Lyngve Skrevet 1. september 2009 Skrevet 1. september 2009 Fra Kayseri til Dogubeyazit Etter å ha nådd toppen av Erciyes, dro jeg videre fra Kayseri til Erzurum med nattbussen. Hovedintensjonen med Erzurum var å fikse visum til Iran (Damavand), men etter å kastet bort 3-4 timer på konsulatet fikk jeg beskjed om at dette var umulig, og at jeg måtte gjøre det hjemmefra. Helt bortkastet tid med andre ord. Men Erzurum har heldigvis mer å tilby enn et fiendtlig innstilt Iransk konsulat. Midt i byen finnes det noen flotte historiske byggverk, og på vinterstid kan Erzurum reklamere med det beste skistedet i Tyrkia (Palandøken). Men på sommerstid er det egentlig lite å finne på i en såpass konservativ by, og attpåtil under Ramadan. Etter to netter i Erzurum dro jeg derfor videre til Dogubeyazit med Ararat for øye, spent på om det i det hele tatt lot seg gjøre å bestige dette fjellet uten en forhåndsbooket permit. Tillatelse (permit) Byråkratiet rundt Ararat er ikke helt uproblematisk. En klatretillatelse må søkes minst 45 dager på forhånd gjennom en av de mange tur operatørene på fjellet. Men så langt i forkant hadde ikke en impulsiv type som meg evnet å planlegge. Derfor visste jeg at min tur ville bli en tvilsom affære enten på egenhånd eller i en gruppe. Jeg oppsøkte en av de mest profilerte operatørene i Dogubeyazit, for å se om jeg i det minste kunne få fikset transport inn til fjellet. Dette ville komme på 25 Euro, men med betydelig risiko for at en ensom fugl som meg ville bli snudd av enten guider på fjellet, lokalbefolkning eller truende gjeterhunder. Sistnevnte er faktisk ikke noe å spøke med, for er det noe jeg misliker så er det å være alene når en flokk med gjeterhunder kommer bjeffende imot meg. Men gjeterhundene ved foten av Ararat er heldigvis av den mer vennlige sorten, og antakelig godt vant med turister i goretex bekledning. Det værst tenkelige scenarioet (om enn noe usannsynlig) er å bli pågrepet av Gendarmes, uten å være i besittelse av de nødvendige papirer. I en slik situasjon kan det godt tenkes at man må ut med flere hundre dollar i bestikkelser, noe jeg har erfart tidligere i sammenlignbare land. Så etter en natt med grublerier bestemte jeg meg for at immunitet i en guidet gruppe ville være det beste alternativet selv om prisen da ble hele 280 Euro, uten mat og esel-transport. Litt overaskende viste det seg at ingen av de andre i gruppen heller hadde en reell permit, fordi samtlige hadde meldt seg på for relativt kort tid siden. Et fransk ektepar betalte 300 Euro hver, en franskmann 400 Euro og de fire armenerne ca 400 Euro hver. Mao noe høyere pris enn det jeg betalte, men så hadde de til gjengjeld full service på fjellet. Fire polakker jeg møtte på noen dager senere hadde sluppet unna med 150 Euro hver, men med en helt annen operatør. De også, selvsagt uten en reell permit. Så mitt inntrykk er at langt de fleste på fjellet er i besittelse av ureglementære tillatelser, og at alle operatører i Dogubeyazit (også de seriøse) i større eller mindre grad opererer på denne måten. Den mest anerkjente operatøren i Dogubeyazit tilbød meg endog 20 Euro i momsrabatt, mot at det ikke ble utstedt kvittering, noe jeg uten skrupler aksepterte. Men dette hadde jeg naturligvis ikke tatt sjansen på med en ukjent operatør, som ikke er kreditert av Lonely Planet. For da hadde jeg risikert å betale for en tur som aldri ble noe av, uten at jeg hadde kunnet dokumentere oppgjøret. Turen min var så usupportert som den kunne bli etter omstendighetene på fjellet. Dog med ett unntak. Og det var en liter med kokende vann per dag på fjellet, da jeg ikke fikk kjøpt gass i Dogubeyazit. Utenom det var jeg selvgående. Dag 1 Avtalen var at jeg skulle være klar for avhenting på hotellet kl 07:00. Men jeg forsov meg, så da det banket på døren kl. 07:30 måtte jeg hive meg rundt på 5-10 minutter. En utrolig stressende og flau start på turen. Minibussen brukte vel en time opp til 2200 moh, hvor hester stod klare til å ta over. Der møtte vi også guiden Ahmed, en gammel og tilsynelatende sliten kurdisk mann med bart. Men han var mye sprekere enn han så ut til, og de gikk i bra tempo opp til sommerbeitet på ca 2500 moh. Her møtte vi familien hans, som tilbød te og noe å spise. Deretter fortsatte vi bratt oppover, og flere hadde problemer med tempoet til gamlingen. De andre, som praktisk talt bar ingenting, hadde nok forventet at en kar med 20+ kg på ryggen, ville sinke gruppen betraktelig. Men tvert imot, dette handikappet passet meg ypperlig, og jeg holdt fint følge med gamlingen. Vi passerte den normale basecampen på 3200 moh og fortsatte opp til et mye bedre område på ca 3300 moh. Mens de andre måtte vente på hestene med utstyr og telt, var jeg rask med å slå opp mitt telt i fare for en nærstående regnbye. Etter lunsj forsatte et par av de armenske karene på en vanvittig akklimatiseringstur til 4700 moh, noe som i ettertid skulle vise seg å ikke være så lurt. Selv tok jeg en meget moderat tur opp til 3500 moh, hvor jeg satt i en time og nøt solnedgangen. Dag 2 Jeg våknet opp kl 07:15 og inntok min medbrakte frokost (tyrkisk brød med ost) i teltet, mens de andre pakket i påvente av sin frokost. Innarbeidede telt rutiner gjennom mange år, medførte at jeg startet en halvtime før de andre. Jeg unnagjorde de 900 høydemetrene på ca 2 timer, og selv de to sprekeste armenerne dukket ikke opp i Highcamp før det var gått mer enn en halvtime. Resten av følget kom en del senere, og spesielt den ene franskmannen så ut til å slite noe fryktelig. Etter et raskt måltid fortsatte jeg et par hundre høydemetere oppover, slik at sovehøyde også denne dagen skulle bli mindre enn makshøyde. Ingen av de andre, selv ikke armenerne, hadde krefter til dette. Det begynte å lyne og tordne like etter at jeg var nede igjen, og den påfølgende haglskuren la igjen et 2-3 centimeter dekke. Det var en felles aksept for å gå for toppen påfølgende natt, så vi gikk derfor tidlig til køys. Forøvrig må det legges til at dette programmet var langt i overkant av en alminnelig akseptert progresjon i høyden. Men de så ut til at alle taklet det forholdsvis bra, og det var ingen akutte symptomer å se. Dag 3 Som avtalt ble vi vekket kl 02:00, og mens jeg nøt min frokost inne i teltet, måtte de andre innta sitt måltid under åpen himmel i skjelvende kulde. Alle var klare til avgang litt etter kl. 03:00, unntatt den franske kvinnen som hadde bestemt seg for å bli igjen på grunn av mageproblemer. Den gamle guiden startet i et forykende tempo, og det var bare jeg og den ene armeneren som uproblematisk klarte å holde følge. Franskmennene ble liggende et godt stykke bak, og flere ganger måtte de rope til guiden om å ta det med ro. Dette medførte flere pauser til stor frustrasjon for noen av oss. Men fremdriften var uansett langt bedre enn det iransk/aserbadsjanske teamet som hadde startet nesten en time før oss. På ca 4600 moh måtte vi manøvrere oss forbi den 15-20 manns store gruppen i bratt og ulendt terreng, noe som utløste flere steinsprang av uerfarne alpinister. Da vi nådde snøen på ca 4800 meters høyde, begynte det å lysne. Gårsdagens haglbye som hadde lagt igjen 2-3 centimer, gjorde stegjern overflødige. Min tolmodighet hadde nå tatt slutt, og jeg forsatte non-stop oppover. De andre falt av som fluer, og det var bare den ene armenern som klarte å holde følge. Men han slet han også, så av taktiske grunner la han seg i front for å bremse meg og for å få noen sekunders pustepause med jevne mellomrom. Siden han hadde med seg en GPS så jeg nytten av hans kompaniskap, og vi fortsatte sammen inn i det tette skydekket som omslynget den øverste delen av fjellet. Det var med stor begeistring vi nådde toppen, og fikk kontrollmålt den til ca 5135m. Eneste ulempen var skydekket som medførte null utsikt, men vi var på grensen til å komme over skyene, så noen småglimt av landet under oss fikk vi. Vi stod og frøs i en halvtime, før jeg bestemte meg for å gjøre retur. Armeneren måtte derimot vente sine kompiser, og de dukket ikke opp før det var gått en time. Jeg passerte dem på vei nedover, og det virket som de bare fikk tatt 4-5 steg mellom pustepausene. Det gikk veldig fort nedover, og jeg var tilbake i Highcamp på mindre enn en time kl 07:10, dvs ca 4 timer etter at vi hadde startet. Jeg var tom for vann og gikk derfor bort til kokkens telt. Han hadde nok ikke forventet retur før om et par timer, så det var ikke noe kokende vann å få. Jeg returnerte derfor til teltet med uforettet sak, og la meg til å sove i en litt dehydrert tilstand. Klokken var over 09:00 da jeg hørte et par av armenerne. Det var på tide å stå opp og få seg en liter kokende vann, og blandet med min medbrakte Tang saftpulver gjorde dette utrolig godt. Franskmennene dukket ikke opp før 10:30, etter å ha brukt 3 timer på vei ned igjen. Den ene gikk utmattet inn i teltet sitt, mens den andre begynte å krangle med kokken, da han oppdaget at teltleiren var i ferd med å tas ned. De 3 franskmennene ville helst at vi skulle bli en natt til i Highcamp, og ihvertfall ikke gå lenger ned enn til Basecamp. Men guiden og kokken hadde allerede bestemt seg for å gjøre retur til Dogubeyazit i løpet av dagen, selv om programmet (og prisen) stipulerte minst 3 netter på fjellet. Så det var bare å pakke og begynne på ytterligere 2000 meters nedstigning. Det ble mange timer med venting på det franske paret før vi var nede igjen 17:45. Etter en time i minibussen, var det rett bort til nærmeste kebab restaurant. Et måltid som gjorde underverker etter en lang dag uten annet enn sjokolade og tørre kjeks. Nedenfor bare et utvalg bilder, alle 88 finnes her: http://picasaweb.google.com/lyngve/0399MountArarat Siter
pb Skrevet 2. september 2009 Skrevet 2. september 2009 Gratulerer med en fin topp og lykke til i/med Iran. Hilsen Petter Siter
snilen Skrevet 2. september 2009 Skrevet 2. september 2009 Gratulerer med nok en klassisk topp. Så du noe til Noas aark? Siter
Kjell Iver Skrevet 2. september 2009 Skrevet 2. september 2009 Gratulerer med den toppen også. Koser meg med turrapportene dine. Fanken så god form du er i, men det har kanskje sammenheng med aktivitetsnivået Siter
Lyngve Skrevet 2. september 2009 Forfatter Skrevet 2. september 2009 Petter: Skal innom konsulatet i Trabzon imorgen, da får vi se om det er mulig å komme seg inn i Iran. Er ikke veldig optimistisk... Snilen: Noah's ark så jeg ikke. Hvem er det som tror på noe sånn tull egentlig? Jo en amerikaner jeg snakket med i Basecamp, en hyper religiøs mann som ikke var der for å nå toppen, men for å lete etter Noah's ark. Jeg hadde store problemer med å holde maska, da han snakket om sin ekspedisjon. Han virket ihvertfall veldig overbevist om at han skulle finne noe på breen..... Kjiver: Kan ha sammenheng med den lange sykkelturen Men det er tynn luft som gir meg ett ekstra gir, for i lavlandet er jeg som folk flest, i alminnelig form. Siter
Dag G - Evje Skrevet 10. september 2009 Skrevet 10. september 2009 Hei. Trodde du var på sykkeltur i NordNorge og så er du plutselig langt ned i Asia Oppskrift på et slikt turboliv ? Umulig med 8-4 jobb tror jeg....... Siter
essem Skrevet 10. september 2009 Skrevet 10. september 2009 Hei. Trodde du var på sykkeltur i NordNorge og så er du plutselig langt ned i Asia Oppskrift på et slikt turboliv ? Umulig med 8-4 jobb tror jeg....... 20t arbeidsdøgn er vel i drøyeste laget for de fleste.. 8-18 i 6-8mnd for så å ta 4-6mnd ferie (eller permisjon) er vel en mulighet. Er vel ikke så langt unna Lyngve sin "praksis" det Siter
Håvard Skrevet 10. september 2009 Skrevet 10. september 2009 20t arbeidsdøgn er vel i drøyeste laget for de fleste.. 8-18 i 6-8mnd for så å ta 4-6mnd ferie (eller permisjon) er vel en mulighet. Er vel ikke så langt unna Lyngve sin "praksis" det Hehehe, ja tall kan fort bli tull for noen....... Lyngve må vel være så nært en Livsnyter kan komme vil jeg tro? Tror de fleste, såfremt de vil, har mulighet eller skaffer seg muligheten til 10-12 timers dager, for så å nyte hobbyen sin fullendt slik Lyngve tilsynelatende gjør. Ihvertfall så lenge gnagerne ikke er kommet til verden... Kult liv du lever for tiden Lyngve. Fortsett med det! Tror et slikt liv er langt mer givende enn feit MB og kåk på beste vestkant, selv om du muligens har det i tillegg? Lykke til på nye turer Siter
Dag G - Evje Skrevet 10. september 2009 Skrevet 10. september 2009 Hehehe, ja tall kan fort bli tull for noen....... Lyngve må vel være så nært en Livsnyter kan komme vil jeg tro? Tror de fleste, såfremt de vil, har mulighet eller skaffer seg muligheten til 10-12 timers dager, for så å nyte hobbyen sin fullendt slik Lyngve tilsynelatende gjør. Ihvertfall så lenge gnagerne ikke er kommet til verden... Kult liv du lever for tiden Lyngve. Fortsett med det! Tror et slikt liv er langt mer givende enn feit MB og kåk på beste vestkant, selv om du muligens har det i tillegg? Lykke til på nye turer . Ja godt vi har essem her til å passe på at vi vanlige dødlige ikke blir forledet til å tru at Lyngve jobber 20 timer i døgnet. Flotte turer du Lyngve drar på. Skriver du for andre enn Fjellforum ? Siter
Lyngve Skrevet 10. september 2009 Forfatter Skrevet 10. september 2009 Solgte alt jeg hadde i Norge, så jeg har ikke noen form for løpende utgifter i hjemlandet (med unntak av mobiltelefon og reiseforsikring). Å sykle er vanvittig billig. Å reise og leve i Asia er vanvittig billig. Flybilletter skaffes nesten gratis når man reiser motstrøms, og ikke på tidspunkt hvor resten av bermen skal ut på ferie. Har ikke jobbet fast på over 2 år, men likevel har jeg mer penger nå enn for 2 år siden..... Livet er herlig, så lenge man ikke går i gjeldsfella til sosialistene (hvis motiv er å påføre menigmann slik en enorm gjeld at de må jobbe som slaver resten av livet for å betjene sin gjeld og materialistiske vaner). Siter
500fjell Skrevet 10. september 2009 Skrevet 10. september 2009 Fantastisk tur du hadde der Lyngve! Imponert over dine eventyr rundt om kring i verden Et spørsmål jeg lenge har lurt på (OT), hvorfor skriver du på engelsk på hjemmesiden din egentlig? Har det noe med sponsorer å gjøre, ikke-norsktalende kontakter, bare for lyst?? Siter
Lyngve Skrevet 10. september 2009 Forfatter Skrevet 10. september 2009 Jeg er ikke skribent, og jeg har ingen sponsorer!!! Hvorfor engelsk? Jo fordi man når flere ved å bruke engelsk!! Dessuten er de fleste av turene mine i utlandet. Hadde jeg kun hatt Norge som nedslagsfelt, ville jeg sannsynligvis valgt norsk. Men norsk vil uansett dø ut som språk om et par hundre år likevel.... Siter
Dag G - Evje Skrevet 10. september 2009 Skrevet 10. september 2009 Greie svar Lyngve. Bare en kommentar til utsagnet: Livet er herlig, så lenge man ikke går i gjeldsfella til sosialistene (hvis motiv er å påføre menigmann slik en enorm gjeld at de må jobbe som slaver resten av livet for å betjene sin gjeld og materialistiske vaner). . Har familie i USA som er så erkekonservative og antisosialister at de driter mørkeblått. Men de må jobbe mye mer enn oss for å greie utgiftene sine og å ta fri for å reise på tur ut i naturen er helt utenkelig. Eneste ferie er cruize på en båt med drinker med paraplyer, men de fleste låner alltid for å reise .. Siter
Håvard Skrevet 10. september 2009 Skrevet 10. september 2009 Men norsk vil uansett dø ut som språk om et par hundre år likevel.... Nja, det sa min farfar for snart 200 år siden også, men fortsatt prates det jo rimelig greit norsk enn så lenge... Litt OT: Hva er ditt flotteste område du har besøkt sålangt? Tenker kombinasjonen fjell/lokalfolk/kultur > attitude! De få stedene rundt omkring i verden jeg har vært, sitter lokalbefolkningens fremtreden like godt og/eller dårlig i minne som selve turmålet. En hyggelig samtale jeg engang hadde med RM (8K) visste samme inntrykk. Hva er dine erfaringer Lyngve? Ok, veldig OT her dette! Siter
essem Skrevet 10. september 2009 Skrevet 10. september 2009 Norsk for 200 år siden er ikke det samme som norsk i dag. Om 200 år er norsk noe annet enn i dag.... Siter
Dag G - Evje Skrevet 10. september 2009 Skrevet 10. september 2009 Norsk for 200 år siden er ikke det samme som norsk i dag. Om 200 år er norsk noe annet enn i dag.... . Litt OT dette også men essem begynner å ligne en gammel gnager.... Tror nok norsk vil best som språk, men vi får vel snart strømregninga på kinesisk siden Siv Jensen vil selge krafta vår på børsen. Siter
springsteen Skrevet 10. september 2009 Skrevet 10. september 2009 Norsk for 200 år siden er ikke det samme som norsk i dag. Om 200 år er norsk noe annet enn i dag.... Om 200 år er det nok ikke mange som forstår engelsken din heller... Siter
Lyngve Skrevet 10. september 2009 Forfatter Skrevet 10. september 2009 Dag: Det forundrer meg ikke at den alminnelige amerikaner må jobbe knallhardt. USA sin imperialisme og enorme krigsmaskineri er jo ikke helt gratis å drifte. De konservative kreftene har seg selv å takke, inkludert den mørkeblå familien din i USA De er nåtidens korsfarere!! Og han amerikaneren på Ararat kommanderte sine kurdiske tjenere rundt om kring. Kvalmende type. Håvar: I det korte innlegget ditt bruker du engelske ord hele 4 ganger !! Er du fremdeles overbevist om at norsk kommer til å overleve? Min favoritt er Sentral-Asia (Pamir og Tien Shan), fordi dette området fremdeles er uberørt av vestlig masse-turisme. Siter
Dag G - Evje Skrevet 10. september 2009 Skrevet 10. september 2009 Så hvor har du truffet de beste av menneskeheten Lyngve. Selv har jeg beste minner fra det sydlige Polen. Ærlige og flotte mennesker. Siter
Marmolejo Skrevet 10. september 2009 Skrevet 10. september 2009 De hyggeligste mennesker jeg har truffet på fjellturer har vært i Sentral-Asia. Det samme gjelder de kjipeste.. De flotteste områder har også vært i Sentral-Asia (med Kaukasus på en annen plass). Jeg driver også og planlegger tur til Sentral-Asia neste år. De beste snøforholdene har imidlertid vært i Alpene. Siter
Lyngve Skrevet 11. september 2009 Forfatter Skrevet 11. september 2009 Det beste av menneskeheten finnes der de lokale ikke føler seg eller sin identitet truet av fremmede. Det forutsetter en del ting: -lite turisme -etnisk rene samfunn -religiøs fatning m.m. Tre fremmede vestlige menn (meg inkludert) fikk sove hos en muslimsk familie på grensen mellom Tajikistan og Afghanistan. Ved mange anledninger (også nattestid) var bare kvinnene hjemme i huset!. Kunne dette skjedd hos en muslimsk familie på Grønland? Neppe !!!!!!! Dag: De polakkene jeg ser rundt omkring i Norge, ser litt utilnærmelige ut. Polakkene har dessuten (som russerne) en tendens til å være litt for stolte av sitt ariske opphav. Men de polakkene jeg faktisk møter på ute på mine reiser er kjempehyggelige. Senest for noen få dager siden tilbrakte jeg en hel kveld på hotellet sammen med 4 polakker som var på vei fra Polen til Ararat med sine gamle Renault. Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.