Ti fine dager alene på Finnmarksvidda

[Frank-R.J]

Etter femten timer i henholdvis bil, fly og buss sto endelig min faste turkammeret labradoren Buddy og jeg alene igjen ved E6 på Stabursnes.
Vi ble ønsket god tur av bussjåføren og det skulle gå 10 dager før vi så noe menneske igjen.
Planen var å gå over vidda og ende opp i Alta.
Stabursnes ligger noen km Nord for Lakselv ved Porsangerfjorden og er det mest brukte startstedet for de som skal inn i Stabursdalen nasjonalpark for å prøve Laksen, men jeg hadde litt andre planer.
Finnmarksvidda er enorm og det er urørt villmark så lagt øye kan se og mye mye lenger, derfor er det veldig gode muliheter å dra på tur her i ukesvis uten å treffe andre mennesker og virkelig få kjenne på følelsen av å være alene i villmarka. Min plan var å bruke de første dagene på turen oppe i de ville fjellområde på østsiden av Stabursdalen. Dette er de mest alpine områdene på vidda. Når man kommer lenger sør og vestover, flater det mer ut og de øde rolige viddekonturene blir dominerende. Denne kontrasten er vell vert å få med seg!!

Det var allerede langt på kveld da jeg endelig kunne slenge sekken på ryggen å Buddy og jeg kunne ta de første skrittene inn i den nord-norske villmarka.Jeg har sagt det før, men denne følelsen man har når en endelig kan legge sivilisasjonen bak seg, slenge sekken på ryggen og vite at en har eks anntall dager forran seg med fisking, vandring og store naturopplevelser, er helt spesiel. Må oppleves!!
Første leieren ble ved et lite vann ved foten av det sore fjellet Njeaiddàn. Nydelig vær og varmt. Dette tydet bra.


Dag to våknet vi til fortsatt sol og vindstille. Sekken og utstyret måtte pakkes om etter flyturen og brensel til primusen måtte fylles. Jeg kjøpte en liter Coleman renset bensin i Alta, og det holdt godt på hele turen. Buddy må også hjelpe til og bære, så han fikk leirtøy og litt annet småtteri i kløven.
Vi fulgte høydekurven (ca 150 moh) mot SV. Utsikten nordover mot nedre del av Stabursdalen var inponerende. Skjønner godt hvorfor mange legger turen inn der. Værdens nordligste furuskog ligger faktisk i Stabursdalen.
Etter noen km la vi kursen mer mot syd, innover i dalen der elven Dilljohkà renner. Vi krysset denne og fulgte elvebredden videre sydover noen km. Her dukket de første reinsdyrene opp i store mengder, noe Buddy satt stor pris på.
"Mmmm...mye god mat" tenkte han kansje, eller; "å, så mange lekekammerater".
Ikke vet jeg hva som hadde skjedd vist han fikk fritt leide til dyra, men jeg har for meg at han hadde kommet krumrygget og spak tilbake til sin eier etter et velplasert spark fra en sint simle som slett ikke var intresert i hans bekjentskap.
Tryggest å holde han i bånd.
Utpå ettermiddagen begynte jeg å studere kartet etter en eventuel leirplass. Jeg så meg ut noen vann på toppen av fjellt på vestsiden av dalen.
Eneste aberet var at de lå ca 250 høydemeter over der jeg nå befant meg og høydekurvene på kartet lå faretruende tett opp skaret jeg måtte følge.
Mange høydemeter fordelt på få lengdemeter er ingen god kombinasjon, særlig ikke med en sekk på over nermere 30 kg på ryggen. Men det er ofte prisen en må betale for å velge å gå utenfor "allfarvei".
Like greit å få prøvet formen først som sist tenkte jeg, og la i vei.
To timer seinere slengte jeg sekken i bakken og la meg heseblesende i lyngen ved vannet Corvosjavri på 403 moh. Godformen er fortsatt noen km unna, men den kommer nok.
Her blir det leir inatt sa jeg til Buddy, som var helt enig.


Da jeg med stor nyskjærighet dro ned glidlåsen på teltet morgenen den tredje dagen, så jeg rett inn i en grå vegg med tåke. Væromslag. Tåke er ikke no problem så lenge man kan bruke kart og kompass, men værre er det om man roter seg inn i et område med stor steinur og flyttblokker som det er MYE av oppe i fjellet øst for Stabursdalen.
"Vi får ta det rolig i dag" sa jeg til Buddy da vi var klare til og gå.
Vi satt kursen nesten rett vest, mot en stor canyon som heter Ingungorsa. Jeg hadde sett meg ut dette området kvelden i forveien da jeg studerte kartet og syntes det så spennende ut, men denne tåka kunne by på litt problemer fordi det er veldig kupert og bratt i det området, men jeg satset på oppklarning å la i vei.
Været klarnet opp utover formiddagen og jeg fikk en fin utsikt over dette inponerende skardet som skjærer seg ned mellom stupbratte fjell og lager en canyon som er vell vært et besøk om du tar turen til Finnmarksvidda.
Etter Ingungorsa rundet vi Ommàscohkka og la kursen mot noen små vann rett sør for Duolbaràssa hvor vi slo leir for kvelden.
Utpå kvelden, da vi hadde slått leir, skyet det til og begynte å regne. Jeg slo opp tarpen utentor teltet for og få litt mer tumleplass. Gryta var full av Røye som var fisket tidligere på dagen, kaffen sto og trakk; det kunne regne så mye det ville, det ble en nydelig kveld alikevell.


Da vi våknet i syvtiden dag fire stekte solen på teltduken og det var bare å rulle ut av teltet som en fet kobbe, legge seg til i lyngen, fyre opp primusen og sette over kaffen. Slike morgener er en ren nytelse!!
Første del av dagens rute la jeg rundt og vest av Làhten-ceabet fjellet. Her var det nydelig utsikt over den midtre delen av Stabursdalen og videre nordvestover på vidda.
Vi stoppet ved et lite vann som nesten rant over av Røye. Kastet ut en liten spinner og etter fem min hadde jeg nok fisk til lunsj for både Buddy og meg.
Vi fortsatte ned til Njahkàjavriet, et idyllisk vann som ligger øst for Càppesvàrri i en liten dal omsluttet av små gress-sletter og spredte bjerketrær. Fyrte opp et lite bål, kokte fisken og sovnet mett og god i lyngen. Det kaller jeg en perfekt lunsj!!
Utvilt og litt døgnvill fortsatte ferden videre mot syd, over Navkaoavi, krysset Navkajohka før vi slo leir ni timer seiner ved nord enden av det store vannet Àiroavri.
Vi var nå helt klart kommet inn i den mer grønne delen av vidda. Det ble lenger mellom steinurene og betydelig lettere og gå.
Men en annen "følgesvenn" på turen hadde også meldt sin ankomst for fullt. Myggen. Den hadde med få unntak glimret med sitt fravær tidligere, men den likte seg helt klart her det var mer vegitasjon.
Jeg hadde heldigvis med ett myggnett til hodet, og med goretex dressen på, gikk jeg fri. Buddy greide seg overaskende bra han også selv om snuten og beina hans tiltider var helt svarte av mygg, men det virket som de ikke greide å stikke han noe av betydning.
Tiltross for det pene kveldsværet krøp vi inn i teltet og tok kvelden ganske tidlig. De ni timene på beina og drøye to mil som hadde vært dagens tilbakelagte distanse hadde satt sine spor. Det var godt å krype i posen og dorme inn.



Den femte dagen var det forsatt pent, litt overskyet vær. Idag skulle vi etter planen slippe oss ned helt øverst i Stabbursdalen og krysse over sør for Stabburvatnet for så å sette kursen mer mot vest. Myggen var ivrig, så myggnett var påkrevd stort sett hele dagen.
Vi gikk lags østsiden av Àirojavri og over Àirooavi fjellet før vi begynte å slippe oss ned mot Stabursdalen. Planen var opprinnlig og gå langs østsiden av nordre Stabbursvatnet, men her sa fjellbjørka stopp. Tett krattskog og vier gjorde det nesten ufremkommelig. Jeg krysset derfor Staburselven nord for vannet og satte kursen mot noen små vann syd for Suolojàvri hvor vi slo leir.
Ganske utolig å se hvordan topografien skifter fra øst til vest av Stabursdalen. Noen av fjellene i øst strekker seg godt over tusen meter til værs, mens på vestsiden består landskapet mer av rolige vidder og åser som sjelden er høyere enn 500 moh.


Dag seks våknet jeg av den umisskjennelige lyden av hardt regn som pisket mot teltduken og en stiv kuling fra SØ som truet med å rive teltet opp fra bakken. Hviledag, var min første tanke. Det skulle komme godt med. Det er ikke til å unngå at kroppen får endel juling på en slik tur. Værst gikk det utover beina og hoftene, men ryggen og skrittet fikk sitt de og. En sekk på nermere tredve kilo og et terreng som har vært krevende med elvekryssinger og klatring opp og ned våt steinur setter sine spor, så en dag på ryggen ville sikkert komme godt med.
Men utover formiddagen roet regnet seg litt og jeg begynte å bli litt utålmodig etter å komme videre. Det er laaaangt igjen til Alta så det det beste er å bruke dagene.
Kl halv elleve var leieren pakket og vi la ivei. De værste gnagsårene ble teipet med gaffa tape. Gaffa holder bedre enn vanlig gnagsårplaster når man etter utallige elvekryssinger er søkkbløt i støvlene og aldrig får tørket de opp.
Vi la kursen opp lia mot Langevannet. Vi krysset de to gammle postrutene som gikk mellom Karasjokk og Alta i gamledager.
Dette ble en tung dag. De første to timene gikk i konstant stigning og myr, men regnet holdt seg stortsett unna. Men da vi kom opp på fjellet ble himmlen igjen beksvart og regnet pisket i ansiktet og det fortsatte med det resten av dagen. Vinden var soppas hissig at jeg helst ville komme over fjellet og ned i Stilladalen på vestsiden før vi slo leir, men dit var det langt.
Vi rundet rundt på sydsiden av Langevannet, holdt på nordsiden av Juovvajàvri og syd av Fàllejàvri (Falkevannet), fulgte Falkelva ett stykke før vi endelig kunne begynne nedstigningen til Stilladalen.
Hele dagen var det tåke og dårlig sikt. Blikket var konstant fokusert på neste skitt og neste meter. Skulle nok tatt en hviledag alikevell...
Utpå kvelden kunne vi endelig slå leir ved et lite vann nord for Stuorajàvri i le av noen små fjellbjørker.
Været roet seg utpå kvelden og det ble en fin kveld med ørret fiske og bålkos.



Dag syv våknet vi til rolig og fint vær. For første gang på turen skulle vi følge en sti. Det går en merket løype fra Joatkajàvri fjellstue til Sønvismoen i Tverrelvdalen og deler av den skulle vi følge denne dagen. Det er unektelig mer spennende å gå i urørt terreng, men prisen er ofte vansklig fremkommlighet og mer krevende vandring, så derfor så jeg fram til en dag med "motorvei vandring".
Vi la kursen mot NV over nordre del av Hoalgir fjellet, ned i Sadjinvuopmi dalen før siste stigning for dagen opp på Bellingfjellet (Gàmasvàrri).
På toppen av Bellingfjellet fikk jeg ett godt overblikk over den vannvittig store villmarka jeg hadde fått være en del av de siste dagene. Her så jeg helt til de ville fjellene i Øst, mot syd så jeg Hellefjellet hvor terenget roet seg og videre mot nord til kysten hvor fjellene igjen ble mer ville.
Finnmarksvidda er virkelig stedet for den som ønsker og være alene i urørt villmark. Her kan man gå alene i ukesvis å virkelig få kjenne på den store følelsen av total tilstedeværelse i naturen.
Men man må vite hva man legger utpå, for her inne er det ingen, eller ihvertfall veldig få hytter og lignende du kan søke ly i eller proviantere fra. Det er ikke som å gå på Hardangervidda der turistforeningens hytter er veldig utbrett. Men planlegger man godt og har utstyr en stoler på, er det bare å legge i vei.
Vi slapp oss ned til noen små vann på sydsiden av fjellet og en 12 gr spesial i kobber ble kastet ut uten de helt store forhåpningene.
Etter ti sekunder strammet sena seg og stangtuppen bøyde seg i en herlig bue som fortalte at her var det storfisk på gang. Først trodde jeg det var en Gjedde som hadde bitt seg på, jeg fikk nemlig ett par Gjedder dagen før selv om det er ganske sjelden her oppe. Men så fløy fisken i været og avslørte i all sin skjønhet at her var det en fet fin Ørret på gang.
Bremsen ble finjustert og alle bevegelser var fokusert på forsiktig kjøring av fisken. Ti minutter seinere lå det en nydelig, glinsende Ørret sprellende i lyngen forran meg.
"Det blir leir her" sa jeg til Buddy.
Jeg kokte fisken og rogna, helte av den deilig suppa og sammen med litt ris ble det en middag i gormet klassen. Jeg orket ikke å spise hele fisken selv, så Buddy fikk resten til kveldsmat. Etter middagen sovnet vi utenfor teltet mette og gode.
Litt seinere på kvelden var enda en fin Ørret landet. Den var tilogmed litt større enn den første, men jeg var fortsatt stappmett etter middagen så jeg renset og parterte fisken, la den i en vanntett pakkpose og gravde den ned i den kalde myra bak teltet til neste dag.


Den åttende dagen forsatte vi videre i Nordvestlig retning. Vi slapp oss ned i dalen vest for Nàlganas fjellet. Her dukket de første små furuknaggene opp. Det betyr gode kveldsbål.
Kartet ble studert og jeg bestemte meg for og legge turen opp over Raipas fjellet som ligger rett syd for Alta sentrum. Her ville jeg også få en nydelig utsikt over Altafjorden og byen som ville bli en perfekt avslutning på turen.
Det var tett krattskog og vierkratt som måtte forseres før vi kom opp over tregrensen til Raipasfjellet. Men ved hjelp av kartet greide jeg å finne en liten, neste gjengrod sti som gikk et stykke oppover og gjorde forflytningen mye enklere.
Det er absolutt nødvendig og samtidig veldig morro å skjønne at en behersker orientering med kart og kompas. Når en får selvtillit på det og stoler på den magiske kompassnåla å ser at det fungerer i praksis, blir det mye tryggere å ferdes i øde villmark, å mulihetene og følelsen av trygghet blir mye sterkere.
Vi slo leir rett over tregrensen ved Hangorivatnet.



Som vanlig var jeg spent på været da jeg gløttet ut av teltet den niende dagen. Den siste hele dagen på turen.
Idag ville vi få en nydelig utsikt over Alta og fjorden utenfor vist været var klart. Og til min store glede var det sol og klarvær og det sitret i kroppen av forventning etter å komme i vei.
Dagens etappe var kort, men jeg ville bruke god tid å nyte denne siste hele dagen til fulle.
Kursen ble lagt mot nord forbi Hestvatnet og Stengelsevatna.
Jeg la kursen mot høyde 418 på nordsiden av fjellet hvor det er et fint utsiktspunkt.
Luften hadde en deilig blanding av hav og snaufjell i seg og følesen av å være så nær havet og samtidig være på fjellet var en spesiell opplevelse for meg.
På havet har jeg min arbeidsplass (jeg er rekefisker) hvor naturopplevelsene også har vært mange gjennom årene, og nå sto jeg på fjellet med en nydelig villmarksfølelse i kroppen som hadde bygget seg opp inni meg etter ni dager alene. Og her på høde 418 møttes havet og villmarka å ble ett.
Veldig merkelig opplelvelse. Det ble faktisk ett aldrig så lite følelses ladet øyeblikk der Buddy og jeg sto å så utover Altafjorden og byen som vi hadde gått mot nå i ni dager.
Vi tok god tid her å tankene gikk til tilbake til de siste dagers opplevelser. En spesiel og fin følelse spredte seg i kroppen.
Gleden over at jeg fikk øynene opp for naturens storhet og takknemligheten for at jeg er frisk og har helse til å ta den i bruk ble stor.
Vi la oss til ved Trollvatna som ligger på ett lite platå i tregrensen på nordsiden av Raipas fjellet. Det var en rolig, fin og klar kveld med en nydelig solnedgang som satte landskapet rundt oss i brann. Vi sov ute denne siste natten.



Den tiende dagen trasket vi ned fra fjellet. Tok en liten kattevask i en bekk før de første husene dukket opp.
Det første mennesket jeg så var en pensjonert steinverks arbeider som jeg slo av en prat med.
Det var en hyggelig kar og han fortalte ivrig om gamledager og sine opplevelser inne på fjellet gjennom livet.
Han ble mektig inponert og tok meg i hånden da jeg fortalte kort om turen og ruta jeg hadde gått. Han mente at det var ett klokt valg av rute når en skulle krysse fjellet her og oppleve Finnmarksvidda i sin helhet.
"Det er ikke så mange som velger å gå opp i den grå delen av fjellet øst av Stabursdalen pga av den vansklige fremkomliheten", sa han, "men når en får med seg dette området og seinere legger kursen mot vest og kommer inn i den grønne og flate delen av vidda, har man fått med seg hele spekteret av det Finnmarksvidda har å gi", mente han.
Vi gikk over brua over Altaelva og fulgte RV93 den siste biten inn mot sentrum.
Det er unektelig litt rart å komme tilbake til sivilisasjonen etter så mange dager med bare villmark, men det var en deilig følelse også. Nok en gang; det er viktig med litt kontaster i livet!
Buddy og jeg benket oss til i solen på en uteservering midt i sentrum og bestilte to øl og en saftig stor hamburger. Fjellørret er godt, men hvær til sin tid.
Rett ved siden av drev et helt korps og rigget seg opp til konsert. Og med kornetter, trompeter, pauker og cymbaler satte de igang i nesten samme toneart og rytme.
Buddy sov uforstyrret, men for meg var det et hardt og brutalt møte med sivilisajonen. He..he.. ja ja.. like greit...



Er du ute etter øde, ensom villmark, er Finnmarksvidda stedet!!

God tur!!

[oyvindbr]

Brukte visst en del av siste timen på jobb til å lese gjennom denne turrapporten jeg. Var trivelig å følge med foran pcen. Finnmarksvidda ligger langt fram i tid for meg enda, men dette så og hørtes koselig ut. Vet jo litt om hvordan det føles å være på langtur etter at jeg i sommer dro hjemmefra og endte langt oppi dalstrøka innafor, men der jeg gikk var det ikke sammenhengende villmark, kun oaser. Så den villmarksfølelsen man får der oppi nord må nok oppleves sjøl før man helt vet hva det innebærer.

Drøye 30 kilos sekk er ikke å spøke med. En ting er treningstur inn til hytta, noe annet er flere dagsetapper. Jeg sliter fortsatt med høyreskuldra, men den kommer seg.

Følelsen av å være på tur bare med seg sjøl og bikkja er noe jeg savner sterkt! Men først må jeg få tak i bikkje. Bildet av Buddy i senga var koselig, får lyst til å si at sånn skal det være!

[Knut-Erik]

Takk for en fin rapport og fine bilder! Jeg hadde egentlig tenkt meg til Børgefjell neste sommer, men nå lokker Finnmarksvidda også... Så ut som om fisket var bra - i hvilken tidsperiode var du der?

Følelsen man får i kroppen av å tusle avgårde innover fjellheimen og ikke minst når man slår leir ved et lovende fiskevann er ubetalelig, og er verdt alt slit og strev med sekken på ryggen

Hvor mye strøm fikk du ut av solcellepanelet? Var det nok for å lade mobiltelefon, GPS osv?

[Frank-R.J]

Ja, jeg glemte å skrive når vi var der. Det var fra 7. - 17.Aug i år. (09)

Solcellepanelet har en output på 13,6v og med en 12v multilader (se bildet)

så har du nok strøm til lading av de fleste batterier.

Jeg brukte det på videokamera og still bilde kamera.

Mobilen er selfølgelig avslått på slike turer, men ikke no problem

å lade den vist det trengs.

[Helene_]

Hehe jeg gjorde også som oyvindbr, brukte litt jobbtid på å lese rapporten din

Hørtes ut som en fantastisk flott tur, det må være fantastisk å ha en så gledesspredende turpartner som Buddy.

De som ikke er "liker" friluftsliv (pga manglende erfaring/lyst til å prøve) vet ikke hva de går glipp av.

[elliva]

Takk for at du deler en slik tur med oss

Og jeg tenker bare at æsj, jeg skulle oppdaga naturens gleder for mange år siden. Prøver å ta det igjen nå, da

[martin.m]

Hei.

Takker for flott turrapport, Frank-Rune. Kikket innom fjellrek-sidene dine, ser ut til at teamet Buddy og du har hatt og får fine turer sammen

[Kjellis]

Flott turrapport fra et veldig interessant område Nå fikk jeg sannelig lyst på tur igjen

[ChristofferS]

Etter å ha lest denne skildringen booka jeg flybilletter for meg og tre kompiser og reiste til Stabbursnes i sommer Gikk litt nærmere elva en det ser ut som du gjorde, men kjenner igjen mye på bildene dine!

- Flott hjemmeside har du også! God tur neste gang!

[aleks]

Herlig turrapport og flotte bilder. Så ut som en fantastisk bra tur !