Om å føle seg liten i fjellet (Rasletinden, Jotunheimen 10.08.09)

[morten]

En mandags formiddag. Moderat tur, moderat vær, egentlig ikke noe spesielt. Jeg legger i vei fra Vandrerhjemmet på Valdresflya med kurs mot Steindalen og Rasletinden.

Over mot Steindalen sprekker tåka, sola titter frem. Opp til Øystre Rasletinden følger jeg en vardet sti til venstre for den østvendte breen. Har hørt om denne stien flere ganger, men dette er første gang jeg går den. En fin og direkte, relativt lettgått, rute opp til Ø. Rasletinden.

Herfra er det tåke videre. Pusler med noe greier innover i fjellet som er selve symbolet på fjellidioti blant enkelte her inne. Holder på med dette ikke langt fra Austre Kalvehøgde da jeg hører noe fjern rumling. På Mugna er det ikke til å ta feil av - rumlingen har blitt tydeligere. Pausen blir litt kortere enn ønsket. Gjennom enkelte gløtt i skylaget ser jeg noen monstre av noen tordenskyer i bakgrunnen. Blåsorte i bunnen og et himmelhøyt tårn av lodne, hvite bomulssdotter øverst.

Litt sørvest for Rasletinden møter jeg tre på vei sørvestover. Rumlingen har blitt enda tydeligere, og like etterpå kommer de første regndryppene. Tenker vel fortsatt at uværet skal holde seg sør om Bygdin.

Passerer forbi Rasletinden et stykke under toppen for å være mindre utsatt. Det tetner kraftig til. Vil bare ned nå. Skrår ned den sørvendte breen mellom Øystre R og hovedtoppen. Hopper over ei bregleppe og fortsetter langs fjellet. Mens jeg betrakter de dyvåte skrentene på venstre side tenker jeg at dette må være en fantastisk lokasjon for lett rissklatring en finværsdag. Flere skrenter fra 10-25 meter høye. Masse fine riss.

Vinden drar på. Rumlingen har blitt avløst av forsiktige skrall og drønn. Mot sørvest kommer en skyfront sigende som på ingen måte gir trivelige assosiasjoner.

Jeg enser lynglimt og bruker den gamle tellemetoden for å vurdere avstanden. Skrallene har blitt tydeligere og lydbølgene forplanter seg gjennom skyene og fjellveggene - rene surroundeffekten.

Et kort stykke lenger nede kommer jeg av breen og ut på ei glinsende fjellhylle. Står 5 minutter og vurderer å vente her, siden det virker nokså trygt. Men kraftig vind og økende hagl gjør det hustrig, så jeg fortsetter på skrå nedover.

For første gang får jeg øye på et lyn med den krakteristiske, mangefingrede, trådliknende formen. Tidsdifferansen til skrellet er mye mindre nå, men samtidig finner jeg ei stor steinhelle hvor det er forholdsvis tørt under.

Tordenskyen
Lyn og tordenaktiviteten tiltar, mens jeg sitter og hutrer. Et glimt, snart et skrall eller et brak, og når lyden avtar, er det på'n igjen med et nytt. Jeg føler forsåvidt jeg sitter trygt, men føler meg ganske liten og alene der jeg sitter. Haglskuren tiltar og bakken blir straks hvit, så kommer den, selve Tordenskyen. Den kommer sigende lavt innover flya sør for Rasletinden. Lavere enn der jeg sitter. Den nærmest knitrer av elektrisitet. En horisontal lynvinge ser ut til å gnistre ut fra en enda av skyen for så å forsvinne et annet sted i skyen. Smell. Et nytt horisontalt lyn. Smell. Og enda et. Denne gangen starter det lavere enn der jeg sitter, tar en underfundig kurvet rute og smadrer inn i fjellveggen på Rasletinden. Smell. På dette tidspunktet har jeg puttet fingra i øra for å være føre var. Hele den dyvåte kroppen skjelver så den rister, noe som gir en merkelig lyd med fingrene dypt inne i øregangene.

Etter en stund avtar aktiviteten, og jeg bare må bevege meg litt for ikke å fryse. Men jeg har ikke kommet langt før det blinker og smeller igjen. På ny sprinter jeg til et nytt skjulested.

Totalt satt jeg vel en times tid på vent før det hele heldigvis dabbet av.

Det mest fascinerende og imponerende var den horisontale banen som mange av lynene tok, og hvor tydelig man kunne se hele tråden til tross for at det var "dagslys". Spesielt de som utgitt i bunnen av skya lavere enn der jeg satt og i stedet for å slå rett i bakken under seg, tok en merkelig bane oppover, nærmest strakk seg ut etter Rasletinden. Og så lyden da. Like under bratt fjellvegg. Det er ikke mye som låter så mektig som skikkelige tordenskrall. Ikke bare volumet, men også måten lyden forplanter seg på i et gigantisk rom.


PS! Noen som kan teorien om optimale steder å plassere seg ved tordenvær i fjellet?

[jarmol]

Dette er noe av det jeg har fått beskjed om i USA ifm lyn og torden i fjellet:

I åpent fjell er det jo enkelte helt innlysende plasser man IKKE skal oppholde seg, som f.eks. på toppen av fjellet, langs en fjellrygg, på små pinnakler etc. Hvis man klatrer er det imidlertid ikke lurt å rapellere for å komme raskt ned, da et vått tau (det regner jo ganske ofte i slike sammenhenger) fungerer som en leder. Man skal også unngå å stille seg i nærheten av vann.

Litt avhengig av terrenget så kan det også være farlig å plassere seg under steinheller, da lynet vil søke korteste vei til bakken, hvilket kan være:

steinhelle - person som sitter i ly - bakken under

Det vil altså ikke nødvendigvis følge steinhellen rundt personen, selv om dette kanskje defineres som bakke, men gå tvers igjennom.

Det er ofte mer optimalt å sitte under åpen himmel, og da på huk (gjerne oppå en sekk hvis man har det) i en flykræsj-positur nede i et lite søkk. Man skal ikke legge seg ned, slik som man visst nok ofte fikk anbefalt før i tiden. Man skal heller ikke stille seg helt inntil fjellvegger eller pinakler, da lynet kan følge fjellveggen videre nedover bakken.

Altså, hvis det er ganske bratt og man bare har små fjellhyller eller flater her og der, så er det best å sitte midt på en hylle/flate, og ikke inntil fjellet/under overheng. Man skal selvsagt heller ikke sitte helt ute på hyllen.

Og så er det lurt å lukke øynene, samt holde for ørene for å unngå skader på syn og hørsel. Og man skal selvsagt kaste vekk alt av metall.

[morten]

da lynet vil søke korteste vei til bakken, hvilket kan være:

Det trodde jeg også, men med forbehold om at jeg ble lurt av optiske forhold dro noen av mine lyn en omvei til jord. Dvs. fra starten på el-tråden og bort til utladningen på Rasletinden. Starten var under meg (eller i det minste på høyde med meg) (og jeg var vel 100 hm over flata hvor skyen hang) og det var flere hundre meter bort til veggen.

[Nils]

Ja se der, en tur til Rasletind er av de mer spennende turene en kan ta det.

Synes det er moro med tordenvær, men den opplevelsen ville ha vært noe i overkant ja. Har vært noen saftige tordenbyger i Drammen i sommer, men har heldigvis da vært innendørs, og da føler man seg en smule mer trygg enn i ditt tilfelle. Spennende å lese om de horisontale lynene, og det som gikk under deg.

Men, gikk du fjelltur uten kamera denne gangen?

[oyvindbr]

Lyn er skumle greier! Har aldri følt meg så liten som da det første virkelig nærgående lynet kom på en tur mot Bukollen i fjor sommer. Tordenskrallet kort tid etterpå er kanskje det råeste jeg har hørt, og jeg gikk instinktivt ned på huk. Noen dager seinere leste jeg i en avis at 9 kuer var drept av lyn et sted i Oppland, og Bukollen er jo ganske nært fylkesgrensa mot Oppland. Datoen for hendelsen stemte med dagen jeg var på den turen.

Elektriske skyer gjør meg til et nervevrak hvis jeg er langt unna ly. Man føler seg ekstremt liten og sårbar.

Ellers blir jeg ganske forvirra av alle råd som skal følges, men det virker som om alle er enige om at man skal sitte midt på hylla, og ikke inntil fjellveggen.

I telt eller på hytta er tordenvær noe av det mest stemningsfulle som finnes.

[toraab]

Mye viktig kunnskap om fornuftig atferd i fjellet ved tordenvær dette her. Og jeg trodde faktisk turfolk stort sett hadde denne kunnskapen, - helt til en tur på Gaustatoppen for noen år siden.

Jeg hadde parkert bilen på Svineroi, tatt stien via Selstalie og inn Gausdalen og gått opp vestflanken. Det var hele tiden truende skyer og tordenromling litt unna, men da jeg nærmet meg DNT-hytta like under toppen var tordenværet kommet nærmere. Jeg droppet derfor ryggturen bort til toppvarden, og ble værende i hytta.

Men så kom det inn flere fedre med barn som hadde vært på toppen, og de fortalte i begeistrede ordelag hvor fantastisk morsomt det hadde vært å stå på toppen å oppleve hvordan det knitret i luften rundt mens håret deres sto rett til værs.

Jeg ble målløs og fikk ikke frem et ord.

[kryk]

Jeg er ikke helt sikker på dette om det er så skummelt på fjelltoppene under lyn og tordenvær.

Faktum er at hvis fjellet består av tørt fjell, så leder det ikke lett strømmen, og det er sågar ikke der lynet slår ned.

Minste motstands veg snakkes det om, men det er ikke direkte det samme som "korteste" vegen til bakken. "Strøm-isolasjonen" er viktig faktor her.

Korriger meg gjerne på dette, den som virkelig har peiling, men da vil jeg ha en matematisk utredning over de fysiske forhold og faktorer.

F.eks. er jeg ikke sikker på om jeg ville stått ved et myrområde i dalbunnen istedet for å stått på toppen av et "tørt" fjell, bestående av bergmasser. Tror det kunne vært sikrere på fjelltoppen.

[Ameak]

Velding interessant beskrivelse Morten. Fikk også oppklart hvilken vei været tok.

Vi var tre stk som hadde tenkt til å gå Svartdalspiggane fra Nørdre til Søre, Langedalstindane og Mesmogtind og retur via Svartdalen. Vi merket været og så det komme på vei fra Nørdre til Store, men trodde som du at det ville passere lenger sør. Når vi sto på Store Svartdalspigg kom det plutselig noen voldsomme drønn og lysglimt. Lyset kom fra området mot Torfinnsdalen, og ved neste glimt så vi at det kom fra området ved Leirungskampen og gammeldags telling ga avstand ca 1 km. Vi kom oss raskt ned fra toppen, men syntes turen ned ble mer spennende enn planlagt pga en rekke passasjer ned fra Nørdre i forholdsvis åpent lende, etterhvert ble det heldigvis (for vår del) lenger og lenger mellom drønnene

[Okv]

...

F.eks. er jeg ikke sikker på om jeg ville stått ved et myrområde i dalbunnen istedet for å stått på toppen av et "tørt" fjell, bestående av bergmasser. Tror det kunne vært sikrere på fjelltoppen.

Fjell er en dårlig leder.

En kan oppleve sterk statisk ladning i fjellet, men lynet trenger ikke slå ned.

Det merker man ved at fjellet knitrer eller durer, en indikator på at dette er en dum plass å være.

Jeg prøvde en gang å finne konkret og objektiv informasjon om lyn og hvordan man skal forholde seg etter en noe ugunstig opplevelse oppå en pinakkel.

Jeg liker ikke situasjoner der det er åpenbart at kunnskapen ikke strekker til, så jeg tenkte at til neste gang så skal jeg vite hva som skjer og hvordan en skal forholde seg, det hade også vært interessant å vite hvor farlig hendelsen egentlig var.

Jeg fant ikke ut så mye mer enn at lyn er ganske uberegnelig.

Så neste gang, oppi et fjell som durer, så ble det forteste vei ned.

Et par ting fikk jeg bekreftet - det viste seg at vi gjorde rett den gangen oppå denne pinakkelen.

Ikke rapellere, koble fra tauet, sette isøks og annet jarnskrammel et stykke unna, ikke sitte oppå toppvarden.

Som sagt, fjell leder dårlig, sannsynligvis avhengig av bergarten.

Et vått tau leder fort mye bedre enn fjellet, derfor er det ikke lurt å rapellere ned.

Utstyr av metall er heller ikke lurt å bære, fordi strøm vil konsentrere seg gjennom metalldelene.

Fordi fjell leder dårlig så vil utladningen gjerne følge overflaten på fjellet, og dermed er man utsatt selv om lynet slår ned et annet sted på fjellet.

Andre ting som gikk igjen av gode råd var å unngå myrhøl, og i følge statistikkene var vel det å oppholde seg på ei myr noe av det farlgiste man kunne gjøre i et tordenvær.