Til topps med god stil! (Styggedalsryggen 03.09)

[morten]

Etter en tids intens planlegging, mislykkede forsøk på å treffe været, var det klart at sesongen var i ferd med å ebbe ut. Et lovende meteorogram på Turtagrø sine nettsider dannet startskuddet for en tur som var ferdig planlagt siden juni.

Relativt spontant ble et supersterkt team bestående av en fjærlett, iselskende østerriker og hans to, ikke fullt så fjærlette, norske klienter satt sammen.

For Oslo-folk, som helst vil tilbringe så lite tid i fjellet før og etter sine tøffe bestigninger, blir slike turer temmelig slitsomme:

Coni, østerrikeren, heretter bare omtalt ved navn, startet sitt maratonløp i Oslo ca. kl. 15.
Morten, den ene av de to, ikke helt fjærlette, norske klientene, startet på formiddagen med bl.a. å pakke, og å forberede middag for Coni.
Nils, den tredje, som kom i følge med to andre som for anledningen hadde andre litt lavere fjellplaner, begynte sitt "maratonløp" i Nittedal ved 22-tiden.

Kort fortalt om anreisen: Coni kom til Valdres, spiste og drakk og tok med meg. Deretter kjørte vi til Turtagrø hvor han fikk lokket meg inn i peisestua. Han mente at jeg absolutt trengte en øl før en slik tur så han spanderte like gjerne en halvliter før han forsvant inn i bibilioteket og hentet et praktverk om alpenes 4000 meter. Det ble en trivelig kveld med mye skryt av tidligere bestigninger før vi kjørte inn til bommen i Helgedalen.
En liten tørr gressplett, mellom saftige kuruker, dannet sengen for anledningen. Ingen grunn til å slå opp telt i den milde natta. Det ble mye stjernekikking og så som så med søvn frem til mobiltelefonene skrek opp rundt halv fem.

Halvt i koma, i noe nær stummende mørket, begynte aktivitetene. Coni som er vant med å fumle i mørket på allskens alpehytter midt på natta var raskt ferdig, mens jeg knapt ble klar til grålysningen. En eller annen gang i løpet av pakkingen kom for øvrig en bil kjørende med tre trøtte karer. Nils, den ene, forlot nølende den trygge varme kupeen, for å legge ut på en ukjent tur, med ukjente folk. Litt skeptisk i blikket kanskje, men tappert smilende.

Mer eller mindre våkne ruslet vi i vei innover Helgedalen en eller annen gang litt over klokka 5. Det gikk selvsagt ikke langt tid før et av temaene ble vår fellesnevner: Fjellforum. Tilfeldighetene ville ha det til at det like i forkant hadde vært en opphetet debatt i forbindelse med føring til Store Skagastølstind om hva som var en gyldig bestigning og hva som var GOD STIL. Begrepet god stil ble raskt adoptert og dannet grunnlaget for mang en liten latter dagen gjennom. Allerede på vei innover fablet vi om hvor genialt det ville være å hatt sykler på anleggsveien, men det ville vel ikke være helt god stil? Da de kritthvite Hurrungtindane åpenbarte seg, nedlesset av tonnevis med nysnø, ble vi raskt enige om at kortbuksebestigniner i augustsola egentlig var dårlig stil. Det var dette som var god stil å kjempe seg til topps under ordentlige høyalpine forhold.
I det hele tatt, det var ikke få ting vi plasserte i kategorien god eller dårlig stil i løpet av turen. Selvsagt var alt vi foretok oss gjennomført i utsøkt stil

Ingen kan beskylde oss for å ha gått veldig fort, men med ekstra sett brestøvler hengende over sekken, dobbelt sett isøkser, gåstaver, 4 kg kamerautstyr og mye annet isenkram ble sekken skrekkelig tung. Vi trøstet oss med at det definitivt var GOD STIL å bære tungt til topps. "Ultralight"-bestigninger ble raskt definert som dårlig stil. Støttet opp av vissheten om at vi var ute i virkelig god stil ble vi drevet frem og opp og kunne notere for en bestigning av brekanten på Jervvassbreen på rekordraske 4 timer. Det hersket bred enighet om at å ikke vinne høyde for raskt var god stil, og sikkert litt sunt også? Dessuten hadde allerede minnekortet fått 30-40 nye bilder.

Etter en litt grå start opplevde vi en nydelig soloppgang ved demningen. Litt lenger oppe på ryggen ble vi pakket inn i tåke igjen og da vi var på breen, forskriftsmessig bundet inn i tauet, var sikten nesten Zero.
Vår hittil så eminente fører begynte nå å vise "svakhetstegn". Uhyggelige minner fra hans forrige bestigning i 1999 dukket opp på netthinnen. Han mumlet noe om rasfare, store sprekker og vanskeligheter med å finne veien. Jeg og Nils konkluderte raskt med at dette var typisk utenlandsk beskjedenhet. Som de vikinger og etterkommere av berserkerne vi er, ble vi enige om at det måtte da være skikkelig god stil å ta seg opp Jervvassbreen i stinn tåke. Coni lot seg imidlertid ikke overtale og satte seg ned på sekken før ordet "vente" ble gjentatt mang en gang.
Hva skulle vi finne på nå da? Kort eller Yatzi hadde vi ikke med, og det er grenser for hvor mye tre karer som sitter fast i tåka på Jervvassbreen har å snakke om, mens de fortvilet titter ut i tåka etter lysninger.

Det lå en del nysnø på breen (rundt 40 cm.) og sikten var dårlig. Allerede ganske tidlig hadde vi et par mindre gjennomtråkk i noen småsprekker, så man skulle vokte seg vel for hvor man satte foten.

Omsider lysnet det såpass at vi klarte å få vår østerrikske venn på beina, og med Coni først, jeg i midten og Nils som snøanker bakerst ruslet vi videre. Først på ei bro mellom to gigantiske sprekker. Den ene var vel en 8-10 meter bred på det bredeste. Et sterkt syn for to trauste Jotunheimvandrere, helt normalt for en blasert alperangler. Sterke inntrykk ble det flere av, for like etterpå, gjennom et hull i tåka, så vi Styggedalsryggen langt der oppe. Badet i sol, som et Soria Moria slott glinsende i en tung kappe av nysnø. Der oppe var kong vinter i ferd med å flytte inn. Jeg svelget. Det var langt opp. Det var flott. Å gå glipp av en slik opplevelse, det må vel nesten sies å være dårlig stil?
Jeg har opplevd mye flott i fjellet. Mye flott som er vanskelig å holde opp mot hverandre, men akkurat der og da skled denne visuelle åpenbaringen rett inn på topp tre lista.

For å få litt progresjon i artikkelen så gjorde vi bra fremskritt. Coni laget trinn, men siden han ikke veier noen ting sank jeg og Nils ytterligere 5-10 cm. ned i sporene hans. De var likevel til stor hjelp.

Vi passerte under en markert fjellskrent og kom oss greit over et sammenhengende sprekkbelte på venstre side av denne før den bratteste kneika tok til. Det lå så mye snø av god konsistens av vi kom oss opp den bratteste kneika både i god stil og uten sikringsbehov. Utglidning kunne blitt kjedelig, men det var nesten umulig å skli ut. Ved isete forhold ville det vært totalt annerledes.
Mens tåka kom og gikk arbeidet vi oss flittig oppover mot Jervvasskardet og vips, der stod vi. Han Coni, han Nils og han Morten.

Nå skulle det smake med mat og drikke,
men slik gikk det ikke.

Tåke. 2 plussgrader og kraftig vind var liksom ikke det vi trengte for å nyte maten. Vi gikk litt til før vi tok en rask, kald pause.

Som den Snømannen Coni er, var det aldri noe alternativ å følge ryggen mot Styggedalstind fra skardet. Dessuten var det mye enklere å gå på breen i dag. Vi fulgte en bratt(!) snøbakke og kom opp på eggen drøyt hundre meter før toppen. I strålende sol. Været var svært omskiftelig. Skyer over hele Jotunheimen, men Styggedalsryggen ble skyfri! Dessuten stakk Galdhøpiggen, Glittertind og et par andre "storinger" opp av skyene. Kritthvite de også selvfølgelig.

Opp til Østtoppen var det enkelt og vi lot tauet ligge igjen, men da et nedsnødd, bratt og utsatt hakk litt lenger vest satte en stopper for videre fremskritt måtte jeg tilbake og hente tauet. Coni mente at 15 meter primærfaktor ikke var noe å jobbe for. Nils og jeg fikk imidlertid overbevist Coni om at både Røyne og små primærfaktorer i enkelte tilfeller, som her, er forbundet med MEGET GOD STIL og så klatret vi opp fra dette hakket. Sikkert bare passe skummelt om sommeren, men nå om vinteren var det et par utfrodringer ekstra.
Jeg forsikret Nils om at det var både gyldig bestigning og GOD STIL før jeg lånte bort en skulder til ham det første opptaket slik at han kunne fungere som stol for Coni. I riktig GOD STIL kom vi oss opp alle mann og fortsatte lystig videre til Nils fant enda en hammer.
Tauet hadde vi nok en gang lagt igjen, og denne gangen var det ikke snakk om å hente det. Coni som elsker snø, jo brattere desto bedre, begynte med en gang å gå ned i siden ut mot nord på en 40-45 graders snøflanke. Ikke så bratt sier du? Men 2 meter nedenfor var det en kant, og så var det 60 graders akebakke videre nedover. Langt nedover!!!!! Nils fulgte etter. Han hadde vel ikke vett på å være redd den karen, og så satt jeg der igjen da. Jeg hadde egentlig litt lyst til å bli sittende da, men flertallet ville vel kalt det dårlig stil, så jeg krøp nølende etter. Det var ikke vanskelig i det hele tatt, men jeg kunne ikke fri meg for å tenke på at under snøen så var det glatt fjell. Tråkket jeg for hardt ville kanskje hele snøflanken skli ut, og jeg med den. Trenger jeg å si at jeg listet meg stilt på tå bortetter denne flanken? Og akkurat der og da dreit jeg i stilen.

Videre var det enkelt helt til kort før vesttoppen. Her var en liten, enkel hammer, som takket være all snøen ble litt mer utfordrende (ja utfordringer er god stil). Ingen av oss tenkte på stilkarakterer der vi akte oss opp ved hjelp av alle kroppsdeler.
Vesttoppen var vår!

Det gikk i grunnen kjapt tilbake til Jervvasskardet. Kjapt kom tåka igjen også, og snart var utsikten til Storen i vinterskrud bare et minne. I Jervvasskardet ventet vi optimistisk en hel halv time på at tåka skulle forsvinne, slik meteorogrammet til Turtagrø hadde lovet oss.

Å fingre med sikringer i vind og tåke opp mot Jervvasstind fristet ikke, og til slutt måtte vi bare innse at i dag ble hun ikke vår. I frykt for at tåka skulle fordufte og at sola skulle gjeipe oss i nakken ovenfra, begynte vi på nedstigningen. Det virket nesten brattere ned enn opp, men fortsatt veldig uproblematisk med den supre snøen.

Vi kom oss faktisk helt ned til Turtagrø uten at en Jervvasstind på noe tidspunkt ertende tittet ned på oss.

På Turtagrø skiltes vi i god stil. Coni og Nils for å ta fatt på hver sin prøvelse av en biltur, mens jeg ble hentet av Julia før vi fortsatte på tur med koret vårt til Skjolden.

[Lyngve]

Takk for mang en god latter Morten. Nå får vi bare vente på at OJ skal gi den endelige karakteren

[Tom]

Går det an at du legger inn kortversjoner også? Var det Styggedalsryggen dere tok?

[morten]

Går det an at du legger inn kortversjoner også? Var det Styggedalsryggen dere tok?

Kortversjoner er dårlig stil, men jeg tror det var Styggedalsryggen. Slike trivielle ting blir fort uvesentlig når man har langt viktigere ting å formidle

[Nils]

Morten og Coni,

Igjen mange takk for en enestående tur som vil sitte igjen på netthinnene i lang tid fremover! Nå når jeg har tatt igjen søvnunderskuddet og fått fordøyd turen i noen døgn, er det ingen tvil om at denne turen står igjen som en av de absolutt flotteste opplevelsene jeg har hatt i fjellet noen gang. Spesielt synet av Styggedalsryggen og Jervvasstind, da de dukket opp etter at vi hadde stått og blomstra i tåka på Jervvassbreen en stund var en helt ubeskrivelig opplevelse. Dekket av et tykt lag med nysnø fikk vi assosiasjoner til Alpene da tindene reiste seg over oss badet i sol.

Da det ble snakk om å ha med 2 stk isøkser og klatring på 60 graders is, ble nok både Morten og jeg litt skeptiske og grudde oss igrunn litt. Men takket være nysnøen ble dette langt mindre skummelt enn fryktet, selv om det var tungt i lengden å labbe i fuktig nysnø.

Det står ikke igjen noen snømann på Jervvassbreen etter oss denne gangen Morten! Til det letta tåka heldigvis tidsnok. Godt å ha aktivitetene du planla til gode til neste gang tåka snurper seg rundt oss midt på breen!

For øvrig underskriver jeg på at denne turen gjennomførte vi med god stil! Hvordan stilen min var dagen derpå er en annen historie…

[Tom]

Det ser helt sinnsykt ut. Dere er voldsomt tøffe

[coni]

ja, det stemmer

[Kim]

Så spennende ut!

Ikke for å være verken arrogant jævel eller oppblåst pingvin: en kjempeprestasjon, men jeg er ikke enig at dere har gått Styggedalsryggen. For å bruke det begrepet burde turen bestått av mer enn bare Styggedalsstind

[gi]

Så spennende ut!

Ikke for å være verken arrogant jævel eller oppblåst pingvin: en kjempeprestasjon, men jeg er ikke enig at dere har gått Styggedalsryggen. For å bruke det begrepet burde turen bestått av mer enn bare Styggedalsstind

Styggedalstindane kan vi vel strekke oss til

[Lyngve]

Morten og Coni,

Da det ble snakk om å ha med 2 stk isøkser og klatring på 60 graders is, ble nok både Morten og jeg litt skeptiske og grudde oss igrunn litt. Men takket være nysnøen ble dette langt mindre skummelt enn fryktet, selv om det var tungt i lengden å labbe i fuktig nysnø.

60 grader vedvarende er bratt altså. Kan ikke huske at denne breen var så bratt, der jeg tidligere i sommer speidet nedover fra Gjertvass skardet.

Noen som vet vinkelen fra Gjertvasstind og ned i skaret. Litt over 40 i de bratteste partiene kanskje?

[Lyngve]

Så spennende ut!

Ikke for å være verken arrogant jævel eller oppblåst pingvin: en kjempeprestasjon, men jeg er ikke enig at dere har gått Styggedalsryggen. For å bruke det begrepet burde turen bestått av mer enn bare Styggedalsstind

Det blir vel bare et definisjonsspørsmål egentlig. Hvor slutter egentlig Styggedalsryggen, og hvor begynner Skagastølsryggen. Er det toppen på Vetle Skagastølstind som indikerer grensen mellom de 2 ryggene?

[Gjest Anonymous]

Synes morten, nils og coni har gått en mye finere og mer spenstig rute enn styggedalsryggen, å gå opp den breen der virker helt fantastisk! Skulle ønske jeg var med!

Men, vi blåste ned fra Snøhetta i stedet

[Nils]

60 grader vedvarende er bratt altså. Kan ikke huske at denne breen var så bratt, der jeg tidligere i sommer speidet nedover fra Gjertvass skardet.

Noen som vet vinkelen fra Gjertvasstind og ned i skaret. Litt over 40 i de bratteste partiene kanskje?

Sist Coni gikk opp breen, måtte han gå ned i en sprekk og opp på andre siden siden sprekken sperret veien oppover. Opp fra sprekken hadde det vært 60 grader noen meter. Var der jeg hadde det fra, og vi fryktet noe sånt nå også, men slapp heldigvis det.

Selve breen var nok på det bratteste rundt 45 grader helt øverst, rett nedenfor Gjertvasskardet.

[morten]

Kim: Vet du ikke at det er dårlig stil å henge seg opp i uvesentlige detaljer da? For øvrig har du helt rett!!!. Den logiske oppdelingen er vel å si at Styggedals- og Skagastølsryggen møtes ved Vesle (synes det blir urdumt å si Vetle, sama ka dei sei i Sogn) Skagastølstind. Styggedalsryggen har man vel kun gått komplett når man har gått fra Jervvasstind til Vesle Skagastølstind?

For øvrig forstår jeg ikke hvor du har oppblåste pingviner fra (jfr din avatar), det måtte vel vært bedre med en vulgær pingvin

Lyngve. Du har i alle fall helt rett i at breen ikke er 60 grader. Spurte Coni i det bratteste han mente det var mellom 40 og 45, så vi rundet opp til 45. For øvrig slenges det ut utrolig mye rare helningsvinkler fra folk som har gått her og der. Vet selv ikke helt hvordan å vurdere det, men vet i alle fall at vedvarende 45 er BRATT, og 60, da kan man omtrent stikke nesetippen inn i snø- / isveggen foran seg. Ellers ser man vel ikke ordentlig det bratteste partiet på breen fra Jervvasstind, eller gjør man det? Fra skardet må man gå et godt stykke nedover før man kommer over en kant og ser ned det bratteste. Vet man ikke at det er en fin bakke der, så kan man fort få følelsen av at snøen brekker av i et "stup".

Vi var i alle fall på en fin tur

[Håvard]

Sikkert en kjempetur dette Morten!

Enig i at man hører mye rart vedrørende helningsvinkler, både innen tinderangling og ikke minst innen skikjøring.

For å sette det litt i perspektiv, mener at unnarennet i Holmenkollen var 37. Vedvarende 45 er BRATT!

Dog, setter du nesa i snø/isveggen ved 60, da har du jammen stutte bein...... eller ei gedigen Pinoccio-nese

.... og det er vel ikke God Stil

SÅBRATTATTE

[Gjest Anonymous]

Fantastisk beskrivelse av en virkelig kremtur.

Har lagt merke til at Jostedalen Breførarlag har denne turen med på programmet sitt for maiskiturer!! Jfr linken

http://www.jostedalen-breforarlag.no/norsk-skiturar.htm

Har vært på en del bratte toppturer på ski, men denne må vel være langt i overkant av f.eks. Store Ringstind? Eller? Er det noen som har tanker/erfaringer om dette?

Takk igjen for en utrolig inspirerende tråd

Ivar.

[Gjest Anonymous]

Oops. Ser at Jostedalen Breførarlag går til Jervasstind på ski, og så tar de Styggedalstind uten ski via Jervasskaret trolig som en bonus i knallvær?

ivar

[Gjest Anonymous]

Oops igjen!

J. B.lag går opp Jervassbreen til Jervasskaret på ski/til fots, klatrer så opp til Jervasstind og nede i skaret igjen tar dei så fatt på Styggedalstindane.

Er det noen som har erfaring med Jervassbreen i mai mht snøforhold for ski?

ivar

[Nils]

Har vært på en del bratte toppturer på ski, men denne må vel være langt i overkant av f.eks. Store Ringstind? Eller? Er det noen som har tanker/erfaringer om dette?

Den øverste delen av Jervvassbreen er brattere enn hva det er opp til store Ringstind ja. Nå når jeg har fått prøvd begge deler, må jeg si at den bratte delen av Jervvassbreen føltes mye mer truende bratt enn noe sted til store Ringstind. Lysten til å skli ned Jervvassbreen var ikke så veldig stor, for å si det sånn.

Til store Ringstind er det to partier som er litt bratte: fra Ringsdalen og opp til venstre på breen, og siste bakken til topps. Ingen av disse stedene følte vi som så veldig skumle, da jeg var der med min kone under gode snøforhold med litt bløt vårsnø. Derimot var vi mer mo i knærne da vi gikk på nordsiden av midtre Ringstind på samme turen, hvor sola ikke hadde tatt og det var hard skare. Der var følelsen av at vi skulle ake utover tilstede.

Jeg er ihvertfall glad Morten, Coni og jeg hadde såpass gode snøforhold som vi hadde på Jervvassbreen. Hard skare opp den øverste delen der, og vi hadde garantert fått mer nytte av stegjerna og resten av utstyret vi bar på.

Legger ved et bilde av Morten og Coni hvor de er i den bratte øvre delen av Jervvassbreen. Aller brattest var det helt oppe mot kanten:

[Svein]

Alltid vanskelig å vurdere hellinger ut fra et bilde, men skulle jeg tippe på hellingen ville jeg sagt omtrent 40 grader. Men jeg velger å ikke tippe..

For å vite hvor bratt 60 grader egentlig er tar du ganske enkelt en 6m lang stige, setter den inn til en vegg med horisontal avstand 3,6m nede. Gå opp stigen, så får du fort vite at 60 grader er betydelig brattere enn hva bildet viser. På et tilsvarende bilde ville det sannsynligvis virke som man gikk opp en loddrett vegg.

[panda]

Ser ut som en spennende bretur det der. Brukte dere mellomforankringer mye av veien eller gikk dere stort sett usikret ? Hva slags sikringsmidler var mest kurant, isskruer eller snøanker ?

60 grader er bratt, veldig bratt. Ville dere klart å stoppe med hjelp av isøks hvis dere hadde sklidd ut ?

Ser dere bruker tau på bildet og det gjør man jo på snødekt bre. Men å gå i tau i veldig bratte snøhellinger uten forankring kan være ganske skummelt. Hvis en sklir ut følger de andre gjerne etter...

[Gjest Anonymous]

For å vite hvor bratt 60 grader egentlig er tar du ganske enkelt en 6m lang stige, setter den inn til en vegg med horisontal avstand 3,6m nede. Gå opp stigen, så får du fort vite at 60 grader er betydelig brattere enn hva bildet viser.

Jeg tror du må bytte ut batteriene på kalkulatoren Svein....

For en rettbeinet trekant: 6m * cos 60° = 3 m. Høgden opp veggen blir tilsvarende 5,2m.

Og jeg som trudde det bare var studenter, lærere og ingeniører som besøkte dette nettstedet...

[Svein]

Brukte ikke kalkulator.....

Ble klar over det, men da var jeg reist hjem fra kontoret.......Legger meg "skinnflat".

Lærere kan ikke matematikk (de heller...), ifølge Clemet. Så da er vel du student eller ingeniør da..

[Nils]

Ser ut som en spennende bretur det der. Brukte dere mellomforankringer mye av veien eller gikk dere stort sett usikret ? Hva slags sikringsmidler var mest kurant, isskruer eller snøanker ?

60 grader er bratt, veldig bratt. Ville dere klart å stoppe med hjelp av isøks hvis dere hadde sklidd ut ?

Vi hadde aldri 60 grader opp breen (heldigvis). Som Morten også skriver i et tidligere innlegg, kom vi fram til at det var nærmere 45 på det bratteste, helt øverst på bildet. Der vi står på bildet var det nok rundt 40 grader, så Svein, det var ikke dumt tippet.

Faren for å skli ut med de forholdene vi hadde var meget liten. Vi lagde skikkelige trinn oppover i nysnøen, så hadde vi akt, ville ikke farten ha blitt så stor. Dessuten ble breen noe slakere nedenfor oss. Vi følte derfor aldri behov for sikring.

Helt øverst i bildet, da vi var innunder isveggen oppe til venstre, satte vi en isskrue som sikring. Etter det jeg skjønte på Coni, var det mest for å få prøvd noe av utstyret vi gikk og bar på... Riktignok virket det langt ned da vi var der oppe, men som sagt, faren for at en aketur hadde ført oss ut i evigheten, var minimal. Til det hadde vi altfor gode forhold. Isskruen var altså eneste sikringen vi satte på turen. Snøankeret lå godt forvart i sekken.

[Gjest Anonymous]

Lærere kan ikke matematikk (de heller...), ifølge Clemet. Så da er vel du student eller ingeniør da..

Noe sånt ja.

En enkel måte å finne ut om en skråning er over eller under 45°, er å bruke 2 gjenstander med lik lengde, f.eks 2 staver.

Sett/heng den ene loddrett, plasser den andre vannrett/vinkelrett over.

- Berører stav2 fjell-/is-skråningen, så er vinkelen 45°.

- Når den ikke frem, er vinkelen mindre enn 45.

- Er stav2 "for lang", så er vinkelen større en 45.

Er lengden på stav1 og avstanden fra enden og vannrett inntil siden ("aktiv" del av stav2) kjent, så kan en med f.eks bruk av tangens lett finne vinkelen.

Var det noen som trodde de kom seg unna matematikk i fjellheimen...