Tatt av vinden

[Gjest Anonymous]

Lørdag var den store dagen! Håvard og Kurt var klar for turen over Snøhettas fire topper. Jeg ble invitert med, og ble kjempeglad og spent på hvordan en slik tur ville bli for ikkeklatrende, lille meg..

Men, Håvard var så snill og la tingene til rette for meg på fredagen, han ga meg et supert klatrekurs, og jeg fikk prøvd meg på rappellering og jeg lærte en knute eller to. Etter dette var jeg klar! Prisen? Stå opp kvart over ett natt til lørdag.. Mens medstudenter såvidt var ferdig med vorspiel, ringte vekkeklokken, og jeg hadde følelsen av å sovet i fem minutter, selv om det kanskje var en halvtime.

Hvorfor stå opp så tidlig? Jo, vi skulle rekke landskamp hjemme i Trondheim på lørdagskvelden..

Med den i bakhodet, kjørte vi inn til Snøheim, noe som i ettertid huskes som om det var en drøm. Det blåste fælt da vi skulle ut av bilen, og vi kunne ikke tenke oss hva slags følger den kunne få for oss. Vi kom oss avgårde, og med kneet mitt og meg i teten oppover mot Snøhetta, gikk det rolig. Etterhvert ble vi litt sultne, frokosten skulle inntas på toppen.

Toppen var skyfri, og vi fikk fin utsikt med soloppgang og greier. De siste femti metrene fikk Håvard nok, og la inn en spurt opp til toppen. Den vant han lett, sprek som en fole. Varden var fin. Tankene gikk til Kim, "man må opp på varden for å ha besteget toppen", eller noe sånt husket jeg. Jeg begynte å fomle opp varden, Håvard ble inspirert og ble med opp. Så stod vi der da, med two thumbs up og gliste til fotograf-Kurt.

Så skjedde det utrolige. Selv i bilen hjem fra fjellet lurte vi på hva det var. Nevnte noen Guds inngripen, ellernoe?? Uansett, for å snakke for meg selv, rakk jeg bare å tenke: "Denne situasjonen har jeg ikke kontroll på", da jeg så den gule fjelljakka til Håvard i øyekroken. Så lå jeg i bakken. Jeg skjønte ingenting, og reagerte som alltid når jeg ikke vet hvordan jeg skal reagere, med en hysterisk latter. Håvard gikk det verre med.

Det som hadde skjedd, var at en vanvittig overraskende vindkule hadde løftet oss opp, og klaska oss ned i snøen tre meter unna varden. At vi ble løftet opp og vekk, er vi sikre på, fordi det var ikke snakk om å miste balansen og tryne ned, vi ble rett og slett feid avgårde med vinden. Lua mi kretset rundt toppen, ca 10-15 meter over hodet på oss.

Håvard hadde slått seg, han hadde fryktelig vondt i ankelen. Jeg ble straks mer alvorlig, det er ganske seriøst å skade seg her oppe. Han greidde såvidt å gå, selv om han tok det fint. Lua mi er jeg glad i, den hadde vært ute av syne en stund, før den plutselig dukket opp femti meter nord for toppen. Jeg greidde å løpe ned og hente den. Da jeg kom opp igjen, satte vi oss inntil radiolinkstasjonen og tok oss en god hvil, og prøvde å fordøye hva som hadde hendt. Vi ble sittende en god stund på Snøhetta. Håvard kjempet med seg selv, skal vi fortsette? Jeg tenkte og sa at vi burde gå rett ned igjen, og det hadde vel kanskje vært det lureste i etterpåklokskapens lys. Men så tok vi alle sammen en kikk mot Hettpiggen, og vi bestemte oss for å prøve. Håvard fikk låne stav, men det gikk smått bortover mot Midttoppen, i vindkastene. Men vi hadde tiden på vår side, og Håvard var svært tapper. Imponerende!

Vi kom oss ned i skaret mot Hettpiggen i dyp, våt snø. Det virket litt lovende. Det som ikke var lovende var at Håvard, han som skulle lede taulengdene slet hardt når han skulle tråkke på venstrefoten. Jeg gikk først bortover, og nedover svaene for å komme inn i renna. Jeg gikk litt feil og kom for langt ned. Vi prøvde litt oppover, men svaene var såpeglatte og våte, vannet som rant nedover svaene pga snøsmeltingen, blåste også opp igjen!

Ikke akkurat ideelle forhold! Vi gikk litt tilbake, prøvde oss litt, men jeg følte at dette var langt over min grense, og Kurt hadde ikke mye lyst til å lede for første gang. Håvard hadde ingen mulighet til å prøve. Tåka kom, og vi bestemte oss for å snu, surt, men ingenting å gjøre med det.

Det gikk enda roligere tilbake til Snøhetta, og nedover fra denne var det en eventyrlig påkjenning for Håvard. Vi syntes synd på han. Vi kom oss ned, og sjelden hadde han vært så glad for å bli ferdig med en tur! Det skjønner vi godt. Det var bra det ikke var noen brist i ankelen, kun en kraftig forstuing.

Dette kunne gått mye værre, vi kunne lett ha landet med hodet på en av de mange oppstikkende steinene rundt varden, og kanskje drept oss. Faktisk. Når jeg tenker tilbake på denne opplevelsen, føles det hele ganske surrealistisk, og latterlig. Trist med ankelen, men vi var enige om at det hele var ganske komisk også
Helt sykt. Absolutt det villeste og mest utrolige jeg har opplevd. Vi fløy der, Håvard! Synd ikke Kurt fikk tatt bilde av oss i lufta, det hadde jeg gitt mange penger for!

En ting er sikkert, vi forbanner Hettpiggen, og har lovt oss at vi skal feie over denne traversen neste år, koste hva det koste vil. Denne gangen ble vi tatt av vinden, men ikke neste!!

Litt trøtt i dag, men vi rakk da kampen!

[Torgeir]

Hehehe... En herlig historie som viser at fjellet alltid har overraskelser å by på. Morsom også, siden det tross alt gikk ganske bra

[morten]

Ta på hjelm! Også før og etter klatring. Ser dritdumt ut, men er garantert kjempegod stil, og en ekstra forsikring for hjernecellene.

[Håvard]

Ja Espen, vi fløy faktisk...... ,

og selv om jeg sitter her med en vannvittig hoven og godt farvelagt ankel....., denne opplevelsen ville jeg ikke vært foruten. Spesielt nå som det er september og sesongen ebber ut. Tåler ett par rolige måneder nå, selv om rypejakta ryker.

Løftet rett til værs, for så å bli "smæsjet" i moder jord. Guds inngripen sier du. Vel, han kunne nok likså godt ha sendt oss rett til helvete, så jeg vet snart ikke hva jeg skal tro om den figuren.....

Kim:

Du må ikke lære Espen slike unoter som å klyve opp på varder. Det er rett og slett uforsvarlig

Selv om Hettpiggen fortsatt er ubesteget av oss, returen ble slitsom og enda verre, Norge tapte: En opplevelsesrik dag med svært godt turfølge i Kurt og deg Espen.

..... og ja Espen, vi fløy faktisk

Takk for turen!

[Kim]

Jeg har det med å klatre opp på det meste, men har jeg lært deg det, Espen?

Neste gang får dere ta med madrass. Kjekt å surre den rundt kroppen før slike sprell. Ellers kan jo tauet brukes, sikring mot fall i motsatt retning av tyngekraften.

Uansett trenger dere ikke bekymre dere over Snøhettatraversen. Den er så fin at bare det å ha den og glede seg til er nok inspirasjon gjennom vinteren. Det var klokt valg å snu!

[Gjest Anonymous]

Ja dette kom vel ikke som et sjokk Håvard.

Det var vel egentlig bare snakk om tid før "årets skade" kom, og det rett før jakt start.

Savner forøvrig tilsendt noen bilder fra disse turene, du vet adressen.

Lykke til med restitusjon av kroppen.......

Frode

[Håvard]

Hei Frode, artig å se deg her inne

Bilder kommer etterhvert, må bare finne noen skadefrie hehe!

Fjern dette "gjestetullet" og bli medlem da! Her har du svært mye å bidra med.

Flotte bilder fra skitur på Istindene 1.juni. Ble litt misunnelig jeg!

Han som startet denne tråden har òg vært der, så sit.rap fra dette og andre omliggende fjell ønskes sikkert av flere fra tid til annen. Forøvrig, har du passert mitt antall over der, eller henger du fortsatt litt etter

[Gjest Anonymous]

www.stud.ntnu.no/~espenmal/IMG_0747.jpg

På lørdag var vi på Snehetten, i ens ærend for å rekonstruere den sinnsyke hendelsen som skjedde nøyaktig ett år i forveien. Omtrent slik sto vi, rett før vi ble kastet opp i luften. Ringen var sluttet, en god følelse. Vinden lignet forøvrig veldig på forrige gang her oppe, en av oss måtte igjen løpe etter hodeplagget langt ned i lia på nordsiden...

Det hviler en forbannelse over Snehetten.