Semeltindan (10.08.2004)

[morten]

Tenkte jeg skulle få Robert til å skrive noen ord om denne turen, men den gang ei, så jeg trår til selv jeg med en liten hurtigberetning til denne, en av de mest sentralt plasserte tindene i heimen.

Vi hadde vært på nåler og annet høgfjellssytøy dagen før og jeg fulgte Julia til Gjendebåten etter en hektisk frokost. Været var som programmert: Skyfritt og varmt.

Robert og jeg svettet oss oppover Storådalen og passerte med dunder og brak flere mer bedagelig anlagte grupper. Noen tok seg til stoppeklokka og signaliserte at de syntes det var litt vel pesint.
Men ingen fare, vi saknet raskt nok av.

Oppe ved Hellefossen var det vi som begynte å bli tatt igjen, riktignok ikke av gamle damer, men likevel. Så vi fant det best og forlate stien og gå våre egne veier så vi slapp å bli nedbrutt av den slags.

Jeg fikk overtalt Robert til å prøve eggen midt i mot - sør / sørøst blir det vel. Han var avstandspessimist som alltid, og jeg avstandsoptimist som alltid.

Varmen var intens, svetten likeså. Pausene ble mange, pustingen var hyppig, men et eller annet sted langt oppe fant vi et lite tjern. Her kunne vi drikke, spise og alt det man ikke nødvendigvis skriver om før vi siktet oss inn på ryggen.

Ryggen var først en lang laus steinur, og når det omsider ble rygg var det fortsatt laust som fy. En litt svart hammer lenger oppe var spenningsmomentet, og når vi ditopp kom, var ikke avstandspessimisten lenger pessimist, men istedet en optimist som la friskt i vei. Avstandsoptimisten var blitt pessimist og i tillegg dyktig sliten, ja nærmest kvalm og svimmel av varmen.
Litt ustø bega jeg meg i kast med ryggen, som ikke var smal, men dog. Først enkelt rett på, så litt mer ut til venstre. Forholdsvis gode tak, men ville de holde. Oppdemmede løsmasser lå oppe på ryggen, og jeg håpet inderlig jeg ikke løsnet en stein, som holdt den ovenfor som holdt den ovenfor der igjen osv. osv. Det ville vært kjipt. Det var ikke like langt ned her som på andre siden mot Semelholet, men det var mer enn langt nok til å ende dette livet.

Etter et stykke med klyveklatring i temmelig jomfruelig terreng, ikke alt for luftig, men ganske eksponert bakenfor, kom man mer opp på eggen, det ble litt enklere igjen før vi kom opp på en slak "hammer" som var så overbevokst med svartmose. Ikke bare vokste den så tett at steinen under var usynlig, men den vokste i flere lag. Svartmose oppå svartmose. Dette var ingen vanlig ferdselsvei, det var i alle fall helt sikkert. Robert sparket bort en masse svartmose han ikke stolte på og lett opp bar det.
En kort luftig "egg" med en del løsmasse på, måtte passeres før vi enkelt kunne stige opp mot det brede topplatået. Akkurat ved oppgangen så vi en markert vardesatt topp ut til høyre. Vi var begge enige om at den aldri hadde 10 meter i primærfaktor og ville ikke våge livet på å ta oss ut dit.. Vi ruslet i stedet enkelt opp til fortoppen på 2178 moh og kunne nyte en fabelaktig utsikt mot hovedtoppen.

Hovedtoppen ble intatt kort tid etter, og i dette været var det duket for en grande pause på toppen. Toppen var alllerede inntatt av folk vi hadde passert tidligere på dagen (men så hadde vi gått noen rare omveier da ). Tre sogninger, artige folk, som bød på tralling, grisehistorier fra Jostedalen, skrytehistorier fra tidligere Jotunheimenturer og litt av hvert annet. Alt sammen servert på ekta sognamaul.
De syntes 10 m pf var noko stor tull, men med løfte om flott utsikt mot hovedtoppen fikk jeg overtalt dem til å stikke bortom 2178.

Vi skar raskt ned vestflanken, rotet oss meg litt bort i noen sva, men ellers greit ned til dalen. På no time egentlig.

Dalen var varm. Ved annenhver bekk var det å stoppe. Skylle hode i vann og drikke masse masse. Slik gikk det nesten hele tiden ned til Gjendeboden, hvor turen ble avsluttet med et utrolig forfriskende bad i Gjende. Vi var ikke de eneste som badet, så det var vel ikke noen isbadebragd, men et SKIKKELIG høydepunkt var det likevel.

Ved middagen ble jeg til og med gjenkjent på grunn av tidligere utagerende virksomhet på internett (etojm.com)...

En flott tur. Men vi begynte å gå litt lei begge to, så til tross for kanonværmelding for de neste dagene trakk vi begge ned mot lavlandet. For Roberts del var dette siste fjellturen på en stund.
Jeg klarte å karre meg avgårde aleine fredagen etterpå.

[Tom]

Oppe ved Hellefossen var det vi som begynte å bli tatt igjen, riktignok ikke av gamle damer

Så det var ikke Julia som tok dere igjen, altså