Alpi Maritime og Gran Paradiso

[Erling]

Med et vanvittig tidlig morgenfly fra Gardermoen var vi i Geneve allerede klokken 10 om morgenen lørdag 10.juli. Med et ekstensivt søk på forskjellige værmeldinger hadde vi på forhånd funnet ut at vi burde dra sørover. Nord for alpene og i Gran Paradiso, hvor vi opprinnelig hadde tenkt å gå fottur, var værutsiktene for dårlige. Kart over Parco Alpi Maritime og Parc National du Mercantour ble kjøpt inn i Chamonix, og med en ny Renault Laguna leiebil og italienske motorveier gikk det rimelig kjapt ned Aostadalen, forbi Torino og Cuneo og ned til Terme di Valdieri hvor vi parkerte bilen. På et informasjonskontor for nasjonalparken fikk vi reservert plass i Refugio Remondino, og etter drøyt to timers gange i kraftig stigning var vi oppe ved hytten på 2430 moh ca kl. 21 hvor de ventet oss med middag. Ikke akkurat imponerende tempo på Lene og meg oppover – Rolf var nok i litt bedre form. Om det var høyden, reisingen eller dårlig form som gjorde utslaget vet jeg ikke, men beina ble stive, og tungpustet ble vi.

Hytta var populær for klatrere og de som skulle bestige Cima Argentera (3297 moh); det høyeste fjellet i Alpi Maritime/Alpes Maritimes. Videre gikk turen over til den franske siden og Refuge de la Cougourde (2090 moh). Vi passerte Col du Mercantour på 2611 moh som ble turens høyeste punkt – og dagsetappen var med knapt 8 timer turens tyngste. Ypperlig mat i Refuge de la Cougourde også, og flott turterreng rundt hytta som lå akkurat under skoggrensen. Skoggrensen går forøvrig her i 2100 – 2300 meters høyde.

På mandag bar det over Pas des Ladres og Col de Fenestre til Refugio Soria Ellena (1840 moh) i Italia. Vertskapet var virkelig glade for å ha oss som gjester siden det ikke var så mange på hytta. På turen fikk vi se steinbukker som ikke enset oss på 30-40 meters avstand, og rundt hytta var det en stor flokk med gemser om kvelden.

Neste dag var det en lengre etappe igjen som tok oss over passene Col di Fenestrelle (2402 moh) og Colle del Chiapous frem til Refugio Morelli Buzzi (2400 moh). Også en populær hytte blant klatrere med fjellvegger for storveggsklatring like ved hytta.

På onsdag gikk vi ned igjen til bilen i Terme di Valdieri. Vi kjørte tilbake på de samme motorveiene, opp Aosta-dalen og videre oppover Val di Cogne. Greit å ligge på et 3-stjerners hotell, spise en bedre middag og få av seg fjellklærne for en stund. Nå var det Gran Paradiso som vi ønsket en topptur til. Turistkontoret i Cogne var imidlertid lite til hjelp for det. Men ellers var Cogne en fantastisk flott dal som hadde fortjent mer enn et så kort besøk.

På torsdag morgen kjørte vi til turistkontoret i Villeneuve nede i Aostadalen, hvor en svært hjelpsom dame til slutt klarte å booke oss inn på hyttene i Gran Paradiso. Mange av hyttene var fulle. Etter å ha kjørt opp Val di Rhêmes og en kort ettermiddagstur i varmen var vi oppe på Refugio Benevolo (2285 moh). Etter en enda senere ettermiddagstur ble det første fjellet besteget, en topp på 3020 moh øst for hytta.

Fredag gikk vi ned til bilen igjen, og kjørte ned Val di Rhêmes og opp Val Savaranche til Pont. Dagens ettermiddagstur gikk til Refugio Vittorio Emanuele (2732 moh) hvor vi fikk tre madrasser ved siden av hverandre innerst på loftet. Hytta var full, og ordet ”koselig” var ikke beskrivende for hverken hytta, vertskapet, gjestene eller den stemningen folk var i. Her var det Gran Paradiso sin høyeste topp på lørdagsmorgen som var målet, og adrenalinet fløt fritt.

Vel. Vi stod opp slik at vi fikk frokost 04 vi også. Og etter at Lene uten stegjern hadde returnert ved brekanten på 3100 moh gikk Rolf og jeg i høyt tempo opp til toppområdet på litt over 4000 moh hvor vi stilte oss i kø for å prøve å komme frem til den hvite madonnastatuen som står ved toppvarden. Men etter at vi hadde irritert oss over frekke franskmenn og illsinte italienske damer en stund og fryktet overhenget mot sør fra toppeggen, fant vi at vi aksepterte Gran Paradiso som besteget selv om vi kun fikk gitt et slengkyss til den hvite madonnaen på 20 meters hold. Oppe på toppeggen gikk folk i kø med stegjern mens de var innbundet i tau, og jeg syntes i det hele det var risikofylt å oppholde seg der. Turen opp til toppeggen var imidlertid flott med utsikt mot Monte Bianco og Grand Combin sammen med topper og brefall i Gran Paradiso. Vi gikk med stegjern og isøks og var innbundet i tau, men det var ingen klatremessige passasjer før vi snudde på toppeggen.

Formutviklingen på alpeturen hadde også vært formidabel. Opp til Gran Paradiso hadde vi et tempo på 340 høydemeter i timen fra 3400 moh til 4000 moh, og passerte andre taulag i godt driv. Ganske bra etter kun en ukes akklimatisering. Selv er jeg treg til å høydeakklimatisere meg, men turen i Alpi Maritime må ha hatt en viss akklimatiseringseffekt, selv om jeg vanligvis er skeptisk til at sovehøyder under 2500 moh hjelper noe særlig.

Turen ned til Refugio Vittorio Emanuele og videre ned til Pont gikk i bra tempo, og siste natten ble tilbragt på hotell i Courmayeur med en utsøkt 5-retters middag.

På søndagen var vi turister før et kveldsfly tok oss sent tilbake til Gardermoen igjen.

Kort oppsummert var den delen vi så av Alpi Maritime et område med daler, fjellpass, rikt dyreliv og knapt med et eneste flatt område. Enten gikk man oppover eller nedover. Fint område å besøke med lite folk. Dessuten er det kjekt å kunne gå i kortbukse, selv om det i år på toppen av passene var større snøfelter vi måtte passere, sikkert pga en snørik vinter og kjølig vår og forsommer.

Gran Paradiso bærer navnet med rette. Et flott naturområde med ville dyr, brede grønne daler, spisse topper og mange isbreer. Toppen på 4061 moh kan man gå på for å ha gjort det, men ellers byr Gran Paradiso på mye mer. Håper jeg kommer tilbake en gang.

En drøy ukes tur inklusive flybilletter, leiebil og ellers alt nødvendig kom på knapt 8000 kr, men da levde vi ikke akkurat på sparebudsjett heller.

Takk for info her på fjellforumet om Gran Paradiso og hytter i Italia.

[il Camoscio]

Gran Paradiso är det sista större område jag har kvar i Italien.

Därutöver är det väl några mindre områden i Sydtyrolen samt

sydkarniska alperna (där man kan gå tre dagar utan att se vatten)

som jag int ekänner till. Men Östalperna har jag skippat sedan

1994.

Min senaste alptur (21 dagar) slutade i Ceresole Reale, precis söder

om nationalparken. För oss vandrare är det kritiskt med snöläget,

eftersom flera av övergångarna är MYCKET höga, över 3000 meter.

Så detta år var inte idealiskt för den typen av tur.

Havsalperna hör till favoriterna, det är väl fem besök hittills. Mitt

senaste kom 2002, direkt efter Korsikas genomreglerade GR20.

Ville pröva frihet och improvisation med tält. GIck över flera

av passen som du nämner.

Korsar man gränsen ser man tydligt skillnaden mellan

kulturerna i Frankrike

och Italien. I Frankrike är det gott om vandrare som går från stuga

till stuga med en Topoguide i näven. I Italien träffar man mest

på tyskar och holländare som går GTA. Italienarna klättrar.

Soria-stugan, som du

nämner, ligger vid en ganska slak väg från parkeringsplats

och har MASSOR med dagsturister i helgerna. Klockan 15

är de som bortblåsta. Söder om den stugan är f ö den franska sidan

överlägsen den italienska.

[Erling]

il Camoscio skrev

Soria-stugan, som du

nämner, ligger vid en ganska slak väg från parkeringsplats

och har MASSOR med dagsturister i helgerna. Klockan 15

är de som bortblåsta.

Vi opplevde dette på en mandag. Det kom en hel flokk ungdommer, jeg mener de var nederlandske, som lagde en masse ståk på hytta. Men de forsvant mot kvelden, og vi var vel bare syv til middag den dagen.

På andre hytter var det også en del italienske ungdommer, antagelig på klassetur. Det blir en del støy av slikt, men det er jo bare positivt at ungdommen også kommer seg ut på tur.

il Camoscio skrev

Gran Paradiso är det sista större område jag har kvar i Italien.

Da har du noe å glede deg til ! Naturen der er virkelig flott, men antagelig krevende for slike turer du går. August er sikkert en bedre måned å dra dit på enn juli for å unngå mye snø.

[il Camoscio]

...

[Lyngve]

Sen vet jag förstås inte hur tältvänligt Gran Paradiso är, eller

om det finns otrevliga restriktioner. Att använda tält

i Alperna har blivit viktigt för mig.

il C.

I Gran Paradiso er det MANGE restriksjoner. Da jeg var der i sommer, stod det en militærjeep med bevæpnet soldater ved inngangen til nasjonalparken. Jeepen putret på tomgang 24 timer i døgnet (står den her hele året?). Jeg var livredd for at de ville stoppe meg da jeg startet fra parkeringsplassen kl 02 midt på natten for å bestige Gran Paradiso på en dag. Jeg fryktet at man ikke hadde adgang til nasjonalparken midt på natten. Men det gikk greit. Jeg passerte den bråkete jeepen uten at noen stoppet meg. Mulig de hadde sovnet bak rattet. Ikke vet jeg. Det var stummende mørkt.......

Skal du ta med telt, må du ihvertfall sørge for å pakke det langt ned i sekken, slik at det ikke er synlig for disse vaktene !!!!

[Kjell-Erik]

Jeg var livredd for at de ville stoppe meg da jeg startet fra parkeringsplassen kl 02 midt på natten for å bestige Gran Paradiso på en dag.

Lyngve

Gikk du alene? Det er jo bre . Hadde god lyst på denne toppen da jeg selv var i Aosta, men misliker alltid trasking i grupper og enda mer hvis det i tillegg må være i tau.

[Lyngve]

Jeg gikk endel solo på bre for å bestige noen 4000 metre der nede i sommer. Ved noen tilfeller var jeg nervøs for skumle sprekker (bl.a på Bishorn). Men på Gran Paradisio ofret jeg ikke bresprekker en tanke engang. Jeg kunne ikke forestille meg noen livsfarlige situasjoner der.

[Kjell-Erik]

Jeg gikk endel solo på bre for å bestige noen 4000 metre der nede i sommer. Ved noen tilfeller var jeg nervøs for skumle sprekker (bl.a på Bishorn). Men på Gran Paradisio ofret jeg ikke bresprekker en tanke engang. Jeg kunne ikke forestille meg noen livsfarlige situasjoner der.

Hvilke andre topper nådde du? Komer det referater snart? Håper på en ny alpe-turuke neste sommer (men antageligvis først til Norge og forhåpentligvis noen dagsturer i Jotunheimen) og er selvsagt interessert i all slags informasjon. Jeg har tidligere kun lest at Lagginhorn er en temmelig sikker tur uten bre og at det samme antageligvis gjelder for Weissmies fra sydsiden. Har også lurt på Nadelhorn via Balfrin, men tviler på både om kondisjonen holder for såpass lang tur + om det er sikkert (eller bre) over til Ulrichshorn. Kjenner du andre høyere topper i Alpene som kan nås solo? Kanskje jeg etterhvert må gi opp min ensomme klatring og finne noen likesinnede. Det gir vel en god del topper som jeg nå bare kan glemme... som Mont Blanc... en av de mange på ønskelisten.

[Lyngve]

Det ble dårlig uttelling på 4000 metrene i år pågrunn av ustabilt ver og ekstremt mye snø og is på ryggene i begynnelsen av juli. Derfor gadd jeg ikke å soloere de lange ryggtraversene på Weisshorn, Obergabelhorn, Dent Blanche osv. Disse må tas under bedre forhold, når man kan gå alle I og II usikret, og bare sikre de relativt korte III og IV-passasjene. Slik forholdene var der nede i begynnelsen av juli, ville det vært behov for sikring også på mange av de enklere men utsatte passasjene. Dette kunne ikke forsvares tidsmessig ettersom solo-sikring betyr en 3-dobling av distansen.

Men jeg fikk i det minste med meg Weissmies, Nadelhorn, Bishorn og Gran Paradisio. På Gran Combin ved St Bernard passet var jeg uheldig og kom ikke lenger enn til hytten p.g.a elendig ver påfølgende dag. Det største ergrelsen var at jeg valgte å skippe Nadelgrat traversen (4x4000 metre). Men jeg tok ikke sjansen på å legge ut på den omfattende breen (Riedgletcher) med overhengende fare for at jeg måtte avbryte traversen p.g.a storm med påfølgende retur over den samme breen sent på dagen. Så jeg fikk derfor nøye meg med Nadelhorn denne gangen. Skulle jeg ha tatt Nadelgrat traversen måtte jeg med sikkerhet vite at jeg også kunne fullføre traversen. Helt uaktuelt for meg å vase rundt på denne breen midt på dagen. Jeg er dum nok til å ta sjansen på natten, men ikke dum nok til å gjøre det samme på dagtid. Høydeoppholdene har ikke tatt knekken på alle hjernecellene mine, ennå

Bilder og tur-rapport kommer etterhvert. Men jeg driver å konverterer siten min til dynamisk PHP, og jeg har derfor ikke tid å publisere noe fra Alpene ennå. Gidder liksom ikke å legge ut flere statiske HTML-sider. Nye artikler vil derfor ikke komme før databasen er oppe å gå på nytt domene.

Her er mine tips til deg om 4000 metre som er relativt enkle og safe for solo-bestigning:

Lagginhorn (ingen bre, klyving opp til 2)

Weissmies syd (ingen bre, klyving opp til 1+/2-)

Gran Paradisio (ufarlig bre, klyving opp til 2- på Madonna gipfel)

Rimpfishorn (ufarlig bre, klyving opp til 2+)

Nadelhorn (relativt ufarlig bre, klyving opp til 2) *

Breithorn (relativt ufarlig bre, ingen klatring men bratt snø/is) *

Mont Blanc (relativt ufarlig bre, klyving opp til 2) *

Mønch (relativt ufarlig bre, ingen klatring men bratt snø/is) *

*) Innebærer en kalkulert risiko på breen. Andre klatrere og bedrevitere rister gjerne på hodet og/eller kommer med slengbemerkninger om hvor dum du er som går uten tau på breen

Jeg har fått flere slengbemerkninger fra guider eller andre i Alpene når jeg går solo på bre eller klatrer uten sikring. Men jeg syns bare at hele mentaliteten i Alpene er latterlig. De har et helt forskrudd forhold til taubruk på enkle rygger. På Weissmies som er enkel klyving opptid grad 1+ går alle i tau hele ryggen opp, og selfølgelig helt nedlesset av unødvendig klatreutstyr. Jeg måtte endog hjelpe en "erfaren" klatrer og hans sønn opp en I'er passasje. ("erfaren" ifølge eget utsagn på hytten kvelden i forveien). Hele situasjonen var bare komisk der han stod og letet etter et opptak, og han visste det.....

.....og når tauet ikke er ibruk (f.eks i hovedgaten i Saas Fee) henger det flott rundt halsen eller plassert godt synlig under topplokket på ryggsekken. Man må lete lenge etter lignende fjols i Norge.......

Beklager avsporingen, men jeg måtte bare kommentere disse latterlige observasjonene fra Alpene.

PS! Jeg er også lei meg for at jeg bare oppholdt meg i Aosta valley knapt et døgn. Men det kommer vel flere anledninger.....

[Kjell-Erik]

Men jeg fikk i det minste med meg Weissmies, Nadelhorn, Bishorn og Gran Paradisio. På Gran Combin ved St Bernard passet var jeg uheldig og kom ikke lenger enn til hytten p.g.a elendig ver påfølgende dag.

Ja, ja. "i det minste disse fire toppene". Jeg synes det virker som en temmelig bra topp-sommer, jeg. Men kanskje jeg stiller litt lavere krav enn deg? Der jeg var fikk jeg med meg 12 topper, men de var jo en del lavere. Hvor lang tid hadde du? 2 uker? Tre uker?

Jeg går ut i fra at du gikk Weissmies fra Almageller-hytta da: d.v.s. sydfra som du nevner her under som den lette ruten? Den andre ruten nordfra regnes jo nå (merkelig nok) som normalrute, men har brepassering med (så vidt jeg husker) mye sprekker.

M.h.t. Nadelhorn. Jeg har ikke kartet foran meg, men Riedbreen er på østsiden, er den ikke? Selv lurte jeg på ruten fra vestsiden via Balfrin-ryggen til passet mellom Balfrin og Ulrichshorn (antageligvis topp-punkt Riedbreen), men hvordan er forholdene i passet selv? Er det bresprekker her oppe eller kun en snekam (eller snefritt) i passet selv?

Gran Combin beundret jeg selv kun fra avstand. Leste at det har vært en del ulykker fra sydsiden p.g.a. uforsiktighet og / eller stenras. Mye dårlig kvalitet sten. Skulle gjeeeeeeeeeerne fått den med meg en gang.

Rimpfishorn: hvor gå ruten?

Her er mine tips til deg om 4000 metre som er relativt enkle og safe for solo-bestigning:

Lagginhorn (ingen bre, klyving opp til 2)

Weissmies syd (ingen bre, klyving opp til 1+/2-)

Gran Paradisio (ufarlig bre, klyving opp til 2- på Madonna gipfel)

Rimpfishorn (ufarlig bre, klyving opp til 2+)

Nadelhorn (relativt ufarlig bre, klyving opp til 2) *

Breithorn (relativt ufarlig bre, ingen klatring men bratt snø/is) *

Mont Blanc (relativt ufarlig bre, klyving opp til 2) *

Mønch (relativt ufarlig bre, ingen klatring men bratt snø/is) *

*) Innebærer en kalkulert risiko på breen. Andre klatrere og bedrevitere rister gjerne på hodet og/eller kommer med slengbemerkninger om hvor dum du er som går uten tau på breen

Slurp, slafs, deilig. Herlige toppturer. Takker for informasjonen. Heldigvis er det ikke mer enn 10 måneder igjen til neste sommer: vurdert ut fra livsfilosofien 'se alltid lyst på livet'.

[Lyngve]

Kjell Erik,

Fra jeg kjørte fra Oslo og til jeg var tilbake i garasjen, tok det meg ganske nøyaktig 3 uker. Nå gikk det litt tid til med kjøring, men returen fra Montreux (Sveits) til Oslo gikk på under 24 timer (herav 2 timer søvn på en rasteplass i Tyskland). Greit å vite at Sveits ikke er mer enn 1 døgn unna med bil. Og med cola, snus og høy musikk er det utrolig hvor langt man kan kjøre uten pause

Nå gikk det også med en del tid til sightseeing i Tyskland og Østerrike (1 uke) før jeg endelig ankom Sveits. Forøvrig var Østerrike en stor skuffelse med mye dårlig ver og en kansellering av min planlagte Grossglockner bestigning. Forøvrig fant jeg også ut at mesteparten av de høye fjellene i Østerrike er omgitt av store og komplekse breer, så det blir ikke noe solo-retur dit med det første...

Fra Østerrike bar det rett over grensen til Sveits, hvor jeg hadde 2 uker til rådighet.

Merkelig at Weissmies fra nord er normalruten. Men jeg tror heisen har en medvirkende årsak til dette. Sydruten (uten bre) er å foretrekke. Jeg fikk faktisk en liten Himalaya følelse når jeg gikk returen fra hytten til SasGrund med Michabel-fjellene ruvende i bakgrunnen. Se dette bildet:

Weissmies var en utrolig flott bestigning. Her ser du siste stykket opp:

Påfølgende dag gikk jeg opp til Michabel hytten. En fantastisk kveld og solnedgang der oppe med utsyn til Lagginhorn og Weissmies:

Om natten gikk jeg over den relativt ufarlige breen opp til skaret mellom Ulrichorn og Nadelhorn. Riedbreen starter her, men den slipper du å gå utpå, istedet tas ryggen opp til Nadelhorn. På bildet nedenfor er jeg kommet et godt stykke oppe på ryggen med flotte Lenzspitze i bakgrunnen. Det var 4 personer på vei opp den bratte (55 grader) isveggen. Denne veggen blir definitivt ett av mine neste prosjekt i Alpene:

Videre gikk turen til Zinal ved foten Bishorn og Weisshorn. Her måtte jeg passere en bre med endel sprekker i dårlig ver. Ikke å anbefale som solo-tur på sommeren. På bildet er Bishorn til venstre og Weisshorn til høyre:

Siste 4000-meter denne sommeren ble Gran Paradisio. Det ble mitt første besøk i Aosta-dalen, og dette området frister virkelig til gjentagelse. På bildet ca 3800 m.o.h på vei ned igjen fra toppen:

Til slutt. Her er normal-ruten til Rimpfishorn:

Ta banen fra Zermatt og opp til Sunnegga og videre Blauherd. Herfra er det ikke lange stykket å gå inn til Flue-hytten (ca 2600m). Om natten går man i kjedelig morene terreng og videre opp til sadelen hvor breen begynner (helt ufarlig bre!!). Ovenfor breen starter det første bratte partiet (klyving grad 1-2) hvorpå man kommer opp på en ny sadel. Derfra går det ganske flatt inntil til det siste bratte partiet, med stort sett snø/is. Aller siste stykket til toppen er det bratt og utsatt (et opptak er grad 2+ og på grensen mellom klyving og klatring). Etter en lang dag med 1600 krevende høydemetre kan man unne seg en liten pause i storslåtte omgivelser

PS! De bratte partiene på Rimpfishorn er en mix av snø/is og bart fjell. Under fine forhold kan man gå usikret her, mens andre ganger kan det være nødvendig med tau. Graderingen er PD+

[Kjell-Erik]

Lyngve:

Flotte bilder og god informasjon

Når det gjelder Aosta var jeg der 9 dager i fjor og skrev et kort referat om turene der her på Fjellforum. Hvis du trenger detaljinformasjon kan du selvsagt kontakte meg. Bilder har jeg også (ikke digitaal, så de må scannes først), men ingen site enda. Mine to sønner vet mye mer om site-bygging enn meg, så jeg har fått tilbud av dem om å ordne det dette året.

Kjell-Erik

P.S. Kanskje du har hørt om nederlenderen Ronald Naar? Han har blant annet alle 7 summits + K2 + større tur i Antarktis. Kommer her om et par uker for å gi en forelesning blant annet om team-aspekter av klatringene. Blir interessant, tenker jeg.

[Parbat]

Mye interessant lesning i denne tråden. Har stått en del på ski i alpene i min "ungdom", men aldri vært på toppturer der nede. Skjønner at det er på høy tid.

Om natten gikk jeg over den relativt ufarlige breen opp til skaret mellom Ulrichorn og Nadelhorn. Riedbreen starter her, men den slipper du å gå utpå, istedet tas ryggen opp til Nadelhorn. På bildet nedenfor er jeg kommet et godt stykke oppe på ryggen med flotte Lenzspitze i bakgrunnen. Det var 4 personer på vei opp den bratte (55 grader) isveggen. Denne veggen blir definitivt ett av mine neste prosjekt i Alpene:

Denne så utrolig spennende ut. Har forstått at du går mye solo, men trenger du en partner så ta gjerne kontakt

[Lyngve]

Det er notert Parbat

Essensielt med litt styrketrening for beina før man gjør en slik topp, fordi det er lett å få krampe i en isvegg som nesten er 1000 meter.

Her er nok et bilde Lenzspitze.

Dette må jo være en drøm for ekstrem skiing:

(veggen er kjørt flere ganger på ski selfølgelig)

[Lyngve]

Lyngve:

Flotte bilder og god informasjon

Når det gjelder Aosta var jeg der 9 dager i fjor og skrev et kort referat om turene der her på Fjellforum. Hvis du trenger detaljinformasjon kan du selvsagt kontakte meg. Bilder har jeg også (ikke digitaal, så de må scannes først), men ingen site enda. Mine to sønner vet mye mer om site-bygging enn meg, så jeg har fått tilbud av dem om å ordne det dette året.

Kjell-Erik

P.S. Kanskje du har hørt om nederlenderen Ronald Naar? Han har blant annet alle 7 summits + K2 + større tur i Antarktis. Kommer her om et par uker for å gi en forelesning blant annet om team-aspekter av klatringene. Blir interessant, tenker jeg.

Venter spent på siten din Kjell-Erik. Regner med at du har mange flotte bilder fra Italia.

Jeg har lest om Himalaya klatrenren Ronald ja. Tror han var ganske tidlig ute med en solo-bestinging av Annapurna.

[Lyngve]

Og mens vi snakker om Northfaces i Alpene, er vel Obergabelhorn den mest kjente av isveggene i Alpene. Helning på 55 grader og litt vanskeligere enn Lenzspitze (D+ kontra D). Å gjenvinne toppryggen kan være litt krevende, og enkelte år opp mot 70-80 grader. Dessuten er anmarsjen til foten av veggen betydelig lengre og over en kompleks bre.