om toppfantaster, lyngsubbere og livskvalitet...

[Gjest Anonymous]

Jeg har kikket litt på temaer og innhold på fjellforum og det ser ut til å være en påfallende stor andel av brukerne som er opptatt av utilgjengelige tinder, høye topper og harde/krevende turer.

Jeg er glad i fjellet, i den rene luften, de gode luktene og stillheten. Jeg har også vært på en del topper i mitt liv, men ingen av dem spesielt macho eller krevende.

Når jeg ser tilbake på en del år med tilsammen en god del fjellturer slår det meg at mange av de fineste opplevelsene mine faktisk har vært på de korte eller lette turene og lette toppene. Dager man er ute og rusler bare for å slappe av, fotografere litt og bruke sanseapparatet. Plutselig oppdager man en usedvanig vakker sti, en overraskende blomsterprakt, en liten bekk som inviterer til nakenbad, en herlig mosemyk rasteplass, eller en liten kolle som gir overraskende god utsikt. Små åpenbaringer.

Men slikt tør man nesten ikke si for her inne ser det ut til at det bare er de røffeste toppene og turene som er verdt å fortelle om og diskutere.

Er jeg unormal og for makelig anlagt, eller er det flere andre som har hatt sine fineste fjellstunder på en rolig "lyngsubbertur"?

Eller må en fjellopplevelse ha en aura av utilgjengelighet og slit for å kunne kalles "kvalitetstid"?

[Tom]

Du representerer en type naturelsker som er spesielt velkommen her, nettopp fordi det er for få av sånne som deg her fra før.

Innlegget var veldig fint, og sikkert en tankevekker for mange. Tror ikke det er så "skummelt" å mene det du mener, selv her inne. Det er de færreste av toppsamlerne her inne som er helt borti natta.

[ods]

Blar en tilbake på dette forumet, har det vært mye diskusjon om holdningen hos 2000-metersamlere kontra de som synes denne sporten er uinteressant og at høyden på fjelltoppen har ingen betydning. For ikke å snakke om de som nesten aldri går oppom toppene, men synes fjellet er fantastisk likevel. Mange har nok litt av hjertet sitt i alle leire. I mai-nummeret av Fjell og Vidde har ikke ukjente Inge Eidsvåg en herlig liten artikkel om å sprenge grenser. For alle som har vært på Muen på Ringebufjellet, er det lett å skjønne at Eidsvåg aldri vil bli noen 2000-metersamler for han snur halvveis opp mot toppen fordi det er for bratt. Men han skriver: ”Min tid er for de vennlige stiene der sauene beiter og spoven fløyter. Andre må gjerne klatre til topps. Jeg ser ikke så vidt som de, nei vel. Men jeg ser noe annet. Jeg ser blomster, bekkefar, små kulper der en kan legge seg ned og drikke kaldt fjellvann”.

En må aldri la løpet etter 2000-metrene føre til at en mister dette aspektet av syne. Jeg er sikker på at en fjellvandrer som il Camoscio har like mye glede av fjell-livet som toppsamleren. Det vitner hans imponerende lange turer om hvor alt han trenger bæres med på ryggen.

[Julia]

Jeg er også en sånn en, som elsker fjellet i sin helhet og som kan ha like mye ut av en tur uten å aha vært på toppen, bare med å ha vært med.

Sånn var det sist i går, der jeg ikke var på noen topp (bortsett fra en av de mindre krevende nålene) mens guttene fikk med seg hele syv topper på nordre Knutsholstindområde.

Jeg så blomster og nytet fantastiske utsikter, sikret Morten opp til søre nål og ellers tok mange flotte bilder.

Men jeg må si at Morten har blitt mye flinkere til å legge merke til det runst omkring toppene siden jeg går turer med ham, enda han "må" på toppene. Han vet å nyte en solopp-eller nedgang i fjellet, lyset, blomstene, ja selv fuglene, og selvfølgelig vannet.

Så det går faktisk an å kombinere. Jeg er sikker på at det er flere her som "kan begge deler". Men av en eller annen grunn beretter de bare av den tøffe delen. Hvorfor? For ikke å dumme seg ut???

[Kim]

Det er stor forskjell på turer. Noen består bare av ren nytelse av å være ute i vær og vind, blant alle de herlige elementene i naturen. Flora og fauna blir lagt godt merke til og ordet stress eksisterer ikke. Så er det de turene som kan ses på som jobb, f.eks. lange krevende ryggtraverser med tidspress og høy konsentrasjon. For min del har det blitt mye av det siste, hvilket også betyr at de "nære" tingene i naturen ikke får overdreven oppmerksomhet. Men det kommer nok bedre tider.

[Stig]

Jeg har kikket litt på temaer og innhold på fjellforum og det ser ut til å være en påfallende stor andel av brukerne som er opptatt av utilgjengelige tinder, høye topper og harde/krevende turer.

Jeg synes ikke det er så rart at dette forumet preges av toppturentusiaster og de mer krevende turene.

For det første er denne typen turer ofte forbundet med usikkerhet. Derfor ønsker man å samle inn så mye informasjon som mulig på forhånd. Er graderingen av Heftyes renne korrekt? Kan Halls hammer omgås? Hvordan er snøforholdene på Heillstuguryggen akkurat nå? Hva er pf. på grushaugen nedenfor Vestre Leirungstind? Behovet for å spørre om og utveksle informasjon om "lyngsubbeturer" er adskillelig mindre.

For det andre er det vel relativt enkelt, litterært sett, å skrive om topper og andre turmål som nås og ikke nås, problematiske passasjer, tidsangivelser, osv. Det er nok dessverre vanskeligere for en fjellbohem å beskrive de natur- og sanseinntrykk han sitter igjen med etter en dag blant fjellblomster. Dessuten er dette mer personlige opplevelser det kanskje ikke føles like naturlig å dele?

[gi]

Det er stor forskjell på turer. Noen består bare av ren nytelse av å være ute i vær og vind, blant alle de herlige elementene i naturen. Flora og fauna blir lagt godt merke til og ordet stress eksisterer ikke. Så er det de turene som kan ses på som jobb, f.eks. lange krevende ryggtraverser med tidspress og høy konsentrasjon. For min del har det blitt mye av det siste, hvilket også betyr at de "nære" tingene i naturen ikke får overdreven oppmerksomhet. Men det kommer nok bedre tider.

For mange av oss er friluftsliv en måte å koble av fra en travel hverdag på. Det gjør jeg best når jeg må konsentrere meg om noe annet.

For min del er ryggtraverser og klatring derfor ren nytelse. Det går fint an å legge merke til blomster, fugler, dyr og ikke minst utsikt på slike turer også. Sjelden en fanger inn så mange inntrykk som på standplass.

Det er klart den typen turer kan representere større stress i forhold til værskiftninger og mørkrets frembrudd, men dette kan reduseres med god planlegging . Slike turer har jeg derfor prøvd å legge til stabilt godvær i den perioden det er lys døgnet rundt

Geir

[Lyngve]

Mange fjellturer har høy stressfaktor, spesielt når man kommer litt sent i gang på morgenen og prøver å kompansere for tapt tid. Ofte blir det til at man bare raster 2-3 minutter ved varden, og da blir det ikke mye tid til å beundre utsikten fra høyeste punkt. Jeg har alltid med meg kikkert, men den blir sjeldnere og sjeldnere brukt, fordi jeg simpelten ikke har tid til å sitte å se....

Stress-nivået blir ikke mindre av at man i 2000-samlemanien skal få med seg 7-8 topper på en dag. Ei heller i Alpene hvor man vet at siste frist for å komme seg ned av fjelltoppen er kl.12 for å slippe lyn og torden. Solobestigninger medfører også mye stress, da man ikke kan forvente hjelp fra andre i nødsitasjoner.

Dessuten er det slik at man har et meget begrenset antall fridager i løpet av et år. Da vil man gjerne utnytte det minimum man har av tid til å bestige flest mulig topper. Jeg får faktisk dårlig samvittighet hvis jeg tar en hviledag i fjellet uten å besøke en eller annet topp. Så ting har nok gått litt utenfor proporsjoner for min del i alle fall

MEN JEG ELSKER FJELLET, OG ALLE UTFORDRINGER MAN FINNER DER. OG NÅR JEG FÅR LITT MER FRITID SKAL JEG BARE HVILE VED FOTEN AV ET VAKKERT FJELL OG BARE VÆRE TIL......

[Torgeir]

Den rene luften, de gode luktene og stillheten finner du også på krevende rygger og topper. De gode luktene er kanskje ikke så sterke der, men samtidig får man en fantastisk utsikt å beundre.

Jeg er også en av dem som trives aller best på smale egger og steile topper. Blir som en unge når jeg ser en spenstig egg, og bare klør i fingrene til å ta fatt på den. Dette er nytelse og avkobling for meg.

Men jeg forstår godt hva du mener. Har vært mye på fjellet i oppveksten, og det har blitt mange fine turer i rolig terreng. Og flere skal det bli... Ser for meg Simledalen med sine bekker, grønne marker og mektige topper. Slike minner varmer i hjertet...

[il Camoscio]

Blar en tilbake på dette forumet, har det vært mye diskusjon om holdningen hos 2000-metersamlere kontra de som synes denne sporten er uinteressant og at høyden på fjelltoppen har ingen betydning. For ikke å snakke om de som nesten aldri går oppom toppene, men synes fjellet er fantastisk likevel.

En må aldri la løpet etter 2000-metrene føre til at en mister dette aspektet av syne. Jeg er sikker på at en fjellvandrer som il Camoscio har like mye glede av fjell-livet som toppsamleren. Det vitner hans imponerende lange turer om hvor alt han trenger bæres med på ryggen.

Det slår förstås även mig att den överväldigande majoriteten av turrapporterna

handlar om toppar och helgturer. Vad jag enkelt kan säga ät att

min stil uppenbarligen är den som ger *mig* mest glädje; dels

själva vandrandet: det är NATUREN som lockar, vatten, grönska och

blomster, mot alla odds (just iår, efter den kalla juni var det ovanligt mycket

blommor i slutet av juli), dels varaktigheten, känslan av att göra

en resa genom fjällen och knyta ihop olika områden.

Djur är en bonus; i Alperna murmeldjur, en och annan stenget

(camoscio), stenbockar och, ett lyckligt ögonblick, varg, tvärsöver

älven.

I Norge genast mindre, men en järv på rätt nära håll i Dovre

var en uppenbarelse. Drömmen är att sikta lo (gaupe).

Detta blir väl också naturlligt för mig som reser långt till alla mina

vandringar - och dessa tenderar att bli allt längre ju långre bort

jag far. TIll Alperna har jag 30-35 timmar, mina senaste turer

var 18 resp. 21 dagar. Till Norge, ja ex.vis till Finse är det väl

13 timmar, till Oppdal 15; till Jotunhiemen, kanske 9 timmar

till Otta, övernattning och sen tidig morgonbuss till Gjendesheim.

Inte lägger man upp en tredagarstur då. Jotun 02: 10 dagar,

Skarv+Jotun 03: 12 dagar, Dovre+Tafjord 04: 13 dagar.

Så värst *imponerande* hoppas jag inte det är. Vid min höga ålder

(snart 60) har jag mina krämpor, ryggbesvär, knän någon gång,

senfästet i vänster häl, vilket gör att jag packar lätt för att inte

skada mig. Är turen längre än tio dagar provianterar jag

(i Sydeuropa begränsar jag provianten till 8 dagar, jag bär så

mycket kartor, samt stegjärn). Att passera Bjorli senast var lyx, där finns

ju restaurang!

Alltså, återigen, ni norrmän får nästan automatiskt ett annat föhållande till

fjällen eftersom de är så nära. Hur många vandrare mötte jag på 8 dagar

i Dovre? Två holländare andra dagen, fem norrmän nära Åmotsdalshytta

(alla på korta turer). Men också en bonde som letade efter en kalv,

en man som bodde i en steinbu nära Lesjöen en vecka för att fiska,

(det hängde en kasse med säkert 15 ölburkar på dörren),

far och son på fisketur vid Skageosen, även de med hytte på fjället.

Då kanske det bara är topparna som blir kvar för dem som söker

utmaningar.

il C.

[Parbat]

Jeg har kikket litt på temaer og innhold på fjellforum og det ser ut til å være en påfallende stor andel av brukerne som er opptatt av utilgjengelige tinder, høye topper og harde/krevende turer.

Har dette noe med alder å gjøre?

Har et generelt inntrykk av at eldre "fjellfolk" har mindre behov for å bevise noe for seg selv eller andre.

De har mindre behov for å kvantifisere opplevelser i antall topper, høydemeter, tidsbruk, vanskelighetsgrad etc.

[Tom]

Enig Parbat. Selv har jeg nå kommet til det stadium der det ikke lenger er interessant å oppleve natur utifra lister.

[snilen]

Morsom debatt dette - jeg har valgt meg en hobby som gjør at jeg må ha ett bein i hver leir - som samler av norske kommunetopper. Kvitsøy kommune, norges laveste, med sine 24 høydemeter var en interessant tur og kan trygt anbefales uten å bli spesielt sliten. Å samle kommunetopper er en variert hobby. Østfold fylke der jeg nylig har besteget alle kommunetoppene er jo typisk lyngsubbing(egentlig en liten tålmodighets prøve, her er endel steder for spesielt interesserte), mens Sogn og Fjordane blir atskillig tøffere, gleder meg ikke egentlig til Skagastølstinden. Må vel alliere meg med noen mere klatreføre på noen av toppene der. Klatring og brevandring er ikke blant mine favoritter, men innser at jeg må gjennom litt skal jeg nå enkelte kommunetopper. Variasjon er vel et stikkord når det gjelder disse kommunetoppene. Ellers samler jeg på nasjonstopper også - en ny topp i året for holde. Danmark venter jeg med til jeg når gåstol-stadiet. Den siste toppturen var Varden på Håøya, 230 moh og høyest i Frogn kommune. Fin tur, og ikke mange som har vært der, tror jeg. Padling hjemmefra til Håøya tur/retur i tildels vindfullt vær var her den største utfordringen. Å samle kommunetopper er en variert hobby, en hobby jeg har i mange år fremover og som bringer meg steder jeg ellers ikke ville reist, og steder få andre har vært. Ellers vil jeg si at Horten der jeg selv bor, har en av landets tristeste kommunetopper, selv for den rene lyngsubber.

Som et annet ytterpunkt var påsketuren til Spanias høyeste fjell, der jeg gikk fra sjøen og opp til toppen 3718 moh på en dag. Fin tur det også, men den var vel mere ekstrem. Turen kan sammenlignes med en tur til Skålatårnet, høydemeterne er litt over det dobbelte, og klimasonene som passeres er også mange. Jeg startet på stranda, opp gjennom bananplantasjer, potetåkre, store furuskoger, over kraterkanten på 2100 moh, et flatt stykke med ren ørken, så litt fjell, og på toppen is, snø og svovel. Er du på tur på Tenerife, og ikke har lyst til å ligge på stranden hele tiden, er dette en fin tur for den som vil bruke litt krefter. Kun et lite stykke i starten på bilvei, ellers skogsvei, sti eller ingen stiløst landskap Du ligger godt på stranden etterpå. Dette for å illustrere at jeg ikke bare er lyngsubber, liker å teste meg selv iblant. Jeg har et bein i hver leir, både lyngsubber og toppoman.

- Så er det bare å håpe at Erna Solberg ikke er altfor aktiv med kommunesammenslåinger fremover....

[Kim]

Enig Parbat. Selv har jeg nå kommet til det stadium der det ikke lenger er interessant å oppleve natur utifra lister.

Det er nok et forbigående stadium, Tom. Bare du får rotet deg opp på en 2000-meter i Jotunheimen så har du nok en annen formening igjen. Tviler på at du har forandret holdning så radikalt over vinteren...

Men jeg liker holdningen. Skjønner ikke hvorfor folk skal samle topper etter lister! At det går an! Noe så barnslig! Verst er disse toppene over 2000 meter...

[il Camoscio]

Har dette noe med alder å gjøre?

Har et generelt inntrykk av at eldre "fjellfolk" har mindre behov for å bevise noe for seg selv eller andre.

De har mindre behov for å kvantifisere opplevelser i antall topper, høydemeter, tidsbruk, vanskelighetsgrad etc.

Ålder har nog inte så mycket med saken att göra. Man fastnar för något

och utvecklar det på olika sätt. Jag kom in på vandring av en händelse

via några dagsutflykter i Schweiz. Detta utvecklades till stugvandringar,

sen kom fjällen och Pyreneerna, och därmed mer och mer tält.

Senastt också, åtskilliga etapper utanför lederna.

Ju äldre jag blir (60 nästa vecka),

desto högre bli anspråken, än så länge. GR20 på Korsika, 2002, var

det mest tekniska jag gått, men också det mest reglerade. Så föddes

iden att använda tältet mycket mer, även i Alperna. 02 och 03

gjorde jag turer med flertalet nätter i tält och nästan helt utan planering.

Det var iden som höll ihop dessa vandringar, och det erkänns, lite mer

än diverse naturupplevelser handlar det om. Att ställa och lösa

ett problem, *genomföra* något, en resa med startpunkt, syfte

och mål.

Så höjs som sagt anspråken efterhand

och som mest ahr det blivit efter 99, när jag drabbades av diskbråck

i Tafjordfjella. Kanske jag OCKSÅ bevisar något, att gubben hänger med?

Inte det primära, men nog känns det bra att efteråt konstatera,

det funkar, kroppen håller och iden fungerade.

Den driften är varken mer eller mindre värd än Kims strävan att ta

alla 2000-topparn i Norge, 180 stycken eller vad de är.

Nu får han hitta på ett nytt koncept, och det är en utmaning. Jag,

som icke känner den ringaste lockelse upp på toppar

har all förståelse. Vi behöver inte slå ihjäl varandra med våra

lidelser och förströelser. VI är ju inte på något vis i vägen för varandra,

tvärtom.

il C.

[Kim]

Den driften är varken mer eller mindre värd än Kims strävan att ta alla 2000-topparn i Norge, 180 stycken eller vad de är.

il C.

Rundt 190 med primærfaktor over 50 meter, rundt 230 med primærfaktor over 30 meter og kanskje 350 med primærfaktor over 10 meter.

[ods]

Slike prosjekter som snilen beskriver har jeg sans for. For noen år tilbake hadde Aftenposten en reportasje om et par som skulle prøve å bestige den høyeste toppen i hvert av Norges fylker på like mange dager som antall fylker. De startet friskt med tre topper på den første dagen (Østfold, Akershus og Oslo). Store Skagastølstind måtte de reise forbi i første omgang på grunn av værforholdene. Til slutt kom de opp i omkring 30 dager for å få fullført prosjektet. Etterpå spurte avisen om hva som var den flotteste turen. Svaret var Jiehkkevarri i Lyngsalpene.

Ellers er det mange prosjekter en kan finne på, bare fantasien er god nok. De fleste kjenner vel til turisthytta Fast i Breheimen. Øst for Årdalsvatnet ligger en setergrend som heter Løst. Vi har lenge tenkt på prosjektet å gå fra Løst til Fast.

Ellers må jeg si det var imponerende å gå fra sjøen til toppen av Teide i ett sveip, det dobbelte av ”Norges lengste motbakke” til Skåla, og attpåtil i en høyde hvor tynn luft begynner å merkes.

[Gjest Anonymous]

Til Snilen og andre som går på kommunetopper:

Når du kommer til Strand kommune i Rogaland, så må du gå på Småsilhodnet samtidig som du bestiger høyeste topp, Heiahodnet på 774 moh. Det er en fin rundtur som går over de to toppene.

På veg opp til Småsilhodnet passerer du også Småsilbolten, en lokal variant av den mer kjente Kjeragbolten, steinen som er kilt fast på Kjerag, og som er blitt et så yndet fotomotiv.

Prøver å legge ved et bilde av de to toppene.

[Gjest Anonymous]

Det har vært interessant å lese tilbakemeldingene på denne tråden.

Det var ikke meningen fra min side å prøve å omgjøre fjellforum til et poesiforum for lyriske turbeskrivelser, men jeg skrev fordi jeg savnet noen begeistrede turbesrivelser fra de mindre dramatiske / krevende deler av fjellet vårt. Litt forenklet; jeg savnet litt flere innspill fra vandrerne, og ikke bare klatrerne.

Det slår meg at mange menn (tror de fleste som har svart er menn) har en tendens til å gjøre fjellvandringer til et "prosjekt" eller en samle-greie. Mer eller mindre prestasjonsorientert. Vel, det er kanskje ikke så galt tross alt, dersom det er dette som skal til for at folk får motivasjon til å dra til fjells? Han som samler på "kommunetopper" tror jeg har en temmelig variert og spennende tid foran seg, og jeg vil ikke bli forbauset om noen av de fineste turene og utsiktspunktene hans vil komme på topper under tusen meter.

Må innrømme at jeg "samler", eller jakter på noe selv, - nemlig landets fineste teltplasser! Har en mistanke om at jeg har funnet den også. Men som dere sikker forstår har jeg ikke lyst til å gi en nærmere lokalisering av den. Men kan røpe at den befinner seg i Nordland fylke...

[panda]

Kommunetopper er et gøyalt prosjekt, men det må jo være fryktelig krevende og ta mye tid.

Må jo ha vært en underlig opplevelse å gå på alle kommunetoppene i Østfold. Går ut fra at den største utfordringen er å finne dem.

Toppen av Håøya ser jeg fra hytta. Trodde det var militært område, men har egentlig alltid hatt lyst på akkurat den. Hvordan kommer man lettest dit ?

I Troms er det forøvrig noen ganske gøye kommunetopper. Tror det kan være det vanskeligste fylket (evt i konkurranse med Møre og Romsdal og Sogn og Fjordande).

[gi]

Nordland har nok også en del morsomme kommunetopper.

Geir

[snilen]

Takker for alle tips om kommunetopper. Strand kommune i Rogaland har som endel andre kommuner feil topp-punkt på www.wwv.no. Jeg har gått endel turer og studert noen kart- skal se å få sendt over feil-listen min, den omfatter i alle fall følgende kommuner : Skiptvedt, Lier, Skien, Sauherad, Strand og Bykle(Sæbyggjenuten er høyest i både kommunen og i Aust-agder fylke). Ellers har jeg vært på et par kommunetopper som viser seg å ikke være høyest i kommunen likevel - så det lønner seg å studere kartet. Det er ikke bare meg som samler kommunetopper, legger ved en link til en avisartikkel om en trønder som driver på. http://www.namdalsavisa.no/Magasin/Friluftsliv/article871506.ece .

Dessuten er det jo godt å vite at "undrende" også samler på noe, hver mann sin galskap !!!! Så føler jeg meg ikke fullt så gal....

[Gjest Anonymous]

Ser på wwv.no at de oppgir Søre Sålefjell (132 moh) som høyeste topp i Karmøy. Det er riktig nok høyeste topp på øya, men kommunen omfatter også deler av fastlandssiden, og der er høyeste topp Dyrafjellet med 172 moh. Trøsten får være at Dyrafjellet nås etter kun 5-10 minutters gange fra E134 ved Toskartjørn.

[Gjest Anonymous]

Stig skriver blant annet:

"Det er nok dessverre vanskeligere for en fjellbohem å beskrive de natur- og sanseinntrykk han sitter igjen med etter en dag blant fjellblomster. Dessuten er dette mer personlige opplevelser det kanskje ikke føles like naturlig å dele?"

Vel, jeg synes ikke trenger å kalles en fjellbohem, bare fordi man ikke henger og svetter i et tau! Det finnes mange nivåer av nytelser på fjellet. Flere merkede vandreruter i fjellheimen for eksempel, er såpass lange og slitsomme at jeg neppe vil kalle det "bohemaktivitet" selv om man altså ikke kommer spesielt høyt. For noen er utfordringen å gå lengst, ikke høyest.

Det å fortelle kort om forekomst av et rikt blomsterliv, en lekker foss, fugleliv, etc skulle vel ikke være unaturlig å dele med andre fjellfolk?

Jeg har prøvd endel forskjellige fjellturer, inkludert totusenmetere. Ble skuffet over utsikten fra flere av dem, nettopp fordi andre totusenmetere sperret siktlinjer.

Personlig skulle jeg derfor gjerne på fjellforum sett flere tips/beskrivelser av fine utsiktspunkter som verken krever stor planlegging, risiko eller langvarig slit. Kanskje noen topper langs kysten vår kunne passe?

[Tom]

Hvis du ser etter flotte utsiktspunkter som ikke er over 2000 kan jeg anbefale deg bokserien "Kremen av topper" som har kommet i tre bind. Der finnes du mange fine turforslag til topper som har noe spesielt ved seg.