Iskald melkesyretur til Berdalseken 13.oktober

[oyvindbr]

Egentlig var det meningen at jeg og Morten skulle overnatte på toppen, men vanskelige snøforhold, tidlig mørke og dårlige busstider for min del førte til at dette bare ble stress. En enklere løsning var å ta det som en vanlig soloppgangstur med avmarsj midt på natta.
Ved midnattstider sto vi opp på Skrautvål, og drøye to og en halv time seinere var vi i gang fra Buhaugane (tror jeg, er ikke akkurat kjent med navn her, men det står Buhaugane i rapporten om Berdalseken fra 2006).

Det var magisk stjernehimmel over oss, men det er alltid hustrig og ikke uten et uforklarlig snev av angst at man legger avgårde i mørket under slike forhold, iallfall gjelder det for min del. Kaldt, mørkt og livløst. Man skal ligge og sove under ei varm dyne nå. Kroppen kan kanskje virke våken, men er nok ikke så våken som på dagtid likevel. Visst er det kaldt, men er man ikke mer frysen på natta også når man egentlig er stuptrøtt?

Men man må jo ofte lide for skjønnheten. Ordet lidelse skulle få en ny dimensjon i natt. Selvsagt erter jeg på meg de som har opplevd tortur og alvorlig sjukdom i livet når jeg hevder at dette var lidelse, men så lenge man setter ting i perspektiv er det vel lov. Saken var iallfall den at det verken var skiføre eller gåføre. Hadde skiferdighetene vært gode så kunne det kanskje gått bra, men drevne skikjørere er vel tross alt enda mer gniene i forhold til riper under skia. Det ble tung brøyting for å si det mildt!

Vi skifta på å gå først, og det var tvingende nødvendig, for snøen var av den seige og svært kompakte typen. Jeg må si jeg foretrekker å vasse i snø, dette ble sportrykking istedet. Ofte mista jeg likevekten og ble sendt ut på anstrengende vingleturer, andre ganger stupte jeg fordi jeg sank så dypt. Det var sikkert ikke lettere for Morten. Men jeg må si meg mektig imponert over Mortens form på denne turen

Man blir på en måte overveldet av håpløshet og desperasjon, og jeg fantaserte om hvor greit det var å være med på motbakkeløpet "Landfallhytta Opp" for ei drøy uke siden. Da er man fri når det gjelder underlaget, her var vi til de grader fanget av snøen. Da vi kom i nærheten av et par vann ble fristelsen for stor, og vi bestemte oss for å følge vannkanten, for isen var sikkert ok. Hvilken tabbe! Det første som skjedde da jeg gikk utpå var at jeg plutselig sto med vann til et stykke opp på leggen. "Skal vi snu?" spurte Morten, men nei, det kunne jeg jo ikke etter en så lang busstur, er man så nerdete at man er villig til å reise så langt bare for en nattbestigning får man jammen fullføre også! Muligens var jeg veldig dum, men prikkinga i venstrefoten avtar kraftig nå. Har opplevd verre før, så jeg kjenner litt til symptomer på frostskader.

Vi skifta på å brøyte, og Morten hadde svært godt driv. Mens jeg dilta bak kjente jeg på angsten og lurte på om dette var riktig, og jeg følte meg uendelig liten i forhold til fjellet. Når jeg gikk først ble slike tanker nesten kobla helt ut, da var det kun slitet som gjaldt. Og dette gjorde inntrykk! Makan til vedvarende melkesyre Snart begynte krampetendensene å melde seg. Men toppen var nær nå, og der skulle jeg iallfall skifte på overkroppen. Dagslyset ville snart være på plass også, så da skulle nok foten bli varmere også sjøl om tørre sokker idiotisk nok lå i bilen. Jeg har mye å lære gitt...

Det tok tid å ordne seg på toppen med den digre varden, og Morten så nok mer til soloppgangen enn meg. Jeg slet i le av varden med å få på meg dunjakka, og vottene var vanskelige å få på med de ubrukelige frostfingrene. Kvalmen satte meg delvis ut også, sånn går det når man er sliten og altfor kald. Å spise en medbrakt baguette var særdeles tidkrevende. Jeg somla til de grader og følte at kulde er det mektigste som finnes. Det er lett å sitte i sofaen hjemme eller gå rundt på jobben og fantasere om kalde turprosjekter, men i virkeligheten får man en klar påminnelse om hva dette faktisk innebærer. Av en eller annen grunn har jeg begynt å tenke mye på forsvarsbrukt.no og tørrtrening og organisering av sekkepakkinga...

Soloppgangen kom som ei ildkule i øst fikk jeg med meg. Og dette er den beste utsikten jeg har sett mot Jotunheimen fra dens forgårder. Jeg klarer liksom ikke å se på Hestbrepiggene som Jotunheimens forgård sjøl om de selvsagt ikke er Jotunheimen. Hurrungane er bare råflotte fra denne vinkelen, og på en kald klar vinterdag med kritthvit og herlig snø var de litt av et skue! Denne vinkelen har jeg trykt til mitt bryst siden jeg så et bilde i et Fjell&Vidde-vedlegg i 1993. Jeg blir like imponert hver gang. Resten av Jotunheimen kan ikke måle seg, men ser stort sett bedre ut herfra enn fra Høgeloft og Ranastongi. Stølsnostind gjorde et visst inntrykk.
Det var ellers et nesten arktisk landskap å se, alt var hvitt fra Hemsedalsfjella via Lærdalsfjella med Hånosi og Bleia til Sogndals- og Jostedalsfjella til Lodalskåpa og Jotunheimen. Kun langt borti øst der hvor Fagernes skal befinne seg var det barmark å se.

Etter en drøy time på toppen bar det nedover igjen. Tungt nok å vasse i våre egne spor, men selvsagt ikke så ille som å brøyte seg opp. Men jeg var blytung i beina og gikk med et innvendig hakeslepp over alt slitet jeg nettopp hadde gjennomlevd. Jeg undervurderte Berdalseken, det må jeg glatt innrømme. Dette er en av de tyngste turene jeg kan huske. Sånn blir det som regel på tur med Morten, uventa tungt, men ikke minst veldig estetisk!

Eventyrlysta lever etter sånne turer. Takk for nå Berdalseken!


PS: Kameraet døde midlertidig på turen, så jeg har ikke lagt til bilder. Men Morten har jo tatt endel som vanlig.

[500fjell]

Hørtes slitsomt ut, men likevel vakkert! Man må ofre litt for skjønnheten. Og Morten er i god form ja, han bare innser det ikke selv. Du blir vel med på Hurrungane-bestigning i vinter, ikke sant Morten?

[naboen]

Takker for turrapport Øyvind.., håper på skitur til Berdalseken i vinter..

Og Morten er i god form ja, han bare innser det ikke selv.

så sant, så sant..

Kom igjen Morten... legg ut noen bilder....

/Naboen.

[oyvindbr]

Askogvoll har jo nevnt før dette typisk norske med å dysse ned egen form...

Får håpe at det ikke fører til prestasjonsangst, men jeg synes det er på sin plass å si at Morten er litt av en seiging, spesielt på høsten!

Berdalseken er absolutt verdt et besøk. Det er noe mystisk over toppen, det finnes jo særdeles lite info om traktene rundt den. Det var interessant utsikt over et vann i sør/sørvest med isflak og bre ned til vannkanten, sannsynligvis litt over også. På GPS-kartet var det hele beskrevet som en bre. Er det klimaet som har blitt varmere, eller har ikke kartverket fått med seg at det faktisk er et vann av brukbar størrelse der? Husker ikke om det sto noe navn på breen. Ganske rart dette her.

[Atomsilda]

Hei Øyvind!! Takk for en flott rapport med humor og alvor. Det ER jævlig å fryse!!!! Må vel være det verste som finns..Håper det dukker opp noen bilder også etterhvert. Når det gjelder Morten er så er han en luring.. Han er sterk som en bjønn og seig som en vierkvist!! Tenk på alle de turene han har i fjellet gjennom et helt år...Kan gå langt den karen...

Håper på flere turer sammen Øyvind!! Både varme og kalde...

[morten]

Noen få bilder. Takk for en flott tur Øyvind.

[Dag G - Evje]

Flott bilde av Øyvind og varden !!

Må kanskje skifte til:

.

Vil du ha utsikt får du tåle litt slit.........

[oyvindbr]

Flott bilde ja! Jeg var delvis litt "borte" da bildet ble tatt, sekken halvveis på ryggen og en matpose jeg ikke fikk riktig tak på mellom beina. Alle små operasjoner krevde pause så fingrene kunne varmes i vottene. Men det har jo aldri vært min stil å gjøre ting strømlinjeformet, så lenge jeg ikke står som en tinnsoldat som før så er det jo bra.

Jeg håper også på flere turer sammen med deg Jørn, det var trivelig og artig i januar med deg, Øyvind, Alexander og Odd Arne! Det blir så sjelden at ting klaffer med meg, både fordi jeg er tøffel (litt dumt) og skautraver (helt i orden), men også fordi dette kanskje var en "mellomsesong" i fjellet for min del. Etter mine forhold var jo 2008 et mye mer aktivt toppår, og det var flere gode værperioder da.

Lurer på om vi har noen felles "humane" topper til gode jeg...? Blir gjerne med på noe i januar eller februar eller begge deler jeg

Verre topper får jeg nok vente med en stund, men jeg håper jo at neste år endelig skal bli året jeg kommer meg på Store Austabotntind og Skardstind...

[ods]

Nydelige bilder, Morten. Men den uskarpheten du nevner på bildet mot Austabott- og Riingstind, er ikke jeg i stand til å se.

[essem]

Bildet er sikkert mer uskarpt i større format. Men der er kanskje et rusk på sensoren

[Nils]

Herlig turrapport Øyvind! Du har det med å kalle en spade for en spade. Er det jævlig kaldt og ufyselig, skriver du det! Blir jo en levende turrapport, for slikt kan jeg kjenne meg igjen i. Å fryse hater jeg. Og å fryse slik du beskriver her, synes jeg ødelegger litt turopplevelsen. Man får ikke nytt utsikten og tiden på toppen, og den utsikten dere må ha hatt der fortjener å bli inntatt i store åndedrag og med andakt. Austanbotntinder og store Ringstind er jo aldeles nydelige fra den vinkelen!

Dette må jeg få høre mer om over noen øl i byen Øyvind!

"Morten seig som en vierkvist..." Du har nok rett i det "Atomsilda"! Og jeg har kjempet mye mot vierkvister på hytta i Valdres i oppveksten, og vet hva "Valdresvier'n" er god for...