Stetinden, Høgvaglene og en lite brukt rygg.

[panda]

Fredag morgen bestemte Henrik (Parbat) og jeg oss for å legge storbyens fristelser tilside for noen dager og istedet rusle litt på noen topper rundt Leirvassbu.

Leirvassbuområdet har flere fordeler. Man starter relativt høyt (1400 meter) og mange av toppene er såvidt over 2000 meter høye. I tillegg er anmarsjene korte. Litt klyving er det her og der, men særlig vanskelige er det få av toppene som er.

Etter en litt lang kjøretur i godværet hadde vi veldig lyst på en topp allerede fredag ettermiddag. Valget falt på Stetinden som er en grei og morsom tur fra Leirvassbu.

Vi valgte ruten som begynner langs veien inn Gravdalen og opp lia i retning sørtoppen. Etterhvert passerte vi i overkanten av det svære snøfeltet man ser fra Leirvassbu. Her er det ikke bare løse blokker og store blokker, de er både løse og store på en gang, så det er greit å være litt forsiktig. Hovedtoppen ser mørk og fullstendig ubestigelig ut herfra.

Toppeggen på Stetinden er kort og grei og krever egentlig ikke klyving under gode forhold. Men stupet på venstre side og skrenten mot høyre gjør at det i hvertfall føles litt luftig et par steder (bilde). En litt stor stein på eggen valgte vi å passere på en liten hylle på venstre side. Her er man vel nesten på utsiden av selve stupet, i hvert fall føltes det sånn. På veien ned så jeg forøvrig at steinen kunne omgås på den andre siden, eller at man faktisk kunne gå rett over toppen på den, men det var jo ikke noe moro det da.

Toppen (som er overraskende diger) ble nådd halv åtte om kvelden. To timer og ti minutter tok det, men så er det jo bare snakk om 600 høydemeter. Det var fortsatt behagelig temperatur og veldig fint å sitte å kikke på toppene rundt. Jeg ruslet en tur ned mot nordsiden av toppen hvor jeg hadde hørt at det skulle finnes en passasje ned. Det er vanskelig å bedømme slikt ovenfra, men det så jo overkommelig ut med unntak av et kort bratt parti som det sikkert er lurt å sikre. Noen som har gått her og vet noe mer ?

Med et lett regnskyll som motivasjon gikk turen ned igjen overraskende fort, og allerede ved ni tiden var kaffekannen i peisestua på Leirvassbu innen rekkevidde.
...

Dagen etter våknet vi av et strålende vær (bilde) og av en masse bittesmå mygg. Dagens mål var Høgvagletindene.

Gårsdagens formtopp var tydeligvis et blaff for mitt vedkommende for det gikk ualminnelig tregt innover. Kan det ha vært varmen ? Heldigvis hadde jeg med kamera slik at jeg kunne bruke fotografering som en unnskyldning for litt vel mange pustepauser....

Etterhvert passerte vi et vann (Øvre Høgvagltjern) og forlot stien mot høyre i retning av den første tinden (1916). Elva her var litt tricky, men lot seg etterhvert passere med et noe dristig kvantesprang.

Opp lia mot 1916 har man en bre på hver side. Terrenget er rimelig sva-ete men ikke særlig vanskelig. Litt løst er det riktignok enkelte steder. Den fineste ruta følger et markert galleri (eller dal) på skrå langt ut til venstre for deretter å følge et nytt et på skrå mot høyre. Disse hyllene er svære, man ser dem helt fra spisesalen på Leirvassbu. Ruten vi valgte gikk noe mer mot høyre, og bød på en fin utsikt over Høgvaglebreen. Det må være VELDIG morsomt å kjøre ned den breen på ski om vinteren.

Fra 1916 gikk det flatt noen hundre meter over en liten haug (1925) og bort dit toppeggen på hovedtoppen begynner. I det enkle terrenget fikk jeg nesten igjen pusten. Herfra er det omtrent 100 høydemeter med enkel klyving mellom svære steinblokker. Det blir egentlig aldri vanskelig eller luftig opp her. Tvert imot er det en av de fineste ryggene jeg har gått på tror jeg. Ble nesten skuffet da toppvarden omsider dukket opp.

Fra toppen kan man enten returnere samme vei eller fotsette mot Vestre Høgvagletind som er en spiss og fin nut som ligger litt for seg selv. Vi var litt usikre på om det gikk an å gå fra denne og videre ned til Leirvassbu. Dersom det ikke gikk måtte vi jo gå hele greia tilbake igjen og det ville bli fryktelig langt. Nedover mot Simledalen så det imidlertid slakt og fint ut så det kunne nok brukes som en nødløsning (Simledalen ligger på feil side av fjellet, så konsekvensen av å gå ned her ville nok være en svært sen middag...). Vi la i vei og håpet på det beste.

Skaret mellom Høgvagletindene viste seg å være dypere enn planlagt. Terrenget her er lett og behagelig, men bakkene opp mot Vestre tok på uansett. Litt duskregn gjorde heller ikke ønsket om å finne en nedgang noe mindre. Utsikten fra toppen var skuffende. En bred rygg strakte seg vestover med en lang snøskavl hengende utover til høyre. Bratt var det og. Intet tydet på at det fantes noen grei vei ned her. Langt der nede lå Leirvassbu og gliste, men hvordan komme seg dit ?

Heldigvis hadde vi passert noe som kunne se ut som en nedgang like før toppen. Jeg mente å ha lest et sted at Vestre Høgvagltind skulle ha en nordøstrygg som muligens var farbar. Det var i hvert fall verdt et forsøk. De første metrene gikk på noen sva med litt mose, men med gode tak på den ene siden, deretter noen meter med ordinær klyving ned mot en kant. Men hva befant seg under kanten ? Det kunne jo f.eks være et digert stup, eller det kunne være helt greit. Dette var spennende! Det viste seg å være en mellomting, nærmere “greit” enn “stup”. Heldigvis. Noen meter til med klyving (eller kanskje “kløning” er et bedre ord), og terrenget ble greiere igjen.

I bunnen av ryggen dukket det igjen opp et brattere parti. Det passet usedvanlig dårlig. Dessuten begynte det å regne på ordentlig slik at svaene ikke lenger var gøyale å gå på. Vi valgte litt forskjellige ruter ut ifra preferanse for underlag. Mitt valg var neppe det beste for jeg måtte litt opp og ned flere ganger, og ved en anledning var jeg litt usikker på om jeg i det hele tatt skulle komme meg videre overhodet. Men tanken på middagen på Leirvassbu ble for sterk så jeg klarte da omsider å finne et sted å snike meg ned.

Det morsomme med å passere slike steder er når man har kommet helt ned og kan snu seg og tenke “dæven, har jeg virkelig gått ned DER??”. Som ego-massasje fungerer det glimrende! Men ryggen er gøyal nok den, og jeg kommer gjerne tilbake hit, men da fortrinnsvis i nogenlunde tørt vær.

... og et par timer senere viste det seg at reinsdyrsteken på Leirvassbu smakte helt greit, etterfulgt av noen særdeles velplasserte pilsnerøl i solnedgangen.


mvh Bjørn Revil

[Tom]

Hei Bjørn!

Fra Vestre Høgvagltind kan man gå cirka 100 meter tilbake mot skaret i øst. Derfra går det en svært enkel renne ned.

[panda]

Hei Tom!

Hmm okey

Virker som du har rett ut ifra slik terrenget er. Det morsomme er at flere jeg har snakket med i etterkant mener at man vanligvis ikke går ned på den kanten av fjellet i det hele tatt. Derimot hender det at folk følger hele vestryggen og går ned i enden av den (mot Stetind).

Vi startet mye lenger vest enn renna du beskriver og kom dermed i verre terreng enn nødvendig. Du har ikke tilfeldigvis et bilde som illustrerer hvor renna går ?

Bjørn R

[Tom]

Beklager, jeg har ikke noe bilde - fikk meg digitalt kamera først i vinter.

Men det jeg kan si er at hvis du går tilbake mot skaret langs kanten mot Leirvassbusiden vil du se renna godt. Den er MEGET enkel å gå. Ikke spesielt bratt engang. Man kommer da ned i brekanten og følger ur-massiv ned mot stien som går mellom Leirvassbu og Gjendebu

[Torgeir]

Jeg ruslet en tur ned mot nordsiden av toppen hvor jeg hadde hørt at det skulle finnes en passasje ned. Det er vanskelig å bedømme slikt ovenfra, men det så jo overkommelig ut med unntak av et kort bratt parti som det sikkert er lurt å sikre. Noen som har gått her og vet noe mer ?

Jeg gikk opp nordryggen for noen år siden, men syntes den ble litt kjedelig (jada, jeg er vel litt sprø...). Valgte derfor å gå bort et galleri på vestsiden ganske langt nede, for så å finne min egen klyverute borti der. Kom inn igjen på nordeggen litt under toppen og fulgte denne til topps. Husker ingen spesielle vanskeligheter på selve eggen, så den skal være noenlunde grei å gå.

Hørtes ut som dere hadde noen fine turer Jeg har ikke vært på Høgevagltinden enda, og takker for nyttig ruteinformasjon.

[panda]

Enig, det er en fin tur! Fin og enkel.

Hvem som er mest eller minst "sprø" er jeg forøvrig ikke så sikker på. Tror de fleste av oss gjør ting vi føler oss trygge på og synes er passe spennende i forhold til egen kompetanse og forholdene ellers. Det du (Torgeir) gjør er neppe verre eller bedre enn det mange andre driver med.

Synes ihvertfall jeg

[lommelun]

Jeg formoder at det ikke er stetind (nordland) det er snakk om her...... Fordi den er ikke en lett tur på 600høydemeter...

[Parbat]

Jeg formoder at det ikke er stetind (nordland) det er snakk om her...... Fordi den er ikke en lett tur på 600høydemeter...

Med utgangspunkt på Leirvassbu fant vi ut at anmarsjen til Stetind i Nordland ble noe lang, så vi valgte den Stetinden som lå rett i nærheten