg tenkte vi fikk beholde det på for eggen litt senere. (Vi gikk hele turen med klareutstyret på, selv om dette var den eneste gangen vi sikret. Genialt )
Videre oppover sikksakket vi oss enkelt på hylleformasjoner før det ble slakere. Enkelte passasjer med frossen mose og ishinne krevde litt forsiktighet.
Smått gikk det og egentlig gjorde det ingenting. Været ble bare bedre og bedre, selv om vinden ble friskere den og.

Da vi nådde toppeggen litt til høyre for selve toppkronen tror jeg Julia så både stjerner og planetere (for lite trening og for mye vin) og hadde vel mest lyst til å grave seg ned i snøen der og da tror jeg. Eggen opp mot toppen virket litt morsom. Julia proklamerte raskt og bestemt at dit skulle ikke hun. Jeg kontret med at hun kanskje måtte sikre meg opp, og det var et argument hun ikke kunne motsi. Så ruslet vi bortetter ryggen, jeg med en taukveil i armen og kameraer over skuldrene. Ved nærmere øyesyn var det jo ikke så bratt likevel, men Julia ville fortsatt ikke. Så jeg spratt opp alene, og bort til varden. Ned igjen fant jeg en spaserrute i siden (mot Rauddalseggi) og fikk overtalt Julia til å bli med. (Argumentet med at folk på bildene ved toppvarden hjalp). Så da fikk jeg meg en tur til, og det var virkelig nydelig på toppen.

Landskapet var litt ørkenaktig med stort sett 100% snøfrie fjellsider i øst. Nede i Storådalen kunne vi ane høstfargene og Surtningssui, de høyeste Gjendealpene og Glittertinden hadde en tydelig nysnøglasur på toppene. Mot vest var det mer motlys og alt virket mer disig, men profilen på Store Austanbotntinden herfra var grandios!!!
Vel nede igjen sendte jeg Julia i forveien mot sekkene, mens jeg måtte opp og kikke litt på eggen direktevarianten. Den viste seg å være en morsom klyve / klatre variant. I alle fall under tørre forhold. Litt luftig og utsatt, men med gode tak. Unødvendig med noen gradering her, men det er vel det man kaller lett klatring / morsom klyving.

Så var det tid for å kikke på eggen mot Skarddalstinden, noe jeg hadde gledet meg til. Men en rask titt over kanten konkluderte med at jeg fikk ikke med meg Julia nedover her for å sikre meg. Da var det heller ikke noen vits å ta med tau. Så jeg ruslet (ok litt lavt tyngdepunkt og hendene ut av lomma) nedover. Først over en smal blokk (kan omgås) som jeg red på, og så enkelt, men luftig videre nedover. Jeg kom da ned mot en liten knoll som hadde et vanskelig opptak. Det åpenbare veivalget var her å rusle litt ned i venstresiden og bort noen hyller i siden. Her kom jeg til en hylle som var smal og med dårlige tak, så jeg snudde igjen og klatret opp på toppen over meg. Herfra kom jeg meg via noen hyller på utsiden ned på andre siden av den smale hylla som hadde stoppet meg. Tiden gikk og det var vel kaldt å sitte på toppen å vente i den sure vinden. Et "klatrbart" sva med tilsynelatende gode tak via riss og formasjoner førte ned i et lite skard mot ennå en liten fortopp. Så langt jeg kunne se kunne denne toppen greit traverseres før eggen videre var grei så langt jeg kunne se. Det virket imidlertid som om det kunne være ende litt mer morsomheter lenger nede mot skardet. ????? Noen som vet. Se for øvrig egen tråd under topper og tinderangling med bilder.

Opp igjen gikk jeg den smale hylla og eggen rett opp igjen til Julia. En fin og luftig egg.
Ned til Langevatnet var det en lang transportetappe. Svaet fra tidligere på dagen fikk jeg Julia over via en annen variant, slik at tauet kunne bli liggende i sekken. Endelig kunne klatreutstyret, som hadde vært på det meste av turen, uten å brukes, pakkes vekk

Ved Langevatnet gikk sola ned, med herlige farger over Gjendealpene (ja vi hadde brukt lang tid). Da himmelen rødnet til, var det klart for en lengere fotoøkt igjen.

På vei mot Leirvassbu møtte vi først en siluett som skulle til Langevatnet og telte, og inne vi var på bandet mot Leirvassbu hadde vi møtt vel 15-20 stk., alle med tunge sekker. Sikkert en mørk fornøyelse blant steinene. Selv fumlet vi ganske mye ned mot anleggsveien. Stien mistet vi og vi snublet stadig vekk. Disse høstkveldene blir virkelig mørke! Colautsalget hadde akkurat stengt da vi ankom Leirvassbu Men så sparte vi de pengene. I stedet ble det stormkjøkken litt lenger nede i Leirdalen med varm kakao, real turmat og fruktcoctail. Mye bedre enn burgern i Lom trøstet vi oss med.

Litt før to om natta kunne vi trøtte og utmattede sjangle til sengs (via dusjen).

[Trond]

Imponerende innsats !

Hvor mange dager med toppturer har du fått til hittil i år ?

Det blir spennende å se hva som med tiden kommer i form av bokprosjekt etc.

Vi var forøvrig på Skardalseggi for 2 uker siden. Kjenner meg godt igjen i beskrivelsen. Toppeggen så tøff ut, men det løste seg greit ut i sydsiden.