Engstelig tinderangler over Hellstuguryggen (13.08)

[morten]

Beina var egentlig ikke klar for ny tur, men det var været. Alle forsøk på å få blit med, eller organisert tur til Styggedalsryggen falt i fisk. Ikke fikk jeg med meg folk på noe annet heller. Helga skulle jeg vekk. Finværet kunne være over når som helst. Ergo, jeg måtte dra på tur alene.

Urdadalsryggen lurte jeg litt på, men nesten synd å bruke den beste delen av sommeren på noe som sikkert kan tas i september, så det ble til at jeg bestemte meg for å prøve Hellstuguryggen. Jeg antok at det var opp mot det jeg kunne "greie" aleine.

Jeg reiste fra Skrautvål en eller annen gang, veldig tidlig og ankom Spiterstulen hvor termometeret bare viste litt over null. Kulda beit i bare bein og armer, men litt hurtig gåing fikk liv i dem igjen.

Halv ni var jeg på vei opp den skyggefulle Visdalen. Det er noe spesielt friskt over disse kalde augustmorgenene i høgfjellet, etter en knallklar natt.

Like etter Hellstuguåi begynte jeg å dra meg oppover mot ryggen. En annen vandrer var å se litt bortenfor, men jeg peste bare på i mitt tempo uten å søke noen form for sosial informasjonsutveksling.

Tråkk og sporadiske varder viste vei oppover, den bratte ryggen som under disse gode forholdene var helt uproblematisk.

Hellsutughø ble nådd på 2 timer, noe jeg var ganske fornøyd med, men så var det da også slutt på høyhastighetsgåing for det meste av dagen.

Den fremmede, som jeg hadde "knekt" i sitningene, droppet den lange avstikkeren ut til Hellstuguhø og kom raskt foran meg, ettersom jeg koste meg med litt fotografering og et par brødskiver.

Hellstugubreen hadde vært temmelig hvit bare et par uker tidligere. Nå var den stort sett snøfri - bare is!

Den fremmede gikk oppover fonna på Hellstuguhø, men fikk raskt slite med isfrossen snø og is. Jeg hadde ikke lyst til å seile med kortbukse, så jeg tok omveien rundt og unnskyldte meg med at jeg samtidig kunne fylle på vann. Bekken var faktisk dekket av ny is, så det hadde vært en kald natt.

Opp til Nordre Hellstugutind var det en lang motbakke som gikk tregt. Virkelig tregt. Så ny stopp. Nye bilder. Ny energi, før videre nedstigning mot ryggen. Ryggen mot midtre var for en stor del ganske løs og ikke av de mest lettgåtte, så jeg brukte en del tid. Over 2 mindre topper måtte jeg også før jeg kom til det omtalte luftige partiet. I det fine tørre været var det ikke så ille. Jeg måtte nedi med handa et par steder, men ellers var det mest spasertur.
Følg stien og ikke tråkk utenfor, så går det bra.

Oppstigningen mot midtre bød heller ikke på noen problemer. Noen småbratt og et lite lett luftig parti rett før toppen, men ikke noe problem for de fleste som ferdes på slike steder.

På toppen var den fremmede. Vi utvekslet noen få ord. Jeg stilte noen spørsmål, men fant fort ut at vedkommende, med en vestlig dialekt, ikke var spesielt pratsom, så det ble til at vi nøt toppen i stillhet 4 meter fra hverandre.
Han hadde gått ned i skaret mot stor tidligere og så tatt seg ned i dalen via noen renner. I dag ville han snu og gå tilbake.
Jeg svelget to ganger og modererte meg til at jeg ville prøve meg mot store og se hvor langt jeg kom.

På vei ned i skaret er det to topper som ser veldig toppete ut fra oversiden, men nærmere undersøkelser viste at disse var veldig lite toppete. Bare dekket av masse bratt, laus, stein som krevde forsiktighet fra dem som er dumme nok til å gå oppom (les, snøen i kanten av breen er her et meget bedre alternativ).
Bort mot det laveste punktet imidlertid var det en noe mer markert sak. Jeg kløv over, opp, målte og begynte nedstigningen, bratt mot skaret på andre siden. Og løst!!! Kløv forsiktig nedenfor en haug med blokker som truet med å komme etter. Var dum nok til å klyve forlengs og på et punkt holdt sekken på å dytte meg hodestups forover. Med noen uelegante bevegelser fikk jeg lirket av meg sekken og sendt den i forveien før jeg selv kom etter.
Det var den toppen.

Så var det veien videre: Løst løst løst løst!!!
Hammeren midt i mot var bratt, litt lettere ut til høyre, enda lettere (og løsere) enda lenger ut mot høyre, men jeg lot meg lokke av en blå slynge som ikke en gang hang fast (ligger i sekken min ennå, har ikke fått kastet den, ei uke etterpå).
Så lite tillitt hadde jeg til det lause fjellet at jeg allerede her tok av sekken, festet en karabin mellom sekken og 10 meter 8mm tau jeg hadde med som igjen ble festet med karabin til en slynge jeg hadde rundt brystet. Så kunne jeg klyve lettere til sinns og dra sekken opp etter meg.

Vel oppe ble eggen til tider smalere igjen, egentlig veldig smal et par steder dersom man skulle gå oppå, og det skal man jo liksom.

Det var vel en topp dette også? Ikke godt å si. Glemte å måle, men den ligger i grenseland. Ikke så markert som den foregående (som jeg faktisk også målte). Så kom en ny hammer. Det så mulig ut å runde ut på høyresiden, men man måtte da ganske langt ned i et bratt (og veldig løst rennesystem). Hammeren som viste seg å være av det mest morkne slaget man kan forestille seg ble et lite hyggelig bekjentskap. Jeg klatret først opp en 5-6 meter til en drøyt halvmeter bred hylle, hvor alt, absolutt ALT var løst. Sekken etter. Så nye metre, og så enkelt videre opp. Atter en gang en virkelig smal egg og etterhvert enkelt mot ny hammer. Denne så da ikke vettug ut! Fjellet var fast og fint, men opptaket ganske tungt. Noen gule slynger hang en 10-15 meter lenger oppe. Nei dette var i alle fall klatring over mitt nivå uten sikring!!

Jeg tok en 4-5 meter bratt ned i siden, og ut på noen sva hvor siste snøresten smeltet i disse minutter. På andre siden skrådde jeg opp noen svahyller med enkle gode tak ut mot høyre.
Målet var å komme opp på ryggen som gikk fra høyre mot venstre opp til hovedryggen igjen.

Midtveis syntes jeg det blei for langt ned, så jeg tok på meg klatresko på en smal hylle med 8-10 meter luft rett ned i det bratte rennesystemet under meg. Kanskje litt overutstyrt for denne lette, drøye toer klatringen her, men jeg følte meg litt tryggere alene, uten sikring på dette svalignende terrenget med disse på, og ingen så meg så why not?

I peset med å skifte på den smale hylla glemte jeg et par middels sure, blå sokker og et par solbriller. Håper noen kan ta med seg mitt søppel. Jeg er veldig taknemmelig dersom.

Klyvingen ble lettere, men klatreskoene var ikke noe gode å ha på.

Jeg kom til en ny, langt mindre hammer, som også var dekorert med noen rapellslynger. Her så det også mulig, om ikke morsomt å ta en omvei ut til høyre via et rennesystem og så opp på en ny siderygg, men siden denne hammeren var mye kortere og litt mer menneskelig ville jeg prøve å klatre den.

Den var ikke så vanskelig når jeg fant veien, men falle, det skulle man ikke. Gode bøttetak sørget for sikkert hold, mens føttene holdt igjen på friksjonene oppe på et utoverhellende svastein. Nedenfor var det nok meter til å bli kjøttkake.

Veien videre var enkel, men jeg ble litt skjelven i det jeg måtte stole på balansen og gi slipp på de 100% gode takene for å komme meg et skritt videre.
Gidder ikke å prøve på noen graderinger, men det var utsatt og absolutt i grenseland mellom klatring og klyving.

Rett før toppen var det en liten hammer til som jeg rundet enkelt noen meter ut mot høyre og endelig kunne slappe av på denne fantastiske ustikstoppen som Store Hellstugutind er.

Du ser enorme kontraster herfra. Ingen topp i Hurrungane (som jeg har vært på) har en så gedigen utsikt synes jeg.

Nedenfor den store flate på brekomplekset med brehestene. Hinnotefjellet med det bredemte vannet foran. Den skarpe nordeggen på Hellstugutinden og den flotte midttoppen, så vel som resten av toppene mot syd.

Urdadalen er nydelig, med svartblå og turkisgrønne tjern, og vestover blåne på blåme med bredekte fjellrygger. Du er liksom midt i midten av alt, og så høyt. Leirvatnet med Leirvassbu ser man fint. Det samme med Tyin og Knutshø med riksvei 51 ser man også. Alle vesentlige topper ser man, og det hele er så nydelig komponert.

Ned mot sør fikk jeg meg en overraskelse ved at en lang rekke rødmalte symboler var malt på vei opp mot toppen. (Se egen tråd under Toppturer og Tinderangling).

Oppstigningen til Søre var svadominert. Snøfri og tørt var dette enkel match. Sikkert litt mer kronglete ved hard og isete snø.
Denne toppen hadde en morsom toppegg, med flere småtopper (nei ikke noe 10 meterstull) før en bratt nedstigning mot sør. Jeg ble overrasket over hvor bratt to av disse hamrene var. Sikkert enklere å klyve opp enn ned, men med litt forsiktighet gikk det greit. Ikke noe imot et par av de løse hamrene tidligere.

I kveldssola var jeg nede i skaret. Fra midtre til store hadde jeg brukt utrolig lang tid. Nå gjensto det bare en topp. 2189 eller noe slikt. Jeg satte igjen sekken og ruslet uten til topps, noe som var en herlig befrielse. Det gikk faktisk en del fortere også. Veien opp var dominert av digre steinblokker. Noen med svartmose, andre lyse og vegetasjonsfrie.

Relativt raskt var den siste toppen unnagjort og kun den lange nedstigningen gjensto.

På grunn av is på den (ikke inntegnet på kart) brefonna i vestflanken fikk jeg ikke holdt så høyt som jeg ville og kom midt ut i et svaparti jeg ikke turde å gå ned. Jeg endte opp med å gå på noen ekle steinrøyser over svaene og ba pent om at dette ikke skulle begynne å seile, før jeg lenger mot nord kom meg greit ut i steinrøysa igjen.

Fra jeg kom ned på stien fikk jeg skrudd opp tempoet igjen og fikk tatt igjen en del av det tapte slik at jeg klokket inn på Spiterstulen littegrann før tussmørket.

Det er et slitsomt liv. Jeg kjørte rett fra Skrautvål og ut på tur og ved retur Spiterstulen var det bare å hive seg i bilen og kjøre rett hjem. Ved slike anledninger er det i alle fall gull verdt å ha en kone som venter med varm mat hjemme!

En utrolig flott travers. Mange flotte opplevelser, spennende passasjer og langt over 100 bilder ble beholdningen.

[Gjest Anonymous]

Når skal du begynne å roe ned litt a? Blir sliten bare av å lese alle turrapportene jeg..

[Tom]

Kanskje litt overutstyrt for denne lette, drøye toer klatringen her, men jeg følte meg litt tryggere alene, uten sikring på dette svalignende terrenget med disse på, og ingen så meg så why not?

Men nå vet alle det, haha

For øvrig skuffende at du ikke svippet bortom Hinnotefjellet når du først hadde strena over den vesle åsen.

[Lyngve]

Skulle gjerne sett at du oppdaterte Etjom/Fjellsiden litt oftere, slik at jeg får sett bilder fra fjellturene dine også.....

[morten]

Tom: Det er en glede å kunne skuffe deg.

Lyngve: Skulle gjerne gjort det, har stoff til masse oppdateringer, inkludert flere tusen bilder. Men jeg rekker ikke alt. Prøver å lage en kalender, ei bok og bygge opp et bildebyrå samt planlegge et arrangement - i tillegg til alle disse turene. Alt dette uten å miste helt fotfeste på den egentlige jobben.

[Kim]

Tom: Det er en glede å kunne skuffe deg.

Lyngve: Skulle gjerne gjort det, har stoff til masse oppdateringer, inkludert flere tusen bilder. Men jeg rekker ikke alt. Prøver å lage en kalender, ei bok og bygge opp et bildebyrå samt planlegge et arrangement - i tillegg til alle disse turene. Alt dette uten å miste helt fotfeste på den egentlige jobben.

Ikke stress sånn med kalenderen du, Morten. Skal se om jeg ikke kan skaffe en her på jobben, du skal få den gratis. Var det for 2005 du trengte?

[morten]

Nei, Kim - den skal være for 2006. Den skal være i A3. Den skal være spiralbundet, med lakket forside og ellers av høy trykkmessig kvalitet og til sist skal den være trykket med våre bilder.

Dom er goda hos söta bror, men det er vel grenser for hva du klarer å grave opp hos Skanska.

Men for all del. Det hadde vært en storartet gave

[gi]

Frisk tur, Morten.

Solotur over Styggedalsryggen neste ?

[morten]

Nei soloturer er oppskrytt (ok jeg har skrytt av dem selv tidligere). Det er hyggeligere å ha noen å skravle med, ta bilde av og ikke minst klage sin nød til over hvor bratt, skummelt og luftig det er.

Ulempen er selvsagt at da er det andre man kan treffe med sine "løse steiner på avveie" salver.

Det aller beste er lokale varianter av sherpaene, hvor man kan lesse så mye tauvverk, jern og annet skrap i sekken demmes, og likevel smiler de like bredt.

Det må da være tilleggsnæring for våre fjellbønder. Bære for klatrere og andre tinderanglere i fjellet. "NOR-Sherpa". Hvis ikke det er et marked for det, så har man det for godt her i landet.

[gi]

Nei soloturer er oppskrytt (ok jeg har skrytt av dem selv tidligere). Det er hyggeligere å ha noen å skravle med, ta bilde av og ikke minst klage sin nød til over hvor bratt, skummelt og luftig det er.

Ulempen er selvsagt at da er det andre man kan treffe med sine "løse steiner på avveie" salver.

Er enig med deg der. Av og til kan det være greitt å gå aleine, men det er triveligere med turfølge.

Det aller beste er lokale varianter av sherpaene, hvor man kan lesse så mye tauvverk, jern og annet skrap i sekken demmes, og likevel smiler de like bredt.

Det må da være tilleggsnæring for våre fjellbønder. Bære for klatrere og andre tinderanglere i fjellet. "NOR-Sherpa". Hvis ikke det er et marked for det, så har man det for godt her i landet.

Denne tjenesten er nedlagt for lenge siden.

Slingsby & co var gode kunder

[Martin HJ]

På ‎20‎.‎08‎.‎2004 den 7.45, morten skrev:

Skulle gjerne gjort det, har stoff til masse oppdateringer, inkludert flere tusen bilder. Men jeg rekker ikke alt. Prøver å lage en kalender, ei bok og bygge opp et bildebyrå samt planlegge et arrangement - i tillegg til alle disse turene. Alt dette uten å miste helt fotfeste på den egentlige jobben.

Ordna seg det da