Hvorfor noen traver i fjellet mens andre ikke er interessert

[Gjest Anonymous]

Denne tråden er utskilt frå "Et par spørsmål til drøfting"

Ragnar

Moderator

Jeg hadde sikkert ikke fått denne interessen hvis jeg ikke hadde hatt foreldre med hytte i Valdres, og som tok meg med på masse turer.

Med så mange ”fjellfanter” samlet i ett forum kunne det vært interessant å undersøke litt om hvorfor noen traver i fjellet mens andre ikke er interessert i det hele tatt. Hva fikk oss til å begynne med dette? (Hva som får oss til å fortsette sier seg vel selv!). Hvor viktig er det å ha hatt friluftsinteresserte foreldre/slekninger som har tatt oss med på tur siden vi var små. For min egen del er jeg oppvokst med fjellturer fra jeg var liten – mistet litt interessen i tidlig ungdom, men i voksen alder kom den igjen for fullt. Prøver etter beste evne å overføre dette til ungene mine, og tror bestemt dette er veldig viktig for hvor interessert de selv skal bli i å ferdes i fjellet. Hva mener folket?

haldis

[Tom]

Enhver psykolog vet hvor viktig barndommen er for et menneskes utvikling. En bekjent av meg som har dette yrket, og som har jobbet med mange grusomme menneskeskjebner, sa til meg i sommer at alvorlige psykiske problemer/sykdommer av langvarig karakter alltid kan knyttes til barndomstraumer. På samme måte er det naturlig å anta at positive barndomsopplevelser vil påvirke til stabil og trygg utvikling av sinnet. Sånn sett kan jeg ikke se noen bedre gave å gi til sine barn enn naturopplevelse (i tillegg til kjærlighet, selvsagt).

Kanskje det etterhvert kan bli mulig å fortelle mer om seg selv og sin bakgrunn i profilene?

mistet litt interessen i tidlig ungdom, men i voksen alder kom den igjen for fullt

Samme her. I de tidlige tenårene satt jeg stort sett på hytta på Sørlandet og drakk øl (litt overdriv, men...) Det skjedde en eksplosjon i min samling den dagen jeg tok lappen. På slutten av 90-tallet gikk jeg veldig mye, inntil en kneskade som nå er leget satt meg tilbake. For ungdom er det viktig å ta avstand fra alt foreldrene har oppflasket dem med. Det er ikke fordi de på sikt vil forbli helt ulike foreldrene, men det er en del av det å skape sin egen identitet og vise omverdenen at man er et selvstendig tenkende menneske. Etterhvert faller man gjerne tilbake til de verdier man er oppdratt med, spesielt hvis foreldrene har gjort en god jobb. Eplet faller ikke så langt fra stammen osv...

Et par fine utsagn kan navnes:

"De som har følt hva livet blant tinderne er, eller kan være for et menneske, behøver ikke lese om det, og de, som aldri har følt det, vil så likevel ikke forstå."

Carl Wilhelm Rubenson

Journalist: Hvorfor begynte du å klatre?

Arne Næss sr.: Hvorfor sluttet du?

[Gjest Anonymous]

Hvor viktig er det å ha hatt friluftsinteresserte foreldre/slekninger som har tatt oss med på tur siden vi var små. For min egen del er jeg oppvokst med fjellturer fra jeg var liten – mistet litt interessen i tidlig ungdom, men i voksen alder kom den igjen for fullt. Prøver etter beste evne å overføre dette til ungene mine, og tror bestemt dette er veldig viktig for hvor interessert de selv skal bli i å ferdes i fjellet. Hva mener folket?

haldis

Hei Haldis,

For meg var det også en hytte i Valdres med mange fine turer. Ingen toppturer i den tiden riktignok, men naturen virket nok. Ellers hadde jeg en skoletur til Vandrerhjemmet på Valdresflya, som også ga gode minner.

Uten at jeg vil våge meg på psykologi, er jeg enig med deg - og da tar jeg også hensyn til erfaringer med egne barn i tenårene - i at det er viktig og få med seg barna i hvert fall et par ganger. Hvis de ikke vil mer er det ikke noe problem, synes jeg. Eller for å si det på en annen måte: bør man som foreldre ikke lage det til noe problem. Det verste som fins er vel den typen foreldre som med masse godt humør tvinger barna sine til å bli med på tur med praktfulle uttalelser om hvor godt det er å komme seg litt utendørs og bort fra spill-computeren osv. Barn oppdager selv vel hva de liker hvis man gir dem nok variasjon. Min eldste sønn har for eksempel via den metoden selv oppdaget all slags aktiviteter som musikk, judo, seiling og alpin vintersport. Musikk og judo sluttet han med igjen etter et par år, men det skulle absolutt ikke forundre meg om han begynner igjen når han blir eldre. Vi har alltid bare stimulert og sagt at det kanskje kunne være gøy å prøve noe nytt, men etter det var det hans eget valg om han ville forsette.

Senere kan velge å

[OleG]

Med 4 små barn (1-7år) er frekvensen på "voksenfjellturene" redusert endel de siste årene. Men vi prøver å få barna med oss ut noen ganger, stort sett i skogen, men også på fjellet i feriene. Særlig de to største.

I en bok om barn på tur jeg leste stod det et viktig poeng: for de fleste barn er ikke det å gå i seg selv noe spennende, med det de opplever underveis. Og det har jeg også merket. Det som virkelig fenger er når vi stopper opp underveis fordi vi finner noe spennende, eller ved et leirsted. Der begynner barna med en gang å leke, utforske, bygge "hytter" eller lignende. Vi har strevd oss opp på en topp, og de var ganske slitne på slutten, men etter 1 minutts hvile var det full fart igjen for å bygge varder og annen moro. Å ta med venner kan også hjelpe. Målet kan også være drivkraft noen ganger, f.eks hytte med vaffelsalg, turorienteringsposter, stempel i distansekort på ski (som igjen kan føre til distansemerke) eller en fjelltopp. Røde T-er kan til og med være morsomt å finne, i hvertfall den første dagen.

Foreldrene må også være innstilt på litt ekstra innsats for å være motivator, underholdnings"artist" og fasilitator underveis, men man får mye igjen for det.

Jeg er enig i at barna ikke bør tvinges til å gå på tur, men noen ganger kan det være greit med litt pushing for å få dem ut av huset, så lenge de synes det er ok når de først er i gang.

God tur!

OleG

[Kjell-Erik]

Hei Ole, Haldis og andre foreldre med ønsker om å overføre naturglede til sine barn.

Ole, jeg kjenner igjen det du sier om at det barn opplever underveis er det viktigste. Jeg har en liten tilføyelse som er basert på egen erfaring. Vi voksne har lett for å se på en tur som en målrettet aktiviteit. Med det mener jeg at vi gjerne vil gå fra punkt A til B og ser det som svært viktig at vi også virkelig når punkt B. Barn (mine i hvert fall) "virker" ikke på den måten. Måten vi løste dette problemet på var egentlig veldig enkel. Vi sørget alltid for at det var nok mellom-mål som lett kunne omgjøres til slutt-mål. Da barna var små sørget vi i tillegg for at det aldri varte for lenge - den berømte "er vi ikke snart fremme da pappa" fem minutter etter start kjenner vel alle foreldre - før vi nådde det første spennende stedet: en bekk for eksempel er jo alltid kjempegøy for både små og større barn.

En annen ting er også typisk for barn. Det virker som de har en annen type kondisjon enn oss. Vi liker (og kan også) gå temmelig lenge i jevn fart. Barn har en utrolig energi og kondisjon, men er mye mer innstilt på avvekslende stor fart for kortere tid og deretter en kort pause. Ofte glemmer vi vel også at barn aldri beveger seg i en rett linje. De fyker i alle retninger og går ofte tre ganger så langt som oss.

[Stuttjukken]

Kvifor går eg i fjellet, medan mange andre ikkje gjer det, sei det. Foreldra mine tok meg med til fjells frå eg var liten. Eg likte det, og har gått i fjellet sida. Det er ikkje sikkert at eg hadde gått i fjellet i dag utan denne bakgrunnen, rett og slett fordi eg kanskje ikkje ville forstått vitsen med det. At familien legg grunnlaget har nok svært mykje å sei. For meg er det ikkje viktig å trava fortast eller lengst mogleg gjennom fjellet, fly avgarde etter flest mogleg fjelltoppar, m.m. Trimmen er gjerne eit argument, men langt frå det viktigaste. Eg kjenner ingen trong til å meistra alt mogleg i fjellet, og har aldri drive med klatring, m.m. For meg er ikkje fjellet ein konkurransearena. Eg er nyfiken på fjellet, og går stadig på stadig nye stader og nye ruter, for å oppleva nytt fjell, og verta kjend med meir fjell. Folk som treff på meg, let seg forundra over kva levande leksikon dei møter i fjellet på sine vandringar i Stølsheimen, som er mitt kjæraste fjellområde.

Eg går til fjells for å fotografera i fjellområda, ja, men var det fotointeressa som førte meg til fjells? Eg kunne like godt ha falle for å fotografera by-miljø, kyst-miljø, m.m. istadenfor. Nei, det er rett og slett for å sleppa innpå inntrykkene og stemningane som fjellet kan gje meg. Når eg er til fjells leitar eg ikkje etter meg sjølv på religiøst vis, men eg let meg leva meg inn i naturen og fjellet der eg er, som om eg skulle vera ein lemen, ein hare, ein hjort eller eit reinsdyr. Sjølv ser eg på meg som ein bjørn, og enkelte kjenner meg som "Fjellbamsen" i Stølsheimen. For meg er det å vera i fjellet som å koma heim. Tilværet kjennest godt, og livet er heilt herleg i fjellet. Å leva seg inn i fjellnaturen og vera ein del av det, og la tankane fly............................................

[htjostheim]

Ser ut som dei fleste her har foreldre som har dratt dei med i fjellet. Sjølv er eg eit av unntaka. Har aldri sett nokon av foreldra mine i fjellsko, så langt eg veit, så har ingen av dei fjellsko. Så langt eg veit, har dei aldri gått på ein skikkeleg fjelltur. Men for min eigen del, så skal det ikkje gå mange vekene utan fri natur under beina og frisk luft i lungene før eg får abstinens og må gå ein tur i fjellet. Men, det skal tas med at eg har gått ein del i fjellet som barn. Kan gi speidaren skulda for det. Sjølv om foreldra mine ikkje er fjellfolk, så har dei medvirka til at eg har vorte fjellmenneske ved å senda meg i speidaren.

Er det nokon her som har gått fra å ikkje kunne fordra fjellet, til å lika det? Skal vel kanskje litt til.

[Nils]

Er det nokon her som har gått fra å ikkje kunne fordra fjellet, til å lika det? Skal vel kanskje litt til.

Kona mi har aldri likt fjellet noe særlig. Til tross for det har hun vært med på topper som store Ringstind (2124), Storebjørn (2222), Veslebjørn (2150), Storgrovhøe (2259), gått Urdadalsryggen m.m. Galdhøpiggen og Besseggen gikk hun før hun traff meg. Likevel er hun fortsatt uinteressert i fjellet, ihvertfall topper. Har ikke klart å omvende henne.

Men det må jo sies at jeg er veldig imponert over at hun har blitt med på så mange toppturer når hun ikke er glad i fjellet. Selv om hun oftest var med mens vi ennå var nyforelsket...

[knut stabell]

Hei !

Fint initsiativ Haldis !

Tror som mange andre at tidlig start betyr mye og at lysten lett kan drepes om ikke turene går på barnas premisser. Det betyr på ingen måte at turen bare skal være lek, - utfordringer pirrer minst like mye !

Husker godt at vi to brødre tagg oss til tur over Høgronden da vi var 8 og 9 år gamle ! Selvsagt kunne vi når en tolvåring skulle gå turen !

Ta det gjerne som en selvfølge at ungdom i tenårene ikke gidder å bli med foreldrene, men spør noen venner av dem om de har lyst til å bli med på en bretur eller klive/klatretur eller på DNTs basecamparrangement. Det er mange muligheter både med og uten voksne.

knut

[Julia]

Hos meg var det vel ikke direkte fjellet, som jeg/vi barna ble tatt med på, men naturen generelt. Pappaen min jobbet på universitet i Leizpig og utdannet biologer/lærere, så det å få lov å bli med på ekskursjoner osv var stort. Og der lærte vi selvfølgelig en hel masse (si det samme som studentene ). Vi reiste alltis på teltferie og gikk større eller mindre store turer til bortgjemte strender, i skogen og alltid med kikkert rundt halsen og på utkikk etter spennende ting (si dyr som fugler, firfirsler eller annet kryp). Det ble gåturer gjennom skogen til badetjern om kvelden og annet slik. Senere, etter at vi flyttet til Vesttyskland (og dermed kunne begynne å utforske verden utenfor muren) ble det turer til Alpene (dog ikke topper), Middelhavet og masse Skandinavia. Med fokus på naturen og gåturer hiten og diten.

Så da jeg traff Morten etter å ha flyttet til Norge, som som alle vet er en toppturentusiast, var det ikke vanskelig for meg å finne glede i fjellnaturen. Det er vel kanskje fortsatt slik at naturopplevelsen står høyere for meg enn det å nå en topp, men det kan vel ikke være feil, det . Gleder meg allerede til boka er ferdig og vi kjøper oss kanu/kajakk (noe som ikke btyr at vi vil slutte å gå i fjellet. Med Valdres som base og fjellet foran nesa, så er det vel naturlig at den "daglige" ferden går til fjells når den først går utendørs).

Men foreldrene mine har aldri hatt "toppomania", de liker å gå på stier gjennom blomsterenger og andre steder med litt mer frodig og blomstrende vegetasjon eller på dykkketur i tropiske farvann. Fjellet ble (og blir) fort litt for goldt, selv om de også koser seg på Valdresflya på utkikk etter boltiter og heiloer når de er på besøk .

Så ja, Tom, eplet faller ikke langt fra treet .

[Svein]

eplet faller ikke langt fra treet .

Er ofte sånn... men jeg ramla ned ved nabo treet (-stammen). Svigern ble på en måte mitt innpass til fjellheimen, siden han i godt voksen alder hadde begynt å traske litt i geografien (ryggtrøbbel). Fram til 1994-95 drev jeg aktivt med friidrett, men fikk en lei hamstringskade. Aktiv trening under rehab førte til et tretthetsbrudd i fotbladet (skjevbelastning), og jeg ble mer eller mindre tvunget til å trappe ned. Etter å ha lest en artikkel i lokalavisen (til topps med Sunnmørsposten), tok jeg og svigern å planla en topptur. Toppturen skulle være Lillehornet i Sykkylven, opp via Straumsheimdalen. Vi bomma på toppen og havnet på nabotoppen Keipen. Jeg syns i grunn det var godt gjort å bomme på toppen, men det en annen sak.... Jeg glemmer aldri suget i magen i det vi forsiktig klyvde opp mot toppen. Det var vindstille på fjorden, men stiv kuling på toppen. Da var jeg frelst. Påfølgende toppturer ble Jønshorn og Slogen, så det ble en flying start. I -96 kjøpte jeg fjellhug-boka, og begynte å samle på topper i Sykkylvsalpane.

Før dette var jeg overhodet ikke klar over hva som fantes av natur, rett foran nesetippen min. Selvsagt hadde jeg med bil kjørt langs fjorder og opp/ned bratte hårnålssvinger på Sunnmøre, men aldri opplevd følelsen av å stå på toppen av Sunnmørsalpane. Man må oppleve naturen eller fjellet for å skjønne hva det dreier seg om. For meg har det blitt en lidenskap, et hjem nr 2 Opplevelsene har stått i kø, og jeg blir fortsatt like imponert hver gang. Det er en herlig følelse.

[FranzJosef]

Jeg bryter her med tradisjonen...

mine foreldre har aldri tatt meg med ut i naturen. Selv har de gått noen fjellturer også i Jotunheimen, de er også relativt interessert i natur og slikt. Men det var lenge før min tid. Deres aktive tid gjorde de unna med mine eldre brødre så min oppvekst har vært fyllt av somrer hjemme på sørlandet hvor jeg måtte finne på ting selv.

Men har aldri vært spesielt opptatt av natur eller fjell, hverken som ung eller ungdom. Men da jeg gikk på folkehøgskole som 19-åring dro vi til Jotunheimen. Og i ettertid tenkte jeg at det var egentlig ganske fint å gå slik i fjellet.

To år etter dro jeg på egenhånd til Jotunheimen og det var ganske spennende! Dro flere ganger det året. Året etter feiret jeg bursdagen på Galdhøpiggen og året etter der igjen var jeg på Mont Blanc, og nå er jeg hvert år i Jotunheimen.

[arildgs]

Bak gleden av å oppleve naturen ligger et lite landsted i Gaupesteinsmarka og oppveksten nære Oslomarka. Jeg tumlet mye rundt i skogen som liten.

Min interesse for fjellet startet som 13-åring. Da var jeg på leirskole på Spiterstulen. Spennende tidsepoke, mange "kuule" jevnaldrene, barske opplevelser som f.eks. Galdhøpiggen og Svelnosbreen.

Det, det ble ikke flere turer før jeg hadde forlatt "rede". (Min far sverger til lavlandet/marka og har voldsom respekt for fjellets forskjellige luner).

Det friske draget, den klare luften og de imponerende dimensjonene imponerer og får meg til å vende tilbake til fjellet. Den gode følelsen av å få brukt kroppen og kreftene er heller ikke å forakte. Slik blir det vel gjerne når man sitter å sliter på helsa i et kontorlandskap til daglig.