morten Skrevet 11. september 2004 Skrevet 11. september 2004 Jeg og Julia lå stuptrøtte og sov i bilen på parkeringsplassen da familien Dahlen glisende kom kjørende 3 minutter over 8, altså tre minutter forsinket - sånn er det, hos noen er punktlighet en dyd, hos andre ikke : Det var kaldt på Spiterstulen. Gunnar (far til Kim) meldte om 5 minus på Randsverk, og isskrape kunne trengtes for dem som ville tidlige avgårde fra Spiterstulen. Vi lot oss ikke affisere av noen få kalde grader og la optimistisk i vei mot Svellnosbreen, dvs. alle utenom Gunnar som ikke visste hvor han var, hvorfor han var der, bare at ut på tur er gøy og stas. Vet ikke hvem som hadde det tyngst opp lia mot breen, men det kan for øvrig være det samme. Bruene over Svellnosåi var i alle fall i like dårlig stand som alltid, og ei hinne av is på plankene gjorde det hele litt skummelt. Nå var det heldigvis lite vann i elva, men de stakkarene som skal på bretur med fører en dag med skikkelig vannføring får jo turens mest spennende øyeblikk her over elva og ikke oppe i isen. Det må da gå an å legge ut ei litt mer solid bro på en sti som brukes av så mange, til dels lite fjellvante, folk. To egenrådige grupperinger på tur er ikke alltid en god kombinasjon. Oppe ved breen forsvant Group Dahlen / Fevik åt venster, mens Group Helgesen hadde lyst til å traske opp den litt mer slake og visuelt vakrere Eventyrisen. Hvem som vant er et spørsmål for gudene, men vi fikk i alle fall en del artig sikksakking blant spennende sprekker mens Group Dahlen opplevde picnic med døden i det de antatt trygge Isbroene plutselig brast og avdekket skumle mørke sprekker. Gunnar var først på solskinnstoppen, før vi kom som nr. 2 og 3. Kim og Trine (hvem vet hva de drev med under solskinnstoppen) kom til sist. Herfra var vi enige om at eneste måten å holde en slik gruppe med egenrådige individualister samlet på var å binde dem sammen i tau. Gunnar først, så Kim og ho Trine, deretter Morten og bakerst fotograf Julia. Jeg og Julia hadde vært her før, august 2003, uten å komme oss opp på den vesle hesten der oppe, men i år gikk det som en lek. Det gikk fort opp til hestefoten. Litt småklyving, eller scrambling som engelskmenn ville sagt, og vips var vi på toppen. Gunnar hadde i mellomtiden funnet ut hvor han var og hvorfor. Kim og Trine bare gliste, mens Julia stort sett betraktet verden gjennom kameralinsa. Ingen ville bli med meg videre mot navnløse sekundærtopper som lokket på ryggen mellom Tverråtinden og Ymelstinden. Slik mangel på oppbacking lot jeg meg ikke affisere av og trasket frimodig ut på Svellnosbreen. Jeg fulgte en gunstig linje i forhold til strekkreftene. Dessuten var det så kaldt at alt av vann var frosset i eventuelle snøbruer. I tillegg måtte man ta i betraktning at jeg hadde gått så mye i fjellet og tatt av så mange kilo at ingen snøbru lenger var for svak for meg Jeg gikk opp til den markerte toppen opp mot Tverråtindane, målet skardet, besteg toppen, nøt utsikten og fikk dårlig samvittighet ovenfor den ventende gjengen (kanskje ville de ta tauet mitt og gå sin vei?), så det ble med den ene toppen. De resterende tulletoppene bortover mot Ymelstinden får vente til en annen gang. Jeg må jo ha noe å finne på neste gang jeg er i dette fine området. Bare se på Kim. Han hadde vært på alt, og la seg i le bak en steinblokk for å sole solbrillene sine, og visste ikke helt hva han skulle ta seg til. Nei, spar noen topper til seinere - det er rådet. Småjoggende nådde jeg Julia på Svellnosbrehesten og snart var vi også borte ved den solslikkende Group Dahlen. Nedturen ble ingen nedtur, men en flott vandring på bre. Glittertinden og Lerihø var med sine snødekte kapper et flott blikkfang og snart også Eventyrisens sprekklabyrinter. Vi tok av oss tauet ved Solskinnstoppen og ruslet alle sammen ned mot Eventyrisen denne gangen. Vi fant ikke helt samme vei ned som opp, og regler for trygg ferdsel på bre, ble vel litt glemt i iveren. Gunnar trasket lettsindig og glad over en snøbru uten å søke med øksa. Jeg fulgte tankeløst etter, og det gikk jo bra da, men da Julia kom, sjekket jeg tilfeldigvis med staven min, og den gikk rett gjennom. Ivrig søking avdekket en råtten snøbro, ca. 1 meter bred over noe dypt, vått og kaldt som vi helst ikke ville ned i. Etterpå fikk jeg en sånn "afterschock" og hadde våkent mareritt flere ganger. Så for meg Gunnar og meg, klissvåte og dødfrosne langt nede i et dypt, vått, blått og alt annet enn godt ishull. Det gikk heldigvis bra. Resten av turen gikk bra også. De siste hundre meterne gikk de fleste av oss over broa mot Spiterstulen, men Gunnar som er svært glad i snarveier trasket rett over Visa (nei han var ikke tørrskodd etterpå). Så fornøyd var han med elvekrysningen sin at han delte ut herlig troikasjokolade (fra egen bensinstasjon?). Til tross for litt egenrådige veivalg, litt sprikende lagånd og noen vulgære avsporinger var vi enige om at det hadde vært en skikkelig godtur, og vi skiltes i vennskapelig ånd. Jeg og Julia for å nyte en bedre treretters med vin på Elveseter, Group Dahlen for å reise til steder vi ikke vet om, for å gjøre ting vi ikke vil vite om ... Neida, bare tull, men den godturen vi hadde på fredag hadde dere nok ikke hatt noe i mot nei Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.